• Forbilder og inspirasjon,  Refleksjoner,  ShetlandsBlindheim leser

    En verden full av muligheter

    Heldig den som får Syver som makker i cockpit!
    Syver har en stor drøm, en drøm han vil dele med andre

    Å være løsningsorientert, også når du har det vanskelig, er ikke lett. Heldigvis har barna et litt annerledes tankesett enn oss. Heldigvis kan deres refleksjoner og perspektiv gjøre håndtering av det vanskelige mye lettere for oss. La barna vise vei!

    Du gjør alt for at barna dine skal ha det bra. Men selv om du gjør alt, er det likevel så mye du ikke kan gjøre noe som helst med. Å gjøre alt innebærer altså alt det som du er i stand til og rår over, og ikke det som av ulike grunner er overlatt til andre. For du er ikke sammen med barnet ditt hele tiden. Det kan du ikke. Derfor er du, kanskje oftere enn du tenker over, prisgitt de menneskene som barna dine har rundt seg, voksne, ungdommer og barn. Hvordan barnet ditt har det, avhenger av så mange andre enn akkurat deg. Samspillet mellom barnet ditt og andre enn deg selv, vil være avgjørende for så mye av det han eller hun skal oppleve i livet.  Avgjørende for alt det vi ønsker for barna våre. For vi vil jo at barna våre skal få muligheten til å oppleve alt det som verden har å tilby. At de skal få oppleve alt det som andre barn får oppleve. Og dette ønsket endrer seg ikke, selv når du forstår at det ikke lenger er mulig å oppfylle det.

    Å tenke annerledes

    Hva vil du føle den dagen det går opp for deg at barnet ditt ikke lenger har mulighet til å oppleve alt det som er mulig for andre barn? Hva gjør du når du brått og uventet forstår at barnet ditt må leve et liv fullt av begrensninger. Et liv hvor du kan kjempe så hardt du vil for at barnet ditt skal ha muligheten til å oppleve alt, men vet at kampen er tapt før du i det hele tatt har begynt. Hva gjør du da? Hvordan håndterer du det som mor eller far? Hva skal du kjempe for, når du ikke lenger aner hva som vil være mulig å vinne? Jeg tror du må tenke annerledes enn før, mer som et barn. Jeg mener ikke at du skal stoppe å kjempe. Du må bare kjempe litt annerledes. Og jeg tror at det barnet selv gjør og erfarer, er viktigere enn alt det du selv kan gjøre. Og jeg tror at jo fortere du klarer å omstille deg, og kjempe annerledes, jo raskere vil livet bli mindre vanskelig. Jo raskere vil du se mulighetene barnet ditt har, og ikke begrensningene. Men tro meg, det er vanskelig.

    En annerledes hverdag

    Det kan være skummelt og overveldende å tenke på hverdagen til barnet ditt når det blir sykt. Når du opplever at barnet ditt er mer sårbart enn noen gang. Skummelt fordi du ikke vet hvordan du, barnet eller de rundt det, kan klare å skape alt det du ønsker at barnet ditt skal få oppleve. Og overveldende fordi du forstår hvor mye og mange, både personer og situasjoner, du ikke rår over. For har du noen gang tenkt på hvor mange mennesker som kan virke inn på hverdagen til barnet ditt? Kanskje du ikke har tenkt på hvor mange mennesker som virker inn på din egen engang?

    Fra drøm til virkelighet

    Syver har hatt en drøm i mange år nå. En drøm om å få kjøpe sin egen Go-Kart. Det er lenge siden han begynte å spare penger til den. Lydia og jeg har likt godt at han har hatt en klar plan for pengene, selv om vi vet at han likegodt kan ende opp med å endre drømmen. Og så regnet vi vel egentlig med at Syver ville bli mer enn nok fornøyd med å kjøre, uten å eie. Da Syver begynte å miste synet sitt i fjor høst, forsto vi voksne at det ville bli vanskelig å oppfylle ønsket om å kjøre Go-kart. Og nå, ni måneder etter at synet hans begynte å svekkes, vet vi at han ikke kommer til å få synet tilbake. Vi har forstått det at mye av det Syver skal oppleve framover, inneholder begrensninger. Begrensninger vi må forholde oss til. Men hvordan vil Syver oppleve disse begrensningene? Hvordan vil han håndtere de? Hva vil han føle når han møter de? I dag fikk vi et klart svar på dette.

    Selv om ikke antrekket er helt på plass ennå, er Syver klar for Go-Kart

    En annerledes Go-kart

    I dag viste Syver oss at han også kan leve ut drømmer. Han har nemlig forstått at drømmer kan oppfylles om han lar andre ta del i dem. Han har forstått at opplevelser blir best om du deler de med andre. At andre mennesker kan være med på å oppfylle hans egne drømmer. I dag fortalte han oss at han fortsatt ønsker å kjøpe seg Go-kart. Den drømmen lever videre. Men den Go-karten han ønsker seg er litt annerledes enn de Go-kartene han har ønsket seg før. Han ønsker seg nemlig en Go-kart med to seter. Da jeg spurte om hvorfor den skulle ha to seter fortalte han at han ikke kunne kjøre alene. Han måtte ha med seg en kamerat som kunne hjelpe. Og om han hadde med seg en kamerat, ja da kan jo de vinne mange pokaler, sammen.

    Det tar nok litt tid før vi venner oss til lukta av svidd gummi og brølende motorer

    Å oppfylle egne og andres drømmer

    Viktigheten av samspillet mellom mennesker er tydeligere for meg enn noen gang. For at jeg skal få et godt liv, fullt av muligheter, er jeg avhengig av de jeg har rundt meg. Og de er avhengig av meg. Du som leser dette innlegget nå, du har mange personer som er avhengig av at du bidrar inn i deres liv. Enkelte dager kan du være den som gjør livet verdt å leve. Du kan være den som muliggjør drømmer og opplevelser. Drømmer og opplevelser som gir andre et godt og innholdsrikt liv. Tar du oppgaven på alvor? Og er du klar over hvor heldig du er når du sitter der, alene i en Go-kart på vei mot nye eventyr? Har du plass til en til?

    #Brydeg #Mot #Shetlandsblindheim #familie #sorg #livsmestring #VisMot #Mot_Norge

    Du kan virke enormt positivt inn på andres liv, enten du vet det eller ei!

    Vis MOT, Mot til å bry deg og Mot til å leve, hver eneste dag!

  • Musikk,  Refleksjoner,  ShetlandsBlindheim leser

    For alltid ung – 3 versjoner

    Syver oldstripes.JPG

    Det er noe som skjer med deg når du lytter til musikk som klarer å spille på følelsesregisteret ditt. Musikk som ikke bare er låter godt, men tekster som treffer deg. I dette innlegget gir jeg deg noen refleksjoner og i tillegg noen forslag til spillelista di.

    Du vet når du setter på sangen som får deg til å komme i stemning? Den sangen som får deg til å drømme deg bort, litt etter litt. Med rytmer som sender deg lengre og lengre bort fra der hvor du er, og over i en tilstand hvor du er nær overbevist om at ordene i sangen beskriver din egen virkelighet. Nær overbevist om at det du ikke klarer å si, beskrive eller forklare, det får en stemme. En stemme som med overbevisning og kraft setter ord på hvordan du har det akkurat nå. Eller en stemme som setter ord på hvordan du ønsker å ha det.

    I går hjalp jeg noen venner med å flytte. Jeg visste at det ville bli satt pris på og det var tilfredsstillende å kunne hjelpe de. Dette var samme dag som innlegget mitt «Tåkeland» sto på trykk i lokalavisa vår Øy-Blikk. Et innlegg hvor jeg, etter å ha beskrevet eget liv som delvis tåkelagt, også gjør oppmerksom på at andre også lever liv som er vonde og vanskelige. At andre også lever i uvisshet og sorg. Selv om det ikke nødvendigvis er synlig for oss. I innlegget oppfordret jeg også leserne om å stille opp for de som de vet lever i tåka. For det er fryktelig tungt å stå i den alene.

    Jeg har stor respekt for, og beundrer, Bod Dylan som formidler. Det gjør noe med meg når jeg lytter til hans sanger og det han kommuniserer. Kona er ikke like stor tilhenger og mener han synger som ei kråke. Ikke er hun spesielt glad i munnspillet hans heller. Likevel har noen av hans sanger satt spor i oss. Og heldigvis, for Lydia sin del, har svært mange andre artister gjort hans mesterverk tilgjengelig for de som ikke liker munnspillspillende kråker. Jeg vil dele noen av de med dere i bloggen framover. Jeg vil dele noen av de historiene som gjør inntrykk på meg, og som kanskje kan virke på samme vis på dere. Ikke bare historiene til Bob Dylan, men historiene til flere andre som formidler gjennom musikk og sang.

    Da jeg kom hjem etter en dag med tunge løft og gode samtaler, satte jeg på stereoanlegget. Dylan sin Forever Young – Slow Version, fra albumet Planet Waves, er helt nydelig. I løpet av kort tid hadde jeg lyttet til flere versjoner, fra ulike vokalister. Den dagen var sangen et ønske fra meg om hvordan barna mine skal leve og ha det. Og kanskje er det spesielt tanken om å kunne bevare alt det som barn er gode på, også når de går inn i ungdomstida en gang. At de lever akkurat nå, og uten bekymringer for framtida. At de lever både for seg selv, og for andre. Akkurat slik ønsker jeg også å kunne leve nå. Her og nå, uten bekymringer for framtida.

    • Bob Dylan: Forever Young – Slow  Version
    • Ylva: Forever Young
    • Meat Loaf: Forever Young

    Forever Young

    May God’s bless and keep you always
    May your wishes all come true
    May you always do for others
    And let others do for you
    May you build a ladder to the stars
    And climb on every rung
    May you stay
    May you stay forever young

    Forever young
    Forever young
    May you stay
    Stay forever young

    May you grow up to be righteous
    May you grow up to be true
    May you always know the truth
    And see the lights surrounding you

    May you always be courageous
    Stand upright and be strong
    May you stay
    May you stay forever young

    Forever young
    Forever young
    May you stay
    Stay forever young

    May your hands always be busy
    May your feet always be swift
    May you have a strong foundation
    When the winds of changes shift

    May your heart always be joyful
    May your song always be sung
    And may you stay
    May you stay forever young

    Forever young
    Forever young
    May you stay
    May you stay forever young

    Bob Dylan

  • Refleksjoner

    Tåkeland

    tåke.jpg
    Bildet er tatt fra Skjongholmen mellom Valderøya og Giske.

    I dag blei teksten min «Tåkeland» publisert i lokalavisa Øy-Blikk. Jeg setter stor pris på de positive tilbakemeldingene jeg har fått og ønsker gjerne at dere kommenterer blogginnleggene mine. Det gir bloggen større verdi for Lydia og meg. Og kanskje også for andre.

    Dagen før 17. mai og tåka ligger tykt over Valderøya. Duggvåt plen skriker etter klipping før den store dagen. Klipperen har streika, men det går bra. Det gjør absolutt ingenting akkurat nå. Jeg kjører ungene på skolen og har store forventninger til dagen. Ungene har fått spørsmål om de vil være maskotter på kampen mellom Aafk og Tromsdalen i dag. De har fått beskjed om at de selv får velge hvilke spillere de vil holde i handa på veg ut på kunstgressmatta. Begge vil gå med Andreas Lie, for han er onkelen til noen venner.

    Da jeg stopper utenfor skolen velger jeg å følge ungene inn, selv om de gjerne vil klare seg selv. Det er kjekt å møte på kjentfolk og spesielt vennene til ungene mine. De setter vi stor pris på. De er gull verdt. Tåka letter og Syver spør hvordan det der med tåke egentlig fungerer. Et forsøk på forklaring avsluttes med lovprising av at sola titter fram. Det fascinerer meg hvor fort været kan snu.

    Inne i garderoben møter vi Terje, Sølvi og Lena, de betyr mye for oss nå. De har fått en helt spesiell oppgave. En oppgave vi er trygge på de håndterer glimrende. Enkelte dager er det nemlig som om tåka ligger tykt over oss, ikke bare på Nordstranda, men uansett hvor vi er. Syver er nemlig på vei til å miste synet. Og selv om vi har funnet en måte å håndtere det på, får vi ikke gjort noe med tåka. Enkelte dager slipper ikke sola til. Da er det tøft å leve. Og med tåke tett rundt seg er det vanskelig å finne mening. En kan fort bli motløs. Da er det godt å oppleve at noen kommer og står i tåka sammen med oss. Noen som, etter litt, også tar oss med ut av tåka og som viser oss at Syver har det godt på skolen, hver eneste dag. De som jobber på Valderøya barneskole gjør nettopp det. Og vi har mange andre som hjelper oss ut av den samme tåka. Vi er privilegerte og har mange å sette pris på.

    Å tenke billedlig kan ofte sette situasjoner i nytt perspektiv. Jeg liker å tenke i bilder. Det får meg til å tenke annerledes, både på årsaker og konsekvenser av situasjoner jeg står i. Kanskje gjør det det lettere å se løsninger i vanskelige situasjoner også.

    Ute i bilen igjen, kjørte jeg hjemover mot Nordstranda. Der lå tåka tykt igjen. Det fikk meg til å tenke. Mon tro hvem andre som bor i tåka nå? Jeg valgte å ta meg en kjøretur rundt Valderøya, og som antatt skiftet det mellom full sol og tykk tåke, flere plasser på øya. Over til Ålesund gikk det ikke an å se i det hele tatt. Og når jeg tenkte billedlig igjen ble jeg minnet på at familien min ikke er alene om å ha det vanskelig nå. Mange andre lever i tykk tåke, selv om sola titter fram av og til. Jeg håper de ikke står alene i tåka. Jeg håper de har folk rundt seg slik som vi. Slike som venter med de til tåka forsvinner, eller tar de med bort fra tåka innimellom. Hvem kan du ta med deg?

    Da jeg blei kontakta av Øyvind i Øy-Blikk 1. april, blei jeg egentlig ganske rørt. Han spurte om jeg kunne tenke meg å skrive i avisa innimellom. Selv om jeg var usikker på om jeg turte, blei det en slags personlig seier for meg. I fjor høst turte jeg ikke dele noe som helst, men når jeg først tør dele, så blir det satt pris på av andre. Andre enn mamma og svigermor liksom. Jeg får dele med dere, og for meg er det en måte å håndtere tåka på. Kanskje kan det at jeg deler, hjelpe andre med å håndtere den også? Kan du dele?

  • Forbilder og inspirasjon,  Refleksjoner

    ShetlandsBlindheim leser – Å plukke Stjerner fra himmelen

    Det er rart hvordan opplevelser, som i utgangspunktet virker ordinære, kan åpne øynene for en helt ny verden. At helt ordinære gjøremål og hendelser, satt i perspektiv, kan vise en virkelighet som eksisterer kun fordi du ser den i det nye perspektivet. En slik opplevelse hadde jeg forrige søndag. Men det var først i dag jeg forsto hva jeg hadde vært vitne til.

    Å plukke stjerner fra himmelen

    Å plukke Stjerner fra himmelen – Originalt innlegg

    Jeg skreiv dette innlegget i et forsøk på å sette ord på noen av erfaringene Lydia og jeg gjør oss nå når sønnen vår mister synet. Da jeg leste inn dette innlegget til en venn, kom jeg på at det kanskje kunne være fint å høre for andre enn henne. Jeg har derfor lest inn innlegget med noen få og enkle bildebeskrivelser.

     

  • Ukategorisert

    Å plukke stjerner fra himmelen

    Det er rart hvordan opplevelser, som i utgangspunktet virker ordinære, kan åpne øynene for en helt ny verden. At helt ordinære gjøremål og hendelser, satt i perspektiv, kan vise en virkelighet som eksisterer kun fordi du ser den i det nye perspektivet. En slik opplevelse hadde jeg forrige søndag. Men det var først i dag jeg forsto hva jeg hadde vært vitne til.

    Syver stolt foran helikopter fra Nord Helikopter

    Hangaren til Nord Helikopter

    Med sommerfugler i magen, som en unge ved inngangen til en tivoliattraksjon, stoppet jeg bilen utenfor hangaren til Nord Helikopter på Vigra. Familien var på vei til Valldalen, men Syver og jeg var blitt påspandert alternativ transport. Syver visste ingenting om at han skulle ut å fly helikopter. Derfor var jeg svært spent på hvordan han ville reagere da vi kom inn til helikoptrene. «Skal vi virkelig det, pappa?» Syver likte det han hørte, og da vi gikk inn kom han nær nok til å se, se de på sin måte. Piloten fortalte hvilken maskin vi skulle fly og forklarte Syver at han gjorde det klart for reise. Han pakket diverse utstyr og fylte drivstoff. Syver og jeg gikk rundt og så på alle de store helikoptrene som sto i hangaren. Jeg beundret de like mye som Syver. For en fascinerende og fantastisk flyvemaskin.

    I hangaren til Nord Helikopter var det mange helikoptre

    Helikopteret, som sto på en rampe med hjul, blei dratt ut av hangaren av et lite traktorlignende kjøretøy. Et par minutter etterpå satt vi inne i helikopteret, med pilotøreklokker og mikrofon på hodet. Syver ved siden av piloten og jeg i baksete med kamera. For en fantastisk følelse det var å stige til værs. Syver satt der, med beina i kors og kommenterte litt underveis, men var overraskende taus på turen.

    Avslappet og tankefull på turen

    Noen minutter senere landet vi like øst for Storfjord Hotel. Ylva og Lydia skulle hente oss der, så skulle vi kjøre videre til Valldalen. Vi takket for turen, tok et par bilder utenfor helikopteret og ruslet deretter nedover en grusvei som gikk bort fra hotellet. Med tusen spørsmål og en haug av betraktninger, var den Syver jeg kjenner tilbake igjen. Vi var samstemte om at helikopterturen var en stor opplevelse.

    Rusletur og blomstereng

    Veien fra hotellet og ned til hovedveien, hvor jentene skulle hente oss, var ganske lang. Den gikk gjennom skog og over enger, forbi et par småbruk og over en liten elv. Vi hadde god tid, bedre enn vi var klar over. Ylva og Lydia hadde nemlig ikke reist fra Valderøya engang da vi landet med helikopteret. De hadde vært på butikken og tok seg god tid, som de pleier. Dette visste vi ikke før vi satte oss i bilen en halvtime senere. Den halvtimen brukte vi godt. Den halvtimen gjorde at jeg fikk oppleve et gjennombrudd i min forståelse for Syver sin synsutfordring. Selv om jeg ikke oppdaget det før i dag.

    En eng full av blomster

    Den ene engen som vi krysset, en stor og frodig eng full av blomster, tusenvis av blomster, den ville Syver utforske. Han ville se blomstene på nært hold, slik at han kunne se de så godt som mulig. Med et par forsiktige steg kom han seg ned i grøfta og over til enga. Jeg fulgte etter med kameraet klart. Syver som plukker blomster var et fint motiv. Det ville jeg forevige. Syver hadde mye på hjertet der han satt på huk i enga, og jeg svarte så godt jeg kunne. Da Syver hadde plukket nok til en liten bukett, fortalte han at de blomstene han plukket, de burde hete stjerneblomster. De lignet på stjerner. Jeg sa meg enig, men tenkte ikke mer på saken. Vi ruslet videre nedover grusveien og oppdaget en gammel traktor som sto ved veikanten. Den fikk ikke mye oppmerksomhet. Den sto for langt unna veien. Vi gikk videre og kom til slutt ned til hovedveien hvor vi ventet i et busskur til Ylva og Lydia hentet oss.

    En gammel Massey ferguson 240 på utstilling

    Refleksjoner i ettertid

    På vei hjem fra jobb i dag, fem dager etter, satt jeg og grublet på helikopterturen. Hva så egentlig Syver da vi svevde over landskapet, tusen fot oppe på himmelen? Hvordan ville jeg selv oppleve det dersom det var jeg som hadde synsvansken til Syver? Hvordan ville jeg kunne skille vann fra land og skog fra eng? Mold fra grus og blomst fra gress? Syver har nemlig mistet det meste av fargesynet sitt i tillegg til skarpsynet. Grønt blir mørkt og hvitt blir lyst. Hva ville jeg se? Hvordan ville jeg se det?

    Det var da, med helikopterturen i nytt perspektiv, i et forsøk på å se den gjennom Syver sine øyne, at jeg så en del av verden på ny. Det var da, i en tankereise fra Vigra til Storfjord Hotel, nedover den gruslagte veien og ut på blomsterengen, jeg så en virkelighet som viste seg for meg. Og den viste seg for meg fordi Lydia og jeg virkelig forsøker å forstå hvordan vi skal klare å håndtere det at Syver blir blind. Jeg så ingen sjø og øy, fjell og skog, men jeg så landskap. Jeg så ingen hvite blomster på en grønn eng, men jeg så en mørk himmel. En mørk himmel med tusenvis av lysende stjerner. Har du plukket stjerner før?

    Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag, også når det er vanskelig!

    #Mot #Leve #Familie #ShetlandsBlindheim #Svaksynt #Blindeforbundet

    Da himmeln raste ned

    Du ekkje som dei andre du, det vet du veldig godt. 

    Du ekkje som dei andre du, med alt det du har fått. 

    Du ser det klart, som blod i snø, at nokke har gått galt, 

    Og e kan ikkje skjule det, det gjør for vondt, e heilt brutalt 

    Ka gjør du for å stå på beina? Ka gjør du for å fortsatt gå?  

    E svaret Gud og hellig kraft, et svar på barnetro? 

    Eller fulgte superkrefter med, da himmeln raste ned?  

    Du ekkje som dei andre du, der motstand gjør dei lam! 

    Du ekkje som dei andre du, du tar de faktisk fram! 

    Du ser det klart, som lys på land, fra beksort ferd langs skjær. 

    Og e, kan ikkje finne fram, der e e blind, så hold de nær. 

    Ka gjør du for å stå på beina? Ka gjør du for å fortsatt gå?  

    E svaret Gud og hellig kraft, et svar på barnetro? 

    Eller fulgte superkrefter med, da himmeln raste ned?  

    E ekkje som dei andre e, men pappa det e bra 

    E ekkje som dei andre e, men slapp av litt, husk ka e sa 

    E ser det klart, at du e redd, for at e skal bli blind 

    E sir det no, du sa det sjøl, at lyset alltid vinn 

    • Øyvind Blindheim
  • Ukategorisert

    På restaurant med en venn

    Reklame – Samarbeid – Konkurranse

    Mer informasjon på ShetlandsBlindheim sin facebookside.

    For noen uker siden var jeg på restaurant sammen med en kamerat. I forkant av restaurantbesøket hadde jeg vært tydelig på at jeg trengte å komme meg ut en tur. Det har blitt få turer ut av huset uten ungene de siste månedene, og jeg tenkte det ville gjøre godt å skravle litt sammen med venner. Vi skulle egentlig møtes på café. Ettersom dette var på en hverdag, møtte vi låste dører flere steder. Planen om cafébesøk ble oppgradert til restaurantbesøk hvor vi slo til med en pizza før kaffen.

    Vi blei sittende å prate ganske lenge, og flere ganger tenkte jeg at jeg var glad for at jeg ikke blei hjemme. Jeg var glad for at jeg tok turen og greip muligheten til å ha det kjekt med venner. For det er nemlig slik at det koster litt mer enn før, å finne på noe med andre. Det mest behagelige akkurat nå, er å ligge på sofaen, se en eller annen serie sammen med kona. Jeg tror hun også har det sånn nå. Det blir slik når en mangler overskudd og livet er litt kjipt. Når livet er litt vanskelig, uavhengig av årsak. Men kanskje er det da du virkelig trenger en kamerat som finner tid til deg. En kamerat som gir deg muligheten til å dele litt av det vanskelige, om du ønsker, eller gir deg muligheten til å tenke på noe helt annet.

    Etter pizzaturen, som også endte med å se Barcelona banke Liverpool, begynte tankene om et slikt blogginnlegg som det her. Et blogginnlegg hvor leseren får mulighet til å invitere med seg noen på café. Et cafébesøk som kan bety mye for noen. Et cafébesøk med fokus på å pleie relasjonen til en du bryr deg om.

    For noen måneder siden solgte vi noen stoler som lå på loftet. De skulle brukes på Moa Let’s Eat. For noen uker siden var jeg innom for å se hvordan de tok seg ut der. Da fant jeg ut at Moa Let’s Eat har blitt mye større. Med mange gode sittegrupper og den samme gode maten, kan en trekke seg bort fra kjøpesentergangen og slappe av. Snakke sammen uten å bli forstyrret av forbipasserende. Og dette skjer på «gamleMoa», lengst vekk fra Odeon! Det liker jeg! Det vil jeg promotere!

    Så hvem vil du ta med deg dit? Kanskje du har en venn du sjelden ser? Kanskje du har en venn som trenger en oppmuntring? En venn som trenger en prat? Eller du, kanskje det er du som trenger cafébesøket? Kanskje det er du som trenger en oppmuntring, og du vet akkurat hvem som kan få deg til å føle deg bra? Kanskje det er du som har litt mange baller i luften for tiden, og trenger et avbrekk med en venn som betyr mye for deg?

    Du kan vinne lunch for to på Moa Let’s Eat

    Dersom dere leter opp ShetlandsBlindheim sin facebookside kan dere delta i en konkurranse hvor dere kan vinne lunch for to på Moa Let’s Eat. Informasjon om konkurransen finner dere i det nyeste innlegget der.

    Det er kanskje ikke så viktig hva dere snakker om når dere møtes, men jeg oppfordrer dere til å framsnakke hverandre, framsnakke andre, være gode lyttere og vise omsorg. Og om dere ikke blir trukket ut til gratis lunch, kan dere jo likevel ta initiativet til å møte noen. Gjør det akkurat nå da.

    Flere bilder kommer
%d bloggere liker dette: