Hverdag

Ylva og Lydia er småsjuke og vi guttene håper på å slippe unna. Derfor reiste vi på svømmehallen etter skolen sammen med farmor. Middagen tar vi hos henne og Syver hjelper til på kjøkkenet mens jeg ligger på sofaen. Med fyr i peisen og kaffekoppen i handa blei jeg utfordra av Lydia på å skrive et helt ordinært innlegg om hverdagen.

Farmor Hildegunn og Syver på kjøkkenet i barndomshjemmet mitt Olsvika. På benken ligger ingredienser til Spagetti og kjøttdeig

Hverdagen for familien Blindheim er litt annerledes enn mange andre. Blant annet fordi jeg har mulighet til å arbeide redusert, men få dekket lønnstap av Nav. Det gir oss mer tid sammen som familie og det gjør at vi kan skru ned tempoet litt.

Nå håper vi sterkt at alle er friske når vi skal besøke Blindeforbundet på onsdag. Da skal vi få hilse på generalsekretæren og noen andre i Blindeforbundet Møre og Romsdal. Det gleder vi oss til.

Ha ei strålende uke!

7A Hverdagshelter!

Vi har fått møte en gjeng med hverdagshelter. Mennesker som har brukt tid på å planlegge hvordan byen vår kan bli en by for alle. Vi heier på 7A på Volsdalen skole!

Syver og jeg i godstolene til 7a på Volsdalen barneskole. Bruk av bildene i dette innlegget er godkjent.
Innlegget kan lyttes til i nettleser

I forrige uke skreiv jeg om den usynlige ryggsekken vi alle går rundt og bærer på. I innlegget «Alt du ikke ser» ønsket jeg å vise at folk kan gå rundt å ha det vanskelig uten at det nødvendigvis ser sånn ut for andre. Og jeg oppfordret til å bygge gode relasjoner og fortalte at du kan gi andre muligheten til å bry seg ved å også dele det som er vanskelig i livet ditt. Og brått kan de relasjonene du bygger ved å dele, være avgjørende for om du klarer å bære ryggsekken din.

I innlegget oppfordret jeg leserne til å være rause med mennesker rundt seg, men utgangspunktet mitt i innlegget var de mennesker som er nær og i de ulike sosiale miljøene leseren er i. Utgangspunktet var hva du kan gjøre for de rundt deg, og hva de kan gjøre for deg. Det å bidra til at andre føler seg sett og hørt av mennesker rundt, oppleves som en viktig del av det å være inkludert i samfunnet.

Bilde av Syver, sønnen min. Tatt på Giske mens vi så på dyr som beitet like ved oss. Syver er blind, med et lite restsyn i sidesynet.

En annen viktig del av det å føle seg inkludert er at lokalsamfunnet og storsamfunnet setter tilrettelegging for mennesker med ulike typer funksjonsnedsettelser i system. At lokalsamfunnet og storsamfunnet sørger for at alle, også de med ulike typer funksjonsnedsettelser får mulighet til å mestre livet og hverdagen. Gjennom krav til universell utforming i samfunnsplanleggingen kan det tilrettelegges for at så mange som mulig kan delta i samfunnet, uavhengig av funksjonsevne. Med slike krav kan en sikre seg at kommunale, statlige og private bygg, som for eksempel kjøpesentre, er utformet på en måte som gjør bygget og tjenestene som tilbys der, tilgjengelige for alle. Alle, uavhengig av om de lever med funksjonsnedsettelser eller ikke.

Med krav til universell utforming kan samfunnet også sikre at tilkomst til byggene, fortau, parkeringsplasser og offentlig transport er tilgjengelig for alle. Men i møtet med verden gjennom vårt nye perspektiv, etter at Syver ble svaksynt og så blind, ser vi at mange steder ikke er universelt utformet. Og det er kanskje ikke så rart, men når vi vet at helt enkle tiltak kunne gjort hverdagen til bevegelseshemmede veldig mye bedre, så kjenner vi at vi tidvis blir fortvilet. Da er det helt fantastisk å se at andre tar initiativ for å få på plass tiltak som kan hjelpe. Og spesielt fint og rørende at initiativet kommer ifra barn.

For noen uker siden ble jeg kontaktet av Marit ved Volsdalen barneskole. Klassen hennes er med på First Lego League hvor årets oppdrag er «City Shaper». Temaet utfordrer 600 elever i nye Ålesund på hvordan vi kan bygge byene våre og bygdene våre for fremtiden. By- og bygd-utvikling med fokus på transport, tilgjengelighet og bygningskonstruksjoner. Elevene i 7a har valgt å ha fokus på hvilke utfordringer blinde og svaksynte møter i bysentrum. Med grundig arbeid, dokumentert både gjennom video og bilder, har de kartlagt deler av bysentrum og funnet eksempler på både god og dårlig tilrettelegging. Da jeg fikk høre dette ble jeg så utrolig glad og rørt. Og da Syver og jeg blei invitert på besøk til klassen, Syver som «ekspert», da kunne vi ikke si nei.

Med to godstoler fremst i klasserommet fikk vi mulighet til å fortelle litt om ulike utfordringer Syver har møtt i bysentrum som blind og svaksynt. Klassen var superengasjert og hadde mye å fortelle. De fortalte blant annet om mange av stedene de mente hadde mangel på tilrettelegging, men fortalte også om hvor små endringer som skulle til for å gjøre stedene betydelig bedre tilrettelagt for blinde og svaksynte. Og så fikk Syver vist fram noen av Legoprosjektene våre og fortalt om Legospråk. Det var en veldig fin opplevelse, for både Syver og meg. For en fantastisk gjeng med barn!

Bildet tatt fra bakerst i klasserommet mot vindu og tavle. Store deler av klassen er med i bildet og Syver og jeg sees i bakgrunnen. Besøk hos 7A.
Syver og jeg i godstolene til 7A på Volsdalen barneskole. En veldig fin opplevelse for både Syver og meg. Syver var stolt av å være hentet inn som ekspert.

Et av de stedene vi alle var enig om kunne utbedres, var de ekle kvite stolpene i kjelleren på Ålesund Storsenter. De stolpene har Syver gått på flere ganger, og det har helt sikkert andre blinde og svaksynte gjort. Når jeg tenker meg om kan det jammen hende jeg har gått på en av de selv, for de er rett og slett nærmest usynlige. Om flere steder hadde vært malt i kontrastfarger, ville det vært langt enklere for blinde og svaksynte å bevege seg trygt.

Denne stolpen har nok mange gått på. Hvit stolpe nær forsvinner i det lyse gulvet i kjelleren. Elevene på bildet er ikke fornøyde med det. Visste du forresten at åttiåringer trenger masse ekstra lys for å se godt?

I forrige uke var hele familien Blindheim på vei til Heimdal for å delta på familiekurs i regi av Statped Midt. På et kjøpesenter i Orkanger opplevde vi at tilretteleggingen for blinde og svaksynte var av en helt annen kvalitet enn tilretteleggingen på Ålesund Storsenter. Like etter at ungene hadde sovnet samme kveld fikk jeg tilsendt et bilde ifra Marit. Elevene hennes hadde gjort et stunt for prosjektet sitt og hengt opp sorte bånd på den ene stolpen i kjelleren på Ålesund Storsenter. Og de var så modige at de lot de henge igjen da de reiste tilbake til skolen. For et fantastisk initiativ! For en gladmelding å få, spesielt fint og rørende når hele familien er samlet på familiekurs for å lære oss hvordan håndtere det at Syver, gutten min, har blitt blind.

Her har elever plassert to sorte bånd rundt den hvite stolpen. På den måten kan svaksynte se den og styre unna. Fire glisende gutter med tommel opp.

Jeg håper gjengen fra Volsdalen klarer å vise hvor viktig tilrettelegging for mennesker med ulike funksjonsnedsettelser er i samfunnet. At enkle grep kan utgjøre en stor forskjell i enkeltmenneskers liv. Jeg håper at initiativ fra modige og omsorgsfulle barn og ungdommer, blir belønnet med at voksne åpner øynene og lytter til hva de har å si. Sammen utvikler vi et samfunn for alle, sammen er vi sterkere. 7A er hverdagshelter!

Elevene finner også eksempler på god tilrettelegging. Her ledefelt og oppmerksomhetsfelt før overgangsfelt.
De grå trappene som går ned til undergangen mot busstasjonen er vanskelig å skille fra hverandre for eldre og svaksynte. Her hadde elevene forslag til utbedring. Vi heier på elevene!

Vis MOT, MOT til å bry deg om andre. Akkurat ditt initiativ kan gjøre en forskjell for andre.

Les noen av de andre innleggene mine om livsmestring og livet som blind. Liker du noe av det, så lik og del. Da får andre muligheten til å lese det også.

Fri med stil!

Et nytt innlegg med lydfil! Kjenner du noen som skal gifte seg? Eller noen med et kleint frieri? Tagg og del



Lydia og meg i Valldalen våren 2010, året vi giftet oss. Jeg med altfor lang lugg, men begge med smilet på plass.

Lydia var ung og nydelig den gangen jeg møtte henne i Volda, hvor vi begge gikk på lærerskolen. Jeg, en flott og erfaren andreårsstudent tok oppdraget som fadder på alvor. Uten nevneverdige problemer sjarmerte jeg Lydia i senk og hun ble min for alltid (kortversjonen). Om det var det sjarmerende smilet hennes, de struttende brystene eller sykkelen hennes med automatgir som gjorde utslag, er jeg ikke sikker på, men et par ble vi uansett. Dette var høsten 2004.

Lydia på sofaen i campingvogna i Valldalen. Dypdykk i ukebladet Hjemmet med Linn Skåber på forsida.

Seint på høsten 2009, var Lydia svært utålmodig. Altså, sånn kriseutålmodig! Hun ville gifte seg etter mange år som par og det kan jeg egentlig forstå. Jeg var treig, svært treig. Playstation, fotball med gutta og frykten for det ukjente gjorde at jeg utsatte frieri til Lydia sin tålmodighet nesten tok slutt. Så tok jeg mot til meg!

Jeg dro til gullsmed og kjøpte en av de flotteste ringene jeg kunne finne. En blank og skinnende en som skilte seg ut fra alle de andre som hang der. Ja, den hang på et slikt stativ oppe på disken. Ja, jeg vet. Den må ha vært billig, tenker du. La oss ikke dvele ved det. Det kan ikke gjøres om igjen og ringen hun fikk senere var verdt å vente på.

Kona mi Lydia, glisende mot Kamera med en kokkekniv i hendene. Garantert guakemoleprosjekt med det hvitløksfeddet der på tuppen av kniven

En time etter at ringen var i boks og jeg hadde plukket opp noen roser, satte jeg meg i bilen til mamma og hentet Lydia på Valderøya. Ingen egen bil der altså. Etter å ha plukka ho opp, blei det kjøring litt hit og dit, opp og ned og litt parkering på tomgang. Ettersom jeg ikke hadde planlagt helt hvordan frieriet skulle gå for seg, regnet jeg med noen timer i bil før planen var klar. Et par preferanser hadde jeg likevel, og kanskje er dere enige?

  • Jeg ville unngå å fri i bilen. Selvsagt tenker du? Ja, enig, men det skulle vise seg å være vanskelig.
  • Jeg ville fri på et sted vi kunne reise tilbake til for å mimre. Eller, så langt tenkte jeg vel egentlig ikke, men et godt tips likevel.
  • Jeg ville overraske henne fullstendig. Litt vanskelig ettersom jeg nærmest hadde fått en «Deal or no deal» av Lydia. Hun var så giftesyk at hun tidvis var vill i blikket!

Etter å ha kjørt rundt ei god stund tenkte jeg at Borgundgavlen, et nydelig sted i Ålesund, kunne passe. Der, blant eldgamle hus og vakker natur, kunne jeg gå ned på kne og få det hele overstått. Lydia var egentlig ikke overrasket over at vi hadde rullet rundt i byen uten mål og mening, for det gjorde vi innimellom. Hun regnet vel egentlig med at jeg hadde planer om å finne et sted vi uforstyrret kunne kline litt. Ikke helt uvanlig for forelskede par vel?

Akkurat da jeg svingte av hovedveien og begynte på det siste strekket mot Borgundgavlen begynte det, til min store fortvilelse, å regne. Og da vi ankom parkeringsplassen ved Borgund Kirke, nektet Lydia å gå ut av bilen. Og regnet så ikke ut til å gi seg med det første. Ingen av oss hadde jakker på, men jeg så for meg at noen av de store trærne kunne ta imot den verste regnspruten, og jeg ba henne pent om å komme seg ut, for jeg skulle vise henne noe. Men at hun skulle kreve å få svar på hva jeg skulle vise henne, det hadde jeg ikke forutsett. Og svar skyldig som jeg var, så tittet jeg ned på Dyreklubben som ligger like ved og forsøkte å komme på noe. Som navnet røper er Dyreklubben et sted med dyr, og ja, du har helt rett, egentlig vanskelig å kombinere med frieri med mindre du er mer enn gjennomsnittet glad i dyr. Likevel, dum som et brød, heiv jeg utav meg det første jeg la merke til og fortalte at Dyreklubben hadde fått seg nye griser, kjempesøte griseunger. Og som dere sikkert gjetter, fristet det henne ikke det minste grann å gå ut i regnet av den grunn, og hun blei sittende i bilen. Vi kjørte videre, jeg som en tosk og Lydia med verdens tåpeligste kjæreste.

Borgundgavlen med hest på ei eng i forgrunnet med et vann like bak. Gamle bygninger og furuskog i bakgrunnen

Tyve minutter senere, etter å ha kjørt rundt for å vente på oppholdsvær, kjørte vi ned til Borgundfjorden og parkerte på en snuplass som lå helt nede i fjøra. Med hakket mindre regn i lufta enn tidligere, skrudde jeg av motoren og Lydia regnet helt sikkert med at jeg ville kline litt. Lite visste hun om hva som var på vei til å skje. Ringen lå klar i bagasjerommet på bilen til mamma, sammen med en bukett roser, som kostet omtrent det samme som ringen. Jeg kunne nok ikke blitt mer klar og forberedt, ærlig talt, og jeg begynte å lete etter unnskyldninger for å ikke bli sittende i bilen.

Det ville ikke slutte å regne og med regnet trommende på taket, spurte jeg om vi ikke skulle gå ut av bilen litt. Som om vi noen gang ville funnet på å gjøre det i slikt vær. Lydia så dumt på meg og sa nei, samme hvor mye jeg oppmuntret og til slutt tryglet. Jeg var fast bestemt på å ikke fri i bilen og da Lydia gang på gang nektet å gå ut, måtte jeg finne på noe lurt. Hva i alle dager kunne lokke henne ut av bilen og ut i regnet? Det var da jeg kom på oteren. Oteren i fjøra. Og med stor begeistring i stemmen og vill gestikulering, ropte jeg og pekte mot fjøresteinenen. «Se, Lydia! En oter!» Deretter hoppet jeg ut av bilen og sprang i den retningen jeg pekte. Om lag ti meter unna bilen snudde jeg meg og så at Lydia fortsatt satt i bilen. Jeg vinket på henne og pekte ned mot sjøen, men innså raskt at hun ikke ville være med på noen oterjakt. Hun ristet på hodet og så temmelig oppgitt ut der hun satt. Jeg gikk derfor tilbake mot bilen og trodde hele frieriet måtte utsettes på ubestemt tid. Jeg var på vei til å gi opp. Da, som hjelp fra oven eller grunnet ren flaks, åpnet hun plutselig opp døra si for å si noe. Lynraskt på hugget igjen, øynet jeg en mulighet. Jeg la på sprang mot bagasjerommet, greip tak i buketten og ringen, og hastet mot døra på passasjersiden. Lydia så buketten og ropte noe jeg ikke klarer å gjengi. Hun forsto at noe var galt. Deretter tok hun tak i døra og var på vei til å røske den igjen. Jeg rakk akkurat å gå ned på kne og satt den andre foten mot døra hun prøvde å dra igjen. Etter et lite grynt grunnet døra som dunket inn i kneet mitt, sa jeg de magiske ordene. «Vil du gifte deg med meg?» Lydia gispet, stønnet, hylte og sukket på en og samme gang. Hun trakk føttene til seg og plasserte de i setet og la armene sine rundt anklene og lukket øynene. Hun svarte ikke. Hun sa absolutt ingenting. Jeg gjentok meg selv og spurte om hun ville gifte seg med meg og etter en liten stund så jeg at hun ville avgi svar. Spenningen var intens og hun trakk pusten for å rope ut sitt svar.

«En oter, Øyvind? En oter?»

Lydia

Jeg er fullstendig enig i alt det hun måtte tenke, og nikket med et skeivt smil. «Ja, men vil du gifte deg med meg? Svar da!» Hun så på meg og gliste, før hun trakk pusten igjen og svarte ja. Jeg fikk gitt henne ringen, rosene og hun heiv seg rundt meg.

Om et par måneder har vi vært gift i ti år. Med oppturer og nedturer har vi hatt ei flott reise sammen. Vi har fått to fantastiske barn og et stort nettverk av familie og gode venner.

Skap gode øyeblikk, for deg selv og mennesker rundt deg!

Katten vår Soya, barnet vårt før vi fikk barn…Brungrå med sorte striper og litt rødbrunt her og der. Vi har flaut mye foto og video av den katten der!

#Humor #Glede #Familie #katt #oter #gift #bryllup #frieri #fri #Shetlandsblindheim



Alt du ikke ser

Bygg gode relasjoner og gi andre muligheten til å bry seg ved å også dele det som er vanskelig.

Øyvind Blindheim i sort hettegenser med den røde og hvite MOT – logoen
Innlegget er lest inn og kan lyttes til i nettleseren

For flere uker siden blei jeg spurt om jeg kunne holde et innlegg for tiendeklassene på Kolvikbakken ungdomsskule. Vi skulle ha ei samling i gymsalen i anledning verdensdagen for psykisk helse og jeg hadde allerede gjennomført et besøk på Fagerlia videregående skole i samme anledning. Jeg svarte ja, men ville egentlig si nei. Å snakke foran så mange mennesker stresser meg. Det er en krevende øvelse å skulle eie rommet og fange alles oppmerksomhet, noe helt annet enn å stå i et vanlig klasserom. Nå, når jeg ser tilbake på opplevelsen, er jeg både stolt og glad for at jeg var modig nok til å gjennomføre. For det hele blei en virkelig fin opplevelse for meg. Jeg vil dele innlegget og budskapet med dere, om jeg får det til gjennom denne teksten. Hovedbudskapet blir i alle fall det samme.

Om alt ikke blir slik som du hadde tenkt, kan likevel alt bli mye bedre enn det du hadde tenkt at alt skulle bli

Tidlig i lærerkarrieren min jobba jeg på Hessa barneskole i Ålesund kommune. Etter å ha arbeidet på Larsgården skole i litt over ett år, var det kjipt å måtte bytte arbeidsplass igjen. Spesielt kjipt nå, fordi pappaen min lå kreftsyk på Ålesund sykehus. Hvordan skulle jeg håndtere det å bli kjent med en haug av nye kollegaer og elever, og ha flere ulike fag fordelt på både tredje, fjerde, sjette og syvende klasse? På det første personalmøtet ba jeg rektor om å fortelle kollegiet om at pappa var syk. Og ved å dele det, ga jeg kollegene mine mulighet til å bry seg. Det var et viktig og riktig valg. Fire uker etterpå døde pappa.

Syver etter en fantastisk helikoptertur

Nå, elleve år etterpå, sto jeg i en gymsal full av tiendeklassinger og kollegaer og skulle holde et innlegg om psykisk helse. Og i salen, sto en av elevene jeg hadde på Hessa barneskole, Markus, nå min kollega. Den gang visste han ingenting om at jeg gikk rundt med verdens tyngste ryggsekk. At jeg grein meg tom og sliten i bilen, både til og fra jobb, hver eneste dag. For den ryggsekken viste jeg ikke til én eneste elev. Den sekken jeg bar på ryggen, den holdt jeg skjult for elevene. Men det at jeg valgte å vise den til kollegene mine, det gjorde at de kunne bry seg. Og den tida jeg jobba på Hessa skole, de fem månedene, de husker jeg som ei fantastisk fin tid. De positive opplevelsene jeg hadde på Hessa, og den omsorgen jeg fikk fra kolleger, gjorde ryggsekken min langt lettere å bære.

Hver eneste én av elevene i gymsalen, og alle som leser dette, har med seg en usynlig ryggsekk overalt hvor de går. Og noen sekker er tyngre enn andre, mens noen ikke kjenner sekken i det hele tatt. Noen går rundt med en sekk så tung at de helst vil være hjemme, mens andre klarer å dra den med seg ut selv de dagene den er tung. Denne sekken kan vi ikke ta av oss, og mye av det som havner i den, det rår vi ikke over. I et av besøkene MOT har på ungdomsskolene forteller vi om denne sekken. Og vi forteller om en usynlig propell som sitter på toppen av den. En usynlig propell som trenger flybensin for å fungere. Og når den fungerer, gjør den sekken lettere å bære.

Ylva og Syver var maskotter for Aafk, med hjemmedrakta på og full av forventninger

Da jeg snakka til elevene i gymsalen opplevde jeg at de var oppmerksomme. Og etterhvert som jeg snakket til de kjente jeg med tryggere i situasjonen. Jeg opplevde mestring og var klar for å dele mer. Jeg fortalte om ryggsekken jeg hadde på meg der og da, en ryggsekk som var enda tyngre enn den jeg gikk med da pappa døde.

I fjor høst begynte Syver, sønnen min, å miste synet. Dette var vanskelig å håndtere og preget selvsagt følelseslivet mitt. Situasjonen vi brått sto i, førte også til at jeg var mye borte fra jobb. Én av klassene jeg var lærer i lurte på hvordan det gikk med meg og jeg valgte å fortelle de om Syver. Jeg valgte å fortelle at Lydia og jeg hadde det vanskelig, men at Syver hadde det bra selv om han så dårlig. Det at jeg valgte å dele, førte med seg en hel del positive opplevelser. Hver eneste dag blei jeg møtt med interesserte, omsorgsfulle elever. En «high five» i gangen, et klapp på skuldra, et ønske om å få treffe Syver og spørsmål om hvordan Syver hadde det. Omsorg og oppriktig interesse som ga meg flybensin hver eneste dag. Elevene gjorde ryggsekken min lettere å bære.

Ylva, Syver og Lydia på hytta på Sørlandet

I midten av januar, i år, opplevde jeg mitt absolutte høydepunkt som lærer. På pulten min lå det nemlig en konvolutt. Og på konvoluttens framside sto det «Til en tøff liten fyr som kan takle verden», og på baksiden sto det «fra Galtworts skole av magi og fantasi». Den var selvsagt til Syver, og jeg visste hvem den var fra. Da jeg kom hjem til Syver, og han åpnet den konvolutten, fikk han verdens flotteste gave. For ut av konvolutten dro han en tryllestav. Og da Syver rettet den mot peisen til mormora, og flammene blusset opp, sto jubelen i taket. Tryllestaven var jo helt ekte!

Tryllestaven ved siden av logoen til MOT

I gymsalen dro jeg tryllestaven ut ifra lomma på MOT-genseren min og gikk rolig rundt mellom ungdommene som satt på gulvet i gymsalen. De fikk se tryllestaven, den perfekte gave. For var det noe Syver virkelig trengte, så var det en tryllestav. Den gaven, det at Syver fikk den, det er det fineste noen noengang har gjort for meg. Den ga meg tidenes største dose med flybensin. For selv om den ikke kan ta bort det som har skjedd, selv om den ikke kan gjøre slik at Syver får synet tilbake. Selv om den ikke kan gjøre noe med det jeg har i ryggsekken, så er symbolikken jeg ser i den så sterk at jeg ville dele den med både elevene i gymsalen og dere som leser. For selv om vi ikke går rundt med en tryllestav som kan gjøre at andre har det bra eller får det bra, så kan vi likevel ha den effekten på mennesker rundt oss. Vi har mulighet til å gi mennesker rundt oss en bedre psykisk helse. Vi gjør det ved å være interesserte i andre sine liv. Vi gjør det ved å bruke tid på mennesker rundt oss. Vi gjør det ved å bry oss. Dét er vår tryllestav.

Vær raus med mennesker rundt deg, vær tilstede og spør gjerne hvordan de har det, men husk å sette av tid til å lytte også. Gi en klem, gi en gave, si hei, smil og gi komplimenter! Velg å dele, også det som er vanskelig, for det gir mennesker mulighet til å bry seg. Det styrker relasjoner og gir trygghet, forutsigbarhet og hjerterom. Skap gode relasjoner, både på jobb og hjemme. Brått er de avgjørende for at du klarer å bære ryggsekken din.

Syver ser på tryllestaven han fikk. En nydelig gave

Vis MOT, Mot til å bry deg om deg selv og mennesker rundt deg ♥️

Når du prøver å forstå hvordan jeg ser, men alt du tenker på er alt det jeg ikke kan se, da glemmer du noe vesentlig. For å se er mye mer enn det øyet kan oppdage. Og forstår du ikke det, hvordan skal vi da noensinne se hverandre igjen?

Øyvind Blindheim

Les «Å lære å se, igjen», et innlegg om det å være blind (med lydfil).

Les «Å sykle for første gang, igjen», et innlegg om mulighetene god tilrettelegging gir (med lydfil).

Å være et forbilde – Som Hege

Det er mange som ønsker å bidra i kampen mot kreft, heldigvis. Og Hege Holen Paulsrud gjør det på en unik og flott måte.

Hege lager masse flotte bilder, og tar de med seg ut på tur i naturen.

Hegeprosjekt 2019

Hege Holen Paulsrud blei kjent for meg da jeg skreiv innlegget om Merete, kreftsykepleieren som jobbet på Ålesund sykehus da faren min var syk. Hege er et av mine forbilder. For hvert eneste år samler hun inn penger til Kreftforeningen. Og hun gjør det på en virkelig fin måte, hun gjør det ved å selge nydelige bilder hvor inntektene går uavkortet til Kreftforeningen. Kjøp et bilde i dag, kjøp to, kjøp tre, en helt nydelig julegave til kjente og kjære. Nytt bilde hvert år. Å bare være, er årets bilde.

Hun lager også andre flotte bilder for salg, og noen av de tar hun med seg på tur til spennende steder. Følg henne på instagram og se bilder av henne der.

Instagram og Nettsted

Kjøp årets bilde her: Å bare være

Innlegget om Merete

Det er snart et år siden jeg skreiv innlegget om Merete, kreftsykepleieren vi blei kjent med da pappaen min var syk. Den gang hadde jeg et ønske om å framsnakke andre, i tillegg til å skrive om opplevelser eller refleksjoner basert på egne erfaringer. Erfaringer som kanskje andre kunne kjenne seg igjen i? Det satt langt inne å dele noe av det jeg hadde på hjertet, men heldigvis gjorde jeg det. Heldigvis turte jeg å dele.

Innlegget om Merete ble det første av flere innlegg i serien forbilder. Og da jeg først turte å dele, delte jeg en hel del videre i bloggen også. Både refleksjoner og opplevelser, og ikke minst tanker om hvor viktige vi mennesker kan være for hverandre. Takk for at du leser. Og takk for at du gir andre muligheten ved å like og dele videre.

IMG_0546 (3)
Prestekrager, men det er én spesiell som har fokus i bildet. Slik vil jeg vise til forbilder blant forbilder.

Å være et forbilde

Jeg ønsker å leve et liv fullt av mennesker jeg er glad i.
Jeg ønsker å være god mot andre.
Jeg ønsker å gjøre andre lykkelige. Jeg ønsker å få andre til å le. Jeg ønsker å se det beste i alle rundt meg.
Jeg ønsker å være en god venn.
Jeg ønsker å være en god ektemann.
Jeg ønsker å være en god svigersønn.
Jeg ønsker å være en god sønn.
Jeg ønsker å være en god pappa.
Jeg ønsker å være sterk, rettferdig og et godt forbilde
Jeg setter meg mål, ser etter gode forbilder og strekker meg så langt jeg kan.

Øyvind Blindheim
Ylva finner rekved på ei strand på Giske, skatter fra havet.

Å miste en av sine nærmeste

For snart elleve år siden ble jeg og familien min kjent med Merete. En person jeg skulle ønske jeg aldri måtte møte, men samtidig en person som jeg tar med meg i hjertet resten av livet. God, vennlig, smilende og oppmerksom. Hun jobbet som sykepleier på kreftavdelinga på Åse sykehus og var som ei lykt. Som ei lykt i en skummel, vanskelig og uforutsigbar hverdag. En skummel, vanskelig og uforutsigbar hverdag, for en helt alminnelig familie i Ålesund. En helt alminnelig familie i Ålesund, som brått la bort alle tanker om framtid og levde ei uke av gangen. Og det kan dere kanskje kjenne dere igjen i?

Og når du lever i nuet, ei uke av gangen uten at du orker å tenke framtid, uansett årsak. Da trenger du mennesker du er glad i, mennesker som er god mot deg og bryr seg, mennesker som gjør deg lykkelig, mennesker som får deg til å le, mennesker som ser det beste i deg. Og du trenger familien.

Ylva og Lydia på Runde i høstferien 2017.

Merete

Selv om Merete ikke var alene om å hjelpe pappa, er det henne jeg husker best fra Åse Sykehus. Jeg husker en gang hun kom innom rommet til pappa. Hun nynnet på en sang av The Beatles. Plutselig begynte pappa å nynne med og like etter sang de begge to. Sangen de sang var «When I’m 64». Kanskje hadde innlegget truffet litt bedre om jeg skreiv dette for tre år siden, da pappa faktisk ville fylt 64 år. Men hvem vet, kanskje er det Merete som fyller 64 i år i år.

Merete er et av mine store forbilder, selv om jeg nesten ikke kjenner henne. Jeg ønsker også å være et forbilde for de som nesten ikke kjenner meg. Jeg utfordrer dere til å være det samme.

Vis MOT, Mot til å bry deg, Mot til å leve, hver eneste dag! Vær et positivt øyeblikk i andres liv.

#MOT #MOT_Norge #MOT_Giske #MOT_Ålesund #Brydeg #Sorg #Familie #Sykdom #Håp #kreft #helsepersonell