Hjerterått!

Mindre penger gir mindre tid

Barnehender og undring over naturens skatter

I fjor vår skreiv jeg et innlegg om skole som jeg kalte «Å sjonglere med barnehjerter». Egentlig med utgangspunkt i egne opplevelser og refleksjoner, men også med utgangspunkt i samtaler om kommuneøkonomi generelt. For om det er slik at vi har mindre penger, så får vi mindre tid, tid vi trenger for å bygge gode relasjoner og gode læringsmiljø i skolen. Og selvsagt vil mindre penger gi mindre tid i helse og omsorg, og andre tjenester også.

Innlegget, «Å sjonglere med barnehjerter» er kanskje mer aktuelt i dag enn det var den gang jeg skreiv det. I alle fall for innbyggere i Giske kommune. Innlegget handlet i utgangspunktet om ressurser i skolen, men kan også gjelde andre enheter i kommunen. Kanskje er innlegget like aktuelt for innbyggere i Nye Ålesund kommune også. Der sliter også skolen med å strekke til grunna manglende ressurser.

Hvordan er egentlig kommuneøkonomien i Giske? Står vi foran vanskelige valg som kommune? Står vi foran mulige kutt? Hva kuttes og hvem rammes? Flere av disse spørsmålene er nå besvart. Og utfallet engasjerer mange. Det vil skje store endringer i skolestrukturen i Giske kommune. Jeg vil ikke mene så mye om det som skjer nå. Dette er ikke et slikt innlegg.

Vi trenger å gå på individnivå når vi snakker om mulige kutt. Vi trenger å se i øyene til de kuttene rammer. Vi kan ikke være blinde for konsekvensene. Kommunepersonell sjonglerer allerede med en haug av oppgaver, en haug av hjerter. Hjertene til mine og dine barn, mine og dine foreldre, naboen, kollegaen din, bestefar, læreren til sønnen din og mitt eget. Våre hjerter! Jeg presenterer ingen løsning, for jeg har ingen. Akkurat nå har jeg nok med å å klare å sjonglere selv, med hjelp ifra kommunens personell i skolen, og kommunens helsepersonell.

Gi tid! Tid til å skape et robust og inkluderende samfunn, et samfunn for alle! Del gjerne innlegget, skriv gjerne en kommentar.

—————————————

Å sjonglere med barnehjerter

Rekker du å se alle elevene dine? Kommuniserer du godt med alle i klassen? Liker du hver eneste en i klasserommet? Hva mener elevene selv? Vet de at du brenner for hver og en av de? Har du tid til hver enkelt av de?

Arbeid med barn og ungdom

Å arbeide med barn og unge er et privilegium. Jeg arbeider i ungdomsskolen og mener jeg er heldig som får arbeide med ungdom i utvikling. Selv om jeg nå arbeider redusert grunnet helse, har jeg hatt så mange gode opplevelser i skolen at de gode opplevelsene stort sett veier opp for de vanskelige og vonde opplevelsene. For det blir noen av dem også, uavhengig av hvor lang fartstid du har. Det blir noen av de opplevelsene hvor du står i situasjoner du ikke alltid mestrer. Situasjoner hvor kjenner at du ikke strekker til. Situasjoner hvor du så gjerne vil hjelpe, men ikke får det til. Situasjoner hvor du føler deg som en sjonglør med altfor mange baller i lufta.

Trygge klasserom

En av de aller største utfordringene i jobben som lærer er å få hver enkelt elev til å føle seg sett i klasserommet. Da mener jeg ikke bare å se elevenes faglige og sosiale evner, men å bruke tid på hver enkelt slik at de føler seg likt av meg som lærer. At de opplever at de betyr noe for meg og klassen, uavhengig av hvilke sosiale og faglige ferdigheter de har. At de føler seg trygge og inkludert i klassen og at de har kvaliteter som bidrar til et godt klassemiljø. For slik skal det være i et klasserom. Slik ønsker vi å ha det. Det er vi vel enige om?

Hvordan får vi dette til da? Med mange forskjellige elever, i ofte altfor store klasser, er dette en utfordring som ikke alltid lar seg løse. I flere av klassene jeg har hatt er det elever som ikke har følt seg sett. Det har vært elever jeg ikke har fått hjulpet. Og det har ikke alltid vært faglige utfordringer som gjør at de trenger hjelp. Det vet vi vel alle, uavhengig av om vi jobber i skolen eller ei.

Når det begynner å bli vanskelig

Mange av de individuelle behovene i en klasse kan ikke bare håndteres i klasserommet, i fagtimene. De vil kreve at vi er tilstede i friminuttene, mellom timer, i andres timer, før eller etter skoletid.  En vanskelig telefon hjem. En vanskelig telefon til BUP. En samtale med helseteamet. En prat med kolleger som har samme elevgruppe. Kanskje finner du ingen løsning på utfordringene da heller og kjenner at alle samtalene, uten å få på plass en løsning, tar fullstendig piffen fra deg. Hva gjør du da?

Hvor mange klarer du å sjonglere med?

Det er ikke hver enkelt oppgave alene som gjør at det blir vanskelig å sjonglere. For alle oppgavene hører jo til arbeidet vårt i skolen. Og mange av oppgavene er spennende og givende. Men det er summen av oppgaver som gjør det krevende. Det blir rett og slett krevende å holde alle ballene i lufta. Og noen av de ballene har en skummel tendens til å formere seg, når de allerede er i lufta. Og DA er det vanskelig å sjonglere. I alle fall om du føler deg alene om ballene. Og kanskje har du ikke tid til de heller. Kanskje enkelte av ballene aldri er i lufta. For er det noe vi vet, så er det at tida ikke strekker til. Vi klarer ikke sjonglere med alle oppgavene. Hvor mange baller kan en lærer ha i lufta, samtidig?

Hva gjør du da, når tiden ikke strekker til? Når du ikke klarer å skape en trygg og god skolehverdag for alle enkeltindividene i klassen. Hva gjør du da, når du vet hvor viktig trygghet er for både sosial og faglig fungering i klassen? Hva gjør du når lærerhjertet brenner for hver eneste en av elevene, og du så gjerne vil få vise at du verdsetter hver eneste en av dem. Hvordan håndterer du det når du sjonglerer med så mange hjerter at oppgaven blir for stor? Hva gjør du når hjertene begynner å ramle ned?

Les gjerne innlegget jeg skreiv tidligere i år, Slik skal barnet ditt ha det på skolen!

Vis MOT, Mot til å bry deg, Mot til å leve hver eneste dag!

Å plukke stjerner fra himmelen

Å sykle for første gang

Isen på Lamella

Hvordan kan kjøpet av is skape refleksjoner rundt inkludering, mestring og tilrettelegging? Hva ville jeg gjort annerledes da Syver og jeg kjøpte oss is?

Syver og Øyvind med hver sin is i handa. Øyvind smiler og ser i kamera, Syver smiler ikke. Glassvegg i bakgrunnen.
Syver og jeg nyter sorbétis utenfor Lamella i Ålesund

En ny favoritt?

«Enda en smaksprøve?» Syver åpnet munnen og fikk en skje med bringebærsorbet på tunga. Etter et par sekunder var han skråsikker, og ba om enda ei kule i kjeksen. «Bringebær skal nederst, under sitronen». En ny favorittkombinasjon? Og han skulle selvfølgelig ha de i kjeks. Etter et par dype og gode drag med is-skjeen, blei to solide kuler sorbét lagt i hjemmelaget kjeks. Deretter strakk betjeningen seg over disken, og holdt fram isen mot Syver. Syver strakk fram handa si, men fant den ikke. Etter en liten stund dultet jeg litt borti handa til Syver, og førte den mot isen slik at han skulle finne den. «Du må holde stokken min, pappa! Kan ikke spise is med den.»

På vei ut av butikken sto døra i veien, den var nemlig lukket. Ei glassdør. Syver måtte sjekke om den var åpen eller lukket, og deretter om den åpnet seg utover eller innover. Det var litt vrient med en stor is i handa, derfor hjalp jeg til slik at vi kom oss ut på gata. «Si ifra hvis her e snublekanta, pappa!»  Like etterpå satte vi oss ned i ei trapp like ved, og nøt både sorbét og sol. Lykke.

Syver kjører på hooverboard. Et slikt brett med to hjul, ett til hver fot. Med bøy i knærne, ikledd shorts og gul T-skjorte, og selvfølgelig med sykkelhjelm på hodet
Ylva holder godt rundt storebroren sin, Syver

En verden full av begrensninger?

Da Syver begynte å miste synet sitt, føltes det som om verden raste sammen. Da vi forsto at han kom til å bli blind, kunne vi ikke forstå hvordan vi noen gang skulle klare å leve lykkelig igjen. Vi så for oss alt det Syver kom til å tape, og med manglende kunnskap om hva slags konsekvenser synstap gir i hverdagen, fikk vi stadige påminnelser om nye begrensninger. For helt i starten, selv om vi virkelig ønsket å være mulighetsfokuserte, var det begrensningene som var enklest å oppdage. Og vi så en hel verden full av de.

Fra tap til seier

Syver så ikke de samme begrensningene som vi så, naturligvis, for han var en gutt på syv år. Hvordan kunne han forstå hvilke konsekvenser synstapet hans ville få i livet som barn, ungdom eller voksen? Alt det vi så for oss at han kom til å gå glipp av, hadde han jo ennå ikke fått oppleve likevel. Burde vi da være bekymret over tap, som ennå ikke var tapt? Burde vi ikke forsøke å endre fokus? Eller i alle fall forsøke å begrense bekymringene våre? Vi klarte, litt etter litt, å dempe noen av de bekymringene vi hadde. Vi klarte til og med å få noen av de helt bort, fordi vi fikk oppleve at Syver mestret, selv på områder vi i begynnelsen hadde avskrevet. Han fortsatte å bygge Lego, han fortsatte å sykle, han fortsatte å se på film, han var i like godt humør som før, og var modigere enn noen gang.

Syver ikledd grønn vinterdress, med sorte votter og sort lue. Han står på snowboard i en alpinbakke. Trær, snø og fin himmel er synlig på bildet.
Syver står på snowboard på Beitostølen Helsesportsenter

Tilrettelegging gir seiere

At Syver må gjøre det meste annerledes enn før, oppleves ikke lenger som et tap. Innimellom gjør det selvsagt det, men med fokus på alt det Syver får til i hverdagen, med tilrettelegging fra både oss og mennesker rundt, og med en egen vilje til å mestre, så opplever vi at det som før opplevdes som tap, også kan oppleves som seiere. Seiere både for Syver og mennesker rundt ham. Seiere vi ønsker flere av. Seiere som er muliggjort fordi vi som samfunn legger til rette for mestring og er bevisst hvordan tilrettelegge.  I mange tilfeller er det så lite som skal til. Helt enkle grep som utgjør en stor forskjell i hverdagen til mennesker med funksjonsnedsettelser. Tiltak som bidrar til et inkluderende samfunn, både lokalt og nasjonalt.

Syver kjører på hooverboard. Et slikt brett med to hjul, ett til hver fot. Med bøy i knærne, ikledd shorts og gul T-skjorte, og selvfølgelig med sykkelhjelm på hodet 
.
Syver kjører hooverboard for første gang.

Vi drømmer om steder tilrettelagt for mestring

Syver klar til å kaste snø på meg. Smilende med blikket mot himmelen. I grønn kjeledress, sort lue og sorte votter. Snø i bakgrunnen.

I utdraget nedenfor drømmer jeg om et samfunn tilrettelagt for alle, med steder hvor alle kan oppleve å mestre i hverdagen. Utdraget er hentet fra innlegget mitt «En annerledes guttetur», hvor Syver og jeg er på tur til Beitostølen Helsesportsenter.

«Steder hvor alle kan oppleve mestring og inkludering, uavhengig av om de lever med funksjonsnedsettelser eller er funksjonsfriske. Og jeg drømmer om at slike steder ikke er annerledes lenger. At du finner de på hjemplassen din eller på en hvilken som helst guttetur. At hjemplassen din, uavhengig av hvor du bor, har en visjon om å tilrettelegge for mestring og inkludering for både deg og alle andre der. Og om vi ønsker oss et slikt inkluderende samfunn, så er det ikke enkeltmenneskers behov som gjør tilretteleggingen nødvendig. Den er nødvendig for å imøtekomme samfunnets behov, dersom det skal være inkluderende. For enkeltpersoners funksjonsnedsettelse er ikke begrensende alene, den forsterkes av lokalsamfunnets manglende evne til å se hvor begrensende manglende tilrettelegging faktisk er.» Hentet fra innlegget mitt, «En annerledes guttetur».

En vennlig påminnelse

Etter et par dype og gode drag med is-skjeen, blei to solide kuler sorbét lagt i hjemmelaget kjeks. Deretter strakk betjeningen seg over disken, og holdt fram isen foran Syver. Syver strakk fram handa si, men fant den ikke. Etter en liten stund dultet jeg litt borti handa til betjeningen, og førte den mot Syver sin, slik at han kunne finne isen. En vennlig påminnelse om hvordan akkurat hun kunne, på enkelt vis, utgjøre en forskjell i møte med Syver. Og kanskje kan påminnelsen være bevisstgjørende?

Oppholdet vårt på Beitostølen Helsesportsenter

Syver sammen med studentene Henrik og Steffen. De smilet sittende på huk ved siden av Syver i bunnen av alpinbakken ved Beitostølen Helsesportsenter.
Syver sammen med studentene Henrik og Steffen i bunnen av alpinbakken ved Beitostølen Helsesportsenter.

Les de tre innleggene mine fra da Syver og jeg var på guttetur til Beitostølen Helsesportsenter. Et fantastisk sted, skapt for mestring, hvor de fokuserer på mulighetene i hvert enkelt menneske, og ikke begrensningene.

Andre tekster dere vil like

Hold av en plass til meg, et innlegg jeg tror de fleste kan kjenne seg igjen i når livet byr på utfordringer.

Vær verdifull, Midt i sorgen og vanskelige tider, reiste jeg fra jobb med verdens deiligste følelse. Hva hadde skjedd? Hvem hadde jeg møtt? Et innlegg om å håndtere sorg, sammen med andre.

Alt du ikke ser, et innlegg om psykisk helse og viktigheten av å bidra til at andre kan bære byrdene sine. Hva har folk i ryggsekken?

Hvordan se hverandre, sånn på ordentlig: Å se hverandre handler om så mye mer enn hva øyet kan oppdage. Vit det, når du møter Syver, som ikke kan se deg slik som før.

Vis MOT, Mot til å bry deg, både om deg selv og mennesker rundt deg.

Blei hverdagen brått litt vanskeligere nå?

Bilde av himmel. Mørke skyer stenger for sola, men vi kan skimte den

Blei hverdagen brått litt vanskeligere nå? Nå når du ikke får omgås mange av de menneskene som løfter deg opp når du er nede? Nå når du plutselig står i en hverdag hvor du knapt er utenfor døra, og ikke får oppleve de tilfeldige møtene med ukjente mennesker som smiler til deg og sier hei. De som, helt uten å vite det, gir av seg selv uten å ane hvor viktig ditt positive møte med de faktisk er. Et lite smil, ansikt til ansikt.

Blei hverdagen brått litt vanskeligere nå? Nå når du ikke får prate om alt og ingenting, med en god kollega, i en sofa med nevene trygt rundt en varm kopp te eller kaffe. Nå når du plutselig kommer på at du knapt har hørt en annens stemme på over en uke, bortsett fra de stemmene på tv’en som forteller at vi må ta vare på hverandre i denne vanskelige tiden. De som, helt uten å vite det, bekrefter hvor ensom og forlatt du føler deg akkurat nå.

Hverdagen blei brått litt vanskeligere nå. Nå når jeg kjenner på hvor viktig kollegene mine er for meg. Nå når jeg kjenner på hvor viktig familien min er for meg. Når jeg kjenner på hvor tungt jeg selv synes det er å være uten den daglige fysiske kontakten med mennesker som gir mitt liv innhold. Positive møter med mennesker som gir mitt liv mening.

Hverdagen blei brått litt vanskeligere nå. Nå når jeg forstår at alt det jeg har, som gir mitt liv mening, det er det mange som lever uten. Og om de lever uten mennesker som løfter opp når de er nede, mennesker som får de til å smile, mennesker de kan snakke med om alt og ingenting, på et trygt sted med nevene rundt en varm kopp te eller kaffe… Hvordan har de det akkurat nå?

Vis MOT, Mot til å bry deg!

Hold av en plass til meg, et innlegg jeg tror de fleste kan kjenne seg igjen i når livet byr på utfordringer.

Hvordan se hverandre, sånn på ordentlig: Å se hverandre handler om så mye mer enn hva øyet kan oppdage. Vit det, når du møter Syver, som ikke kan se deg slik som før. Vit det når du møter hvem som helst.

Vær verdifull, Midt i sorgen og vanskelige tider, reiste jeg fra jobb med verdens deiligste følelse. Hva hadde skjedd? Hvem hadde jeg møtt? Et innlegg om å håndtere sorg, sammen med andre.

Alt du ikke ser, et innlegg om psykisk helse og viktigheten av å bidra til at andre kan bære byrdene sine. Hva har folk egentlig i ryggsekken sin?

Å plukke stjerner fra himmelen: Etter en fantastisk helikoptertur med Syver var det likevel Syver i blomsterengen som gjorde sterkest inntrykk på meg. Spesielt nå som han er blitt blind.

Å danse i mørket

Vi ønsker oss et samfunn som bevisst skaper muligheter, og ikke et samfunn som ubevisst begrenser de. Da trenger vi kunnskap om hvordan det er å leve livet med en funksjonsnedsettelse. Og kanskje trenger vi mer kunnskap om muligheter enn begrensninger?
Diktet «Hold av en plass til meg», kan si noe om frykten for utenforskap, enten du lever med eller uten en funksjonsnedsettelse. Les det nederst i innlegget.

Julian, Ulrik og Syver smilende utenfor snøhulene de bygget. Julian med spade i hånden, grå dress og gul lue, Ulrik i blå dress og sort lue, og Syver i grønn dress med sort lue.
Innlegget kan lyttes til her. I nettleser eller Soundcloud .

Jeg stoppet opp i døra til gymsalen. Min første tanke var at dette ikke kom til å gå så bra. Kanskje det ikke hadde vært så lurt å gire guttene opp til diskoteket. Hvordan skulle Syver klare å være på diskotek i en bekmørk sal, hvor det eneste lyset var fra diskolampene ved miksepulten? Det lille restsynet han klarer å bruke innimellom ville i alle fall ikke være nyttig der inne. Han og kameratene hadde gledet seg veldig, og jeg var redd de kom til å bli skuffet. Min første tanke var å slå på lyset selv, men jeg slo det fra meg ganske raskt. Guttene måtte få avgjøre selv hvordan de ville håndtere situasjonen. Kanskje bekymringene mine var unødvendige? Jeg hørte guttene komme like borti gangen, tre av dem med mobilitetsstokk, ivrige og høylytte. De visste godt hvor de skulle, for gymsalen hadde de vært i mange ganger før. Alle ganger med lyset på, selvsagt.

Julian, Ulrik og Syver bygger snøhuler. En av de kjekkeste fritidsaktivitetene på Beitostølen Helsesportsenter.
Syver bruker synsresten sin og ser mot meg selv om ansiktet vender en annen vei. Han sitter glisende i snøen og gjør klar en snøball myntet på meg.

For litt over ett og et halvt år siden begynte Syver å miste synet sitt. Vi har valgt å være åpne om det med omverdenen fordi vi mener det er med på å gjøre vår og Syver sin hverdag lettere. Både fordi det gir mennesker rundt oss muligheten til å bry seg om oss, men også fordi det øker sannsynligheten for at Syver opplever mestring i hverdagen gjennom positive møter med mennesker.

Ingrid, Syver og Thomas ved trekket i alpinbakken. Vi er så takknemlige for alt det de bidro med på Beitostølen Helsesportsenter.

Ønskene våre for Syver har ikke endret seg etter at han ble blind. Vi har de samme ønskene for han som for lillesøsteren Ylva. Og vi har helt sikkert de samme ønskene for barna våre som de andre foreldre har for sine. Og når jeg tenker meg om, har vi nok mange av de samme bekymringene også. Vi vil dele vår aller største bekymring med dere i dette innlegget, men først deler vi noen konkrete bekymringer vi fikk da Syver sitt synstap begynte å bli stort. Vi deler ikke de største og vondeste, men noen av de som dukket opp i møte med hverdagen. For ganske brått møtte vi utfordringer i møte med aktiviteter som Syver likte godt å holde på med. Kanskje var det da vi begynte å forstå omfanget av funksjonsnedsettelsen til Syver. For i tillegg til alle de opplagte utfordringene vi raskt identifiserte, møtte vi plutselig på så mange flere. Og de dukket opp hver eneste dag. Mange av de var knyttet til lek, både lek i samspill med andre, og lek alene. Hvordan skulle Syver kunne fortsette med Legobyggingen sin? Hvordan kunne han finne glede i Pokemónkort? Hvordan kunne han klare å sykle som blind? Hvordan skulle Syver klare å holde følge med viltre kamerater, som fulle av eventyrlyst beveget seg fra sted til sted? Hva om de samme kameratene helst ville spille tv-spill eller holde på med mobilene sine? Hva om de ville leke i skogen?

Siri og Syver i alpinbakken. Takk for god innsats.
Siri, Syver og Steffen i alpinbakken. Gode råd og mange spørsmål og forslag.

Syver sykler fortsatt, rundt huset vårt på Nordstranda. Syver bygger fortsatt Lego, ofte sammen med en voksen som skildrer og synstolker for ham. Syver ser på tv, bare ikke med øynene. Syver klatrer, både i trær og i klatreveggen. Syver er supersosial. Syver synger og Syver danser. Fordi dans er dans, uavhengig av om vi danser som alle andre eller danser vår egen dans. Og fordi dans er dans, uavhengig av om vi danser med eller uten partner, skal Syver få muligheten til å gjøre hva som helst, hvor som helst og på hvilken som helst måte, alene eller sammen med andre, og likevel kjenne på at han mestrer det. Syver sykler. Syver bygger Lego. Syver står på langrenn. Syver står på snowboard. Syver står på rulleskøyter og han har til og med stått flere ganger på skøyter. Syver blir med kameratene inn i skogen. Syver vil, og kan, være med på alt.

Vår største bekymring er ikke at Syver må leve livet sitt som blind. Han vil klare å mestre det, selv om han vil møte utfordringer. Vår største bekymring er at vi og mennesker rundt oss, ubevisst eller bevisst, tar valg basert på antakelser om at Syver ikke kan, ikke vil, ikke klarer, ikke ønsker, ikke bør. At vi, basert på antakelser, frarøver Syver muligheten til å være med. Og denne bekymringen er jeg helt sikker på det er grunn til å ha. For når til og med vi foreldre, vi som kjenner Syver best av alle, kan stå i døra til gymsalen og tenke at dette ikke går bra, da vet vi at alle andre kan tenke det samme. At andre også kan tenke at Syver ikke vil gå inn døra til diskoteket. Disse avgjørelsene må Syver få ta selv. Disse avgjørelsene må personer med funksjonsnedsettelser få ta selv. Og de avgjørelsene må de få ta i et inkluderende samfunn som ser muligheter og tilrettelegger for at alle skal mestre. Et samfunn som forstår at enkeltmenneskers funksjonsnedsettelse ikke er årsaken til begrensninger og utenforskap, men som forstår hvor begrensende manglende tilrettelegging er. Vi ønsker oss et samfunn som bevisst skaper muligheter, og ikke et samfunn som ubevisst begrenser de. Da trenger vi kunnskap om hvordan det er å leve livet med en funksjonsnedsettelse. Og kanskje trenger vi mer kunnskap om muligheter enn begrensninger? Og så må vi gjøre noe med det vi lærer. Først da lever vi i et inkluderende samfunn.

Henrik, Syver og Steffen hadde fine dager ved Beitostølen Helsesportsenter. Takk for nydelig innsats og fine dager sammen.

Lyset blinket i takt med de pulserende rytmene til musikken, og skapte lyskunst på både vegger og tak. Guttene hadde kastet mobilitetsstokkene sine ved inngangsdøra, og når de danset slik de danset ville den selvsagt bare vært i veien. Jeg lot meg først og fremst imponere over hvor fritt guttene beveget seg på dansegulvet. At de skumpet borti noen var uunngåelig, men det hindret ikke guttene i å danse videre. Jeg prøvde meg på noen dansetrinn selv, men med begrenset repertoar og manglende innlevelse burde jeg blitt bortvist fra stedet. Det var ikke min tur nå. Syver imponerte og var innom minst fire stilarter på sin helt særegne måte å danse på. Han elsket det og danset like mye på rygg som på beina. På spørsmål om han skulle by opp jenter var det som om han ville flykte fra salen, så jeg sparte jenteutfordringen til det neste diskoteket. For var det én ting jeg var sikker på, så var det at guttene kom til å stille opp på neste disko, til en neste dans i mørke.

Takk til Beitostølen Helsesportsenter som bidrar til et samfunn hvor muligheter er i fokus. Måtte dere nå langt og være med på å påvirke alle de lokalsamfunnene som gjestene deres reiser hjem til. Måtte dere fortsette å ha MOT til å bry dere og gi MOT til å leve.

Bilde av meg, smilende mot kamera, ikledd caps og sort hettegenser med MOT-logoen på brystet.

Hold av ein plass til meg

Då lyset frå dagen plutseleg forsvann, og alt gjekk i stå og vart sort
vart dagane brått både tunge og grå, og alt som låg klart falma bort
Eg famla i mørkret og leita meg fram, så modig i kvart eit steg
Så ropte eg høgt at eg skal vere med, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg!

Når venane mine legg ut frå si hamn, kjem dei då ein gong tilbake?
Når livet freistar dei, fullt og heilt, kva må dei då forsake?
For planen vi la gjeld framleis, sant? Eg er framleis heil for dei?
Og sjølv om eg er her og dei er der, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg!

Det gjekk så fort, då du fór ifrå, vil du ikkje ha meg på slep?
Kva om eg framleis vil halde fast, eg treng berre ta eit nytt grep?
Men slepp eg deg no er eg redd at du trur, at eg gjev opp å følgje med,
Vit at eg alltid vil sitje hjå deg, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg

Øyvind Blindheim 2019

Innlegget er det tredje innlegget i en serie om oppholdet vårt på Beitostølen Helsesportsenter. Les gjerne de andre også. Du vil like de.

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag, og Mot til å bry deg om deg selv og mennesker rundt deg

#MOT #brydeg #Shetlandsblindheim #Beitostølenhelsesportsenter #Beitostølen #blindeforbundet #blind #muligheter #livsmestring #livet #omsorg #mestring #familie #hverdag #hverdagshelter

Sjøhestenes dans

Vil det være lettere å inkludere mennesker med funksjonsnedsettelser dersom vi får oppleve hvor mange muligheter de har for mestring?

Syver med hua han fikk av MOT. Nærbilde av ansiktet mens han snakker om snowboardkjøring. Syver er den modigste jeg kjenner
Sjøhestenes dans kan lyttes til, i nettleser eller Soundcloud

Syver legger seg godt til rette i senga, med hendene bak hodet og beina i kryss. Han er klar for lydbok. Dyna må vente litt til for det er så varmt på rommet. Jeg legger meg ved siden av og finner fram mobiltelefonen min med lydhør-appen. «Sett på da, pappa!» Innestemme er verken Syver eller jeg kjent for å ha, men med hodetelefoner på er jeg sikker på at Syver sin stemme bar gjennom betongveggen og inn til naboen i rommet ved siden av. Jeg ber han snakke lavere, men når helt klart ikke gjennom plasten på hodetelefonene. «Ka du sa, pappa? E høre de ikkje!» Den velkjente superhørselen hans er tydeligvis ikke god nok. Stemmen var hakket høyere enn sekundene før, og jeg antar han tenkte jeg hadde like store problemer med å høre som han. Med lydboka i gang lukker han øynene og nyter den verdenen han blir en del av. En verden virkeliggjort av skildringer og replikker. Hvor handling stort sett omhandler kjærlighet. Et par knis og lure smil avslører hvor godt han liker det han hører. Og jeg blir sittende å betrakte ham, uten at han vet det. Min gutt, mitt forbilde og min hverdagshelt.

Syver smilende mens han kaster snø på meg. Sort hue, grønn kjeledress og med snøhvit bakgrunn

Vi er på Beitostølen Helsesportsenter og har vært her i ti dager nå. Et sted hvor du møter mennesker med ulike funksjonsnedsettelser, både synlige og usynlige. Et sted hvor øyet er trent til å se alt som er mulig, uavhengig av disse funksjonsnedsettelsene. Et sted med mål om mestring. Du møter vennlige mennesker over alt. Du møter personale som hilser, bruker navnet ditt og som gir dagen din innhold du gleder deg til. Meningsfullt innhold med mål om at du skal få se muligheter framfor begrensninger. Og derfor kanskje innhold mer meningsfullt enn du evner se akkurat nå. Kanskje så meningsfullt at det på ett eller annet vis vil kunne være med på å endre liv.

Syver og Thomas med slalomutstyret på , med ryggen mot, på vei til skiheisa. Syver holder Thomas i hånda. Thomas er en av mange fantastiske voksne her på Beitostølen

Syver har gledet seg til oppholdet i månedsvis. En skikkelig guttetur hvor han og jeg reiser til et sted for å gjøre masse spennende sammen. Og så har han gledet seg til å få bli kjent med andre barn som også ser dårlig. Noen av de har han møtt før og derfor har han gledet seg spesielt mye til å treffe igjen to av guttene. De er også blinde. Jeg har vært så spent og gledet meg jeg også. Spesielt spent på gjensynet med disse to guttene. Spent på hvordan de vil være sammen. Hvordan de vil leke, hvordan de vil kommunisere med hverandre, hvordan de vil se hverandre.

Syver på hesteryggen med hendene på salen. Hesten heter Lotta og er en stor dølahest

I svømmehallen på Helsesportsenteret begynner det å bli folksomt. Bassenget er ikke fullt, men det er nok av folk å krasje i. Hindringer som selv vi seende ville kunne skubbe borti om vi skulle beveget oss rundt slik som barn helst vil. Derfor er jeg spent på hvordan Syver vil oppleve økta i svømmehallen, Syver og de to blinde kameratene. Jeg trenger ikke vente lenge før jeg finner ut av det. For, fra bassengets langside med ryggen mot bassengveggen, blir jeg vitne til noe helt utrolig. Og jeg er ikke eneste vitne, for det som skjer i bassenget er umulig å gå glipp av. For der, midt iblant alle hindringene og i full utfoldelse, rir tre blide gutter på sine imaginære sjøhester, syngende og fulle av flir. De rir på rekke og sangen deres ljomer i hallen. «Å hopplahei, jeg er en liten cowboy.» Sangen like taktfast som sjøhestenes gange. Og når de beveger seg rundt i bassenget er det som om det skulle være fritt for folk. Fritt for hindringer. Menneskene de møter glir unna, i alle fall mesteparten av dem, og guttene storkoser seg. De ser ikke hindringene. I alle fall ikke nå.

Bilde tatt fra toppen av Myrabakken på senteret. På bildet er det msnge som aker og trærne i bakgrunnen er kledd i snø

Vi vet at Syver vil møte motgang, som alle andre barn. Vi vet også at han vil møte motgang som skiller seg fra andres motgang grunnet synstapet hans. Og vi vet at både Lydia, Syver og jeg vil oppleve begrensninger og sorgen de vil føre til. Begrensninger, både som konsekvens av funksjonsnedsettelsen og som konsekvens av manglende tilrettelegging. Opplevelsen av at verden raste sammen er der ennå. Vi forsøker å sette den sammen igjen, så godt vi kan. Heldigvis med god hjelp fra mennesker rundt oss. Akkurat nå, også med hjelp fra menneskene her på Beitostølen Helsesportsenter. For sammen med Syver, og hans pågangsmot og nysgjerrighet, er de med på å vise oss hvor mye som fortsatt er mulig å mestre. Han vil kanskje mestre mye annerledes enn andre, men han vil likevel kunne mestre. Og vi er så utrolig takknemlige for at Syver, gang på gang, viser oss at livet er herlig. Han er minst like lykkelige som andre åtteåringer. Vi er glade for at vi evner å se at livet fortsatt rommer uendelig mange muligheter, og at Syver sitt ønske om å oppdage verden kan oppfylles. Jeg leste dette innlegget for Syver før jeg delte det med dere. Og han la til at livet fortsatt kan bli et godt liv. For blinde kan klare alt.

Som Erling Stordahl, grunnleggeren av Beitostølen Helsesportsenter, sykler Syver også som blind. På bildet sykler han i gule gummistøvler, oransje jakke, sort buke og med blikket på skrått mot himmelen

«Å lære å se, igjen» er et dikt jeg skreiv i fjor sommer. Vi er forberedt på å gi alt for at Syver skal leve godt med sin funksjonsnedsettelse. Deler av den jobben er både ensom og vanskelig. Men vi skal klare den, sammen med alle de gode menneskene vi har rundt oss. En spesiell takk til Beitostølen Helsesportsenter, som har gitt oss sitt aller beste.

Lære å se, igjen

Slik fra avstand så ser du ingenting
Du trenger å komme deg nær
Legge merke til andre inntrykk
For å forstå hvordan verden er
Og når du tror du har hele bildet,
da kommer den kvalmende brått,
Den følelsen av avmakt,
Når alt av lys farger verden i grått

Og når himmelen bare mørkner, og lyset det svinner hen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se, igjen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se igjen

Du vil bry deg, men vet ikke hvordan,
Og sier at du forstår
For du mener at livet er vansk’lig
Du viser til egne sår
Og når du tror du har hele bildet
Da kommer den kvalmende brått
Den følelsen av avmakt,
Når alt det du deler, kun gjør deg selv godt

Og når himmelen bare mørkner, og lyset det svinner hen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se, igjen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se igjen

Du kan ikke gi det til andre,
du må finne ut av det her selv,
Håndtere det slik at du flyter,
Selv i den strieste elv
Og når du tror du har hele bildet
Da kommer den kvalmende brått,
Den følelsen av avmakt,
Når sorgen endrer deg, og trolig for godt

Og når himmelen bare mørkner, og lyset det svinner hen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se, igjen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se igjen

Øyvind Blindheim, 2019

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag!

#MOT #Shetlandsblindheim #brydeg #beitostølen #beitostølenhelsesportsenter #forbilde #livsmestring #mestring #familie