Å sykle for første gang, igjen

Å overvinne egne utfordringer gir opplevelse av mestring. Å se egne barn overvinne utfordringer og mestre livet, gjør så godt at det ikke kan beskrives. Spesielt når utfordringene er større enn de du selv noengang har hatt.

Syver og Ylva i juni 2019

Jeg husker godt da ungene øvde seg på å sykle for et par år siden. Med kroket rygg og korte steg, sprang jeg etter og holdt tak så godt jeg kunne. «Ikke slipp meg, pappa!»  Enkelte dager innbiller jeg meg at jeg kjenner det i ryggen ennå. Den dagen da de, full av glede og iver, syklet alene for første gang, var en nydelig opplevelse. Både for barna og meg. Tenk for en deilig opplevelse av mestring de følte. Den gang, som nå, håpte jeg på mange slike opplevelser av mestring. Både for meg selv og barna mine.

På en mørk vinterkveld, helt på nyåret i år, var jeg på joggetur fra Nordstranda til Sætra her på Valderøya. Jeg sprang uten hodelykt, men bestemte meg likevel for å springe så langt asfalten rakk vestover mot grusveien bak fjellet. De av dere som har gått der i mørket før, vet at det er lyktestolper et godt stykke på veien, før lyset fra siste lyktestolpe svinner hen og du går i stummende mørke. Månen var ikke tilstede for å hjelpe denne kvelden og et øyeblikk vurderte jeg å snu. Jeg stoppet opp, men i lys av det sønnen min Syver går igjennom, valgte jeg å fortsette. Den gang hadde Syver om lag 5% syn igjen etter å ha mistet resten det siste halvåret. Jeg fortsatte joggeturen, men måtte senke farten. Og da asfalten sluttet og grusveien begynte, en grusvei i dårlig forfatning, blei det så vanskelig å jogge at jeg måtte begynne å gå. Enkelte steder måtte jeg føle meg fram med beina. Jeg visste jeg kunne støte på både hull og stein, men visste ikke hvor.

Vanligvis ville en vel dratt fram lommelykta på mobilen sin i en slik situasjon, men akkurat da innbilte jeg meg at jeg var på vei til å bli blind. Jeg innbilte meg at det var jeg som hadde mistet synet, og at jeg måtte håndtere terrenget uten hjelp fra andre. Da kunne jeg ikke bruke lyset fra mobiltelefonen, eller bruke hodelykt. Etter et godt stykke på grusen gikk jeg ned parkeringsplassen bak fjellet og svingte østover mot den asfalterte veien tilbake til Sætra. Det kjentes godt å nå asfalten igjen.

Jeg rakk å reflektere en hel del på veien hjemover til Nordstranda. Det var egentlig ikke så vanskelig å løpe i mørket på asfalten. Den var forutsigbar. Jeg hadde løpt der før og visste at den var hel og fin. Langt vanskeligere blei det på grusen, selv om jeg visste omtrent hvordan den så ut og kunne se hvor den gikk. Turen fikk meg til å se annerledes på utfordringene til Syver. Istedenfor å se grusveien og alle utfordringene Syver vil møte, så jeg den forutsigbare asfalten og alle situasjonene Syver vil kunne mestre, fordi han har sett før.

For to måneder siden opplevde jeg et av mine aller største øyeblikk. Det jeg fikk oppleve da var så sterkt og rørende at jeg vil dele det med dere. Det som skjedde da var det største beviset på at det forutsigbare, og det at Syver har sett før, gjør at Syver kan mestre like godt som alle andre. Jeg fikk oppleve at Syver sykla for første gang, igjen. Etter ett år uten å våge å sykle på grunn av synsutfordringene, satte Syver seg på sykkelen sin og sykla i timevis utenfor huset vårt på Nordstranda. Det viser at mot trumfer utfordringer, hver eneste gang. Det viser at Syver kan klare alt!  

Syver på sykkel utenfor huset.
Syver og Ylva stolte etter ei lang sykkeløkt

Vis Mot, Mot til å bry deg, Mot til å leve, hver eneste dag! Gjør det mulig for andre å mestre i livet! 

 #MOT #livsmestring #leve #familie #brydeg #blindeforbundet #shetlandsblindheim #hverdagslykke #livet #refleksjon #mestring

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.