Alt du ikke ser

Bygg gode relasjoner og gi andre muligheten til å bry seg ved å også dele det som er vanskelig.

Øyvind Blindheim i sort hettegenser med den røde og hvite MOT – logoen
Innlegget er lest inn og kan lyttes til i nettleseren

For flere uker siden blei jeg spurt om jeg kunne holde et innlegg for tiendeklassene på Kolvikbakken ungdomsskule. Vi skulle ha ei samling i gymsalen i anledning verdensdagen for psykisk helse og jeg hadde allerede gjennomført et besøk på Fagerlia videregående skole i samme anledning. Jeg svarte ja, men ville egentlig si nei. Å snakke foran så mange mennesker stresser meg. Det er en krevende øvelse å skulle eie rommet og fange alles oppmerksomhet, noe helt annet enn å stå i et vanlig klasserom. Nå, når jeg ser tilbake på opplevelsen, er jeg både stolt og glad for at jeg var modig nok til å gjennomføre. For det hele blei en virkelig fin opplevelse for meg. Jeg vil dele innlegget og budskapet med dere, om jeg får det til gjennom denne teksten. Hovedbudskapet blir i alle fall det samme.

Om alt ikke blir slik som du hadde tenkt, kan likevel alt bli mye bedre enn det du hadde tenkt at alt skulle bli

Tidlig i lærerkarrieren min jobba jeg på Hessa barneskole i Ålesund kommune. Etter å ha arbeidet på Larsgården skole i litt over ett år, var det kjipt å måtte bytte arbeidsplass igjen. Spesielt kjipt nå, fordi pappaen min lå kreftsyk på Ålesund sykehus. Hvordan skulle jeg håndtere det å bli kjent med en haug av nye kollegaer og elever, og ha flere ulike fag fordelt på både tredje, fjerde, sjette og syvende klasse? På det første personalmøtet ba jeg rektor om å fortelle kollegiet om at pappa var syk. Og ved å dele det, ga jeg kollegene mine mulighet til å bry seg. Det var et viktig og riktig valg. Fire uker etterpå døde pappa.

Syver etter en fantastisk helikoptertur

Nå, elleve år etterpå, sto jeg i en gymsal full av tiendeklassinger og kollegaer og skulle holde et innlegg om psykisk helse. Og i salen, sto en av elevene jeg hadde på Hessa barneskole, Markus, nå min kollega. Den gang visste han ingenting om at jeg gikk rundt med verdens tyngste ryggsekk. At jeg grein meg tom og sliten i bilen, både til og fra jobb, hver eneste dag. For den ryggsekken viste jeg ikke til én eneste elev. Den sekken jeg bar på ryggen, den holdt jeg skjult for elevene. Men det at jeg valgte å vise den til kollegene mine, det gjorde at de kunne bry seg. Og den tida jeg jobba på Hessa skole, de fem månedene, de husker jeg som ei fantastisk fin tid. De positive opplevelsene jeg hadde på Hessa, og den omsorgen jeg fikk fra kolleger, gjorde ryggsekken min langt lettere å bære.

Hver eneste én av elevene i gymsalen, og alle som leser dette, har med seg en usynlig ryggsekk overalt hvor de går. Og noen sekker er tyngre enn andre, mens noen ikke kjenner sekken i det hele tatt. Noen går rundt med en sekk så tung at de helst vil være hjemme, mens andre klarer å dra den med seg ut selv de dagene den er tung. Denne sekken kan vi ikke ta av oss, og mye av det som havner i den, det rår vi ikke over. I et av besøkene MOT har på ungdomsskolene forteller vi om denne sekken. Og vi forteller om en usynlig propell som sitter på toppen av den. En usynlig propell som trenger flybensin for å fungere. Og når den fungerer, gjør den sekken lettere å bære.

Ylva og Syver var maskotter for Aafk, med hjemmedrakta på og full av forventninger

Da jeg snakka til elevene i gymsalen opplevde jeg at de var oppmerksomme. Og etterhvert som jeg snakket til de kjente jeg med tryggere i situasjonen. Jeg opplevde mestring og var klar for å dele mer. Jeg fortalte om ryggsekken jeg hadde på meg der og da, en ryggsekk som var enda tyngre enn den jeg gikk med da pappa døde.

I fjor høst begynte Syver, sønnen min, å miste synet. Dette var vanskelig å håndtere og preget selvsagt følelseslivet mitt. Situasjonen vi brått sto i, førte også til at jeg var mye borte fra jobb. Én av klassene jeg var lærer i lurte på hvordan det gikk med meg og jeg valgte å fortelle de om Syver. Jeg valgte å fortelle at Lydia og jeg hadde det vanskelig, men at Syver hadde det bra selv om han så dårlig. Det at jeg valgte å dele, førte med seg en hel del positive opplevelser. Hver eneste dag blei jeg møtt med interesserte, omsorgsfulle elever. En «high five» i gangen, et klapp på skuldra, et ønske om å få treffe Syver og spørsmål om hvordan Syver hadde det. Omsorg og oppriktig interesse som ga meg flybensin hver eneste dag. Elevene gjorde ryggsekken min lettere å bære.

Ylva, Syver og Lydia på hytta på Sørlandet

I midten av januar, i år, opplevde jeg mitt absolutte høydepunkt som lærer. På pulten min lå det nemlig en konvolutt. Og på konvoluttens framside sto det «Til en tøff liten fyr som kan takle verden», og på baksiden sto det «fra Galtworts skole av magi og fantasi». Den var selvsagt til Syver, og jeg visste hvem den var fra. Da jeg kom hjem til Syver, og han åpnet den konvolutten, fikk han verdens flotteste gave. For ut av konvolutten dro han en tryllestav. Og da Syver rettet den mot peisen til mormora, og flammene blusset opp, sto jubelen i taket. Tryllestaven var jo helt ekte!

Tryllestaven ved siden av logoen til MOT

I gymsalen dro jeg tryllestaven ut ifra lomma på MOT-genseren min og gikk rolig rundt mellom ungdommene som satt på gulvet i gymsalen. De fikk se tryllestaven, den perfekte gave. For var det noe Syver virkelig trengte, så var det en tryllestav. Den gaven, det at Syver fikk den, det er det fineste noen noengang har gjort for meg. Den ga meg tidenes største dose med flybensin. For selv om den ikke kan ta bort det som har skjedd, selv om den ikke kan gjøre slik at Syver får synet tilbake. Selv om den ikke kan gjøre noe med det jeg har i ryggsekken, så er symbolikken jeg ser i den så sterk at jeg ville dele den med både elevene i gymsalen og dere som leser. For selv om vi ikke går rundt med en tryllestav som kan gjøre at andre har det bra eller får det bra, så kan vi likevel ha den effekten på mennesker rundt oss. Vi har mulighet til å gi mennesker rundt oss en bedre psykisk helse. Vi gjør det ved å være interesserte i andre sine liv. Vi gjør det ved å bruke tid på mennesker rundt oss. Vi gjør det ved å bry oss. Dét er vår tryllestav.

Vær raus med mennesker rundt deg, vær tilstede og spør gjerne hvordan de har det, men husk å sette av tid til å lytte også. Gi en klem, gi en gave, si hei, smil og gi komplimenter! Velg å dele, også det som er vanskelig, for det gir mennesker mulighet til å bry seg. Det styrker relasjoner og gir trygghet, forutsigbarhet og hjerterom. Skap gode relasjoner, både på jobb og hjemme. Brått er de avgjørende for at du klarer å bære ryggsekken din.

Syver ser på tryllestaven han fikk. En nydelig gave

Vis MOT, Mot til å bry deg om deg selv og mennesker rundt deg ♥️

Når du prøver å forstå hvordan jeg ser, men alt du tenker på er alt det jeg ikke kan se, da glemmer du noe vesentlig. For å se er mye mer enn det øyet kan oppdage. Og forstår du ikke det, hvordan skal vi da noensinne se hverandre igjen?

Øyvind Blindheim

Les «Å lære å se, igjen», et innlegg om det å være blind (med lydfil).

Les «Å sykle for første gang, igjen», et innlegg om mulighetene god tilrettelegging gir (med lydfil).