Blei hverdagen brått litt vanskeligere nå?

Bilde av himmel. Mørke skyer stenger for sola, men vi kan skimte den

Blei hverdagen brått litt vanskeligere nå? Nå når du ikke får omgås mange av de menneskene som løfter deg opp når du er nede? Nå når du plutselig står i en hverdag hvor du knapt er utenfor døra, og ikke får oppleve de tilfeldige møtene med ukjente mennesker som smiler til deg og sier hei. De som, helt uten å vite det, gir av seg selv uten å ane hvor viktig ditt positive møte med de faktisk er. Et lite smil, ansikt til ansikt.

Blei hverdagen brått litt vanskeligere nå? Nå når du ikke får prate om alt og ingenting, med en god kollega, i en sofa med nevene trygt rundt en varm kopp te eller kaffe. Nå når du plutselig kommer på at du knapt har hørt en annens stemme på over en uke, bortsett fra de stemmene på tv’en som forteller at vi må ta vare på hverandre i denne vanskelige tiden. De som, helt uten å vite det, bekrefter hvor ensom og forlatt du føler deg akkurat nå.

Hverdagen blei brått litt vanskeligere nå. Nå når jeg kjenner på hvor viktig kollegene mine er for meg. Nå når jeg kjenner på hvor viktig familien min er for meg. Når jeg kjenner på hvor tungt jeg selv synes det er å være uten den daglige fysiske kontakten med mennesker som gir mitt liv innhold. Positive møter med mennesker som gir mitt liv mening.

Hverdagen blei brått litt vanskeligere nå. Nå når jeg forstår at alt det jeg har, som gir mitt liv mening, det er det mange som lever uten. Og om de lever uten mennesker som løfter opp når de er nede, mennesker som får de til å smile, mennesker de kan snakke med om alt og ingenting, på et trygt sted med nevene rundt en varm kopp te eller kaffe… Hvordan har de det akkurat nå?

Vis MOT, Mot til å bry deg!

Hold av en plass til meg, et innlegg jeg tror de fleste kan kjenne seg igjen i når livet byr på utfordringer.

Hvordan se hverandre, sånn på ordentlig: Å se hverandre handler om så mye mer enn hva øyet kan oppdage. Vit det, når du møter Syver, som ikke kan se deg slik som før. Vit det når du møter hvem som helst.

Vær verdifull, Midt i sorgen og vanskelige tider, reiste jeg fra jobb med verdens deiligste følelse. Hva hadde skjedd? Hvem hadde jeg møtt? Et innlegg om å håndtere sorg, sammen med andre.

Alt du ikke ser, et innlegg om psykisk helse og viktigheten av å bidra til at andre kan bære byrdene sine. Hva har folk egentlig i ryggsekken sin?

Å plukke stjerner fra himmelen: Etter en fantastisk helikoptertur med Syver var det likevel Syver i blomsterengen som gjorde sterkest inntrykk på meg. Spesielt nå som han er blitt blind.

Å danse i mørket

Vi ønsker oss et samfunn som bevisst skaper muligheter, og ikke et samfunn som ubevisst begrenser de. Da trenger vi kunnskap om hvordan det er å leve livet med en funksjonsnedsettelse. Og kanskje trenger vi mer kunnskap om muligheter enn begrensninger?
Diktet «Hold av en plass til meg», kan si noe om frykten for utenforskap, enten du lever med eller uten en funksjonsnedsettelse. Les det nederst i innlegget.

Julian, Ulrik og Syver smilende utenfor snøhulene de bygget. Julian med spade i hånden, grå dress og gul lue, Ulrik i blå dress og sort lue, og Syver i grønn dress med sort lue.
Innlegget kan lyttes til her. I nettleser eller Soundcloud .

Jeg stoppet opp i døra til gymsalen. Min første tanke var at dette ikke kom til å gå så bra. Kanskje det ikke hadde vært så lurt å gire guttene opp til diskoteket. Hvordan skulle Syver klare å være på diskotek i en bekmørk sal, hvor det eneste lyset var fra diskolampene ved miksepulten? Det lille restsynet han klarer å bruke innimellom ville i alle fall ikke være nyttig der inne. Han og kameratene hadde gledet seg veldig, og jeg var redd de kom til å bli skuffet. Min første tanke var å slå på lyset selv, men jeg slo det fra meg ganske raskt. Guttene måtte få avgjøre selv hvordan de ville håndtere situasjonen. Kanskje bekymringene mine var unødvendige? Jeg hørte guttene komme like borti gangen, tre av dem med mobilitetsstokk, ivrige og høylytte. De visste godt hvor de skulle, for gymsalen hadde de vært i mange ganger før. Alle ganger med lyset på, selvsagt.

Julian, Ulrik og Syver bygger snøhuler. En av de kjekkeste fritidsaktivitetene på Beitostølen Helsesportsenter.
Syver bruker synsresten sin og ser mot meg selv om ansiktet vender en annen vei. Han sitter glisende i snøen og gjør klar en snøball myntet på meg.

For litt over ett og et halvt år siden begynte Syver å miste synet sitt. Vi har valgt å være åpne om det med omverdenen fordi vi mener det er med på å gjøre vår og Syver sin hverdag lettere. Både fordi det gir mennesker rundt oss muligheten til å bry seg om oss, men også fordi det øker sannsynligheten for at Syver opplever mestring i hverdagen gjennom positive møter med mennesker.

Ingrid, Syver og Thomas ved trekket i alpinbakken. Vi er så takknemlige for alt det de bidro med på Beitostølen Helsesportsenter.

Ønskene våre for Syver har ikke endret seg etter at han ble blind. Vi har de samme ønskene for han som for lillesøsteren Ylva. Og vi har helt sikkert de samme ønskene for barna våre som de andre foreldre har for sine. Og når jeg tenker meg om, har vi nok mange av de samme bekymringene også. Vi vil dele vår aller største bekymring med dere i dette innlegget, men først deler vi noen konkrete bekymringer vi fikk da Syver sitt synstap begynte å bli stort. Vi deler ikke de største og vondeste, men noen av de som dukket opp i møte med hverdagen. For ganske brått møtte vi utfordringer i møte med aktiviteter som Syver likte godt å holde på med. Kanskje var det da vi begynte å forstå omfanget av funksjonsnedsettelsen til Syver. For i tillegg til alle de opplagte utfordringene vi raskt identifiserte, møtte vi plutselig på så mange flere. Og de dukket opp hver eneste dag. Mange av de var knyttet til lek, både lek i samspill med andre, og lek alene. Hvordan skulle Syver kunne fortsette med Legobyggingen sin? Hvordan kunne han finne glede i Pokemónkort? Hvordan kunne han klare å sykle som blind? Hvordan skulle Syver klare å holde følge med viltre kamerater, som fulle av eventyrlyst beveget seg fra sted til sted? Hva om de samme kameratene helst ville spille tv-spill eller holde på med mobilene sine? Hva om de ville leke i skogen?

Siri og Syver i alpinbakken. Takk for god innsats.
Siri, Syver og Steffen i alpinbakken. Gode råd og mange spørsmål og forslag.

Syver sykler fortsatt, rundt huset vårt på Nordstranda. Syver bygger fortsatt Lego, ofte sammen med en voksen som skildrer og synstolker for ham. Syver ser på tv, bare ikke med øynene. Syver klatrer, både i trær og i klatreveggen. Syver er supersosial. Syver synger og Syver danser. Fordi dans er dans, uavhengig av om vi danser som alle andre eller danser vår egen dans. Og fordi dans er dans, uavhengig av om vi danser med eller uten partner, skal Syver få muligheten til å gjøre hva som helst, hvor som helst og på hvilken som helst måte, alene eller sammen med andre, og likevel kjenne på at han mestrer det. Syver sykler. Syver bygger Lego. Syver står på langrenn. Syver står på snowboard. Syver står på rulleskøyter og han har til og med stått flere ganger på skøyter. Syver blir med kameratene inn i skogen. Syver vil, og kan, være med på alt.

Vår største bekymring er ikke at Syver må leve livet sitt som blind. Han vil klare å mestre det, selv om han vil møte utfordringer. Vår største bekymring er at vi og mennesker rundt oss, ubevisst eller bevisst, tar valg basert på antakelser om at Syver ikke kan, ikke vil, ikke klarer, ikke ønsker, ikke bør. At vi, basert på antakelser, frarøver Syver muligheten til å være med. Og denne bekymringen er jeg helt sikker på det er grunn til å ha. For når til og med vi foreldre, vi som kjenner Syver best av alle, kan stå i døra til gymsalen og tenke at dette ikke går bra, da vet vi at alle andre kan tenke det samme. At andre også kan tenke at Syver ikke vil gå inn døra til diskoteket. Disse avgjørelsene må Syver få ta selv. Disse avgjørelsene må personer med funksjonsnedsettelser få ta selv. Og de avgjørelsene må de få ta i et inkluderende samfunn som ser muligheter og tilrettelegger for at alle skal mestre. Et samfunn som forstår at enkeltmenneskers funksjonsnedsettelse ikke er årsaken til begrensninger og utenforskap, men som forstår hvor begrensende manglende tilrettelegging er. Vi ønsker oss et samfunn som bevisst skaper muligheter, og ikke et samfunn som ubevisst begrenser de. Da trenger vi kunnskap om hvordan det er å leve livet med en funksjonsnedsettelse. Og kanskje trenger vi mer kunnskap om muligheter enn begrensninger? Og så må vi gjøre noe med det vi lærer. Først da lever vi i et inkluderende samfunn.

Henrik, Syver og Steffen hadde fine dager ved Beitostølen Helsesportsenter. Takk for nydelig innsats og fine dager sammen.

Lyset blinket i takt med de pulserende rytmene til musikken, og skapte lyskunst på både vegger og tak. Guttene hadde kastet mobilitetsstokkene sine ved inngangsdøra, og når de danset slik de danset ville den selvsagt bare vært i veien. Jeg lot meg først og fremst imponere over hvor fritt guttene beveget seg på dansegulvet. At de skumpet borti noen var uunngåelig, men det hindret ikke guttene i å danse videre. Jeg prøvde meg på noen dansetrinn selv, men med begrenset repertoar og manglende innlevelse burde jeg blitt bortvist fra stedet. Det var ikke min tur nå. Syver imponerte og var innom minst fire stilarter på sin helt særegne måte å danse på. Han elsket det og danset like mye på rygg som på beina. På spørsmål om han skulle by opp jenter var det som om han ville flykte fra salen, så jeg sparte jenteutfordringen til det neste diskoteket. For var det én ting jeg var sikker på, så var det at guttene kom til å stille opp på neste disko, til en neste dans i mørke.

Takk til Beitostølen Helsesportsenter som bidrar til et samfunn hvor muligheter er i fokus. Måtte dere nå langt og være med på å påvirke alle de lokalsamfunnene som gjestene deres reiser hjem til. Måtte dere fortsette å ha MOT til å bry dere og gi MOT til å leve.

Bilde av meg, smilende mot kamera, ikledd caps og sort hettegenser med MOT-logoen på brystet.

Hold av ein plass til meg

Då lyset frå dagen plutseleg forsvann, og alt gjekk i stå og vart sort
vart dagane brått både tunge og grå, og alt som låg klart falma bort
Eg famla i mørkret og leita meg fram, så modig i kvart eit steg
Så ropte eg høgt at eg skal vere med, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg!

Når venane mine legg ut frå si hamn, kjem dei då ein gong tilbake?
Når livet freistar dei, fullt og heilt, kva må dei då forsake?
For planen vi la gjeld framleis, sant? Eg er framleis heil for dei?
Og sjølv om eg er her og dei er der, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg!

Det gjekk så fort, då du fór ifrå, vil du ikkje ha meg på slep?
Kva om eg framleis vil halde fast, eg treng berre ta eit nytt grep?
Men slepp eg deg no er eg redd at du trur, at eg gjev opp å følgje med,
Vit at eg alltid vil sitje hjå deg, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg

Øyvind Blindheim 2019

Innlegget er det tredje innlegget i en serie om oppholdet vårt på Beitostølen Helsesportsenter. Les gjerne de andre også. Du vil like de.

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag, og Mot til å bry deg om deg selv og mennesker rundt deg

#MOT #brydeg #Shetlandsblindheim #Beitostølenhelsesportsenter #Beitostølen #blindeforbundet #blind #muligheter #livsmestring #livet #omsorg #mestring #familie #hverdag #hverdagshelter

Sjøhestenes dans

Vil det være lettere å inkludere mennesker med funksjonsnedsettelser dersom vi får oppleve hvor mange muligheter de har for mestring?

Syver med hua han fikk av MOT. Nærbilde av ansiktet mens han snakker om snowboardkjøring. Syver er den modigste jeg kjenner
Sjøhestenes dans kan lyttes til, i nettleser eller Soundcloud

Syver legger seg godt til rette i senga, med hendene bak hodet og beina i kryss. Han er klar for lydbok. Dyna må vente litt til for det er så varmt på rommet. Jeg legger meg ved siden av og finner fram mobiltelefonen min med lydhør-appen. «Sett på da, pappa!» Innestemme er verken Syver eller jeg kjent for å ha, men med hodetelefoner på er jeg sikker på at Syver sin stemme bar gjennom betongveggen og inn til naboen i rommet ved siden av. Jeg ber han snakke lavere, men når helt klart ikke gjennom plasten på hodetelefonene. «Ka du sa, pappa? E høre de ikkje!» Den velkjente superhørselen hans er tydeligvis ikke god nok. Stemmen var hakket høyere enn sekundene før, og jeg antar han tenkte jeg hadde like store problemer med å høre som han. Med lydboka i gang lukker han øynene og nyter den verdenen han blir en del av. En verden virkeliggjort av skildringer og replikker. Hvor handling stort sett omhandler kjærlighet. Et par knis og lure smil avslører hvor godt han liker det han hører. Og jeg blir sittende å betrakte ham, uten at han vet det. Min gutt, mitt forbilde og min hverdagshelt.

Syver smilende mens han kaster snø på meg. Sort hue, grønn kjeledress og med snøhvit bakgrunn

Vi er på Beitostølen Helsesportsenter og har vært her i ti dager nå. Et sted hvor du møter mennesker med ulike funksjonsnedsettelser, både synlige og usynlige. Et sted hvor øyet er trent til å se alt som er mulig, uavhengig av disse funksjonsnedsettelsene. Et sted med mål om mestring. Du møter vennlige mennesker over alt. Du møter personale som hilser, bruker navnet ditt og som gir dagen din innhold du gleder deg til. Meningsfullt innhold med mål om at du skal få se muligheter framfor begrensninger. Og derfor kanskje innhold mer meningsfullt enn du evner se akkurat nå. Kanskje så meningsfullt at det på ett eller annet vis vil kunne være med på å endre liv.

Syver og Thomas med slalomutstyret på , med ryggen mot, på vei til skiheisa. Syver holder Thomas i hånda. Thomas er en av mange fantastiske voksne her på Beitostølen

Syver har gledet seg til oppholdet i månedsvis. En skikkelig guttetur hvor han og jeg reiser til et sted for å gjøre masse spennende sammen. Og så har han gledet seg til å få bli kjent med andre barn som også ser dårlig. Noen av de har han møtt før og derfor har han gledet seg spesielt mye til å treffe igjen to av guttene. De er også blinde. Jeg har vært så spent og gledet meg jeg også. Spesielt spent på gjensynet med disse to guttene. Spent på hvordan de vil være sammen. Hvordan de vil leke, hvordan de vil kommunisere med hverandre, hvordan de vil se hverandre.

Syver på hesteryggen med hendene på salen. Hesten heter Lotta og er en stor dølahest

I svømmehallen på Helsesportsenteret begynner det å bli folksomt. Bassenget er ikke fullt, men det er nok av folk å krasje i. Hindringer som selv vi seende ville kunne skubbe borti om vi skulle beveget oss rundt slik som barn helst vil. Derfor er jeg spent på hvordan Syver vil oppleve økta i svømmehallen, Syver og de to blinde kameratene. Jeg trenger ikke vente lenge før jeg finner ut av det. For, fra bassengets langside med ryggen mot bassengveggen, blir jeg vitne til noe helt utrolig. Og jeg er ikke eneste vitne, for det som skjer i bassenget er umulig å gå glipp av. For der, midt iblant alle hindringene og i full utfoldelse, rir tre blide gutter på sine imaginære sjøhester, syngende og fulle av flir. De rir på rekke og sangen deres ljomer i hallen. «Å hopplahei, jeg er en liten cowboy.» Sangen like taktfast som sjøhestenes gange. Og når de beveger seg rundt i bassenget er det som om det skulle være fritt for folk. Fritt for hindringer. Menneskene de møter glir unna, i alle fall mesteparten av dem, og guttene storkoser seg. De ser ikke hindringene. I alle fall ikke nå.

Bilde tatt fra toppen av Myrabakken på senteret. På bildet er det msnge som aker og trærne i bakgrunnen er kledd i snø

Vi vet at Syver vil møte motgang, som alle andre barn. Vi vet også at han vil møte motgang som skiller seg fra andres motgang grunnet synstapet hans. Og vi vet at både Lydia, Syver og jeg vil oppleve begrensninger og sorgen de vil føre til. Begrensninger, både som konsekvens av funksjonsnedsettelsen og som konsekvens av manglende tilrettelegging. Opplevelsen av at verden raste sammen er der ennå. Vi forsøker å sette den sammen igjen, så godt vi kan. Heldigvis med god hjelp fra mennesker rundt oss. Akkurat nå, også med hjelp fra menneskene her på Beitostølen Helsesportsenter. For sammen med Syver, og hans pågangsmot og nysgjerrighet, er de med på å vise oss hvor mye som fortsatt er mulig å mestre. Han vil kanskje mestre mye annerledes enn andre, men han vil likevel kunne mestre. Og vi er så utrolig takknemlige for at Syver, gang på gang, viser oss at livet er herlig. Han er minst like lykkelige som andre åtteåringer. Vi er glade for at vi evner å se at livet fortsatt rommer uendelig mange muligheter, og at Syver sitt ønske om å oppdage verden kan oppfylles. Jeg leste dette innlegget for Syver før jeg delte det med dere. Og han la til at livet fortsatt kan bli et godt liv. For blinde kan klare alt.

Som Erling Stordahl, grunnleggeren av Beitostølen Helsesportsenter, sykler Syver også som blind. På bildet sykler han i gule gummistøvler, oransje jakke, sort buke og med blikket på skrått mot himmelen

«Å lære å se, igjen» er et dikt jeg skreiv i fjor sommer. Vi er forberedt på å gi alt for at Syver skal leve godt med sin funksjonsnedsettelse. Deler av den jobben er både ensom og vanskelig. Men vi skal klare den, sammen med alle de gode menneskene vi har rundt oss. En spesiell takk til Beitostølen Helsesportsenter, som har gitt oss sitt aller beste.

Lære å se, igjen

Slik fra avstand så ser du ingenting
Du trenger å komme deg nær
Legge merke til andre inntrykk
For å forstå hvordan verden er
Og når du tror du har hele bildet,
da kommer den kvalmende brått,
Den følelsen av avmakt,
Når alt av lys farger verden i grått

Og når himmelen bare mørkner, og lyset det svinner hen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se, igjen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se igjen

Du vil bry deg, men vet ikke hvordan,
Og sier at du forstår
For du mener at livet er vansk’lig
Du viser til egne sår
Og når du tror du har hele bildet
Da kommer den kvalmende brått
Den følelsen av avmakt,
Når alt det du deler, kun gjør deg selv godt

Og når himmelen bare mørkner, og lyset det svinner hen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se, igjen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se igjen

Du kan ikke gi det til andre,
du må finne ut av det her selv,
Håndtere det slik at du flyter,
Selv i den strieste elv
Og når du tror du har hele bildet
Da kommer den kvalmende brått,
Den følelsen av avmakt,
Når sorgen endrer deg, og trolig for godt

Og når himmelen bare mørkner, og lyset det svinner hen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se, igjen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se igjen

Øyvind Blindheim, 2019

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag!

#MOT #Shetlandsblindheim #brydeg #beitostølen #beitostølenhelsesportsenter #forbilde #livsmestring #mestring #familie

En annerledes guttetur

Vi opplever å mestre det meste av det vi står i. Og hovedårsaken til at vi gjør det, er Syver. Han er vår motivator og vårt forbilde. Innlegget handler om vår første tur alene. En fantastisk reise som vi deler bilder fra. Alle mine innlegg kan lyttes til direkte i nettleseren.

Syver klar til å kaste snø på meg. Smilende med blikket mot himmelen. I grønn kjeledress, sort lue og sorte votter. Snø i bakgrunnen.
Klikk på lenken for å lytte til innlegget hvor som helst.

I den mørke skinnsalongen til Oldemor Solveig sitter to spente gutter klar for avreise. Syver sitter der, full av spenning i selskap med forventninger, og jeg med både glede og sorg. Vi skal nemlig på vår aller første guttetur sammen og har besøkt Syver sine oldeforeldre for å hilse på før vi blir borte i flere uker. Jeg gleder meg til turen, men kjenner at det hele kan bli litt vanskelig også. Gutteturen vår går nemlig til et litt annerledes reisemål, et sted vi ikke visste om før Syver mistet det meste av synet sitt. Og vi reiser dit sammen med andre som helt sikkert også havner på et sted de ikke visste om, og ikke hadde sett for seg å havne. Og selv om vi har noe til felles, vi som fikk tilbudet om å reise til dette stedet, noe som kan knytte oss sammen, så er det vi har til felles temmelig vondt innimellom. For stedet vi reiser til er et sted for mennesker med funksjonsnedsettelser. Og Syver og jeg reiser dit fordi Syver er blind. Vi skal på en annerledes guttetur. Vi skal tre uker på Beitostølen Helsesportsenter. Etter at Syver hadde fått en lapp til lommeboka si fortalte han oldeforeldrene sine at nå, nå skal vi ut for å oppdage verden.

Syver ikledd grønn vinterdress, sorte votter, sorte sko og sort lue, med snøbrett på beina. Trær og himmel i bakgrunnen. Han står på brettet i akebakken.
Syver i grønn vinterdress, med hvit hjelm på hodet. Han sitter på oransje rattkjelke i toppen av akebakken. Han satte utfor alene og klarte seg bra.

Syver har gledet seg til gutteturen i flere måneder. Han har fortalt alle om turen. Både familie, venner og bekjente. Når jeg tenker meg om, har han sikkert fortalt det til tilfeldig forbipasserende innimellom også, for Syver er en pratsom type. Han liker å bli både sett og hørt, som de fleste andre. Og når han skal gjøre noe spennende, vil han gjerne fortelle om det både før, under og etterpå. Og som alle andre, liker han også å kjenne på mestring. Det har vi lovet ham massevis av på Beitostølen. For Beitostølen Helsesportsenter er knallgode på mestring. Det har vi nemlig fått høre fra mange andre som har vært der før oss.

Syver sitter på ryggen til en stor svart hest. En dølahest som Syver får ri på. Han rekker begge hendene i været på hesteryggen og er superstolt

Vi har vært på Beitostølen Helsesportsenter i fem dager nå. Fem dager fulle av aktivitet. Fem dager fulle av mestring. Fem dager sammen med positivt og omsorgsfullt personale, et bredt utvalg fagfolk på et sted som gjennom hele sin femtiårige historie har skapt mestring for mennesker med ulike funksjonsnedsettelser. Og de har muliggjort det med en enkel visjon. En visjon om å fokusere på mulighetene i hvert enkelt menneske, framfor begrensningene. De har gjort det ved å skape et miljø hvor både bygg, utstyr og mennesker skaper muligheter. Muligheter for hvem som helst, uavhengig av hvilke psykiske eller fysiske funksjonsnedsettelser gjestene har. Syver kunne hatt med hele klassen sin hit han, og de ville kunne oppleve mestring alle sammen. De ville elsket å være her sammen med Syver. De ville elsket stedet, menneskene, aktivitetene og kjent på mestring hele gjengen.

Syver i toppen av klatreveggen. Med seler og egen instruktør nådde han sju meter over bakken.

Jeg drømmer ikke lengre om at Syver skal få se igjen. Det er ikke mulig. Vi må legge håpet vårt i noe annet. Håpet vårt ligger i at vi kan klare å muliggjøre mestring i Syvers hverdag. At vi og mennesker rundt ham klarer å tenke annerledes enn før. At vi evner å åpne øynene for alle muligheter god tilrettelegging gir, og at Syver ser det selv også. Vi ønsker at han kan få leve godt med den funksjonsnedsettelsen han har, og at han både får og tar sin plass sammen med andre. Og så drømmer vi om at vi skal få oppleve flere slike steder som Beitostølen Helsesportsenter. Steder hvor alle kan oppleve mestring og inkludering, uavhengig av om de lever med funksjonsnedsettelser eller er funksjonsfriske. Og jeg drømmer om at slike steder ikke er annerledes lenger. At du finner de på hjemplassen din eller på en hvilken som helst guttetur. At hjemplassen din, uavhengig av hvor du bor, har en visjon om å tilrettelegge for mestring og inkludering for både deg og alle andre der. Og om vi ønsker oss et slikt inkluderende samfunn, så er det ikke enkeltmenneskers behov som gjør tilretteleggingen nødvendig. Den er nødvendig for å imøtekomme samfunnets behov, dersom det skal være inkluderende. For enkeltpersoners funksjonsnedsettelse er ikke begrensende alene, den forsterkes av lokalsamfunnets manglende evne til å se hvor begrensende manglende tilrettelegging faktisk er. «Vi vandrer alle i mørket. Noen fordi vi ikke ser med øynene. Noen fordi vi ikke ser med tankene. De aller fleste av oss fordi vi ikke ser hverandre.» Ord av Erling Stordahl, grunnleggeren av Beitostølen Helsesportsenter og hovedårsaken til at vi fikk tilbudet om denne annerledes gutteturen. La oss adoptere hans visjon, åpne hverandres øyne og skape muligheter for mestring. Mestring for livet og mestring for alle.

Syver i slalombakken med slalomskia på. En egen instruktør gjorde at han opplevde masse mestring.

Syver gikk til fots. Ikledd grønn vinterdress, docboots og med snowboardet under armen, traska han i snøen. Selv om oppoverbakken var både bratt og lang, så kom han seg til toppen til slutt. Jeg blei igjen i bunnen av bakken og sto klar med kameraet for å filme den nydelige innsatsen hans. For når Syver er motivert for noe, noe han er for det aller meste, så er han ivrig på å få til, selv om han kan slite litt i starten. De to første turene på snøbrettet endte med et par fall. Han mente det var vanskelig og jeg sa at vi kunne øve mer en annen dag. Jeg var gira på å komme meg inn igjen i varmen, men Syver ville ha en siste tur. Syver gikk til topps igjen og spente beina inni brettet før han dytta fart og satte utfor. Det gikk ikke så fort i starten, og innimellom satt han seg på huk på brettet, men han kom seg opp igjen i stående. Jeg sto i bunnen av bakken og ble vitne til en fantastisk prestasjon. Syver sto på snøbrettet hele bakken ned. Fra topp til bunn. Turen endte i en polstra lyktestolpe, men det gjorde ingen verdens ting. Prestasjonen, jubelen og gleden av mestring ble foreviget og er et av mine stolteste øyeblikk som pappa. Syver skal ut for å oppdage verden!

Se turen her: Snowboard som blind

Syver på spark foran Beitostølen Helsesportsenter. Lua lyser i halvmørket og er en gave fra organisasjonen MOT.

DA HIMMELN RASTE NED

Du ekkje som dei andre du, det vet du veldig godt. 

Du ekkje som dei andre du, med alt det du har fått. 

Du ser det klart, som blod i snø, at nokke har gått galt, 

Og e kan ikkje skjule det, det gjør for vondt, e heilt brutalt 

Ka gjør du for å stå på beina? Ka gjør du for å fortsatt gå?  

E svaret Gud og hellig kraft, et svar på barnetro? 

Eller fulgte superkrefter med, da himmeln raste ned?  

Du ekkje som dei andre du, der motstand gjør dei lam! 

Du ekkje som dei andre du, du tar de faktisk fram! 

Du ser det klart, som lys på land, fra beksort ferd langs skjær. 

Og e, kan ikkje finne fram, der e e blind, så hold de nær. 

Ka gjør du for å stå på beina? Ka gjør du for å fortsatt gå?  

E svaret Gud og hellig kraft, et svar på barnetro? 

Eller fulgte superkrefter med, da himmeln raste ned?  

E ekkje som dei andre e, men pappa det e bra 

E ekkje som dei andre e, men slapp av litt, husk ka e sa 

E ser det klart, at du e redd, for at e skal bli blind 

E sir det no, du sa det sjøl, at lyset alltid vinn 

Øyvind Blindheim, 2018

Hold av en plass til meg, et innlegg jeg tror de fleste kan kjenne seg igjen i når livet byr på utfordringer.

Vær verdifull, Midt i sorgen og vanskelige tider, reiste jeg fra jobb med verdens deiligste følelse. Hva hadde skjedd? Hvem hadde jeg møtt? Et innlegg om å håndtere sorg, sammen med andre.

Alt du ikke ser, et innlegg om psykisk helse og viktigheten av å bidra til at andre kan bære byrdene sine. Hva har folk i ryggsekken?

Hvordan se hverandre, sånn på ordentlig: Å se hverandre handler om så mye mer enn hva øyet kan oppdage. Vit det, når du møter Syver, som ikke kan se deg slik som før.

Vis MOT, Mot til å bry deg, både om deg selv og mennesker rundt deg.

#MOT #omsorg #ShetlandsBlindheim #modig #brydeg #hverdagslykke #livet #livsmestring #mestring #blind #blindeforbundet #ålesund #giske #Valderøya #Synstolking #Skole #ungdom #beitostølen #beitostølenhelsesportsenter

Håpefulle snøfnugg

Kan du skildre slik at alle kan sjå? Kan du gi det ein sjanse, slik som meg?

Syver og jeg bygde en enorm snømann for et par år siden. Gode minner for både ham og meg.

Mjuke snøfnugg dalar håpefulle og stille mot bakken, før ein lett bris skil dei ifrå kvarandre og gjer reisa deira brått meir uforutsigbar. Under eit tre, eit av dei verkeleg store, eit slikt med tjukke og mektige greiner som breier seg godt ut mot lause lufta, der strekk sterke røtter seg og grip tak i alt dei maktar å sno seg kring. Der sit eg, med ein varm kakao, og tek imot livet. Kan du sjå det?

Eg let att auga og gliser medan eg ventar. Kakao kan klart vente. Taktfaste barnesteg durande i kram snø nærmar seg. Med lure auge, blaute vottar kring kram snø, og eit monster i magen. No kjem han.

Ein kald klum snø treffer andletet mitt og eg er blind. Medan eg deisar i bakken, gnissar kjeledressen til minstemann mot jakka mi, og eg er fanga av ein farleg Yeti.

Raude kjakar, lukka auge, tilstade i nuet. Vinterdress og blaute vottar, med hua godt over barneøyrer. Ein liten kropp med tunga ute, under millioner av dalande snøfnugg, i ei kald grop. Livets fyrste snøengel. Mitt lille under ligg der, i lag med meg. Kan du sjå det?