Sjøhestenes dans

Vil det være lettere å inkludere mennesker med funksjonsnedsettelser dersom vi får oppleve hvor mange muligheter de har for mestring?

Syver med hua han fikk av MOT. Nærbilde av ansiktet mens han snakker om snowboardkjøring. Syver er den modigste jeg kjenner
Sjøhestenes dans kan lyttes til, i nettleser eller Soundcloud

Syver legger seg godt til rette i senga, med hendene bak hodet og beina i kryss. Han er klar for lydbok. Dyna må vente litt til for det er så varmt på rommet. Jeg legger meg ved siden av og finner fram mobiltelefonen min med lydhør-appen. «Sett på da, pappa!» Innestemme er verken Syver eller jeg kjent for å ha, men med hodetelefoner på er jeg sikker på at Syver sin stemme bar gjennom betongveggen og inn til naboen i rommet ved siden av. Jeg ber han snakke lavere, men når helt klart ikke gjennom plasten på hodetelefonene. «Ka du sa, pappa? E høre de ikkje!» Den velkjente superhørselen hans er tydeligvis ikke god nok. Stemmen var hakket høyere enn sekundene før, og jeg antar han tenkte jeg hadde like store problemer med å høre som han. Med lydboka i gang lukker han øynene og nyter den verdenen han blir en del av. En verden virkeliggjort av skildringer og replikker. Hvor handling stort sett omhandler kjærlighet. Et par knis og lure smil avslører hvor godt han liker det han hører. Og jeg blir sittende å betrakte ham, uten at han vet det. Min gutt, mitt forbilde og min hverdagshelt.

Syver smilende mens han kaster snø på meg. Sort hue, grønn kjeledress og med snøhvit bakgrunn

Vi er på Beitostølen Helsesportsenter og har vært her i ti dager nå. Et sted hvor du møter mennesker med ulike funksjonsnedsettelser, både synlige og usynlige. Et sted hvor øyet er trent til å se alt som er mulig, uavhengig av disse funksjonsnedsettelsene. Et sted med mål om mestring. Du møter vennlige mennesker over alt. Du møter personale som hilser, bruker navnet ditt og som gir dagen din innhold du gleder deg til. Meningsfullt innhold med mål om at du skal få se muligheter framfor begrensninger. Og derfor kanskje innhold mer meningsfullt enn du evner se akkurat nå. Kanskje så meningsfullt at det på ett eller annet vis vil kunne være med på å endre liv.

Syver og Thomas med slalomutstyret på , med ryggen mot, på vei til skiheisa. Syver holder Thomas i hånda. Thomas er en av mange fantastiske voksne her på Beitostølen

Syver har gledet seg til oppholdet i månedsvis. En skikkelig guttetur hvor han og jeg reiser til et sted for å gjøre masse spennende sammen. Og så har han gledet seg til å få bli kjent med andre barn som også ser dårlig. Noen av de har han møtt før og derfor har han gledet seg spesielt mye til å treffe igjen to av guttene. De er også blinde. Jeg har vært så spent og gledet meg jeg også. Spesielt spent på gjensynet med disse to guttene. Spent på hvordan de vil være sammen. Hvordan de vil leke, hvordan de vil kommunisere med hverandre, hvordan de vil se hverandre.

Syver på hesteryggen med hendene på salen. Hesten heter Lotta og er en stor dølahest

I svømmehallen på Helsesportsenteret begynner det å bli folksomt. Bassenget er ikke fullt, men det er nok av folk å krasje i. Hindringer som selv vi seende ville kunne skubbe borti om vi skulle beveget oss rundt slik som barn helst vil. Derfor er jeg spent på hvordan Syver vil oppleve økta i svømmehallen, Syver og de to blinde kameratene. Jeg trenger ikke vente lenge før jeg finner ut av det. For, fra bassengets langside med ryggen mot bassengveggen, blir jeg vitne til noe helt utrolig. Og jeg er ikke eneste vitne, for det som skjer i bassenget er umulig å gå glipp av. For der, midt iblant alle hindringene og i full utfoldelse, rir tre blide gutter på sine imaginære sjøhester, syngende og fulle av flir. De rir på rekke og sangen deres ljomer i hallen. «Å hopplahei, jeg er en liten cowboy.» Sangen like taktfast som sjøhestenes gange. Og når de beveger seg rundt i bassenget er det som om det skulle være fritt for folk. Fritt for hindringer. Menneskene de møter glir unna, i alle fall mesteparten av dem, og guttene storkoser seg. De ser ikke hindringene. I alle fall ikke nå.

Bilde tatt fra toppen av Myrabakken på senteret. På bildet er det msnge som aker og trærne i bakgrunnen er kledd i snø

Vi vet at Syver vil møte motgang, som alle andre barn. Vi vet også at han vil møte motgang som skiller seg fra andres motgang grunnet synstapet hans. Og vi vet at både Lydia, Syver og jeg vil oppleve begrensninger og sorgen de vil føre til. Begrensninger, både som konsekvens av funksjonsnedsettelsen og som konsekvens av manglende tilrettelegging. Opplevelsen av at verden raste sammen er der ennå. Vi forsøker å sette den sammen igjen, så godt vi kan. Heldigvis med god hjelp fra mennesker rundt oss. Akkurat nå, også med hjelp fra menneskene her på Beitostølen Helsesportsenter. For sammen med Syver, og hans pågangsmot og nysgjerrighet, er de med på å vise oss hvor mye som fortsatt er mulig å mestre. Han vil kanskje mestre mye annerledes enn andre, men han vil likevel kunne mestre. Og vi er så utrolig takknemlige for at Syver, gang på gang, viser oss at livet er herlig. Han er minst like lykkelige som andre åtteåringer. Vi er glade for at vi evner å se at livet fortsatt rommer uendelig mange muligheter, og at Syver sitt ønske om å oppdage verden kan oppfylles. Jeg leste dette innlegget for Syver før jeg delte det med dere. Og han la til at livet fortsatt kan bli et godt liv. For blinde kan klare alt.

Som Erling Stordahl, grunnleggeren av Beitostølen Helsesportsenter, sykler Syver også som blind. På bildet sykler han i gule gummistøvler, oransje jakke, sort buke og med blikket på skrått mot himmelen

«Å lære å se, igjen» er et dikt jeg skreiv i fjor sommer. Vi er forberedt på å gi alt for at Syver skal leve godt med sin funksjonsnedsettelse. Deler av den jobben er både ensom og vanskelig. Men vi skal klare den, sammen med alle de gode menneskene vi har rundt oss. En spesiell takk til Beitostølen Helsesportsenter, som har gitt oss sitt aller beste.

Lære å se, igjen

Slik fra avstand så ser du ingenting
Du trenger å komme deg nær
Legge merke til andre inntrykk
For å forstå hvordan verden er
Og når du tror du har hele bildet,
da kommer den kvalmende brått,
Den følelsen av avmakt,
Når alt av lys farger verden i grått

Og når himmelen bare mørkner, og lyset det svinner hen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se, igjen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se igjen

Du vil bry deg, men vet ikke hvordan,
Og sier at du forstår
For du mener at livet er vansk’lig
Du viser til egne sår
Og når du tror du har hele bildet
Da kommer den kvalmende brått
Den følelsen av avmakt,
Når alt det du deler, kun gjør deg selv godt

Og når himmelen bare mørkner, og lyset det svinner hen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se, igjen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se igjen

Du kan ikke gi det til andre,
du må finne ut av det her selv,
Håndtere det slik at du flyter,
Selv i den strieste elv
Og når du tror du har hele bildet
Da kommer den kvalmende brått,
Den følelsen av avmakt,
Når sorgen endrer deg, og trolig for godt

Og når himmelen bare mørkner, og lyset det svinner hen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se, igjen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se igjen

Øyvind Blindheim, 2019

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag!

#MOT #Shetlandsblindheim #brydeg #beitostølen #beitostølenhelsesportsenter #forbilde #livsmestring #mestring #familie

En annerledes guttetur

Vi opplever å mestre det meste av det vi står i. Og hovedårsaken til at vi gjør det, er Syver. Han er vår motivator og vårt forbilde. Innlegget handler om vår første tur alene. En fantastisk reise som vi deler bilder fra. Alle mine innlegg kan lyttes til direkte i nettleseren.

Syver klar til å kaste snø på meg. Smilende med blikket mot himmelen. I grønn kjeledress, sort lue og sorte votter. Snø i bakgrunnen.

Før avreise

Klikk på lenken for å lytte til innlegget hvor som helst.

I den mørke skinnsalongen til Oldemor Solveig sitter to spente gutter klar for avreise. Syver sitter der, full av spenning i selskap med forventninger, og jeg med både glede og sorg. Vi skal nemlig på vår aller første guttetur sammen og har besøkt Syver sine oldeforeldre for å hilse på før vi blir borte i flere uker. Jeg gleder meg til turen, men kjenner at det hele kan bli litt vanskelig også. Gutteturen vår går nemlig til et litt annerledes reisemål, et sted vi ikke visste om før Syver mistet det meste av synet sitt. Og vi reiser dit sammen med andre som helt sikkert også havner på et sted de ikke visste om, og ikke hadde sett for seg å havne. Og selv om vi har noe til felles, vi som fikk tilbudet om å reise til dette stedet, noe som kan knytte oss sammen, så er det vi har til felles temmelig vondt innimellom. For stedet vi reiser til er et sted for mennesker med funksjonsnedsettelser. Og Syver og jeg reiser dit fordi Syver er blind. Vi skal på en annerledes guttetur. Vi skal tre uker på Beitostølen Helsesportsenter. Etter at Syver hadde fått en lapp til lommeboka si fortalte han oldeforeldrene sine at nå, nå skal vi ut for å oppdage verden.

Syver ikledd grønn vinterdress, sorte votter, sorte sko og sort lue, med snøbrett på beina. Trær og himmel i bakgrunnen. Han står på brettet i akebakken.
Syver i grønn vinterdress, med hvit hjelm på hodet. Han sitter på oransje rattkjelke i toppen av akebakken. Han satte utfor alene og klarte seg bra.

Syver er full av forventning

Syver har gledet seg til gutteturen i flere måneder. Han har fortalt alle om turen. Både familie, venner og bekjente. Når jeg tenker meg om, har han sikkert fortalt det til tilfeldig forbipasserende innimellom også, for Syver er en pratsom type. Han liker å bli både sett og hørt, som de fleste andre. Og når han skal gjøre noe spennende, vil han gjerne fortelle om det både før, under og etterpå. Og som alle andre, liker han også å kjenne på mestring. Det har vi lovet ham massevis av på Beitostølen. For Beitostølen Helsesportsenter er knallgode på mestring. Det har vi nemlig fått høre fra mange andre som har vært der før oss.

Syver sitter på ryggen til en stor svart hest. En dølahest som Syver får ri på. Han rekker begge hendene i været på hesteryggen og er superstolt

Et sted hvor alle kan oppleve mestring

Vi har vært på Beitostølen Helsesportsenter i fem dager nå. Fem dager fulle av aktivitet. Fem dager fulle av mestring. Fem dager sammen med positivt og omsorgsfullt personale, et bredt utvalg fagfolk på et sted som gjennom hele sin femtiårige historie har skapt mestring for mennesker med ulike funksjonsnedsettelser. Og de har muliggjort det med en enkel visjon. En visjon om å fokusere på mulighetene i hvert enkelt menneske, framfor begrensningene. De har gjort det ved å skape et miljø hvor både bygg, utstyr og mennesker skaper muligheter. Muligheter for hvem som helst, uavhengig av hvilke psykiske eller fysiske funksjonsnedsettelser gjestene har. Syver kunne hatt med hele klassen sin hit han, og de ville kunne oppleve mestring alle sammen. De ville elsket å være her sammen med Syver. De ville elsket stedet, menneskene, aktivitetene og kjent på mestring hele gjengen.

Syver i toppen av klatreveggen. Med seler og egen instruktør nådde han sju meter over bakken.

Drømmen om et samfunn for alle

Jeg drømmer ikke lengre om at Syver skal få se igjen. Det er ikke mulig. Vi må legge håpet vårt i noe annet. Håpet vårt ligger i at vi kan klare å muliggjøre mestring i Syvers hverdag. At vi og mennesker rundt ham klarer å tenke annerledes enn før. At vi evner å åpne øynene for alle muligheter god tilrettelegging gir, og at Syver ser det selv også. Vi ønsker at han kan få leve godt med den funksjonsnedsettelsen han har, og at han både får og tar sin plass sammen med andre. Og så drømmer vi om at vi skal få oppleve flere slike steder som Beitostølen Helsesportsenter. Steder hvor alle kan oppleve mestring og inkludering, uavhengig av om de lever med funksjonsnedsettelser eller er funksjonsfriske. Og jeg drømmer om at slike steder ikke er annerledes lenger. At du finner de på hjemplassen din eller på en hvilken som helst guttetur. At hjemplassen din, uavhengig av hvor du bor, har en visjon om å tilrettelegge for mestring og inkludering for både deg og alle andre der. Og om vi ønsker oss et slikt inkluderende samfunn, så er det ikke enkeltmenneskers behov som gjør tilretteleggingen nødvendig. Den er nødvendig for å imøtekomme samfunnets behov, dersom det skal være inkluderende. For enkeltpersoners funksjonsnedsettelse er ikke begrensende alene, den forsterkes av lokalsamfunnets manglende evne til å se hvor begrensende manglende tilrettelegging faktisk er.

Erling Stordahl

«Vi vandrer alle i mørket. Noen fordi vi ikke ser med øynene. Noen fordi vi ikke ser med tankene. De aller fleste av oss fordi vi ikke ser hverandre.» Ord av Erling Stordahl, grunnleggeren av Beitostølen Helsesportsenter og hovedårsaken til at vi fikk tilbudet om denne annerledes gutteturen. La oss adoptere hans visjon, åpne hverandres øyne og skape muligheter for mestring. Mestring for livet og mestring for alle.

Syver i slalombakken med slalomskia på. En egen instruktør gjorde at han opplevde masse mestring.

én av mange store prestasjoner

Syver gikk til fots. Ikledd grønn vinterdress, docboots og med snowboardet under armen, traska han i snøen. Selv om oppoverbakken var både bratt og lang, så kom han seg til toppen til slutt. Jeg blei igjen i bunnen av bakken og sto klar med kameraet for å filme den nydelige innsatsen hans. For når Syver er motivert for noe, noe han er for det aller meste, så er han ivrig på å få til, selv om han kan slite litt i starten. De to første turene på snøbrettet endte med et par fall. Han mente det var vanskelig og jeg sa at vi kunne øve mer en annen dag. Jeg var gira på å komme meg inn igjen i varmen, men Syver ville ha en siste tur. Syver gikk til topps igjen og spente beina inni brettet før han dytta fart og satte utfor. Det gikk ikke så fort i starten, og innimellom satt han seg på huk på brettet, men han kom seg opp igjen i stående. Jeg sto i bunnen av bakken og ble vitne til en fantastisk prestasjon. Syver sto på snøbrettet hele bakken ned. Fra topp til bunn. Turen endte i en polstra lyktestolpe, men det gjorde ingen verdens ting. Prestasjonen, jubelen og gleden av mestring ble foreviget og er et av mine stolteste øyeblikk som pappa. Syver skal ut for å oppdage verden!

Se turen her: Snowboard som blind

Syver på spark foran Beitostølen Helsesportsenter. Lua lyser i halvmørket og er en gave fra organisasjonen MOT.

DA HIMMELN RASTE NED

Du ekkje som dei andre du, det vet du veldig godt. 

Du ekkje som dei andre du, med alt det du har fått. 

Du ser det klart, som blod i snø, at nokke har gått galt, 

Og e kan ikkje skjule det, det gjør for vondt, e heilt brutalt 

Ka gjør du for å stå på beina? Ka gjør du for å fortsatt gå?  

E svaret Gud og hellig kraft, et svar på barnetro? 

Eller fulgte superkrefter med, da himmeln raste ned?  

Du ekkje som dei andre du, der motstand gjør dei lam! 

Du ekkje som dei andre du, du tar de faktisk fram! 

Du ser det klart, som lys på land, fra beksort ferd langs skjær. 

Og e, kan ikkje finne fram, der e e blind, så hold de nær. 

Ka gjør du for å stå på beina? Ka gjør du for å fortsatt gå?  

E svaret Gud og hellig kraft, et svar på barnetro? 

Eller fulgte superkrefter med, da himmeln raste ned?  

E ekkje som dei andre e, men pappa det e bra 

E ekkje som dei andre e, men slapp av litt, husk ka e sa 

E ser det klart, at du e redd, for at e skal bli blind 

E sir det no, du sa det sjøl, at lyset alltid vinn 

Øyvind Blindheim, 2018

Hold av en plass til meg, et innlegg jeg tror de fleste kan kjenne seg igjen i når livet byr på utfordringer.

Vær verdifull, Midt i sorgen og vanskelige tider, reiste jeg fra jobb med verdens deiligste følelse. Hva hadde skjedd? Hvem hadde jeg møtt? Et innlegg om å håndtere sorg, sammen med andre.

Alt du ikke ser, et innlegg om psykisk helse og viktigheten av å bidra til at andre kan bære byrdene sine. Hva har folk i ryggsekken?

Hvordan se hverandre, sånn på ordentlig: Å se hverandre handler om så mye mer enn hva øyet kan oppdage. Vit det, når du møter Syver, som ikke kan se deg slik som før.

Vis MOT, Mot til å bry deg, både om deg selv og mennesker rundt deg.

#MOT #omsorg #ShetlandsBlindheim #modig #brydeg #hverdagslykke #livet #livsmestring #mestring #blind #blindeforbundet #ålesund #giske #Valderøya #Synstolking #Skole #ungdom #beitostølen #beitostølenhelsesportsenter

Håpefulle snøfnugg

Kan du skildre slik at alle kan sjå? Kan du gi det ein sjanse, slik som meg?

Syver og jeg bygde en enorm snømann for et par år siden. Gode minner for både ham og meg.

Mjuke snøfnugg dalar håpefulle og stille mot bakken, før ein lett bris skil dei ifrå kvarandre og gjer reisa deira brått meir uforutsigbar. Under eit tre, eit av dei verkeleg store, eit slikt med tjukke og mektige greiner som breier seg godt ut mot lause lufta, der strekk sterke røtter seg og grip tak i alt dei maktar å sno seg kring. Der sit eg, med ein varm kakao, og tek imot livet. Kan du sjå det?

Eg let att auga og gliser medan eg ventar. Kakao kan klart vente. Taktfaste barnesteg durande i kram snø nærmar seg. Med lure auge, blaute vottar kring kram snø, og eit monster i magen. No kjem han.

Ein kald klum snø treffer andletet mitt og eg er blind. Medan eg deisar i bakken, gnissar kjeledressen til minstemann mot jakka mi, og eg er fanga av ein farleg Yeti.

Raude kjakar, lukka auge, tilstade i nuet. Vinterdress og blaute vottar, med hua godt over barneøyrer. Ein liten kropp med tunga ute, under millioner av dalande snøfnugg, i ei kald grop. Livets fyrste snøengel. Mitt lille under ligg der, i lag med meg. Kan du sjå det?

Vær verdifull!

Ryggsekken vår, den bærer vi selv. Ikke bruk tida på å finne ut av hvor tung den egentlig er, for da er jeg redd både dere og vi går mer i grøfta enn på veien. Og om vi skulle brukt tida vår på å forstå hva alle har i ryggsekkene sine, da tror jeg grøftene hadde blitt så dype til slutt, at vi ikke kunne se veien mer.

Meg ikledd sort hettegenser med MOTlogo på brystet og caps på hodet. Jeg ser i kamera og smiler.
En av mine aller beste podcastepisoder! Vær verdifull!

Denne uka besøkte Elisabeth og jeg to åttendeklasser på Kolvikbakken ungdomsskole, skolen vi begge arbeider på. Vi hadde MOT-økt, ei av de øktene jeg liker aller best (MOT er et program for holdningsskapende arbeid i ungdomsskolen). I løpet av et par timer hadde vi snakket om klumpen i magen, den som både voksne, ungdommer og barn går rundt med innimellom. Noen oftere enn andre, og noen kanskje konstant. Vi hadde snakket om den usynlige ryggsekken som vi alle går og bærer på. Den som rommer alle vanskelige opplevelser og tanker. Den vi ikke kan ta av oss og gi til andre. Vi kom med konkrete eksempler på hva som kunne ligge oppi den også.

Viktigst av alt, var likevel at vi hadde snakket om hva som kan være med på å gjøre klumpen mindre og ryggsekken lettere å bære. Enkle, men viktige handlinger som gjør at mennesker rundt oss får en bedre hverdag, selv om vi ikke engang vet hva de bærer på. Ved å være bevisst dette, kan vi være verdifulle for andre. Ved at vi velger å møte andre mennesker på en måte vi tror de vil like. At vi velger å være interesserte, oppmerksomme og omsorgsfulle i møte med andre. At vi velger gode ord som beskriver det positive i andre, selv de gangene vi også ser det negative. Det gir positive møter mellom mennesker og er med på å øke sannsynligheten for at du og andre vil oppleve å bli møtt og omtalt på samme måte. Og slik kan virkningen av din egen omsorg og positivitet ovenfor andre, være årsaken til at din egen klump blir mindre og din egen ryggsekk lettere å bære. Relasjonene dine, og tilfeldige møter med mennesker, spiller en viktig rolle i din egen og andres livsmestring. Derfor kan du være verdifull for andre, og kanskje også uten at du vet det. Du kan gjøre en forskjell i andres liv.

Jeg blir så imponert over hva ungdom våger å dele med klassene sine. Så imponert over de bidragene de gir til samtaler om relasjoner, følelsesliv og livsmestring. Samtaler som kan være vanskelige nok mellom to, og betydelig mer vanskelig i en stor klasse. Samtaler som kan være vanskelige uavhengig av alder egentlig. Samtaler som bygger kompetanse de tar med seg inn i voksenlivet. Kompetanse som kan være vel så viktig som faglig kompetanse. Vi voksne har muligheten til å finne mange gode forbilder i ungdommene våre.

På vei hjem fra jobb i går, etter MOT-økta og gode samtaler med kolleger, hadde jeg en virkelig god følelse. Og på veien bak fjellet på Valderøya, tok jeg meg selv i å glise da et par tankerekker kunne forklare hvorfor jeg hadde det så bra akkurat da. Rørt var jeg også. Jeg følte meg rett og slett verdifull. Jeg tenkte på økta med ungdommene, og hvordan jeg selv håndterer min egen klump og ryggsekk. Og jeg tenkte på et par fine samtaler jeg hadde hatt med kolleger. Og selv om vi egentlig snakket om både godt og vondt, ga det meg likevel en god følelse. En god følelse fordi jeg kjente at jeg er verdifull for andre mennesker. Og med et par trykk, satte jeg på en av de sangene jeg og ungene lytter til innimellom. En av de sangene vi kan synge med på når vi virkelig vil rope ut i allsang. Sangen «Someone to you» av gruppa Banners. Jeg ønsker å være verdifull for andre.

Jeg har ønsket meg mye i livet. Noen ønsker har vært viktig for meg og andre har ikke vært viktige i det hele tatt. Mye av det jeg har ønsket meg har jeg fått oppfylt, men noen ønsker, sterke og inderlige ønsker fulgt av bønn, står uoppfylt. Livet var tøft å leve da pappa lå syk på kreftavdelingen på Ålesund sykehus. Og hverdagen som kom etter at han døde, den var vond og vanskelig, lenge. Jeg havner i flere av de samme spora nå, når Lydia og jeg håndterer den nye sorgen vi bærer på. For alle dere som har fulgt oss, og sett alt det vi har mestret, selv når livet har spent bein på Syver og gitt han mer enn han selv forstår, dere forstår at det hele må gjøre fryktelig vondt. Det trenger vi ikke fortelle dere, det vet dere.

Syver i god fart opp veien ved huset vårt. Og kjører han i grøfta her, gjør det ingenting. Flate marker rundt heile huset.
Syver med blikket mot kamera. I bakgrunnen står Ylva og viser muskler. Ylva stiller langt mer opp for Syver enn det han er klar over.
Vi gleder oss til sommeren og hytta på Søgne. Dette bildet er fra i fjor sommer. Ylva med armen rundt Syver på trappa ned til hytta

Men hvor vondt og vanskelig vi har det, det trenger dere ikke forstå. Ryggsekken vår, den bærer vi selv. Ikke bruk tida på å finne ut av hvor tung den egentlig er, for da er jeg redd både dere og vi går mer i grøfta enn på veien. Og om vi skulle brukt tida vår på å forstå hva alle har i ryggsekkene sine, da tror jeg grøftene hadde blitt så dype til slutt, at vi ikke kunne se veien mer. Og med stadig dypere grøfter, med enda flere mennesker i dem er jeg redd vi vanskelig hadde kommet oss videre. Hva med å endre fokus?

Plutselig våkner tidligere vennskap til liv og gir en skikkelig opptur i hverdagen. Anders arbeidet i Syver sin barnehage og mente at Syver kunne ha mer glede av LEGO enn han selv nå. Derfor fikk Syver en enorm lastebil med henger og det hele. På bildet viser Anders hvordan den fungerer.

Vi kan gjerne kave i grøfta ei stund, snuble i røtter og skli i gjørma. Det har både vi og andre gjort flere ganger før, og vi havner sikkert der igjen. Kanskje det er viktigere å forstå hvordan andre kan få det bedre, enn å forstå hvordan de har det? Det var jo det vi snakket med ungdommene om, i MOT-økta. Vi snakket om hvordan de kan være verdifulle i andres liv. Er vi voksne bevisst hvor verdifulle vi kan være for andre mennesker? Snakker vi noen gang om dét, slik som åttendeklassingene gjorde? Og er vi mer enn bevisst det, og viser det med handling? For slik skaper vi et rausere og mer inkluderende samfunn.

Et bilde fra da Blindeforbundet holdt fest for oss som takk for pengegaven de fikk som følge av vår pengeinnsamling. Syver på fanget til Generalsekretær Karsten Aak som viser Syver hvordan han kan bruke mobiltelefon uten å se den. Takk for et trygt og sterkt forbund full av kompetanse og omsorg.

Familien Blindheim, vi har mange mennesker som er verdifulle for oss, og vi ser stadig etter flere. De er med på å hjelpe oss med å holde oss unna grøfta. Men viktigere er det at de hjelper oss med å utforske nye veier. Veier vi lettere kan gå på og som leder til alle de stedene vi kan leve godt. De stedene vi lever like godt som alle andre, uavhengig av hva som ligger i ryggsekken til menneskene der. Slike steder ønsker vi oss for våre barn. Flere steder hvor de kan mestre sammen med andre uavhengig av om de er funksjonsfriske eller lever med funksjonsnedsettelser. Samfunn som legger til rette for at alle får mestre hverdagen. Et samfunn hvor alle får mestre livet. Og et samfunn hvor alle får delta og kjenne seg verdifull for noen.

Syver er den modigste jeg kjenner. På bildet står han ved siden av en nydelig hvit hest inne i stallen på Dyreklubben.. Syver klapper den og har ønske om å få ri på den en dag.

Vis MOT, Mot til å bry deg om mennesker rundt deg. Skap gode øyeblikk!

Du vil like disse innleggene også

#MOT #omsorg #ShetlandsBlindheim #modig #brydeg #hverdagslykke #livet #livsmestring #mestring #blind #blindeforbundet #ålesund #giske #Valderøya #Synstolking #Skole #ungdom

Den siste fisketuren

I arbeidet med ungdommene våre må vi tørre å dra med oss læring og relasjonsbygging på andre arenaer enn i skolebygget. Har vi tid til å ta et slikt initiativ og økonomien til å støtte det, vil erfaringer og opplevelser gi viktig bidrag til en skole for alle. Alle elever som er omtalt og på bilder har lest og godkjent innlegget. Familien til Ole Christian har også godkjent bruk av bilder.

Ole Christian og meg i en liten fiskebåt på Borgundfjorden. Du kan skimte Slinningen i bakgrunnen. Ole Christian og jeg iført redningsvester fra Redningsselskapet. En tur full av humor og glede og dårlig fiskelykke.
Motivasjon for videre arbeid i skolen

Å arbeide som lærer er spennende og utfordrende, tidvis tungt og frustrerende også. Innimellom så spennende og utfordrende at jeg oppriktig føler jeg har verdens beste jobb. Og plutselig så tungt og frustrerende at jeg skulle ønske jeg kunne leve av noe helt annet. Heldigvis har jeg gode kolleger rundt meg som jeg liker å være sammen med. Og heldigvis har jeg opplevd så mye mestring i arbeidet mitt som lærer, at jeg klarer å motivere meg til å stå på videre. Også i de periodene jobben oppleves tung og oppgavene uoverkommelige.

Det siste året har jeg arbeidet redusert for å kunne ta meg av familien min. Jeg er utrolig takknemlig for å ha en arbeidsgiver som legger til rette for at jeg skal klare å mestre jobbhverdagen min. For det er i arbeidet med mennesker jeg virkelig trives. Jeg vil fortsette å arbeide med ungdom og jeg vil skape flere suksesshistorier. De motiverer meg mer enn noe annet. For de er beviset på hva godt samarbeid mellom voksne og ungdom kan føre til.

Fisketur på kaia nedenfor Borgund Kirke. Med fire fiskestenger i sving blei det stort sett lite fisk, mye tare og en hel bråte med sluker som lå igjen på bunnen.
Skole, men på annen arena

Det som har gitt meg størst glede i arbeidet som lærer, har vært arbeidet med de elevene som opplever at skole kan være tungt og vanskelig. I samarbeid med andre, både foreldre og voksne på skolen, har jeg vært med på å skape alternative arenaer for mestring og relasjonsbygging, og vært med på å gi elever gode og viktige minner fra ungdomsskoletida. De er mine suksesshistorier. De er med på å forme meg til den læreren jeg er i dag, og den læreren jeg utvikler meg til å være framover.

Borgundgavlen, en fantastisk arena for gode samtaler og refleksjon. En gjeng gutter sitter på berga og ser utover Borgundfjorden. Lettskyet rundt fjelltoppene i bakgrunnen. Bildet er tatt nedenfor Dyreklubben i Borgundgavlen.
Min første suksesshistorie

For elleve år siden begynte det to gutter på Kolvikbakken skole som skulle vise seg å bli min første suksesshistorie. Og en av mine første og viktigste lagspillere i arbeidet med disse, var Ole Christian. Han gjorde en god jobb med flere elever, men viste seg å bli spesielt viktig for disse guttene. Sammen med han, og Trygve Hoff, sørget vi for at Kolvikbakken skole klarte å gi et godt og variert tilbud til dem. Samarbeidet vårt, og samarbeidet vi hadde med guttenes mor, har gitt meg viktig motivasjon og viktig perspektiv i skolehverdagen. Det vi fikk til sammen, og det disse guttene har vokst opp til å bli, gir jobben min mening og en dimensjon jeg ikke kunne klare å forestille meg som lærerskolestudent. Og i 2016 satt jeg, verdens stolteste lærer, og så på at guttene mine klatra 47,4 meter opp Slinningsbålet, og tente det som ble verdens høyeste bål.

Ole Christian og vår første suksesshistorie sammen. Anders og Eirik har laget breiflabbmiddag til seks kolleger av meg. Ett av flere gode måltider Ole Christian laget sammen med guttene våre.
Tilbakeblikk på godt samarbeid

De to guttene var ikke de eneste jeg og Ole Christian samarbeidet om. Vi fikk muligheten til å skape flere suksesshistorier, og da sommeren nærmet seg i 2016 hadde vi opplevd mye spennende sammen. Vi kunne se tilbake på klasseturer vi hadde vært på sammen. Vi kunne se tilbake på fisketurer med strålende ungdommer på berga nedenfor Borgund kirke. Vi kunne se tilbake på fysisk arbeid og kos med dyrene i Borgund Dyreklubb i Borgundgavlen. Vi kunne være fornøyd med at titalls liter med grønnsakssuppe, kokt på stormkjøkken, var slurpet og slukt opp. Vi kunne le av brødbaksten som feilet og glede oss over pizzaene som var suksess. Og vi kunne humre av lesestundene vi hadde, sju gutter henslengt i en liten hjørnesofa. Vi kunne glede oss til å få gjøre alt det vi ikke hadde fått tid til å gjøre ennå. Og så kunne vi heldigvis også le av da vi fikk låne fiskebåt av Alexander Gulliksen. For da var verken vripropell eller skjulte skjær til hinder for en fantastisk dag på Borgundfjorden. Med proffe havfiskestenger og dyre svenskepilker fanget vi både tare og grunnfjell, noe som resulterte i tapt fiskeutstyr til 450 kroner. Good times og minner for livet, både for meg og elevene.

Sommeravslutningen ble vår siste stund sammen

Det største høydepunkt var nok likevel da vi hadde sommeravslutning på Kulturhuset Dragen i Ålesund sentrum. Bror til Ole Christian, Jan Hogne, var godt i gang med et spennende kulturprosjekt og i hans lokaler rigget vi oss til med Playstationer, skjermer og potetgull. Ole Christian disket opp med pizza og brus, mens jeg spilte sammen med elevene. Jeg husker godt at vi sto og observerte guttene våre og snakket om alt det vi hadde fått være med på, sammen. Og jeg fortalte Ole Christian at jeg satt pris på både samarbeidet vårt og ham som kollega. Sommeravslutningen vår, sammen med de elleve guttene våre, var en god avslutning på flere år med gode opplevelser.

Sommeravslutningen våren 2016, ble vår siste opplevelse sammen med Ole Christian. 12. August plukket jeg opp Anders og Eirik, de som hadde vært med på å bygge og tenne verdens største sankthansbål, og så kjørte vi til Borgund kirke. Der møtte vi flere av guttene som Ole Christian og jeg var glad i. Og ved Borgund kirke hadde vi vært sammen mange ganger før. Dyreklubben ligger der, berga vi fisket fra ligger der, gjerdet vi bygde ligger der, kjeledressene våre hang et steinkast ned i gata. Men denne gangen gikk vi ikke ned gata. Denne gangen gikk vi inn i kirka. Samlet, til det som for noen av guttene var deres aller første begravelse. Og da vi tok farvel med Ole Christian, gjorde vi det på vår hjemmebane. Der vi hadde vår felles historie. Vår felles glede, og nå vår felles sorg.

Ole Christan som smiler mot kamera. Sola skinner og vi er på verdens flotteste sted sammen med kjekk ungdom. Det er slik jeg vil huske Ole Christian.
Et viktig forbilde

Ole Christian er et av mine forbilder. Opplevelser med ham har vært med på å forme meg til den læreren jeg er i dag. Han har vært delaktig i flere av mine suksesshistorier, historier som gjør at jeg vil fortsette å arbeide som lærer. Hver eneste gang jeg kjører på innfartsveien ved Weiberg Gullixen, ser jeg ut på fjorden hvor Ole Christian og jeg hadde vår siste fisketur sammen. Og er det virkelig fjøresjø, så kan jeg se det skjæret vi glei glatt over, uvitende om at eier av båten sto på land og reiv seg i håret over peilet/feilet kurs. Og med et smil om munnen tenker jeg på da supersterke Ole Christian lot båten gå i sirkler, mens han streva og sleit med å få opp snøret som en av guttene hadde satt fast i bunnen. Ungdommene heia han fram mens de holdt tak i ham for at han ikke skulle dra seg over bord. For en fantastisk siste fisketur.

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag, også når det er vanskelig!

Legg gjerne igjen en kommentar i innlegget og si hva du mener om det. Lik og del på Facebook, så får andre lese det også.

Har du lest mine andre innlegg om skolehverdag?

#MOT #MOT_NORGE #Brydeg #bry_deg #Vis_MOT #Ålesund #Giske #Valderøya #Shetlandsblindheim #blind #livsmestring #hverdagslykke #sorg #skole #skoledag #Lærer