Ali Bali!

Hele livet er fullt av valg. Og noen valg er viktigere enn andre. Velg å gjøre en forskjell i andres liv. Velg å dele både glede og sorg. Vær modig!

Syver og jeg på gårdsbesøk på Giske

I høstferien 2018 skulle vi til optiker for å fikse brillene til Syver. I sommerferien og de første ukene på skolen ville ikke Syver bruke brillene sine. Han sa at de ikke virket. Den kommende høsten blei ei vanskelig tid for familien Blindheim. Syver mistet synet gradvis og på nyttårsaften var vi usikre på om han kom til å se fyrverkeri i det hele tatt.

Alle forstår at det er vanskelig for oss å håndtere at Syver er blitt blind. Alle forstår at det er vondt når barn opplever vansker som får konsekvenser for hverdagen deres, og som får konsekvenser for resten av livet. Men så er det helt sikkert en hel del ved situasjonen vår dere ikke kan forstå. En hel del dere ikke har forutsetninger for å forstå fordi dere ikke har opplevd det vi opplever. Og så er jo det helt greit. Er det ikke?

Da vi valgte å dele opplevelser og refleksjoner med dere på bloggen, måtte vi foreta noen veivalg. Vi hadde et sterkt ønske om å fortelle en historie om mestring. En historie om hvordan mestre, selv når livet blir vondt og vanskelig. En historie som kunne sette livet, og opplevelser i det, i perspektiv. Vi ønsket å inspirere. Og vi ønsket å utgjøre en forskjell for Syver. Vi ønsket å bidra til at mennesker rundt oss fikk opp øynene for at god tilrettelegging, det gir mennesker med ulike funksjonshemninger muligheten til å mestre livet. Vi valgte å dele.

Syver et par meter oppi et tre

Vi mente at vi hadde gode forutsetninger for å håndtere Syver sitt synstap. Både de følelsesmessige utfordringene synstapet gav, men også alle de praktiske utfordringene vi visste vi ville møte. Og vi hadde til og med troen på at vi skulle kunne håndtere alt som måtte komme videre også, bare vi hver dag kunne klare å håndtere nuet. I innlegget «Vi kan klare alt» gir vi et lite innblikk i hvorfor vi hadde sånn troen på at vi kunne håndtere utfordringene Syver sitt synstap gav. Les det gjerne.

Nyt hver dag. Solnedgang sett fra Valderøya

Nå, ett år etter, kan vi godt fortelle dere at veien har vært vondere og vanskeligere enn vi hadde sett den for oss. Likevel er vi stolte over alt vi har fått til. Vi har fått mye god hjelp, både fra helsepersonell, skolepersonell, venner og familie. Vi har også fått god hjelp fra nye bekjentskaper og vennskap som har kommet som resultat av å være åpne om det vi opplever. Vi er både takknemlige og rørte over hvordan medmennesker har hjulpet oss på veien. For selv om vi kan kjenne oss temmelig alene om det vonde innimellom, så går mange sammen med oss.

Det er likevel én som har spilt hovedrollen det siste året. Én som har utgjort den aller største forskjellen i våre liv. Én som gang på gang har vist at MOT trumfer utfordringer, hver eneste dag. Én som har vitset, smilt, sunget og brøyta vei for to slitne foreldre og ei omsorgsfull lillesøster. Syver, han har motbevist våre største bekymringer gang på gang. Og han har gjort det med nysgjerrighet, stolthet og positivitet.

For et par uker siden opplevde jeg et av de sterkeste og fineste øyeblikkene i mitt voksne liv. Syver er godt i gang med punktskriftopplæring, ei opplæring hvor han både skal lese og skrive punktskrift. Hjemme har han stort sett hatt lesetrening og øving på å sette papir i punktskriftmaskina. Men 3. oktober hadde han skrivelekse også. Han skulle skrive bokstaven «i» med punktskrift, men etter at han var ferdig med det ville han ikke rydde vekk punktskriftmaskinen. Han ville skrive noe til meg, noe på punktskrift. Jeg ble så glad for at han ville prøve, men visste ikke om han ville få det til. Jeg spurte likevel om jeg kunne få filme forsøket hans. Like etterpå fanget jeg et av mine sterkeste og fineste øyeblikk noensinne, på film. Syver skreiv til meg på punktskrift for aller første gang. Og jeg ble så stolt og rørt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, Syver skreiv «ali bali»!

Ali Bali – Grip dagen, for alt er mulig!

Syver skriver ali bali

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag, også når det er vanskelig!

Lyset vinn alltid 

Når høgtid kjem og alle stjerner skin, bak ein grå og plutseleg vegg av skyer.

Og du helst skulle visst om livet vinn,  når lyset du veit er der,

blir svekka på vegen gjennom sludd og tunge byger.

Når alt, som før, låg klart og langt der framme, falmar hen og viskast sakte bort.

Da merkar vi at vi vil vere heime, men livet det skal levast,

vi må gå saman, berre ikkje altfor fort.

Vi veit det er der, lyset alle vil sjå, vi må berre leite litt annleis frå no.

Og vi veit at liv kan vere tøft å leve, når vegen brått blir lengre,

om så den blir borte, skal vi klare å gå

Rytmane i song og dikt, kan slite, knote og falle,

 rim blir borte, meininga forsvinn

Brått blir livet slik for oss alle, men tøffe liv er levd før oss,

og dette veit vi, at lyset alltid vinn.

Vi leier kvarandre i hjartet, hånd og blikk, motet er der, håpet er der óg.

Stjerna brenn, var beskjeden som vi fekk, tida har vi, vi veit vi finn ho,

stjerna vi ein gong såg.

Øyvind Blindheim 2018

Toetasjes lykke

Skap gode opplevelser for deg selv og andre. Vis at du bryr deg, og gjør det med handling slik som de i dette innlegget her.

Like etter høstferien fikk jeg beskjed av en kollega om at han hadde kjøpt Syver ei gave. Han hadde fått med seg hvor glad Syver er i å bygge Lego, og i ferien kjøpte han Syver en pakke Lego i London. Gaven lå på pulten min, men jeg mente det ville være fint om Trond, kollegaen min, kunne få gi den til Syver selv. Derfor avtalte jeg at Lydia skulle komme innom jobb på tirsdag.

Superhappy med gaven han fikk

Det var ganske spesielt å ta med seg Syver på jobb på tirsdag. Ikke bare fordi han skulle få motta en hemmelig gave fra Trond, men også fordi han skulle besøke skolen min i lønsjpausen. Jeg ville ha han med meg på personalrommet slik at kollegene mine kunne få treffe han, men kjente jo på at det var litt sårt, nå når Syver har blitt blind. Det gikk heldigvis fint og Syver hadde en god opplevelse.

Vi møtte på Trond i skolegården og Syver fikk gaven sin. En slik Londonbuss med to etasjer. Syver blei superhappy. For han elsker jo Lego. Vi var enige om at det var en veldig fin gave. Syver ville hjem å bygge den med en gang.

Syver var veldig fornøyd med gaven fra Trond

Det var en ting til vi hadde snakket om at vi skulle si når vi møtte Trond, annet enn takk. Og det var at Syver blei så utrolig stolt og glad for noe som Trond sa til meg en dag. Det var for flaut å si selv, derfor var det jeg som sa det. Trond fortalte nemlig at «no er ikkje lenger Batman den største superhelten. Det er han Syver !» Dere skulle sett øynene og gliset til Syver da jeg fortalte han det. Helt nydelig!

Syver og jeg på biltur til vakre Giske

Like før Lydia og Syver gikk, skjedde det noe fantastisk. Enda en positiv opplevelse for Syver, og en rørende en for meg. Ei jente i niendeklasse kom springende og ville hilse på oss. Ei jente som jeg har hatt lyst til å presentere for Syver ei stund, men så har det aldri blitt noe av. Jenta som laget en ekte tryllestav til Syver da hun fikk høre om at Syver var på vei til å miste synet. En tryllestav i konvolutt fra Galtworts skole av magi og fantasi. Og vi fikk fortelle at tryllestaven virker, men kun på peisen til mormor. For der kan vi nemlig trylle fram flammer.

Vis MOT, Mot til å bry deg om andre, slik som Trond og jenta.

Tryllestaven ved en nydelig konvolutt hvor det står «Til en tøff liten fyr som kan takle verden»

Les det flotte innlegget om da Syver fikk tryllestaven: Flybensin – I bunn og grunn positiv energi mellom mennesker

Syver har akkurat testet tryllestaven på peisen, og den fungerer.

#MOT #Forbilde #ShetlandsBlindheim #Flybensin #Positiv #Omsorg #Brydeg #Vis_Mot #Vismot #Modig #Syver #hverdagslykke #Livsmestring #Leve

Fortnite får som fortjent?

Mine tanker går til alle de som er rammet av spillkrisen. Og da tenker jeg på alle tilhengere av spillet Paragon, et spill som brått ble borte grunnet storsatsingen «Fortnite.

Er det rett og slett » Fresh Prince of Bel-Air» som kommer med nådestøtet? Slik går det når Carltons episke dansebevegelser kopieres.

Kom gjerne med kommentarer…

Vær gode medseilere!

Samfunnet er avhengig av de gode medseilerne. Medseilere som legger tilrette for at alle opplever mestring i hverdagen. Er du en god medseiler?

Det er litt over et år siden jeg begynte å skrive blogg, en blogg som i utgangspunktet skulle være tull og tøys. Vel, ikke bare tull og tøys, for den skulle også vise hvilken fantastisk skoletur jeg hadde vært med på med tiendetrinnet til Kolvikbakken ungdomsskole. En tur helt utenom det vanlige. Selv om både bloggnavnet og de første innleggene preges av Shetlandsturen, er det likevel innleggene om hverdagen vår som er viktigst for oss. En hverdag som brått ble helt annereledes enn slik vi hadde tenkt.

Shetlandsturen

Jeg arbeider som lærer på ungdomsskole og har hatt glede av å reise på flere klasseturer. Det som gjorde akkurat denne turen så spesiell, det var at vi reiste som trinn og vi reiste med ei enorm seilskute til Shetland. Statsraad Lehmkuhl og mannskapet gjorde turen til en fantastisk opplevelse, en opplevelse jeg gjerne ville dele videre for å rose de som gjorde turen mulig. Og så er det ikke mulig å se tilbake på denne turen uten å minnes mangfoldige timer med alvorlig sjøsyke. Derfor fungerer turen som et bilde på livet for meg. For i ettertid ser jeg tilbake på både godt og vondt, men med hovedfokus på alt det positive og gode i turen. Og ikke minst alle de gode øyeblikkene sammen med fantastiske medseilere. Jeg ønsker meg gode medseilere resten av livet.

Kona mi Lydia og barna mine Ylva og Syver

Hvorfor blogg?

I arbeidet mitt som lærer på ungdomsskole og faglærer i media og informasjon, ønsket jeg å teste blogg som publiseringsplattform slik at elevene mine også kunne gjøre det. Etterhvert som jeg erfarte, fant Lydia og jeg ut at vi også kunne bruke bloggen til å skrive om MOT og gode forbilder. Etterhvert ga den oss også muligheten til å dele av eget liv og utfordringer vi brått sto til knes i. Med fokus på livsmestring og hverdagslykke blei ShetlandsBlindheim ikke bare en reiseblogg om klasseturen, men en reiseblogg om en helt annet og langt viktigere reise, livet som familie, med sorg og glede i komplisert forening. Vi er takknemlig for at dere leser. Vi er takknemlige for alle gode tilbakemeldinger. Og vi elsker at vi stadig får nye lesere, i alle aldersgrupper.

Øyvind, Syver og Lydia midtfjords på Sørlandet

Republisering av eldre innlegg

Jeg kommer til å publisere mine eldre innlegg på nytt. De får seg en liten oppussing og jeg legger inn lydfiler til de slik at mine synshemmede og blinde venner kan lytte til de uten å måtte bruke talesyntese. Vi trenger et samfunn som legger tilrette for at bevegelseshemmede og personer med andre funksjonsnedsettelser får mestre hverdagen. Selv om mitt bidrag er lite, håper jeg likevel at det kan være et eksempel til etterfølgelse, og at det vi foretar oss gjennomføres med øye for alle ved å være bevisst at vi lever i et samfunn med behov for tilrettelegging.

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag, selv når det er vanskelig

En attpåklatt venter?

For et par dager siden, midt i et spennende oppdrag i ødemarka (Playstation og spillet Red Dead Redemption 2), fikk jeg spørsmål om jeg ville være med en snartur til Oslo. Jeg la fra meg rifla, satte spillverdenen på pause, og leste henvendelsen Lydia og jeg hadde fått på messenger. Simen ville ha oss med på en impulstur til hovedstaden, sammen med Sandra, som ikke visste noe om det. En overraskelsestur til hotellet The Hub, som ligger like ved City Syd og Sentralbanestasjonen.

Oslotur til The Hub

Det var Lydia som svarte ja, for det er vanligvis hun som tar de fleste avgjørelser. Altså, jeg får være med på de, avgjørelsene, men liker at hun har kontroll. Det tror jeg hun liker hun også.

Tidenes burger! Dobbel med litt av det meste

I går, et par dager etter initiativet, ble vi plukket opp av Simen og Sandra på busstoppet like nedenfor oss og turen var igang, uten barn. Turen skulle ikke vare i mer enn 24 timer, så vi hadde pakket lett. Vi fikk faktisk plass til absolutt alt i en liten ryggsekk. Egentlig ikke helt typisk oss. Ungene skulle være hos svigermor, og vi var klare for en barnefri tur til Oslo.

En hund over senga? Med hatt, pipe og biller?

Selv om turen bare varte i et døgn, fikk vi gjort en hel del spennende. På matfronten besøkte vi blant annet Oslo Street food. De vartet opp med spennende mat, men vi havnet likevel på Fridays, og litt mindre spennende mat, etterpå. Der spiste jeg blant annet en unødvendig stor burger, dynket i signatur-glazen deres.

Resepsjonen på The Hub

Damene ville selvsagt på shopping, men da fikk de gjøre det uten meg og Simen. De var selvfølgelig sjeleglad for det. Jeg er overbevist om at det er verre å ha med meg på shopping, enn å ha med ungene våre. Derfor gikk heller Simen og jeg tur, drakk kaffe og kjørte elektrisk sparkesykkel. Jeg har et par kommentarer når det gjelder de sparkesyklene. Men de kommentarene kommer i et senere innlegg. Det var både gøy og avslappende å kjøre slik sparkesykkel, men ikke i den rekkefølgen. Å kjøre slik sparkesykkel var nemlig ikke spesielt avslappende. Med masse mennesker i gatene, møtende trafikk og ikke minst andre folk på sparkesykkel, blei det hele en kort affære for min del. Men gøy, det var det.

Sparkesykkel er en del av bybildet i Oslo. På godt og vondt.

Lydia og jeg er veldig glad for det initiativet Simen tok. For vi trengte en slik tur. En tur med lave skuldre, nydelig mat og prat om litt av hvert. Og invitasjonen kom egentlig på et veldig passende tidspunkt. For i dag er verdensdagen for psykisk helse. Og temaet i år, det er «Gi tid». Det gjør spesielt godt å få en slik invitasjon, når en går rundt med både vanskelige tanker og vanskelige følelser i hverdagen. Det er godt at andre velger å bruke tid på oss da. Og at vi voksne kan bruke tid på oss selv, og at vi kan få en liten pause fra foreldrerollen.

Toget og Ruter-appen er helt topp!

Vis MOT, Mot til å bry deg, både om deg selv og mennesker rundt deg. Vær raus! Gi tid!