Ei stjerne som deg, Heidi Halvorsen

JAN5830sh-495x400

Det er med stolthet og ære, at jeg presenterer det aller første gjesteinnlegget på ShetlandsBlindheim.no. Det er skrevet av ei som betyr utrolig mye for familien min.

Da det gikk opp for Lydia og meg at Syver kanskje kunne bli blind, måtte vi finne en måte å håndtere det på. Hvem kunne gi oss håp? Hvem kunne være vårt forbilde og vise en vei gjennom det vanskelige? Da kontaktet vi Heidi Halvorsen. Vi møtte henne første gang i tekster hun skreiv for nettstedet Kabb. Nydelige tekster og dikt som ga oss innblikk i hverdagen som blind. Hun ville jeg høre mer ifra!

Les tekstene hennes på KABB.no

Det siste halvåret har vi snakket ofte sammen og hun har vært utrolig viktig for Lydia og meg. Hun har gitt oss et perspektiv, ingen andre kan gi, et perspektiv som gjør at vi vet Syver vil få et rikt og godt liv! Nå vet vi, at «Vi kan klare alt!» Tusen takk, Heidi!


 

«Heidi oppdager verden»

Her om dagen fikk jeg oppleve noe som ble veldig spesielt for meg. Jeg gikk en tur alene i skogen – utenfor opptråkkede stier. Jeg gikk inn til en lysning. Sola skinte ned gjennom trærne og lyden av fuglesang hørtes rundt meg på alle kanter. Jeg sto der, vendte ansiktet opp mot sola, kjente vinden stryke meg over kinnet – og jeg måtte bare gråte i forundring og glede.

Hvorfor det ble så spesielt? Det er fordi jeg er blind og ikke pleier å gå i skog eller på ukjente steder på egenhånd. Og for å være helt ærlig, har jeg ikke gått særlig mye i skogen etter at jeg mista synet helt for elleve år siden. Med synet forsvant også nysgjerrigheten og utforskertrangen min. Det ble mer enn nok å finne ut av min egen hverdag og de kjente omgivelsene som jeg omgås i til daglig. Jeg ønsket heller ikke å være mer til bry enn nødvendig, og var redd for at det ville bli for vanskelig og vondt å forsøke å nyte naturen uten å se den.

Men så fikk jeg altså oppleve dette i dag. Det er i hovedsak takket være en mann ved navn Ulf. Jeg traff ham og kona hans første gang for tre år siden da jeg var på et kurs på retreat- og gjestegården de driver. Han dro meg med ut i skogen , ville ha meg til å kjenne på blader, lukte på blomster, vise meg de vakre omgivelsene med sansene jeg har igjen. Jeg var først temmelig frustrert over det hele – jeg ville være i fred. Men siden jeg ikke kjente ham , våget jeg ikke å si det til ham.

Og så en dag – en tidlig morgen på kurset, var jeg lei av å sitte på rommet og vente på frokost. Jeg snek meg ut, forsøkte å finne stedene Ulf hadde vist meg på egenhånd. Og jeg lukta, tok på, lytta og følte… Og hjerte og sjel åpna seg opp og tok i mot.

Det var starten på noe nytt i livet mitt. «Heidi oppdager verden» kaller jeg det , og jeg har fått være med på mange oppdagelsesreiser siden da. For hver gang jeg får oppleve for eksempel det å nyte vakker natur med sansene jeg har igjen, lengter jeg etter mer.

Og nå har altså min venn Ulf laget en ledelinje av tynne stokker innover i skogen. Ved å følge stokkene går jeg meg ikke vill. Ulent terreng? Ja! Om jeg snubler? Jepp. Får kvister i ansiktet? Absolutt. Men jeg får kjenne skogen! Jeg får lov å prøve meg alene uten å være redd eller at noen er bekymra for meg (tror jeg i allefall..) Jeg kan gå ut når jeg vil, være borte så lenge jeg vil, og jeg kjenner at jeg LEVER!

Jeg kunne fortalt mange flere historier om oppdagelsesreisene mine. Som å pusse trekubber med vinkelsliper, se på malerier på Nasjonalmuseet, sage plankebiter og mye mer. Enkle ting, kanskje, men nye og livgivende for meg. Det at noen møtte meg, lokka meg ut i livet , hjalp meg å oppdage det vakre i verden rundt meg på nytt, gjør meg både takknemlig og glad. Og kanskje viktigst av alt: Jeg har fått oppleve at det å ta i mot godhet fra mennesker rundt meg kan åpne døra til ekte og varmt vennskap.

 

LUKK ØYNENE OG SE

 

Se deg rundt!

Hva ser du da,

Hva fester øynene

dine seg på?

 

Ser du flekken

på genseren din,

Snøværet og rotet

på gulvet?

ser du alt du har å gjøre,

men ikke får gjort?

 

I så fall: Prøv igjen!

Lukk øynene

denne gangen

Lukk øynene og SE!

 

Ser du godheten i

dagen som snart er over?

Var det noen som ga

deg et vennlig smil,

En hjelpende hånd

eller hyggelige ord?

 

Vet du hva jeg fikk øye

på i dag?

Jeg så ikke snøvær,

rot eller flekken på genseren

Den jeg fikk se var DEG –

du lyste opp dagen for meg!

 

TAKK!

Og du…

Lukk øynene og SE!

Heidi Halvorsen

 

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag!

#mot #Forbilde #vismot ¤livsmestring #livet #shetlandsblindheim

Du kan klare alt!

Jeg har alltid ment at de som hopper i fallskjerm er utrolig modige. Tenk å kaste seg utfor stup, for så å falle i enorm fart mot bakken før siste lille rest av fall gjennomføres med fallskjermen de har i nistesekken sin. Galskap og selvsagt fullstendig frivillig. Og er de fremdeles modige når de har holdt på med det lenge? Når dreier det seg ikke om mot lenger, men bare moro og spenningen ved gjennomføre ett hopp til? Uansett, så kjenner jeg kjenner en som er minst like modig som fallskjermhoppere!

endret størrelse
Modige fallskjermhoppere på Hoven ved Loen Skylift. 1010 moh.

Forbildet vårt

I dette innlegget vil jeg dele med dere hvem som er mitt aller største forbilde. Og jeg mener at han skal kunne fungere som forbilde for dere også. Han er rett og slett den modigste personen jeg kjenner. Før jeg gjør det vil jeg komme med noen refleksjoner om et av mine viktigste innlegg. Et innlegg som gjør meg trygg på at alt kan håndteres. Innlegget som var et resultat av undring over at Lydia og jeg står såpass stødig og trygt som vi gjør, nå når Syver, sønnen vår er blitt blind. Ikke blind som i at alt er mørkt, men så svaksynt at han kategoriseres som blind.

syver_og_ylva-2075110-4-1553897606817

Vi kan klare alt

For noen uker siden skreiv jeg et av få innlegg på bloggen i år. «Vi kan klare alt» blei til etter at folk vi kjenner sa de ikke kunne forstå hvordan vi klarer å håndtere det at Syver har blitt syk. Da jeg reflekterte over dette selv, kom jeg fram til at jeg ikke kunne gi et svar på akkurat det. Dersom jeg gjorde det, skreiv hvordan vi klarer det, ville det trolig være basert på synsing og antakelser. Derfor valgte jeg å heller skrive et innlegg om hvorfor vi håndterer situasjonen som vi gjør. Det er lettere fordi jeg kan trekke fram helt konkrete mennesker og erfaringer som har gjort oss rustet til å klare det som nå er vondt og vanskelig. Jeg har nemlig sett mange gjøre det før meg.

Dersom Lydia og jeg skulle fortelle dere hvordan vi håndterer situasjonen som vi gjør, er det ikke sikkert det jeg skriver har overføringsverdi og relevans for deg som leser. Men om vi forteller deg noe om hvorfor vi håndterer situasjonen som vi gjør, er det kanskje lettere å la seg motivere eller påvirke av det. Ta en titt på innlegget, og sett av tid til å reflektere over hvilke mennesker du har møtt i ditt liv, som kan fungere som forbilder eller ledestjerner.

Innlegget: Vi kan klare alt

IMG_3818 (2).JPG
Modige fallskjermhoppere på Hoven, Loen Skylift

Vårt største forbilde

I innledningen skrev jeg at jeg skulle dele med dere hvem som er mitt aller største forbilde. Mange av dere har allerede gjettet rett. Mange av dere har sett hvor godt han håndterer de utfordringene han står overfor i hverdagen. Mange av dere lar dere imponere over hvor fungerende han er. Forbauset over alt han får til, ser dere en gutt som virkelig ikke gir opp.

Å miste synet sitt er grusomt. Å miste synet sitt raskt, så raskt at du vet du vil bli blind, ville gjort meg lammet og ute av stand til å leve i nuet. Enda mindre i stand til å tenke framtid. Jeg klarer ikke fatte hvordan jeg skulle klare å håndtere det. Syver er den modigste personen jeg kjenner. Glem basehopperne som slipper seg utfor stupet, 1011 meter over havet, i Loen. Syver hopper i fallskjerm hver eneste dag! Han er et forbilde!

IMG_3823 (2).JPG

Trening til Valderløpet

På torsdag trente barneidretten til Valderløpet. Jeg hadde ingen forventninger om at Syver skulle ville delta, men som den største selvfølgelighet stilte han opp på trening og gjorde en kjempeprestasjon sammen med alle vennene sine. Det var et av mine stolteste øyeblikk som pappa. Det var en fantastisk følelse å se Syver springe sammen med kameratene sine. Kommende onsdag skal Syver delta på Valderløpet. Han gleder seg enormt og har alle forutsetninger for å få en nydelig opplevelse. Når jeg ser hvordan han håndterer det å miste synet, inspirerer han meg og gjør meg trygg på at han kan klare alt! For Syver har det bra, hver eneste dag! Og han er så sinnsykt modig! Han kunne virkelig hoppet i fallskjerm! Han er mitt største og modigste forbilde. La han være forbildet ditt også!

Vis MOT, Mot til å leve, hver eneste dag!

#MOT #VIS_MOT #livsmestring #Modigeforbilder #Forbilder #Treningsglede #il_valder #Shetlandsblindheim

Kjenner du noen som snakker nederlandsk?

bedringens_vei-2075110-4-1537132658786

Når livet sender deg på uventet reise

Å håndtere at livet brått og uventet endrer seg, er vanskelig. Og vanskelighetsgraden varierer ikke bare grunnet endringens karakter alene, og konsekvenser de gir for livene våre, men også utfra livserfaringene til de som opplever de. For det er ikke ukjent at vi håndterer vanskelige situasjoner forskjellig. Derfor er det svært vanskelig å forstå hvor stor innvirkning vanskelige situasjoner har på mennesker rundt oss. Det er til og med vanskelig å forstå selv om du er både nær og god venn med de som står midt oppi det. Og kanskje kjenner du bare til halvparten av kampen de kjemper? Kanskje du rett og slett ikke har fått innsyn i hele det virkelige bildet av endringene de går igjennom. Hva gjør du da? For du vil jo hjelpe!

Du havna på feil plass

For en tid tilbake fikk jeg høre om en billedlig reise om livet. En historie hvor du ser for deg at livet er en reise og du har en planlagt destinasjon. Men så, brått og uventet, havner du en helt annen plass. En reise som startet med et helt annet land som destinasjon enn det landet du havna i. En reise hvor en hadde planlagt aktiviteter og opplevelser som var forbeholdt den opprinnelige destinasjonen. En reise som ved en plutselig og uventet omveltning endte i Nederland. Et sted en ikke var forberedt på å komme til i det hele tatt. Planer og drømmer måtte skrinlegges. Opplevelser og aktiviteter en hadde gledet seg til ble umulig å gjennomføre. Hva gjør en da? Når en plutselig og uforberedt står med familien i et annet land? Og hva gjør en når en forstår at det er der en skal være. Resten av livet? Kan det gå bra?

cropped-img_20190223_161947_974-2075110-2-1551038098042-2.jpg

Hvilken rolle tar du?

Når en nettopp har landet oppi en situasjon som er vanskelig og annerledes er det naturlig å måtte håndtere de vanskelige følelsene først.
Planer en har, på både kort og lang sikt, skrinlegges, for en er ikke klar for å endre de ennå. Drømmer en har på vegne av seg selv eller de du er glad i, er ikke mulig å følge lenger, og en er ikke klar for å skape nye drømmer, ikke ennå. En går inn i en fase hvor følelsene styrer, mer enn fornuften, for en klarer ikke tenke rasjonelt ennå. En går inn i roller og mønstre en kanskje ikke visste en hadde. Vi håndterer vanskelige situasjoner forskjellig.

Jeg gikk inn i en rolle hvor alt må ordnes og fikses. Jeg er i den ennå. I vårt annerledesland et det jeg som forsøker å avklare rettigheter, finne mulige flyavganger til mer håndterbare destinasjoner, se etter reiseguider som kan hjelpe oss i det nye landet. Men jeg er ikke kommet så langt at jeg aksepterer at vi ikke kommer oss vekk. Vekk fra et land vi ikke hadde planlagt å reise til. Vekk fra situasjoner vi ikke aner noe om. Vekk fra alt vi ikke forstår! Og nå vil vi ikke bort herfra og til det landet vi egentlig skulle reise til. Nå vil vi bare reise hjem…

Vår reise til Nederland

I romjula forsto vi at hjemmet vårt, det livet vi levde, ville forandre seg. Hjem, slik vi engang så det, kunne i verste fall bli ugjenkjennelig. Nå vet vi at alt er forandret. Vi havna på leting etter et nytt hjem. En måte å håndtere det livet vi har nå, på godt og vondt. Det vet de vi har rundt oss, de som forsøker å være medseilere på ferden vi så ufrivillig har begynt på. Vi er heldige og har mange medseilere. Mange av de har vært i annerledesland før. Mange av de har mistet sitt opprinnelige hjem de også. Og mange av de har funnet seg et nytt hjem. Et hjem som ikke er likt sitt opprinnelige, men som fungerer godt. Og så har vi invitert med oss mange dyktige reiseledere på turen vår. Folk med ulik bakgrunn, men med felles skjebne. Mennesker som også, brått og uventet, havna i et annerledesland. Og de er mer rutinerte enn oss. De er forbilder for oss og viser oss at uansett hvor tøft og vanskelig livet kan være, så finnes det en vei gjennom det vanskelige og til er sted vi til slutt kan kalle hjem.

Lydia og jeg er på leting. Med masse gode folk rundt oss, er vi på leting etter en måte å håndtere Nederland på. Hjem er ikke slik det en gang var, men vi må skape oss et nytt hjem. Et nytt hjem i Nederland. Med alt det vakre som finnes der. Heldigvis har vi mange rundt oss, og mange av de snakker også nederlandsk. De forstår oss og hva vi brått har fått som nytt hjem. De forstår at det tar tid å erkjenne at vi aldri kommer tilbake til det vi engang hadde. De forstår at vi sliter nå. At vår kamp er utmattende og vond. Men viktigst av alt, så forstår de og kommuniserer til oss at vi vil få det til. At vi til slutt vil kalle Nederland vårt hjem. Og kanskje er det først når vi klarer å erkjenne det, at vi er klare for å se alt det flotte Nederland har å by på.

2017 2017 oktober 183 (3)

Håpet sit i skuggen

I diktet Håpet sit i skuggen, har jeg fortalt min historie om å være på leting etter noe trygt og godt i et ukjent land. Og du finner det kanskje ikke på de mest opplagte stedene. Du får det ikke nødvendigvis fra de som roper høyest eller de som lover at det går bra. Og kanskje finner du det ikke i det hele tatt? I vårt tilfelle er det ungene som gir oss voksne håp. Kanskje vil diktet gi ny mening for leseren når jeg har skrevet om Nederland. Og når jeg er klar for å dele, vil jeg si noe om mulige tolkninger av diktet. Kanskje noen av dere vil dele deres tolkning? Og kanskje snakker dere nederlandsk? Jeg gjør det nå, ikke flytende, men nå gjør jeg meg i alle fall forstått.

Håpe sit i skuggen

Ei sjuk familie stoppar opp, framfor ein liten by.

Dei er på leit og trenger sårt, å finne mat og ly.

Ei mor, ein far med jenta si, med alt dei eig på rygg.

Dei gjeng med ljoset i ei lykt, og trua gjer dei trygg

Når byen som dei vandrar mot, skin opp og viser seg,

då samlar dei si rest av kraft, og jenta viser veg.

Tvil og sorg har vore sterk, men dei har fått eit råd.

Det ga dei kraft og dreiv dei fram, lik som ein heltedåd.

På torget, lett tilgjengeleg, står ein flokk med folk bak disk.

Dei tilbyr posar fylt med håp, og lovar du blir frisk.

Dei sel alt det som folket treng, for rike blir dei då.

Seier kva som helst for dine pengar, sjølv at blinde folk skal sjå.

I eit hjørne, borti mørkret, sit ein tiggar på eit pledd

med blikket festa på eit skilt, ein kan sjå at han er redd.

På skiltet står det klart i tekst at tiggarar skal vekk,

Likevel så sit han der, held godt tak rundt ein sekk.

Den litle jenta ser på han og auga får kontakt.

Ho gir eit smil som seier alt, som ord ei kan få sagt.

Då smiler mannen vennleg, og gir i frå sin sekk,

og det han gir kan alle få, ved å sjå, ikkje vende seg vekk

Medan menneska må kjempe, for å kjøpe det dei treng,

ligg jenta med familien sin, i ly, trygg i ei seng.

Jenta ligg og undrar seg, eig dei inga skam?

Blind for andre enn seg sjølv, så såg dei ikkje ham?

Eit barneauge har eit blikk, fritt for mistru og tvil,

Og jenta såg at tiggaren, han trengde håp og smil.

Det la til rette for eit val, håp i synergi

ho fann ut at håp avlar håp, for du får det ved å gi!

Øyvind Blindheim

Lenker til dikt jeg har skrevet

Håpet sit i skuggen 

Lyset vinn alltid

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag, selv når det er vanskelig! Vis MOT, Mot til å bry deg om mennesker rundt deg. Velg å være et lysglimt i andres liv!

#håp #sorg #glede #familie #Mot #VisMot #mot_norge #motnorge #mot_giske #motålesund #motgiske #mot_ålesund #shetlandsblindheim

Å være et forbilde – Merete og Hege

Det er mange som ønsker å bidra i kampen mot kreft, heldigvis. Og Hege Holen Paulsrud gjør det på en unik og flott måte.

Hegeprosjekt 2019

Hege lager masse flotte bilder, og tar de med seg ut på tur i naturen.

Hege Holen Paulsrud blei kjent for meg da jeg skreiv innlegget om Merete, kreftsykepleieren som jobbet på Ålesund sykehus da faren min var syk. Hege er et av mine forbilder. For hvert eneste år samler hun inn penger til Kreftforeningen. Og hun gjør det på en virkelig fin måte, hun gjør det ved å selge nydelige bilder hvor inntektene går uavkortet til Kreftforeningen. Kjøp et bilde i dag, kjøp to, kjøp tre, en helt nydelig julegave til kjente og kjære. Nytt bilde hvert år. Å bare være, er årets bilde.

Hun lager også andre flotte bilder for salg, og noen av de tar hun med seg på tur til spennende steder. Følg henne på instagram og se bilder av henne der.

Instagram og Nettsted

Kjøp årets bilde her: Å bare være

Innlegget om Merete

Det er snart et år siden jeg skreiv innlegget om Merete, kreftsykepleieren vi blei kjent med da pappaen min var syk. Den gang hadde jeg et ønske om å framsnakke andre, i tillegg til å skrive om opplevelser eller refleksjoner basert på egne erfaringer. Erfaringer som kanskje andre kunne kjenne seg igjen i? Det satt langt inne å dele noe av det jeg hadde på hjertet, men heldigvis gjorde jeg det. Heldigvis turte jeg å dele.

Innlegget om Merete ble det første av flere innlegg i serien forbilder. Og da jeg først turte å dele, delte jeg en hel del videre i bloggen også. Både refleksjoner og opplevelser, og ikke minst tanker om hvor viktige vi mennesker kan være for hverandre. Takk for at du leser. Og takk for at du gir andre muligheten ved å like og dele videre.

IMG_0546 (3)
Prestekrager, men det er én spesiell som har fokus i bildet. Slik vil jeg vise til forbilder blant forbilder.

Å være et forbilde

Jeg ønsker å leve et liv fullt av mennesker jeg er glad i.
Jeg ønsker å være god mot andre.
Jeg ønsker å gjøre andre lykkelige. Jeg ønsker å få andre til å le. Jeg ønsker å se det beste i alle rundt meg.
Jeg ønsker å være en god venn.
Jeg ønsker å være en god ektemann.
Jeg ønsker å være en god svigersønn.
Jeg ønsker å være en god sønn.
Jeg ønsker å være en god pappa.
Jeg ønsker å være sterk, rettferdig og et godt forbilde
Jeg setter meg mål, ser etter gode forbilder og strekker meg så langt jeg kan.

Øyvind Blindheim
Ylva finner rekved på ei strand på Giske, skatter fra havet.

Å miste en av sine nærmeste

For snart elleve år siden ble jeg og familien min kjent med Merete. En person jeg skulle ønske jeg aldri måtte møte, men samtidig en person som jeg tar med meg i hjertet resten av livet. God, vennlig, smilende og oppmerksom. Hun jobbet som sykepleier på kreftavdelinga på Åse sykehus og var som ei lykt. Som ei lykt i en skummel, vanskelig og uforutsigbar hverdag. En skummel, vanskelig og uforutsigbar hverdag, for en helt alminnelig familie i Ålesund. En helt alminnelig familie i Ålesund, som brått la bort alle tanker om framtid og levde ei uke av gangen. Og det kan dere kanskje kjenne dere igjen i?

Og når du lever i nuet, ei uke av gangen uten at du orker å tenke framtid, uansett årsak. Da trenger du mennesker du er glad i, mennesker som er god mot deg og bryr seg, mennesker som gjør deg lykkelig, mennesker som får deg til å le, mennesker som ser det beste i deg. Og du trenger familien.

Ylva og Lydia på Runde i høstferien 2017.

Merete

Selv om Merete ikke var alene om å hjelpe pappa, er det henne jeg husker best fra Åse Sykehus. Jeg husker en gang hun kom innom rommet til pappa. Hun nynnet på en sang av The Beatles. Plutselig begynte pappa å nynne med og like etter sang de begge to. Sangen de sang var «When I’m 64». Kanskje hadde innlegget truffet litt bedre om jeg skreiv dette for to år siden, da pappa faktisk ville fylt 64 år. Men hvem vet, kanskje er det Merete som fyller 64 i år i år.

Merete er et av mine store forbilder, selv om jeg nesten ikke kjenner henne. Jeg ønsker også å være et forbilde for de som nesten ikke kjenner meg. Jeg utfordrer dere til å være det samme.

Vis MOT, Mot til å bry deg, Mot til å leve, hver eneste dag! Vær et positivt øyeblikk i andres liv.

#MOT #MOT_Norge #MOT_Giske #MOT_Ålesund #Brydeg #Sorg #Familie #Sykdom #Håp #kreft #helsepersonell

Hvem er ShetlandsBlindheim?

Øyvind Blindheim med MOT på brystet

ShetlandsBlindheim ble født på seiltokt til Shetland. Sammen med voksne og ungdommer fra Kolvikbakken ungdomsskole fikk jeg reise på tur med Statsraad Lehmkuhl, fra Ålesund til Shetland. Det var en fantastisk reise, men ikke uten utfordringer.

Det startet med en reiseblogg

Dersom dere leser de eldste innleggene mine på bloggen, vil dere se at vi møtte utfordringer med sjøsyke på vei til Shetland. Onde rykter forteller at jeg blei sjuk allerede i Breisundet like utenfor Ålesund by, men jeg innbiller meg at jeg holdt ut noen sjømil lengre enn det. Ryktene som forteller om timesvis med oppkast og galgenhumor stemmer. Jeg blei nemlig fryktelig sjøsyk, sammen med mange andre av mine medseilere. Noen mener kanskje jeg var så dårlig at jeg ikke ville kunne huske noe av turen, og dokumenterte derfor flittig med video og bilder.

Noen av videoene og bildene ligger i de første innleggene på bloggen. De er filmet og tatt av Bertil Holen, min kamerat, pappa til en av elevene. Kanskje bør jeg takke han for at ShetlandsBlindheim blei født, han plantet i alle fall et lite frø og mente at turen kunne presenteres i en blogg.

RS var med oss (3)
Bertil Holen og Øyvind Blindheim på vei hjem fra Shetland

Fra reiseblogg til blogg om livet

Da jeg begynte å skrive bloggen, skulle den i utgangspunktet kun handle om skoleturen til Shetland. Det var spennende å prøve blogg som kommunikasjonsform, noe jeg kanskje kunne bruke i et av fagene jeg underviser i, media og informasjon. Etterhvert som jeg skreiv, fant jeg og kona mi, Lydia, ut at jeg kanskje kunne bruke bloggen til annet enn skole. Vi fant ut at jeg kunne skrive tekster om ting jeg er opptatt av. Kanskje kunne jeg også skrive om noe jeg synes er veldig spennende og givende. Kanskje jeg kunne skrive om alt det fantastiske som skjer i møte mellom mennesker. Hvordan vi kan, selv uten å vite det, bety så mye for hverandre at livet blir enklere å leve. Hvordan vi kan bry oss om hverandre slik at vi løfter hverandre opp og skaper fantastiske øyeblikk sammen. Kanskje jeg kunne skrive en blogg hvor jeg forsøkte å være et godt forbilde for andre. Hvis jeg turte…

Øyvind Blindheim

Jeg er gift med Lydia, ei fantastisk dame fra Valderøya. Sammen har vi to solstråler, Ylva og Syver. De ble 6 og 7 år gamle i slutten av 2018 og går på en super barneskole på Valderøya i hjemkommunen vår, Giske kommune. Vi har som mål å leve hver eneste dag, for ingen vet hva morgendagen byr på av overraskelser. Derfor er vi opptatt av å ha mye bra folk rundt oss slik at vi til en hver tid kan takle det hverdagen har å by på. Og kanskje kan vi gi andre samme mulighet.

Jeg arbeider som lærer på Kolvikbakken ungdomskole og har alltid ønsket å bety noe for andre. Spesielt de som har et vanskeligere utgangspunkt for å lykkes på skolen, enn andre. Etter å ha arbeidet i mange år i omsorgsbolig, vært opplevelseshjem for en super gutt i flere år og i lærerjobben opplevd både suksess og frustrasjon, har jeg erfart hvor spennende kommunikasjon og relasjoner er. Det å arbeide med mennesker gir meg masse energi og opplevelse av mestring.

Arbeid med MOT

MOT er viktig for meg. Å bevisst forsøke å vise MOT i hverdagen, både hjemme og på jobb, og våge ta de valg som gjør ens eget og andres liv bedre, er noe alle bør etterstrebe. Likevel kan det være så vanskelig for oss voksne. Tenk da hvor vanskelig det kan være for ungdommene våre. La oss forsøke å være gode forbilder for ungdommen, og kanskje spesielt de gangene livet føles vanskelig å leve. Slik kan du være med på å virke positivt inn på andres liv.

Det arbeidet som Atle Vårvik, og flere, legger ned i holdningsskapende arbeid blant ungdom, er nydelig og beundringsverdig. Derfor er jeg utrolig glad for at jeg får være med på MOT-laget, og at jeg hver eneste uke får arbeide med MOT blant ungdom. Det er viktig at vi voksne arbeider for at ungdom skal vokse opp til å bli robuste og sterke. At vi arbeider for at de skal forstår viktigheten av sitt bidrag for å gjøre lokalsamfunnet og storsamfunnet varmt og inkluderende. At de forstår at de hele tiden tar valg, bevisst eller ubevisst, som får konsekvenser for de selv og folk rundt de. At de faktisk kan bidra til egen og andres livsmestring.

MOT sin hjemmeside

Vis MOT, Mot til å bry deg, Mot til å leve, og Mot til å ta egne valg. Velg å være et lyspunkt i andres liv!

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag!

#MOT #MOT_NORGE #MOT_GISKE #MOT_ÅLESUND #BRYDEG #GLEDE #FAMILIE #FORBILDE #REFLEKSJON #DIKT