Når møtet med et annet menneske forandrer deg!

Noe av det som motiverer meg mest av alt i mitt yrke som lærer er å få se menneskelig utvikling fra barn til ung voksen. Og den utviklingen som enkeltelever har igjennom tre år på ungdomsskolen er til tider helt fenomenal. Da tenker jeg ikke først og fremst på faglig utvikling, men også den sosial utvikling som mange av de har. Videreutvikling av sosiale ferdigheter er noe av det jeg mener er aller mest spennende å få følge med på i jobben min som lærer. At elever opplever økt mestring i samspillet med andre elever og voksne, når dette før har vært utfordrende. At elever opplever at de lettere kan gjøre seg forstått, enten grunnet valg av strategi eller egen språklig utvikling. At elever opplever at de kan løse uoverensstemmelser med andre lettere og at de oftere kan gjøre dette uten hjelp. At elever opplever at de lettere kan leke eller være i annen aktivitet med andre, og kanskje ikke lenger trenger å være alene. At elever opplever at det blir lettere å i det hele tatt være ungdom. Jeg kunne nevnt mye annet spennende her, men tenker det holder for denne gang.

Arbeid med unge mennesker

Tenk å få arbeide med mennesker og oppleve deres utvikling. Tenk å få være med på å legge til rette for at samfunnet vårt hele tiden får påfyll av ungdommer med ulike typer ferdigheter. At samfunnet vårt får påfyll av ungdommer som med sine sosiale og faglige ferdigheter, som skal være med på å prege vår samfunnsutvikling, ved å bruke og videreutvikle disse ferdighetene i samspill med andre. Jeg har en fantastisk jobb og sammen med andre ansatte i barnehage og skole utdanner jeg fremtiden.

Møter mellom mennesker

Av og til må jeg minne meg selv på at jeg har verdens beste jobb. Jeg får være med på alt det jeg nevnte ovenfor, og oppleve at fantastiske ting skjer oss mennesker imellom. For i møte med mennesker kan alt skje. Møter mellom mennesker kan endre folks liv. Et møte mellom mennesker kan endre hvordan en selv fortsetter sitt eget liv, hvordan andre fortsetter sitt, eller kanskje hvordan alle berørte fortsetter sine. Endringene kan være store eller små. Kanskje endres oppfatninger av situasjoner som er opplevd, enten nylig eller langt tilbake i tid. Kanskje endrer møtene hva vi tenker om oss selv eller andre, enten hva gjelder selvtillit eller selvbilde. Kanskje endrer møtene ens eget følelsesliv, og livet blir litt lettere å leve.

Møter med andre mennesker former deg

Jeg har opplevd flere slike møter. Møter med andre som jeg vet har endret meg. Noen av møtene kunne jeg skrevet om innleggene mine om forbilder, for jeg forsøker å ta vare på dem og være bevisst hvilken betydning de har for meg. Det oppfordrer jeg andre til å gjøre også. Mange av møtene som har hatt stor betydning for meg som menneske, har skjedd i jobbsammenheng. I arbeidet mitt i omsorgsbolig og som besøkshjem, møtte jeg mange gode mennesker, i både personal og beboerne selv. De har nok vært med på å prege måten jeg er i møte med andre mennesker. Og i arbeidet mitt som lærer har jeg møtt mange som har inspirert meg og motivert meg til å tenke annerledes eller gjøre noe annerledes. Kolleger, foreldre og elever.

Tro. håp og kjærlighet

I et tidligere innlegg skreiv jeg om tro, håp og kjærlighet og tankene mine om deres rolle i sykdom og sorg. Der skriver jeg også om hvordan medmennesker, gjennom bønn, tanker, handling og mer, betingelsesløst stilte opp for meg og min familie da pappa var syk. Og i noen av de møtene, møtene mellom mennesker i sorg og fortvilelse og menneskene rundt som vil gjøre alt for å hjelpe, kan tro og håp plutselig tennes. Kjærligheten en viser hverandre når livet byr på utfordringer en ikke tror en kan mestre, gjør brått alt litt lettere å bære. Plutselig kan en øyne en vei ut av det vanskelige, om enn for en liten stund. Et slikt møte hadde jeg i går, et helt tilfeldig og uventet møte som gjorde at dagen i dag kjennes som et vendepunkt.

Et uventet møte gjorde oss veldig godt

Dagen i går var nemlig spesielt vanskelig for meg og nær familie. Sønnen min har utviklet en synsvanske som vi ennå ikke har funnet ut av. En vanske som potensielt forandrer livene våre. Og etter å ha møtt fantastiske mennesker på hjelpemiddelsentralens kontor på Flisnes, dro vi på Moa for å spise lunsj på Moa Lets Eat. Der møtte vi en venn av familien, en kamerat av pappa. Da valgte jeg å fortelle at Syver ser litt dårlig for tiden og at vi hadde vært på hjelpemiddelsentralen for å få hjelp. Da kunne denne mannen fortelle at han var innlagt på sykehus som barn. Han var blitt blind på et øye og hadde vært innlagt på sykehus i mange måneder. Like før alvorlige kirurgiske inngrep skulle finne sted, viste det seg at en lege hadde fått kjennskap til en spesiell salve ifra Amerika. En salve han ville prøve på den lille guttens øye. Etter tre dager med salve, fikk guttungen synet tilbake. Noen vil kanskje kalle det et mirakel, men legevitenskapen er fantastisk. Det har skjedd så mange medisinske fremskritt gjennom historien, og hvem vet, kanskje får vi nyte godt av dette vi også.

Åpenhet

Tør å dele historier om sorg og vanskelige perioder i livet! Tør å snakke om det vanskelige med hverandre! For kanskje, i et møte med en eller annen, vil du oppleve å finne håp. Og kanskje, uten at du vet det, vil den du snakker med oppleve det samme.

Innlegget «Tro, håp og kjærlighet kan du lese her.


Det er lenge mellom hvert innlegg nå. Det er vanskelig å skrive om dagen ettersom motivasjonen for det ikke er der. Håper likevel at jeg kan få skrevet litt nå og da, og at jeg skriver noe du kan kjenne deg igjen i.


Vis mot, Mot til å bry deg, Mot til å leve og Mot til å ta egne valg. Velg å være en positiv opplevelse eller et positivt møte i andres liv.

Når unger lurer på hvorfor de voksne oppfører seg som de gjør på fotballkamp

Bilder er dessverre ikke fra dagens kamp. 

I dag var familien på fotballkamp på Color Line Stadion for å se Aafk slå Nest Sotra. Kona mi, jeg, jenta mi på snart seks og gutten min på snart syv, tok turen selv om det var fryktelig kaldt ute. Med flere lag ull, pledd og varme votter, heiet vi godt og håpte på mange mål. Vi er ganske ofte på fotballkamp. Fotball, popcorn, brus og kaffi er en kjekk kombinasjon. Popcorn er spesielt populært, i alle fall dersom fotballkampen begynner å bli litt kjedelig. Da er popcorn redningen.

Det hele var en positiv opplevelse og vi håper sterkt at Aafk klarer å rykke opp til Tippeligaen. Selv om mye av spillet i dag, kanskje ikke var på tippeliganivå. Publikum var engasjerte og de argeste supporterne var brukbart gira gjennom hele kampen. Selv når Aafk gjorde feil og mistet ballen, fortsatte de beste supporterne og synge sine fengende kamprop. Tommel opp og kudos til Stormen og de andre supporterne som vrengte stemmebåndene sine i dag!

Like bak guttungen min satt det en eldre mann. En mann som helt sikkert anser seg som en stor Aafk-fan. Han var ikke stille et sekund og hadde sterke og bastante meninger om alt som skjedde utpå matta. Guttungen min snudde seg noen ganger og jeg hadde vel et håp om at litt øyekontakt med en seksåring skulle gjøre at den høylytte karen valgte bort de styggeste glosene sine. Øyekontakten med seksåringen min blei dessverre ikke påminning god nok. Med folkeskikken forlagt hjemme, fortsatte mannen å utbasunere uten filter, med kona si som humrende kommentator. Mannen som satt med knærne sine femten centimeter fra guttungen sitt hode.

Heldigvis hadde både jeg og guttungen mot nok til å si ifra et par ganger. Da mannen begynte å nevne spillere ved navn og samtidig kalle de både tosker og det som verre er, snudde Syver seg og sa høyt- Det der var ikke fint å si! Deretter gjentok Syver det hele en gang til mens han så opp på meg og sa, er du ikke enig, pappa? Jeg sa meg enig og gjentok det guttungen hadde sagt. Da blei det stille en liten stund. Gjett om jeg var stolt!

Litt ut i andre omgang var mannen bak oss godt igang igjen med glosene sine. Da han ved et par anledninger ropte ekstra høyt, snudde Syver seg og sa, de hører deg ikke, altså. De kan ikke høre deg der nede. Nydelig, tenkte jeg! Helt nydelig!

Jeg forstår at kjærligheten til fotball og laget ditt henter fram mange følelser i deg. Og at det fort kan glippe ut et par ukvemsord når frustrasjonen bobler over. Men vær så snill, gjør et bitte lite forsøk på å begrense språkbruken din når Aafk inviterer familien på fotballkamp. Unger tåler mye, og jeg mener ikke at vi skal skjerme de fra alt, dette innlegget er på ingen måte ment slik. Likevel mener jeg at om du er en virkelig supporter, en som ønsker at laget ditt skal lykkes og at spillerne skal spille gode fotballkamper. Ja, da kan det være greit at det du hiver ut av deg er farget av akkurat det ønske.

Heia, Aafk! Heia Ålesund! Heia alle ekte supportere!

#MOT #Aafk

Er mine blogginnlegg verdt å lese?

I går kveld, etter at ungene hadde lagt seg, skreiv jeg innlegget om tro, håp og kjærlighet. Et innlegg jeg ønsket at hvem som helst skulle kunne lese og føle at de kunne identifisere seg med innholdet. Det er ikke lett, og jeg er usikker på om jeg fikk det til. Etter mange forsøk ble innlegget slik det ble, og jeg valgte å anse det som godt nok og jeg publiserte det. Jeg vet at det ikke var et gunstig tidspunkt for publisering. Det var seint på kvelden og mange hadde sikkert lagt seg. Likevel publiserte jeg det, kanskje mest fordi jeg kjenner at blogginnleggene hvor jeg bruker følelsene mine, er ferskvare. Det må ut når det er klart, uavhengig av når på døgnet. Slik har i alle fall jeg opplevd det.

I et intervju i Nytt i uka, denne uka, sa jeg at jeg ikke er så opptatt av antall lesere. Det stemmer for mange av mine innlegg, men ikke innleggene hvor jeg skriver om forbilder. De innleggene vil jeg at så mange som mulig skal lese. Derfor er jeg utrolig takknemlig for alle som liker og deler innleggene mine på facebook. Det gjør at jeg kan nå flere mennesker. Samtidig har jeg brukt facebook sin egen annonseringstjeneste på noen av de innleggene. Dette er i utgangspunktet mye dyrere enn det er verdt, men det har gitt meg mulighet til å nå flere med tekstene mine.

Kanskje mener du at noen av innleggene mine er verdt å lese. Kanskje mener du at bloggen min kan være verdt å lese for andre. Kanskje du mener at det er verdt å støtte en mannlig blogger i et blogghav preget av kvinnelige bloggere. Kanskje du lar deg underholde av noen av innleggene mine. Kanskje noe av det jeg har skrevet rører deg. Kanskje det kan være verdt å hjelpe meg å nå ut til flere? Del gjerne noe av det jeg skriver med andre. Velg gjerne et av innleggene mine og del det på facebook. Jeg hadde satt enormt stor pris på det.

Tusen takk!

#MOT #VisMot #Brydeg

Tro, håp og kjærlighet og deres rolle i sykdom og sorg.

Tro, håp og kjærlighet er viktig i manges liv, og gjør seg sterkt gjeldende når noen du er glad i blir alvorlig syk. I troen på et liv etter døden, ligger også troen på en Gud som er allmektig. Den troen hadde pappa. Jeg hadde først og fremst troen på det norske helsevesen da pappa blei syk. Et topp moderne helsevesen som med tilgang på kompetanse og penger, kunne gjøre pappa frisk igjen. Samtidig hadde mange rundt oss troen på en gud som kunne helbrede, stoppe eller begrense alvorlig sykdom. Og med en slik kombinasjon var tro, håp og kjærlighet samlende for alle som var berørt av pappa sin sykdom.


Framsnakke andre

Det er snart elleve år siden min nydelige pappa døde, etter å ha vært alvorlig kreftsyk i under fire måneder. I et tidligere innlegg skreiv jeg om dette og et av de fantastiske menneskene vi møtte under hans opphold på Åse sykehus. I serien om forbilder ønsker jeg å framsnakke andre og vise til personer som har vært viktige for meg. Med denne opplevelsen som bagasje og bakteppe har jeg flere ganger ønsket å berømme helsepersonell på alle sykehus i Norge. De vet de gjør et viktig arbeid, men føler seg nok enda mer verdsatt om de også får beskjed om dette av pasienter og pårørende. Les gjerne innlegget som jeg skreiv her. Forbilder – Merete 


Prisgitt andres hjelp

Når du, eller noen av dine nærmeste, rammes av alvorlig sykdom, stopper livet opp. Alt hva du har av daglige gjøremål, jobb, trening eller skolegang, settes på pause. Dagene blir tunge å takle, og mye av det som før var viktig for deg, mister mening og blir uviktig. Du lever fra dag til dag sammen med dine nærmeste, og er fullstendig prisgitt den tid og kompetanse som fagfolk rundt deg har. Heldigvis er vi privilegerte borgere i et av verdens rikeste land. Et land hvor sykehus med dyktig helsepersonell og frivillige organisasjoner med hjerte og raushet, daglig legger ned et fantastisk arbeid for å hjelpe personer i nød, sorg og sykdom. Takk til dere og deres viktige bidrag inn til velferdsnasjonen Norge.

Likevel, selv med høy kompetanse og nært ubegrensede midler i kampen mot kreft og annen alvorlig sykdom, kan ikke alle mennesker reddes. Uavhengig av hvor sterk troen er, troen på livet, guddommelig kraft, helbredelse eller legene. Uavhengig av hvor sterkt håpet er, håpet om at du snart skal oppleve bedring og et videre liv med de du elsker. Uavhengig av hvor sterk kjærligheten er, kjærlighet til livet, Gud, dine kjære eller deg selv. Uavhengig av hvor sterk tro, sterkt håp og umåtelig stor kjærligheten vår til andre er, vil mennesker dø. Mennesker vil dø ifra oss.

Betingelsesløs og uten vederlag

Men før det skjer er vi villige til å gjøre alt. Vi er villige til å prøve alt. Vi er villige til å gjøre nært hva som helst for oss selv eller andre, slik at lidelsen skal ta slutt. Da trenger vi medmennesker som bryr seg om oss, og som viser det gjennom handlinger. Mange viser denne omsorgen ved å be for deg eller dine kjære. Da pappa var syk var det mange som ba for han og vår familie. Det var trolig hundrevis som i bønn på ulike arenaer, ba om at pappa skulle bli frisk igjen. Medmennesker som med sin tro og sitt sterke ønske om å hjelpe, betingelsesløst ba for pappa. Og det at de gjorde dette, betingelsesløst, er noe jeg setter svært stor pris på. For hva er vi vel ikke villige til å gjøre for oss selv eller andre, når tro, håp og kjærlighet er umåtelig stor og sterk, og alvorlig sykdom truer vår egen eller andres eksistens? Da må tro, håp og kjærlighet gis, betingelsesløst og uten vederlag. For slik er vi gode forbilder for de som kommer etter oss. Slik gjør vi Norge til et bedre sted å leve.

#MOT #Brydeg #helse #sykdom #Forbilde #Håp #Tro #familie

Lite aktivitet på bloggen, men jeg kommer sterkere tilbake!

Det har ikke vært tid til så mye blogging i det siste. Håper på å komme sterkere tilbake og at dere liker det dere leser. Jeg forsøker å skrive litt variert, med ønske om at i alle fall noen av innleggene treffer dere litt i magen, eller hjertet. Og så håper jeg at noe av det jeg skriver også kan virke inn på humøret. 

Jeg arbeider fortsatt med å få til et nytt design på bloggen min, men i mellomtiden får den være som den er. Jeg har samlet noen av de innleggene som betyr mest for meg i kategorien Forbilder og inspirasjon. Gi meg gjerne tilbakemeldinger via messenger på facebooksiden min. Her er lenke til den. https://www.facebook.com/ShetlandsBlindheim/

Jeg deler en lenke med dere om en supersprek mann. Erling heiv seg på sykkelen etter tapt veddemål og syklet 520 km for å se Aafk mot Strømmen i forrige uke. Han viser at han både er sprek og en mann som holder ord:p En pappa å være stolt av, Synnøve​!

Tråkket til for Tangotrøyene

Saken fra Aafk.no er verdt å lese.

Godt jobba, Erling​!

Ha en strålende kveld videre, og ha ei super uke!

Mvh. Øyvind Blindheim