Kor Tøft!

Syver har hatt lyst til å begynne i kor en stund nå. Som de fleste andre barn elsker han å synge. Derfor var det stas nå når han som tredjeklassing fikk begynne i koret «Kor tøft». Det er viktig for oss at Syver får drive med aktivitet som han mestrer, og synge kan han selvsagt gjøre like godt som alle andre.

Både Lydia og jeg har vært spent på om det var andre gutter som kom til å begynne i «Kor tøft». For det er selvsagt viktig for Syver å få drive på med aktivitet sammen med kameratene sine. Heldigvis var det to kamerater av han som også ville være med.

«Kor tøft» er et kor med barn fra 3.-7. klasse. Hver onsdag etter skolen blir de yngste barna hentet på skolen og fulgt ned i kirka, som ligger like i nærheten. De barna som skal tilbake til SFO etterpå, følges tilbake til skolen også.

Denne uka møtte jeg Syver i garderoben for å ta med meg sekken hans slik at han ikke trengte å bære den med seg på kor. Jeg satt på en benk ute i garderoben da Syver og de to andre korkameratene kom. De gleda seg og var klar for sang. Like før de skulle gå kom det et par gutter til som sa at de også skulle begynne i kor. To kamerater til ifra klassen til Syver. Jeg blei så utrolig glad. Jeg blei rett og slett rørt. Og like før de skulle gå, kom det jammen meg én gutt til som skulle være med. Så nå er det hele seks gutter fra Syver sin klasse som er med i koret.

I går deltok Syver på sin første koropptreden i kirka. Dag-Filip Roaldsnes satt ved tangentene og han hadde med seg to til som spilte. Så med full guffe på både piano, trommer og bassgitar, sang ungene helt nydelig. Det var en sterk opplevelse. En god opplevelse. Vi gleder oss til flere slike konserter.

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag! Skap gode opplevelser!

Å bygge Lego uten synet

Vi forberedte oss på en hverdag hvor lekaktiviteter blei vanskelig. Vi så for oss at Syver ville bli frustrert over å ikke få til mye av det han hadde fått til før. Og vi så for oss at Syver ikke lenger kunne bygge Lego.

Å lete med flate hender er lurt for å skille de store fra de små klossene
Du kan lytte til innlegget direkte i nettleseren, eller på Soundcloud

Syver har alltid vært glad i å bygge Lego. Og i tidlig alder ville han aller helst bygge Lego etter oppskrift. Det gjorde han ikke alene, men sammen med Lydia eller meg. Innimellom bygde han «fantasiLego», og jeg husker at det egentlig var litt deilig. Dere husker det sikkert dere også, at det var litt deilig at ungene kunne leke selv også, slik at vi voksne kunne slappe av litt. Nå når Syver har mistet det meste av synet sitt, er han fortsatt glad i å bygge Lego. Han bygger faktisk mer Lego nå, enn før. Og nå bygger han Lego uten å se. Med synstolking bygger han like godt som før. Og vi lærer det sammen. For når vi bygger Lego, bygger vi samtidig vårt eget Legobyggespråk. Og med det språket klarer vi allerede å bygge både lenge og godt. Og vi blir bare dyktigere og dyktigere.

Syver leker med FantasiLego, men uten synet

Bruk av hjelpemidler

PPT og Statped kom tidlig inn for å hjelpe oss med synshjelpemidler da Syver begynte å miste synet. En håndfull dyktige fagfolk, med omsorg for både oss og Syver, hjalp oss i vår nye hverdag. Et av de første hjelpemidlene som ble bestilt til oss var leseskjermer. Ved å legge det Syver skulle se ned på ei plate under et videokamera, kunne Syver forstørre opp tekst og bilder som ble vist på en stor pc-skjerm. Ved bruk av taktile knapper, knapper og vridere som du kan kjenne med fingrene, kunne Syver endre på kontraster, farger og forstørre gjenstander, bilder og tekst, slik at han kunne se. Da kunne han lese leseleksa si, se på bilder hvor ansikter ble gjenkjennbare og lese byggeinstruksjonene til Lego slik at han kunne bygge selv.

Det var dessverre ikke hjelp i leseskjermene lenge. Uansett hvor stort noe blei forstørra, så var det ikke mulig å se det godt nok. Vi forsto etter hvert at Syver måtte lære seg å håndtere en hverdag uten syn. I tillegg til en hel del andre bekymringer, var vi bekymra for lek og sosialt samspill med andre. Vi forberedte oss på en hverdag hvor lekaktiviteter blei vanskelig. Vi så for oss at Syver ville bli frustrert over å ikke få til mye av det han hadde fått til før. Og vi så for oss at Syver ikke lenger kunne bygge Lego.

De siste månedene er flere av bekymringene våre borte. Syver håndterer utfordringene sine med et utrolig pågangsmot og en beundringsverdig positivitet. Han opplever mestring hver eneste dag og vi bygger mer Lego enn vi noen gang har gjort. Og han gjør det uten å se. Han gjør det ved hjelp av synstolking fra Lydia eller meg. Med vårt «Legobyggespråk» kan vi bygge hva som helst. Og kanskje kan vi en gang bygge det Syver drømmer om, en Bugatti Chiron. Kanskje bygger han den sammen med en kamerat.

Jeg legger inn noen lenker om det å se, nedenfor. Jeg deler også et dikt eller en sang jeg har skrevet. Den setter egentlig ord på hvordan Syver håndterer vanskene sine. Han gjør oss trygge på at det skal gå bra. Legg gjerne igjen en kommentar.

DA HIMMELN RASTE NED

Du ekkje som dei andre du, det vet du veldig godt.

Du ekkje som dei andre du, med alt det du har fått.

Du ser det klart, som blod i snø, at nokke har gått galt,

Og e kan ikkje skjule det, det gjør for vondt, e heilt brutalt

Ka gjør du for å stå på beina? Ka gjør du for å fortsatt gå?

E svaret Gud og hellig kraft, et svar på barnetro?

Eller fulgte superkrefter med, da himmeln raste ned?

Du ekkje som dei andre du, der motstand gjør dei lam!

Du ekkje som dei andre du, du tar de faktisk fram!

Du ser det klart, som lys på land, fra beksort ferd langs skjær.

Og e, kan ikkje finne fram, der e e blind, så hold de nær.

Ka gjør du for å stå på beina? Ka gjør du for å fortsatt gå?

E svaret Gud og hellig kraft, et svar på barnetro?

Eller fulgte superkrefter med, da himmeln raste ned?

E ekkje som dei andre e, men pappa det e bra

E ekkje som dei andre e, men slapp av litt, husk ka e sa

E ser det klart, at du e redd, for at e skal bli blind

E sir det no, du sa det sjøl, at lyset alltid vinn

Lære å skrive og lese på nytt

Lære å se på nytt

Hvordan se hverandre, sånn på ordentlig

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag! Også når det er vanskelig.

#MOT #LEVE #LIVSMESTRING #LIVET #BLINDEFORBUNDET #LEGO #PAPPA #FORELDRE #LEKER #LEGOBYGGING #BRYDEG #HVERDAGSLYKKE #SYNSTOLKING #SYNSTOLKNING #BLIND #SHETLANDSBLINDHEIM #STERKERESAMMEN #NORGE #AKTIVHVERDAG #SAMMEN #FAMILIE #VALDERØYA #GISKE #ÅLESUND

Hvordan se hverandre, sånn på ordentlig

Når du prøver å forstå hvordan jeg ser, men alt du tenker på er alt det jeg ikke kan se, da glemmer du noe vesentlig. For å se er mye mer enn det, mye mer enn det øyet kan oppdage. Og forstår du ikke det, hvordan skal vi da klare å se hverandre igjen?

Da jeg virkelig skulle få jobbe mye med MOT, endte jeg opp med å trenge budskapet mer enn noen gang.
Innlegget kan lyttes til direkte i nettleseren

De siste ukene har jeg fundert på noe, noe som jeg har hatt lyst til å sette ord på. Etter hvert som Syver har mistet mer og mer av synet sitt, har jeg erfart at det å se hverandre handler om så mye mer enn å bruke øynene sine. Og akkurat det har jeg hatt lyst til å skrive om, men det har vist seg å være vanskeligere enn jeg trodde. Jeg har rett og slett fundert på hvordan jeg kan få delt noen av refleksjonene mine på en måte som kan være opplysende uten at det er belærende. For kanskje kan noen av de møtene Syver har hatt med andre mennesker, gi oss viktig innsikt i hva som gjør møter mellom blinde og seende gode. Vi setter stor pris på om dere legger igjen en kommentar i dette innlegget. Det er med på å gi bloggen større verdi, for dere og oss.

Å møte en blind

Har du noen gang sett for deg hvordan ditt møte med en blind ville oppleves? Hvordan ville samspillet mellom deg og den blinde være? Hvem ville tatt initiativet i samtalen? Hvor ville du festet blikket ditt? Ville du vært redd for å si noe galt? Hvordan ville du visst om du gjorde deg forstått? Hva ville vært annerledes med samtalen? Ville det være noe annerledes i det hele tatt? Ville du grua deg litt til et slikt møte?

Natt til lørdag lå jeg våken og tenkte på et par av de møtene Syver har hatt med andre mennesker den siste uka, nå når han er blitt blind. Jeg tror at mange av de møtene har vært lettere, og bedre, fordi mennesker rundt oss er klar over synsutfordringen til Syver. Jeg tror nemlig at mange kan bli litt rådville i møte med blinde, om en ikke er litt forberedt. Kanskje noen forventer å måtte ta ansvar og initiativet i samtalen. Kanskje noen tror at den blinde ikke kan være en aktiv og god lytter. Kanskje blir noen også redd for at møtet ikke blir «mellom to», men et møte hvor en seende møter en blind. Og at den blinde er passiv og venter på initiativ fra den seende. Det kan hende vi tenker møtet som vanskeligere enn det er.

Syver i Trondheim på trampolinepark. Stolt, oransje og blå!

Å møte Syver

Jeg opplever, i møte med sønnen min Syver, at å se hverandre handler om mye mer enn hvordan vi bruker blikket vårt. For mine møter med Syver er minst like gode som før, selv om han ikke kan møte blikket mitt mer. Han er like utålmodig når han venter på svar på noe. Han er like interessert i alt det han har vært interessert i som seende. Han gliser like bredt når han forteller en vits. Han ler like høyt når noen sier noe morsomt. Han gir like varme klemmer som før. Han lytter bedre enn noen gang, selv om han fortsatt putter fingrene i ørene når han helst vil slippe å høre etter.

Vel, det jeg tror jeg ønsker å si, er at Syver fortsatt er like sosial og imøtekommende som han har vært før. Og med en nærhet og tilstedeværelse i møte med andre mennesker, er han på ingen måte en passiv deltaker. Han trenger kanskje litt hjelp til å forstå hvem du er. Og med helt enkle grep kan du hjelpe han med nettopp det, slik at han kan få være seg selv, slik som før. Det er til stor hjelp om du sier hei, og bruker både hans og ditt navn. Da vet han at det er han som blir snakket til, og han vet hvem som snakker. For det er faktisk slik, at han ikke engang kan kjenne igjen sin egen pappa uten å få hjelp til det. Da forstår dere at det er vrient for han å kjenne igjen dere.

Ylva og Syver lekesloss
Ylva er seig å ta i leikeslossing

Jeg helgarderte kanskje ved å si at jeg ville dele noen av refleksjonene mine. Da trenger en kanskje ikke komme fram til noe endelig svar på noe som helst. Og så er jeg jo dette med blindhet, restsyn og bruk av andre sanser ganske nytt for oss. Jeg velger likevel å avslutte innlegget, for å la siste ord være fra Heidi Halvorsen, en god venn av familien. Hun er blind, og har betydd utrolig mye for familien Blindheim. I 2016 skrev hun et dikt, som hun delte med meg for noen dager siden. Det har jeg fått lov til å dele med dere. Et dikt som passer godt til dette innlegget.

Å SE OG BLI SETT

Hva er det å SE?
Hva ser jeg?
Hva ser du?

Men du er jo blind, sier du kanskje
Ja, svarer jeg – men hva med deg
Hva ser du egentlig?

Når du ser meg, hva ser du da?
Den blinde dama som famler og ikke veit hvor ho fester øya?
Sminka og smilet som forhåpentligvis er på plass?

Hva da med usikkerheten jeg ofte føler på,
Hva med ønsket om å være med, høre til?
Ser du det med ditt skarpe blikk?

Ser du det som ligger bak det ytre
Det som ligger gjemt i hjertet –
det som bare glimtvis kommer til overflaten?

Jeg ser ikke smilet ditt – eller sminka
Jeg kan nok også støte deg vekk med mine vinglete øyne
Men på et område har jeg kanskje en fordel:

Hjerteøynene mine er ikke feilinformert
av et skarpt, ytre blikk
Kanskje jeg lettere får øye på selveste DEG?

Og jeg kjenner at jeg ønsker
Å SE og bli SETT som den jeg er
At vi begge kan lære å SE – hverandre

Heidi Halvorsen, 2016

Vis MOT, Mot til å bry deg om andre, også de du ikke kjenner så godt.

Har du lest de mest leste innleggene mine?

Syver, et modig forbilde

Gi tid, gi andre en god psykisk helse!

Lære å se på nytt

Å sykle for første gang, igjen

Vi kan klare alt!

Slik skal barnet ditt ha det på skolen, bygg relasjoner!

Hvem er Shetlandsblindheim?

#MOT #BRYDEG #LEVE #FAMILIE #SORG #BLIND #BLINDEFORBUNDET #LIVSMESTRING #MODIG #SHETLANDSBLINDHEIM #LIVET #MEDMENNESKE #BARN #TAKKNEMLIG

Gi tid! Gi andre en god psykisk helse

Jeg har vært tankefull de siste ukene, men ikke fått skrevet et eneste ord. Vi har så mye å være takknemlig for, og så mange rundt oss som viser at de bryr seg om oss. Etter å ha reflektert litt over egen psykiske helse, har jeg valgt å tjuvstarte litt i markeringen av «Verdensdagen for psykisk helse», som er 10. oktober. Rett og slett fordi hverdagen etter en ferie, kan være vanskelig for mange. Del gjerne innlegget, og skap gode øyeblikk for deg selv og menneskene rundt deg.

Øyvind og Ylva på impulstur på stranda

Når alt du vanligvis ville likt å gjøre, ikke gjør godt lenger. Når du kjenner at du helst vil sove, i håp om at klumpen i magen krymper litt, eller blir borte for en liten stund. Når du ikke ønsker å gjøre noe som helst. Når du elsker musikk, men ikke spiller den. Når du elsker fotball, men ikke vil på trening. Når du elsker å gå på fjellet, men ikke kommer deg ut døra. Når du elsker å skrive, men ikke får formet en eneste setning. Når du elsker familien din, men kjenner at du ikke strekker til. Når du elsker deg selv, men ikke klarer å vise det. Når du slutter å smile…

Da kreves det MOT for å leve…

Når du får vanskelige tanker om deg selv, den utgaven av deg selv du er akkurat nå. Når du har mista deg selv, og er redd du ikke vil finne deg selv igjen. Når du lurer på om vennene dine husker den du en gang var, og om de kan være fornøyd med den du er akkurat nå. Når du lurer på om du noen gang vil glede deg til å gå på skolen igjen, eller på jobb. Når du lurer på hvor lenge et menneske kan ha det vondt, og hva som skjer om du ikke holder det ut mer. Når du er redd du aldri vil le igjen…

Da kreves det MOT for å leve…

Det er viktig å være klar over at det er fullstendig normalt at følelseslivet svinger, for noen mer enn andre. Livet kan være brutalt og oppleves både urettferdig og uoverkommelig. Livet kan være tidvis tøft og by på vanskelige følelser. Disse følelsene kan være vanskelig å håndtere. Da er det viktig å være klar over at selv om følelseslivet ditt kan påvirkes av alt det du ikke rår over, kan det også påvirkes av deg selv. Du kan hjelpe deg selv til å få det bedre. Jeg har gjort det selv. Ja, jeg har også hatt det vondt og vanskelig.

Å strekke ut handa for å få ei hjelpende hand tilbake. Å ringe en god venn, for å høre en trygg og god stemme. Å se etter gode forbilder, mennesker som har overvunnet livsutfordringer og gjerne vil dele. Å be om hjelp, fra en voksen, en venn, en mor eller far. Å snakke med legen, en helsesykepleier eller ringe til en hjelpelinje. Å dele det vanskelige, og da få høre at du ikke er alene. Å da få høre at andre har klart dette før deg.

Det kreves MOT for å be om hjelp.

Verdensdagen for psykisk helse er 10. oktober. Jeg tenkte at dere og jeg kunne tjuvstarte litt, sammen. I år er temaet «Gi tid», og årets kampanje har som mål å oppfordre oss til å gjøre ting som er godt for den psykiske helsen vår. Da er det viktig å være klar over at alle har en psykisk helse, en psykisk helse som er minst like viktig for oss som den fysiske helsen vår. At alle de du møter, hver eneste dag, har et indre liv du ikke vet om. Et liv som rommer både glede og sorg, et liv du kan påvirke ved å gi tid i form av oppmerksomhet og tilstedeværelse.

Gi noen en varm klem. Gi noen et smil. Gi noen et stryk over ryggen. Gi noen en tur på fjellet. Gi noen en blomst med fine ord til. Gi noen en vits å le av. Gi noen en skulder å gråte på. Gi noen muligheten til å fortelle hvordan de virkelig har det. Gi noen en fin melding. Gi noen en «High five» og et «digger deg». Gi noe av deg selv, som viser at du virkelig bryr deg. Gi det aller fineste og mest verdifulle du har, tid. Gi tid, gi tid, gi tid.

Vis at du har MOT til å bry deg om andre.

Lære å se, igjen

Slik fra avstand så ser du ingenting
Du trenger å komme deg nær
Legge merke til andre inntrykk
For å forstå hvordan verden er
Og når du tror du har hele bildet,
da kommer den kvalmende brått,
Den følelsen av avmakt,
Når alt av lys farger verden i grått

Og når himmelen bare mørkner, og lyset det svinner hen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se, igjen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se igjen

Du vil bry deg, men vet ikke hvordan,
Og sier at du forstår
For du mener at livet er vansk’lig
Du viser til egne sår
Og når du tror du har hele bildet
Da kommer den kvalmende brått
Den følelsen av avmakt,
Når alt det du deler, kun gjør deg selv godt

Og når himmelen bare mørkner, og lyset det svinner hen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se, igjen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se igjen

Du kan ikke gi det til andre,
du må finne ut av det her selv,
Håndtere det slik at du flyter,
Selv i den strieste elv
Og når du tror du har hele bildet
Da kommer den kvalmende brått,
Den følelsen av avmakt,
Når sorgen endrer deg, og trolig for godt

Og når himmelen bare mørkner, og lyset det svinner hen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se, igjen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se igjen

Øyvind Blindheim, 2019

Du vil like disse også!

En verden full av muligheter

Å plukke stjerner fra himmelen

Syver, et modig forbilde

Vi kan klare alt!

#Shetlandsblindheim #MOT #BRYDEG #Leve #livsmestring #Psykiskhelse #Helse #sorg #venn

Å sykle for første gang, igjen

Å overvinne egne utfordringer gir opplevelse av mestring. Å se egne barn overvinne utfordringer og mestre livet, gjør så godt at det ikke kan beskrives. Spesielt når utfordringene er større enn de du selv noengang har hatt.

Syver og Ylva i juni 2019
Innlegget kan lyttes til i nettleseren

Jeg husker godt da ungene øvde seg på å sykle for et par år siden. Med kroket rygg og korte steg, sprang jeg etter og holdt tak så godt jeg kunne. «Ikke slipp meg, pappa!»  Enkelte dager innbiller jeg meg at jeg kjenner det i ryggen ennå. Den dagen da de, full av glede og iver, syklet alene for første gang, var en nydelig opplevelse. Både for barna og meg. Tenk for en deilig opplevelse av mestring de følte. Den gang, som nå, håpte jeg på mange slike opplevelser av mestring. Både for meg selv og barna mine.

På en mørk vinterkveld, helt på nyåret i år, var jeg på joggetur fra Nordstranda til Sætra her på Valderøya. Jeg sprang uten hodelykt, men bestemte meg likevel for å springe så langt asfalten rakk vestover mot grusveien bak fjellet. De av dere som har gått der i mørket før, vet at det er lyktestolper et godt stykke på veien, før lyset fra siste lyktestolpe svinner hen og du går i stummende mørke. Månen var ikke tilstede for å hjelpe denne kvelden og et øyeblikk vurderte jeg å snu. Jeg stoppet opp, men i lys av det sønnen min Syver går igjennom, valgte jeg å fortsette. Den gang hadde Syver om lag 5% syn igjen etter å ha mistet resten det siste halvåret. Jeg fortsatte joggeturen, men måtte senke farten. Og da asfalten sluttet og grusveien begynte, en grusvei i dårlig forfatning, blei det så vanskelig å jogge at jeg måtte begynne å gå. Enkelte steder måtte jeg føle meg fram med beina. Jeg visste jeg kunne støte på både hull og stein, men visste ikke hvor.

Vanligvis ville en vel dratt fram lommelykta på mobilen sin i en slik situasjon, men akkurat da innbilte jeg meg at jeg var på vei til å bli blind. Jeg innbilte meg at det var jeg som hadde mistet synet, og at jeg måtte håndtere terrenget uten hjelp fra andre. Da kunne jeg ikke bruke lyset fra mobiltelefonen, eller bruke hodelykt. Etter et godt stykke på grusen gikk jeg ned parkeringsplassen bak fjellet og svingte østover mot den asfalterte veien tilbake til Sætra. Det kjentes godt å nå asfalten igjen.

Jeg rakk å reflektere en hel del på veien hjemover til Nordstranda. Det var egentlig ikke så vanskelig å løpe i mørket på asfalten. Den var forutsigbar. Jeg hadde løpt der før og visste at den var hel og fin. Langt vanskeligere blei det på grusen, selv om jeg visste omtrent hvordan den så ut og kunne se hvor den gikk. Turen fikk meg til å se annerledes på utfordringene til Syver. Istedenfor å se grusveien og alle utfordringene Syver vil møte, så jeg den forutsigbare asfalten og alle situasjonene Syver vil kunne mestre, fordi han har sett før.

For to måneder siden opplevde jeg et av mine aller største øyeblikk. Det jeg fikk oppleve da var så sterkt og rørende at jeg vil dele det med dere. Det som skjedde da var det største beviset på at det forutsigbare, og det at Syver har sett før, gjør at Syver kan mestre like godt som alle andre. Jeg fikk oppleve at Syver sykla for første gang, igjen. Etter ett år uten å våge å sykle på grunn av synsutfordringene, satte Syver seg på sykkelen sin og sykla i timevis utenfor huset vårt på Nordstranda. Det viser at mot trumfer utfordringer, hver eneste gang. Det viser at Syver kan klare alt!  

Syver på sykkel utenfor huset.
Syver og Ylva stolte etter ei lang sykkeløkt

Vis Mot, Mot til å bry deg, Mot til å leve, hver eneste dag! Gjør det mulig for andre å mestre i livet! 

 #MOT #livsmestring #leve #familie #brydeg #blindeforbundet #shetlandsblindheim #hverdagslykke #livet #refleksjon #mestring