Å klatre Mount Everest – Willy Marthinussen

Da jeg begynte å skrive bloggen min om skoleturen til Shetland med Statsraad Lehmkuhl, hadde jeg lite kjennskap til bloggverdenen. Ja, jeg hadde hørt om flere bloggere i media, men forsto lite av hva de kunne bidra med inn i lesernes liv. Derfor, som en del av arbeidet mitt med bloggen, valgte jeg å lete etter ulike type blogger på. Jeg var interessert i å finne mennesker som brukte blogg for å gi et positivt bidrag til andres liv. Noen av de jeg fant, anså jeg som gode forbilder, jeg fant mennesker som hadde fokus på sunne og gode holdninger. Bloggen til Willy Marthinussen, «Hverdagsaktiv», var en slik blogg. Med fokus på livsmestring, positiv livsstilsendring og ulike former for trening, gir Willy råd om trening, trening for alle. Det liker jeg godt.


Jeg blogger om litt av hvert, men hovedfokuset er å fremme en mest mulig aktiv hverdag for ALLE! Jeg er levende opptatt av livet, hverdagsaktivitet, livsstilsendring og rehabilitering i et ergoterapeutisk perspektiv, samt kunst og trening. 

Willy Marthinussen

Jeg anbefaler dere å se innom bloggen hans, for han har et ærlig og oppriktig ønske om å hjelpe andre mennesker. Et ønske om å sette fokus på folkehelse og livsmestring. Og i perioder hvor livet har vært ekstra tungt og vanskelig, er det deilig å kunne lese hvor viktig, óg enkelt, trening kan være. Hverdagsaktivitet som kan gi lettere tilgang på hverdagslykken jeg skreiv om i forrige innlegg.

Willy Marthinussen – Hverdagsaktiv

Å klatre Mount Everest

Av Willy Marthinussen

Hvordan vi mestrer livet kan oppleves ulikt. For noen er det å stå opp en mestring, for andre er det å klatre til topps på Mount Everest mestring. Hvordan vi opplever dette, er så forskjellig. Det er viktig å anerkjenne at mestring er så mangt. Vi trenger ikke hente månen for å gi noen mestring. Bare være tilstede for andre.

Livet, selve livet, er en rar greie. Hvor vi kommer fra og hvor vi skal er det egentlig ingen som helt vet. Det vi vet er at vi fødes og vi dør. Slik er jo livet.

Noen ganger fylles livet av de underligste ting. Sprø opplevelser, store hendelser, vonde erfaringer, sorger og gleder. Og midt oppe i det hele skal vi eksistere. Jeg har i mange år vært en del av livet. Mitt liv. Men mitt liv er ikke mitt alene. Jeg påvirker andre liv. Og andre liv påvirker mitt. Slik skapes samfunnsliv. Vi alle er en del av noe større. Selv om vi i perioder i livet er ensomme og ikke har noen i vårt liv, ja så påvirker vi likevel andre liv på ulikt vis. Felles for alt er at vi alle er viktige for både vårt eget og andres liv.

Det finnes de helt store og gledelige opplevelsene i livet som sagt, men også de helt store sorgene i livet. Det er da vi opplever livet som noe skjørt, ensomt og av og til slitsomt. Når sorgen er på sitt største er det ofte fordi et liv er ikke mer. Men sorgen kan også være av en slik art at den kan gjøre oss sterkere. I alle fall hvis vi anerkjenner den virkningen sorg og redsel for noe kan gjøre med oss.

Hvordan eksistere i sorg

Alvorlig sykdom, for eksempel, er ren redsel. Det er sorg og det er de helt store følelsene et liv kan gi oss, av den negative sorten. Så hvordan kan man da eksistere i en slik situasjon? Det er jo muligens det vanskeligste spørsmålet som finnes. Det er så vanskelig fordi sorg, sinne, frykt og andre leie følelser overskygger våre liv. Og de livene til dem som betyr aller mest for oss.

I min jobb som ergoterapeut har jeg møtt og fått lov til å påvirke mange med alvorlig sykdom. Og det som har påvirket mitt liv aller mest i møte med andre, er den styrken som oppstår i møte med livet og vanskelige tider. Denne styrken er enorm. Til tross for at livet kaster det verste mot en, ja så står mennesker i stormen og mestrer.

Det er mulig å mestre livet. I mitt møte med andre som har det vanskelig er livsmestring et ord jeg ikke er fremmed for. Jeg vet ikke hvordan jeg selv ville reagert hvis jeg selv ble rammet, men jeg har sett hvordan det kan gå an å mestre selv det verste av det verste. For det er mulig å mestre livet til tross for at det noen ganger er vanskelig.

Så hva er hemmeligheten egentlig?

Mestring er egentlig enkelt. Det kan lettest beskrives som det å gjøre noe som man får til. Og hvis man får til noe, ja så har man mestret noe. Jeg mestrer hver eneste dag og det gjør andre også. Det som er viktig å huske på i hverdagen er at mestring kan være alt fra A til Å. Og vi som gjør noe, mestrer i det vi gjør det. Uansett hva det er vi får til, så mestrer vi. Det er faktisk mulig å se på mestring som de små tingene i livet, og ikke bare klare å stå i de store, vanskelige tingene som oppstår i og rundt våre liv.

Hvis vi som mennesker blir litt flinkere til å anerkjenne at alt er mestring fordi vi ved å være faktisk mestrer, ja så hadde kanskje mestring vært lettere? Å anerkjenne at vi kan være der for våre barn og anerkjenne at vi ikke trenger å gjøre noe som helst annet enn å være der for dem, ja så har vi faktisk mestret noe som betyr alt for dem som er nær oss.

Drivstoff i hverdagen

Livsmestring trenger også drivstoff. Drivstoff til oss selv slik at vi kan fortsette å eksistere i våres egne og andres liv. Hvis vi ikke får drivstoff til egen drift, ja så mestrer vi dårligere. Litt som mat. Uten mat og drikke, duger helten ikke sies det, men vi kan også si at uten pustehull og livsarenaer som gir oss nødvendig kraft til å fortsette, så blir også mestring vanskelig.

Mosjon og trening kan være et slikt pustehull. Og det kan være nødvendig drivstoff for dem som er i en vanskelig livssituasjon. Vi vet at det å gjøre noe som vi kan klare, gir mestring. Mestring gir drivkraft til å klare hverdagen. Til å ha tro på oss selv og til å ha styrke til å leve. Mosjon og trening gir også fysisk styrke til å opprettholde livsviktige funksjoner, en sterk kropp og et sunt sinn. Inaktivitet gir lett resignasjon. Resignasjon er ikke mestring.

Forskning sier mye om de gode effektene aktivitet og trening gir til mennesket. Vi vet at dette er sant. Jeg vet at dette gir overskudd og ro i sjelen. Jeg vet at dette gir en helt spesiell mestringsopplevelse. Gleden over å delta i noe er mestring. Gleden av å være betydningsfull er mestring. Gleden av å tilhøre noe er også mestring. Da trenger man ikke hente månen. Bare hente egen eksistens for dem som er nær deg. Å være. Å gi. Man trenger ikke klatre de høyeste fjell. Bare smile. Bare holde hånden til livet foran deg.

Skap overskudd med mestring!

Da jeg ble bedt om å skrive noen ord for min venn Øyvind om dette temaet, ble jeg rørt. At noen ville tro på at jeg mestret det å skrive, nettopp om livsmestring, når deres liv er berørt av vanskelige ting. Jeg tenkte at jeg ikke kunne mestre dette selv, men så begynte jeg å skrive. Og ordene mener jeg har landet på papiret som små dråper av mestring. For vi trenger kun å føle oss ønsket for å kjenne på noe spesielt. Og klarer vi å sørge for å vise andre at de er ønsket, ja da gir vi dem det ypperste av det livet ville kalt livsmestring.

Jeg vil gjerne gi dem rundt meg et godt råd. Et råd som har fulgt med meg i mange situasjoner i mine møter med mennesker som har det vanskelig. Ta vare på dere selv oppi det hele, for hvis dere ikke har overskudd, så oppleves det som om man ikke mestrer like godt. Gi dere selv små pustehull med trening og mosjon, for det å mestre krever en evne til å la kropp og sjel få energi. Aktivitet av den morsomme sorten gir mestring uansett hvor lite man klarer. La kropp og sjel bare eksistere i opplevelser, og krydre gjerne dagene med endorfinrush innimellom. Men viktigst av alt er å anerkjenne at alt du gjør, også ingenting er å mestre. Alt du er og vil være, er mestring. Det å anerkjenne det slår jammen det å klatre Mount Everest. Det å være i selve livet, ja det gir både deg selv og dem nær deg det viktigste av alt. Livsmestring.

Med gode ønsker for fremtiden fra meg, Willy Marthinussen

Ei stjerne som deg, Heidi Halvorsen

JAN5830sh-495x400

Det er med stolthet og ære, at jeg presenterer det aller første gjesteinnlegget på ShetlandsBlindheim.no. Det er skrevet av ei som betyr utrolig mye for familien min.

Da det gikk opp for Lydia og meg at Syver kanskje kunne bli blind, måtte vi finne en måte å håndtere det på. Hvem kunne gi oss håp? Hvem kunne være vårt forbilde og vise en vei gjennom det vanskelige? Da kontaktet vi Heidi Halvorsen. Vi møtte henne første gang i tekster hun skreiv for nettstedet Kabb. Nydelige tekster og dikt som ga oss innblikk i hverdagen som blind. Hun ville jeg høre mer ifra!

Les tekstene hennes på KABB.no

Det siste halvåret har vi snakket ofte sammen og hun har vært utrolig viktig for Lydia og meg. Hun har gitt oss et perspektiv, ingen andre kan gi, et perspektiv som gjør at vi vet Syver vil få et rikt og godt liv! Nå vet vi, at «Vi kan klare alt!» Tusen takk, Heidi!


 

«Heidi oppdager verden»

Her om dagen fikk jeg oppleve noe som ble veldig spesielt for meg. Jeg gikk en tur alene i skogen – utenfor opptråkkede stier. Jeg gikk inn til en lysning. Sola skinte ned gjennom trærne og lyden av fuglesang hørtes rundt meg på alle kanter. Jeg sto der, vendte ansiktet opp mot sola, kjente vinden stryke meg over kinnet – og jeg måtte bare gråte i forundring og glede.

Hvorfor det ble så spesielt? Det er fordi jeg er blind og ikke pleier å gå i skog eller på ukjente steder på egenhånd. Og for å være helt ærlig, har jeg ikke gått særlig mye i skogen etter at jeg mista synet helt for elleve år siden. Med synet forsvant også nysgjerrigheten og utforskertrangen min. Det ble mer enn nok å finne ut av min egen hverdag og de kjente omgivelsene som jeg omgås i til daglig. Jeg ønsket heller ikke å være mer til bry enn nødvendig, og var redd for at det ville bli for vanskelig og vondt å forsøke å nyte naturen uten å se den.

Men så fikk jeg altså oppleve dette i dag. Det er i hovedsak takket være en mann ved navn Ulf. Jeg traff ham og kona hans første gang for tre år siden da jeg var på et kurs på retreat- og gjestegården de driver. Han dro meg med ut i skogen , ville ha meg til å kjenne på blader, lukte på blomster, vise meg de vakre omgivelsene med sansene jeg har igjen. Jeg var først temmelig frustrert over det hele – jeg ville være i fred. Men siden jeg ikke kjente ham , våget jeg ikke å si det til ham.

Og så en dag – en tidlig morgen på kurset, var jeg lei av å sitte på rommet og vente på frokost. Jeg snek meg ut, forsøkte å finne stedene Ulf hadde vist meg på egenhånd. Og jeg lukta, tok på, lytta og følte… Og hjerte og sjel åpna seg opp og tok i mot.

Det var starten på noe nytt i livet mitt. «Heidi oppdager verden» kaller jeg det , og jeg har fått være med på mange oppdagelsesreiser siden da. For hver gang jeg får oppleve for eksempel det å nyte vakker natur med sansene jeg har igjen, lengter jeg etter mer.

Og nå har altså min venn Ulf laget en ledelinje av tynne stokker innover i skogen. Ved å følge stokkene går jeg meg ikke vill. Ulent terreng? Ja! Om jeg snubler? Jepp. Får kvister i ansiktet? Absolutt. Men jeg får kjenne skogen! Jeg får lov å prøve meg alene uten å være redd eller at noen er bekymra for meg (tror jeg i allefall..) Jeg kan gå ut når jeg vil, være borte så lenge jeg vil, og jeg kjenner at jeg LEVER!

Jeg kunne fortalt mange flere historier om oppdagelsesreisene mine. Som å pusse trekubber med vinkelsliper, se på malerier på Nasjonalmuseet, sage plankebiter og mye mer. Enkle ting, kanskje, men nye og livgivende for meg. Det at noen møtte meg, lokka meg ut i livet , hjalp meg å oppdage det vakre i verden rundt meg på nytt, gjør meg både takknemlig og glad. Og kanskje viktigst av alt: Jeg har fått oppleve at det å ta i mot godhet fra mennesker rundt meg kan åpne døra til ekte og varmt vennskap.

 

LUKK ØYNENE OG SE

 

Se deg rundt!

Hva ser du da,

Hva fester øynene

dine seg på?

 

Ser du flekken

på genseren din,

Snøværet og rotet

på gulvet?

ser du alt du har å gjøre,

men ikke får gjort?

 

I så fall: Prøv igjen!

Lukk øynene

denne gangen

Lukk øynene og SE!

 

Ser du godheten i

dagen som snart er over?

Var det noen som ga

deg et vennlig smil,

En hjelpende hånd

eller hyggelige ord?

 

Vet du hva jeg fikk øye

på i dag?

Jeg så ikke snøvær,

rot eller flekken på genseren

Den jeg fikk se var DEG –

du lyste opp dagen for meg!

 

TAKK!

Og du…

Lukk øynene og SE!

Heidi Halvorsen

 

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag!

#mot #Forbilde #vismot ¤livsmestring #livet #shetlandsblindheim