Alt du ikke ser

Bygg gode relasjoner og gi andre muligheten til å bry seg ved å også dele det som er vanskelig.

Øyvind Blindheim i sort hettegenser med den røde og hvite MOT – logoen
Innlegget er lest inn og kan lyttes til i nettleseren

For flere uker siden blei jeg spurt om jeg kunne holde et innlegg for tiendeklassene på Kolvikbakken ungdomsskule. Vi skulle ha ei samling i gymsalen i anledning verdensdagen for psykisk helse og jeg hadde allerede gjennomført et besøk på Fagerlia videregående skole i samme anledning. Jeg svarte ja, men ville egentlig si nei. Å snakke foran så mange mennesker stresser meg. Det er en krevende øvelse å skulle eie rommet og fange alles oppmerksomhet, noe helt annet enn å stå i et vanlig klasserom. Nå, når jeg ser tilbake på opplevelsen, er jeg både stolt og glad for at jeg var modig nok til å gjennomføre. For det hele blei en virkelig fin opplevelse for meg. Jeg vil dele innlegget og budskapet med dere, om jeg får det til gjennom denne teksten. Hovedbudskapet blir i alle fall det samme.

Om alt ikke blir slik som du hadde tenkt, kan likevel alt bli mye bedre enn det du hadde tenkt at alt skulle bli

Tidlig i lærerkarrieren min jobba jeg på Hessa barneskole i Ålesund kommune. Etter å ha arbeidet på Larsgården skole i litt over ett år, var det kjipt å måtte bytte arbeidsplass igjen. Spesielt kjipt nå, fordi pappaen min lå kreftsyk på Ålesund sykehus. Hvordan skulle jeg håndtere det å bli kjent med en haug av nye kollegaer og elever, og ha flere ulike fag fordelt på både tredje, fjerde, sjette og syvende klasse? På det første personalmøtet ba jeg rektor om å fortelle kollegiet om at pappa var syk. Og ved å dele det, ga jeg kollegene mine mulighet til å bry seg. Det var et viktig og riktig valg. Fire uker etterpå døde pappa.

Syver etter en fantastisk helikoptertur

Nå, elleve år etterpå, sto jeg i en gymsal full av tiendeklassinger og kollegaer og skulle holde et innlegg om psykisk helse. Og i salen, sto en av elevene jeg hadde på Hessa barneskole, Markus, nå min kollega. Den gang visste han ingenting om at jeg gikk rundt med verdens tyngste ryggsekk. At jeg grein meg tom og sliten i bilen, både til og fra jobb, hver eneste dag. For den ryggsekken viste jeg ikke til én eneste elev. Den sekken jeg bar på ryggen, den holdt jeg skjult for elevene. Men det at jeg valgte å vise den til kollegene mine, det gjorde at de kunne bry seg. Og den tida jeg jobba på Hessa skole, de fem månedene, de husker jeg som ei fantastisk fin tid. De positive opplevelsene jeg hadde på Hessa, og den omsorgen jeg fikk fra kolleger, gjorde ryggsekken min langt lettere å bære.

Hver eneste én av elevene i gymsalen, og alle som leser dette, har med seg en usynlig ryggsekk overalt hvor de går. Og noen sekker er tyngre enn andre, mens noen ikke kjenner sekken i det hele tatt. Noen går rundt med en sekk så tung at de helst vil være hjemme, mens andre klarer å dra den med seg ut selv de dagene den er tung. Denne sekken kan vi ikke ta av oss, og mye av det som havner i den, det rår vi ikke over. I et av besøkene MOT har på ungdomsskolene forteller vi om denne sekken. Og vi forteller om en usynlig propell som sitter på toppen av den. En usynlig propell som trenger flybensin for å fungere. Og når den fungerer, gjør den sekken lettere å bære.

Ylva og Syver var maskotter for Aafk, med hjemmedrakta på og full av forventninger

Da jeg snakka til elevene i gymsalen opplevde jeg at de var oppmerksomme. Og etterhvert som jeg snakket til de kjente jeg med tryggere i situasjonen. Jeg opplevde mestring og var klar for å dele mer. Jeg fortalte om ryggsekken jeg hadde på meg der og da, en ryggsekk som var enda tyngre enn den jeg gikk med da pappa døde.

I fjor høst begynte Syver, sønnen min, å miste synet. Dette var vanskelig å håndtere og preget selvsagt følelseslivet mitt. Situasjonen vi brått sto i, førte også til at jeg var mye borte fra jobb. Én av klassene jeg var lærer i lurte på hvordan det gikk med meg og jeg valgte å fortelle de om Syver. Jeg valgte å fortelle at Lydia og jeg hadde det vanskelig, men at Syver hadde det bra selv om han så dårlig. Det at jeg valgte å dele, førte med seg en hel del positive opplevelser. Hver eneste dag blei jeg møtt med interesserte, omsorgsfulle elever. En «high five» i gangen, et klapp på skuldra, et ønske om å få treffe Syver og spørsmål om hvordan Syver hadde det. Omsorg og oppriktig interesse som ga meg flybensin hver eneste dag. Elevene gjorde ryggsekken min lettere å bære.

Ylva, Syver og Lydia på hytta på Sørlandet

I midten av januar, i år, opplevde jeg mitt absolutte høydepunkt som lærer. På pulten min lå det nemlig en konvolutt. Og på konvoluttens framside sto det «Til en tøff liten fyr som kan takle verden», og på baksiden sto det «fra Galtworts skole av magi og fantasi». Den var selvsagt til Syver, og jeg visste hvem den var fra. Da jeg kom hjem til Syver, og han åpnet den konvolutten, fikk han verdens flotteste gave. For ut av konvolutten dro han en tryllestav. Og da Syver rettet den mot peisen til mormora, og flammene blusset opp, sto jubelen i taket. Tryllestaven var jo helt ekte!

Tryllestaven ved siden av logoen til MOT

I gymsalen dro jeg tryllestaven ut ifra lomma på MOT-genseren min og gikk rolig rundt mellom ungdommene som satt på gulvet i gymsalen. De fikk se tryllestaven, den perfekte gave. For var det noe Syver virkelig trengte, så var det en tryllestav. Den gaven, det at Syver fikk den, det er det fineste noen noengang har gjort for meg. Den ga meg tidenes største dose med flybensin. For selv om den ikke kan ta bort det som har skjedd, selv om den ikke kan gjøre slik at Syver får synet tilbake. Selv om den ikke kan gjøre noe med det jeg har i ryggsekken, så er symbolikken jeg ser i den så sterk at jeg ville dele den med både elevene i gymsalen og dere som leser. For selv om vi ikke går rundt med en tryllestav som kan gjøre at andre har det bra eller får det bra, så kan vi likevel ha den effekten på mennesker rundt oss. Vi har mulighet til å gi mennesker rundt oss en bedre psykisk helse. Vi gjør det ved å være interesserte i andre sine liv. Vi gjør det ved å bruke tid på mennesker rundt oss. Vi gjør det ved å bry oss. Dét er vår tryllestav.

Vær raus med mennesker rundt deg, vær tilstede og spør gjerne hvordan de har det, men husk å sette av tid til å lytte også. Gi en klem, gi en gave, si hei, smil og gi komplimenter! Velg å dele, også det som er vanskelig, for det gir mennesker mulighet til å bry seg. Det styrker relasjoner og gir trygghet, forutsigbarhet og hjerterom. Skap gode relasjoner, både på jobb og hjemme. Brått er de avgjørende for at du klarer å bære ryggsekken din.

Syver ser på tryllestaven han fikk. En nydelig gave

Vis MOT, Mot til å bry deg om deg selv og mennesker rundt deg ♥️

Når du prøver å forstå hvordan jeg ser, men alt du tenker på er alt det jeg ikke kan se, da glemmer du noe vesentlig. For å se er mye mer enn det øyet kan oppdage. Og forstår du ikke det, hvordan skal vi da noensinne se hverandre igjen?

Øyvind Blindheim

Les «Å lære å se, igjen», et innlegg om det å være blind (med lydfil).

Les «Å sykle for første gang, igjen», et innlegg om mulighetene god tilrettelegging gir (med lydfil).

Toetasjes lykke

Skap gode opplevelser for deg selv og andre. Vis at du bryr deg, og gjør det med handling slik som de i dette innlegget her.

Like etter høstferien fikk jeg beskjed av en kollega om at han hadde kjøpt Syver ei gave. Han hadde fått med seg hvor glad Syver er i å bygge Lego, og i ferien kjøpte han Syver en pakke Lego i London. Gaven lå på pulten min, men jeg mente det ville være fint om Trond, kollegaen min, kunne få gi den til Syver selv. Derfor avtalte jeg at Lydia skulle komme innom jobb på tirsdag.

Superhappy med gaven han fikk

Det var ganske spesielt å ta med seg Syver på jobb på tirsdag. Ikke bare fordi han skulle få motta en hemmelig gave fra Trond, men også fordi han skulle besøke skolen min i lønsjpausen. Jeg ville ha han med meg på personalrommet slik at kollegene mine kunne få treffe han, men kjente jo på at det var litt sårt, nå når Syver har blitt blind. Det gikk heldigvis fint og Syver hadde en god opplevelse.

Vi møtte på Trond i skolegården og Syver fikk gaven sin. En slik Londonbuss med to etasjer. Syver blei superhappy. For han elsker jo Lego. Vi var enige om at det var en veldig fin gave. Syver ville hjem å bygge den med en gang.

Syver var veldig fornøyd med gaven fra Trond

Det var en ting til vi hadde snakket om at vi skulle si når vi møtte Trond, annet enn takk. Og det var at Syver blei så utrolig stolt og glad for noe som Trond sa til meg en dag. Det var for flaut å si selv, derfor var det jeg som sa det. Trond fortalte nemlig at «no er ikkje lenger Batman den største superhelten. Det er han Syver !» Dere skulle sett øynene og gliset til Syver da jeg fortalte han det. Helt nydelig!

Syver og jeg på biltur til vakre Giske

Like før Lydia og Syver gikk, skjedde det noe fantastisk. Enda en positiv opplevelse for Syver, og en rørende en for meg. Ei jente i niendeklasse kom springende og ville hilse på oss. Ei jente som jeg har hatt lyst til å presentere for Syver ei stund, men så har det aldri blitt noe av. Jenta som laget en ekte tryllestav til Syver da hun fikk høre om at Syver var på vei til å miste synet. En tryllestav i konvolutt fra Galtworts skole av magi og fantasi. Og vi fikk fortelle at tryllestaven virker, men kun på peisen til mormor. For der kan vi nemlig trylle fram flammer.

Vis MOT, Mot til å bry deg om andre, slik som Trond og jenta.

Tryllestaven ved en nydelig konvolutt hvor det står «Til en tøff liten fyr som kan takle verden»

Les det flotte innlegget om da Syver fikk tryllestaven: Flybensin – I bunn og grunn positiv energi mellom mennesker

Syver har akkurat testet tryllestaven på peisen, og den fungerer.

#MOT #Forbilde #ShetlandsBlindheim #Flybensin #Positiv #Omsorg #Brydeg #Vis_Mot #Vismot #Modig #Syver #hverdagslykke #Livsmestring #Leve

Vær gode medseilere!

Samfunnet er avhengig av de gode medseilerne. Medseilere som legger tilrette for at alle opplever mestring i hverdagen. Er du en god medseiler?

Det er litt over et år siden jeg begynte å skrive blogg, en blogg som i utgangspunktet skulle være tull og tøys. Vel, ikke bare tull og tøys, for den skulle også vise hvilken fantastisk skoletur jeg hadde vært med på med tiendetrinnet til Kolvikbakken ungdomsskole. En tur helt utenom det vanlige. Selv om både bloggnavnet og de første innleggene preges av Shetlandsturen, er det likevel innleggene om hverdagen vår som er viktigst for oss. En hverdag som brått ble helt annereledes enn slik vi hadde tenkt.

Shetlandsturen

Jeg arbeider som lærer på ungdomsskole og har hatt glede av å reise på flere klasseturer. Det som gjorde akkurat denne turen så spesiell, det var at vi reiste som trinn og vi reiste med ei enorm seilskute til Shetland. Statsraad Lehmkuhl og mannskapet gjorde turen til en fantastisk opplevelse, en opplevelse jeg gjerne ville dele videre for å rose de som gjorde turen mulig. Og så er det ikke mulig å se tilbake på denne turen uten å minnes mangfoldige timer med alvorlig sjøsyke. Derfor fungerer turen som et bilde på livet for meg. For i ettertid ser jeg tilbake på både godt og vondt, men med hovedfokus på alt det positive og gode i turen. Og ikke minst alle de gode øyeblikkene sammen med fantastiske medseilere. Jeg ønsker meg gode medseilere resten av livet.

Kona mi Lydia og barna mine Ylva og Syver

Hvorfor blogg?

I arbeidet mitt som lærer på ungdomsskole og faglærer i media og informasjon, ønsket jeg å teste blogg som publiseringsplattform slik at elevene mine også kunne gjøre det. Etterhvert som jeg erfarte, fant Lydia og jeg ut at vi også kunne bruke bloggen til å skrive om MOT og gode forbilder. Etterhvert ga den oss også muligheten til å dele av eget liv og utfordringer vi brått sto til knes i. Med fokus på livsmestring og hverdagslykke blei ShetlandsBlindheim ikke bare en reiseblogg om klasseturen, men en reiseblogg om en helt annet og langt viktigere reise, livet som familie, med sorg og glede i komplisert forening. Vi er takknemlig for at dere leser. Vi er takknemlige for alle gode tilbakemeldinger. Og vi elsker at vi stadig får nye lesere, i alle aldersgrupper.

Øyvind, Syver og Lydia midtfjords på Sørlandet

Republisering av eldre innlegg

Jeg kommer til å publisere mine eldre innlegg på nytt. De får seg en liten oppussing og jeg legger inn lydfiler til de slik at mine synshemmede og blinde venner kan lytte til de uten å måtte bruke talesyntese. Vi trenger et samfunn som legger tilrette for at bevegelseshemmede og personer med andre funksjonsnedsettelser får mestre hverdagen. Selv om mitt bidrag er lite, håper jeg likevel at det kan være et eksempel til etterfølgelse, og at det vi foretar oss gjennomføres med øye for alle ved å være bevisst at vi lever i et samfunn med behov for tilrettelegging.

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag, selv når det er vanskelig

Hvordan se hverandre, sånn på ordentlig

Når du prøver å forstå hvordan jeg ser, men alt du tenker på er alt det jeg ikke kan se, da glemmer du noe vesentlig. For å se er mye mer enn det, mye mer enn det øyet kan oppdage. Og forstår du ikke det, hvordan skal vi da klare å se hverandre igjen?

Da jeg virkelig skulle få jobbe mye med MOT, endte jeg opp med å trenge budskapet mer enn noen gang.
Innlegget kan lyttes til direkte i nettleseren

De siste ukene har jeg fundert på noe, noe som jeg har hatt lyst til å sette ord på. Etter hvert som Syver har mistet mer og mer av synet sitt, har jeg erfart at det å se hverandre handler om så mye mer enn å bruke øynene sine. Og akkurat det har jeg hatt lyst til å skrive om, men det har vist seg å være vanskeligere enn jeg trodde. Jeg har rett og slett fundert på hvordan jeg kan få delt noen av refleksjonene mine på en måte som kan være opplysende uten at det er belærende. For kanskje kan noen av de møtene Syver har hatt med andre mennesker, gi oss viktig innsikt i hva som gjør møter mellom blinde og seende gode. Vi setter stor pris på om dere legger igjen en kommentar i dette innlegget. Det er med på å gi bloggen større verdi, for dere og oss.

Å møte en blind

Har du noen gang sett for deg hvordan ditt møte med en blind ville oppleves? Hvordan ville samspillet mellom deg og den blinde være? Hvem ville tatt initiativet i samtalen? Hvor ville du festet blikket ditt? Ville du vært redd for å si noe galt? Hvordan ville du visst om du gjorde deg forstått? Hva ville vært annerledes med samtalen? Ville det være noe annerledes i det hele tatt? Ville du grua deg litt til et slikt møte?

Natt til lørdag lå jeg våken og tenkte på et par av de møtene Syver har hatt med andre mennesker den siste uka, nå når han er blitt blind. Jeg tror at mange av de møtene har vært lettere, og bedre, fordi mennesker rundt oss er klar over synsutfordringen til Syver. Jeg tror nemlig at mange kan bli litt rådville i møte med blinde, om en ikke er litt forberedt. Kanskje noen forventer å måtte ta ansvar og initiativet i samtalen. Kanskje noen tror at den blinde ikke kan være en aktiv og god lytter. Kanskje blir noen også redd for at møtet ikke blir «mellom to», men et møte hvor en seende møter en blind. Og at den blinde er passiv og venter på initiativ fra den seende. Det kan hende vi tenker møtet som vanskeligere enn det er.

Syver i Trondheim på trampolinepark. Stolt, oransje og blå!

Å møte Syver

Jeg opplever, i møte med sønnen min Syver, at å se hverandre handler om mye mer enn hvordan vi bruker blikket vårt. For mine møter med Syver er minst like gode som før, selv om han ikke kan møte blikket mitt mer. Han er like utålmodig når han venter på svar på noe. Han er like interessert i alt det han har vært interessert i som seende. Han gliser like bredt når han forteller en vits. Han ler like høyt når noen sier noe morsomt. Han gir like varme klemmer som før. Han lytter bedre enn noen gang, selv om han fortsatt putter fingrene i ørene når han helst vil slippe å høre etter.

Vel, det jeg tror jeg ønsker å si, er at Syver fortsatt er like sosial og imøtekommende som han har vært før. Og med en nærhet og tilstedeværelse i møte med andre mennesker, er han på ingen måte en passiv deltaker. Han trenger kanskje litt hjelp til å forstå hvem du er. Og med helt enkle grep kan du hjelpe han med nettopp det, slik at han kan få være seg selv, slik som før. Det er til stor hjelp om du sier hei, og bruker både hans og ditt navn. Da vet han at det er han som blir snakket til, og han vet hvem som snakker. For det er faktisk slik, at han ikke engang kan kjenne igjen sin egen pappa uten å få hjelp til det. Da forstår dere at det er vrient for han å kjenne igjen dere.

Ylva og Syver lekesloss
Ylva er seig å ta i leikeslossing

Jeg helgarderte kanskje ved å si at jeg ville dele noen av refleksjonene mine. Da trenger en kanskje ikke komme fram til noe endelig svar på noe som helst. Og så er jeg jo dette med blindhet, restsyn og bruk av andre sanser ganske nytt for oss. Jeg velger likevel å avslutte innlegget, for å la siste ord være fra Heidi Halvorsen, en god venn av familien. Hun er blind, og har betydd utrolig mye for familien Blindheim. I 2016 skrev hun et dikt, som hun delte med meg for noen dager siden. Det har jeg fått lov til å dele med dere. Et dikt som passer godt til dette innlegget.

Å SE OG BLI SETT

Hva er det å SE?
Hva ser jeg?
Hva ser du?

Men du er jo blind, sier du kanskje
Ja, svarer jeg – men hva med deg
Hva ser du egentlig?

Når du ser meg, hva ser du da?
Den blinde dama som famler og ikke veit hvor ho fester øya?
Sminka og smilet som forhåpentligvis er på plass?

Hva da med usikkerheten jeg ofte føler på,
Hva med ønsket om å være med, høre til?
Ser du det med ditt skarpe blikk?

Ser du det som ligger bak det ytre
Det som ligger gjemt i hjertet –
det som bare glimtvis kommer til overflaten?

Jeg ser ikke smilet ditt – eller sminka
Jeg kan nok også støte deg vekk med mine vinglete øyne
Men på et område har jeg kanskje en fordel:

Hjerteøynene mine er ikke feilinformert
av et skarpt, ytre blikk
Kanskje jeg lettere får øye på selveste DEG?

Og jeg kjenner at jeg ønsker
Å SE og bli SETT som den jeg er
At vi begge kan lære å SE – hverandre

Heidi Halvorsen, 2016

Vis MOT, Mot til å bry deg om andre, også de du ikke kjenner så godt.

Har du lest de mest leste innleggene mine?

Syver, et modig forbilde

Gi tid, gi andre en god psykisk helse!

Lære å se på nytt

Å sykle for første gang, igjen

Vi kan klare alt!

Slik skal barnet ditt ha det på skolen, bygg relasjoner!

Hvem er Shetlandsblindheim?

#MOT #BRYDEG #LEVE #FAMILIE #SORG #BLIND #BLINDEFORBUNDET #LIVSMESTRING #MODIG #SHETLANDSBLINDHEIM #LIVET #MEDMENNESKE #BARN #TAKKNEMLIG

Gi tid! Gi andre en god psykisk helse

Jeg har vært tankefull de siste ukene, men ikke fått skrevet et eneste ord. Vi har så mye å være takknemlig for, og så mange rundt oss som viser at de bryr seg om oss. Etter å ha reflektert litt over egen psykiske helse, har jeg valgt å tjuvstarte litt i markeringen av «Verdensdagen for psykisk helse», som er 10. oktober. Rett og slett fordi hverdagen etter en ferie, kan være vanskelig for mange. Del gjerne innlegget, og skap gode øyeblikk for deg selv og menneskene rundt deg.

Øyvind og Ylva på impulstur på stranda

Når alt du vanligvis ville likt å gjøre, ikke gjør godt lenger. Når du kjenner at du helst vil sove, i håp om at klumpen i magen krymper litt, eller blir borte for en liten stund. Når du ikke ønsker å gjøre noe som helst. Når du elsker musikk, men ikke spiller den. Når du elsker fotball, men ikke vil på trening. Når du elsker å gå på fjellet, men ikke kommer deg ut døra. Når du elsker å skrive, men ikke får formet en eneste setning. Når du elsker familien din, men kjenner at du ikke strekker til. Når du elsker deg selv, men ikke klarer å vise det. Når du slutter å smile…

Da kreves det MOT for å leve…

Når du får vanskelige tanker om deg selv, den utgaven av deg selv du er akkurat nå. Når du har mista deg selv, og er redd du ikke vil finne deg selv igjen. Når du lurer på om vennene dine husker den du en gang var, og om de kan være fornøyd med den du er akkurat nå. Når du lurer på om du noen gang vil glede deg til å gå på skolen igjen, eller på jobb. Når du lurer på hvor lenge et menneske kan ha det vondt, og hva som skjer om du ikke holder det ut mer. Når du er redd du aldri vil le igjen…

Da kreves det MOT for å leve…

Det er viktig å være klar over at det er fullstendig normalt at følelseslivet svinger, for noen mer enn andre. Livet kan være brutalt og oppleves både urettferdig og uoverkommelig. Livet kan være tidvis tøft og by på vanskelige følelser. Disse følelsene kan være vanskelig å håndtere. Da er det viktig å være klar over at selv om følelseslivet ditt kan påvirkes av alt det du ikke rår over, kan det også påvirkes av deg selv. Du kan hjelpe deg selv til å få det bedre. Jeg har gjort det selv. Ja, jeg har også hatt det vondt og vanskelig.

Å strekke ut handa for å få ei hjelpende hand tilbake. Å ringe en god venn, for å høre en trygg og god stemme. Å se etter gode forbilder, mennesker som har overvunnet livsutfordringer og gjerne vil dele. Å be om hjelp, fra en voksen, en venn, en mor eller far. Å snakke med legen, en helsesykepleier eller ringe til en hjelpelinje. Å dele det vanskelige, og da få høre at du ikke er alene. Å da få høre at andre har klart dette før deg.

Det kreves MOT for å be om hjelp.

Verdensdagen for psykisk helse er 10. oktober. Jeg tenkte at dere og jeg kunne tjuvstarte litt, sammen. I år er temaet «Gi tid», og årets kampanje har som mål å oppfordre oss til å gjøre ting som er godt for den psykiske helsen vår. Da er det viktig å være klar over at alle har en psykisk helse, en psykisk helse som er minst like viktig for oss som den fysiske helsen vår. At alle de du møter, hver eneste dag, har et indre liv du ikke vet om. Et liv som rommer både glede og sorg, et liv du kan påvirke ved å gi tid i form av oppmerksomhet og tilstedeværelse.

Gi noen en varm klem. Gi noen et smil. Gi noen et stryk over ryggen. Gi noen en tur på fjellet. Gi noen en blomst med fine ord til. Gi noen en vits å le av. Gi noen en skulder å gråte på. Gi noen muligheten til å fortelle hvordan de virkelig har det. Gi noen en fin melding. Gi noen en «High five» og et «digger deg». Gi noe av deg selv, som viser at du virkelig bryr deg. Gi det aller fineste og mest verdifulle du har, tid. Gi tid, gi tid, gi tid.

Vis at du har MOT til å bry deg om andre.

Lære å se, igjen

Slik fra avstand så ser du ingenting
Du trenger å komme deg nær
Legge merke til andre inntrykk
For å forstå hvordan verden er
Og når du tror du har hele bildet,
da kommer den kvalmende brått,
Den følelsen av avmakt,
Når alt av lys farger verden i grått

Og når himmelen bare mørkner, og lyset det svinner hen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se, igjen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se igjen

Du vil bry deg, men vet ikke hvordan,
Og sier at du forstår
For du mener at livet er vansk’lig
Du viser til egne sår
Og når du tror du har hele bildet
Da kommer den kvalmende brått
Den følelsen av avmakt,
Når alt det du deler, kun gjør deg selv godt

Og når himmelen bare mørkner, og lyset det svinner hen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se, igjen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se igjen

Du kan ikke gi det til andre,
du må finne ut av det her selv,
Håndtere det slik at du flyter,
Selv i den strieste elv
Og når du tror du har hele bildet
Da kommer den kvalmende brått,
Den følelsen av avmakt,
Når sorgen endrer deg, og trolig for godt

Og når himmelen bare mørkner, og lyset det svinner hen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se, igjen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se igjen

Øyvind Blindheim, 2019

Du vil like disse også!

En verden full av muligheter

Å plukke stjerner fra himmelen

Syver, et modig forbilde

Vi kan klare alt!

#Shetlandsblindheim #MOT #BRYDEG #Leve #livsmestring #Psykiskhelse #Helse #sorg #venn