Å sykle for første gang, igjen

Å overvinne egne utfordringer gir opplevelse av mestring. Å se egne barn overvinne utfordringer og mestre livet, gjør så godt at det ikke kan beskrives. Spesielt når utfordringene er større enn de du selv noengang har hatt.

Syver og Ylva i juni 2019
Innlegget kan lyttes til i nettleseren

Jeg husker godt da ungene øvde seg på å sykle for et par år siden. Med kroket rygg og korte steg, sprang jeg etter og holdt tak så godt jeg kunne. «Ikke slipp meg, pappa!»  Enkelte dager innbiller jeg meg at jeg kjenner det i ryggen ennå. Den dagen da de, full av glede og iver, syklet alene for første gang, var en nydelig opplevelse. Både for barna og meg. Tenk for en deilig opplevelse av mestring de følte. Den gang, som nå, håpte jeg på mange slike opplevelser av mestring. Både for meg selv og barna mine.

På en mørk vinterkveld, helt på nyåret i år, var jeg på joggetur fra Nordstranda til Sætra her på Valderøya. Jeg sprang uten hodelykt, men bestemte meg likevel for å springe så langt asfalten rakk vestover mot grusveien bak fjellet. De av dere som har gått der i mørket før, vet at det er lyktestolper et godt stykke på veien, før lyset fra siste lyktestolpe svinner hen og du går i stummende mørke. Månen var ikke tilstede for å hjelpe denne kvelden og et øyeblikk vurderte jeg å snu. Jeg stoppet opp, men i lys av det sønnen min Syver går igjennom, valgte jeg å fortsette. Den gang hadde Syver om lag 5% syn igjen etter å ha mistet resten det siste halvåret. Jeg fortsatte joggeturen, men måtte senke farten. Og da asfalten sluttet og grusveien begynte, en grusvei i dårlig forfatning, blei det så vanskelig å jogge at jeg måtte begynne å gå. Enkelte steder måtte jeg føle meg fram med beina. Jeg visste jeg kunne støte på både hull og stein, men visste ikke hvor.

Vanligvis ville en vel dratt fram lommelykta på mobilen sin i en slik situasjon, men akkurat da innbilte jeg meg at jeg var på vei til å bli blind. Jeg innbilte meg at det var jeg som hadde mistet synet, og at jeg måtte håndtere terrenget uten hjelp fra andre. Da kunne jeg ikke bruke lyset fra mobiltelefonen, eller bruke hodelykt. Etter et godt stykke på grusen gikk jeg ned parkeringsplassen bak fjellet og svingte østover mot den asfalterte veien tilbake til Sætra. Det kjentes godt å nå asfalten igjen.

Jeg rakk å reflektere en hel del på veien hjemover til Nordstranda. Det var egentlig ikke så vanskelig å løpe i mørket på asfalten. Den var forutsigbar. Jeg hadde løpt der før og visste at den var hel og fin. Langt vanskeligere blei det på grusen, selv om jeg visste omtrent hvordan den så ut og kunne se hvor den gikk. Turen fikk meg til å se annerledes på utfordringene til Syver. Istedenfor å se grusveien og alle utfordringene Syver vil møte, så jeg den forutsigbare asfalten og alle situasjonene Syver vil kunne mestre, fordi han har sett før.

For to måneder siden opplevde jeg et av mine aller største øyeblikk. Det jeg fikk oppleve da var så sterkt og rørende at jeg vil dele det med dere. Det som skjedde da var det største beviset på at det forutsigbare, og det at Syver har sett før, gjør at Syver kan mestre like godt som alle andre. Jeg fikk oppleve at Syver sykla for første gang, igjen. Etter ett år uten å våge å sykle på grunn av synsutfordringene, satte Syver seg på sykkelen sin og sykla i timevis utenfor huset vårt på Nordstranda. Det viser at mot trumfer utfordringer, hver eneste gang. Det viser at Syver kan klare alt!  

Syver på sykkel utenfor huset.
Syver og Ylva stolte etter ei lang sykkeløkt

Vis Mot, Mot til å bry deg, Mot til å leve, hver eneste dag! Gjør det mulig for andre å mestre i livet! 

 #MOT #livsmestring #leve #familie #brydeg #blindeforbundet #shetlandsblindheim #hverdagslykke #livet #refleksjon #mestring

Sterkere sammen

Syver bar også fana på 17.mai

Det har blitt mange lange netter de siste ukene. Både ungene og vi voksne har rangla og fått mye ut av dagene. I går ble initiativ og impulsivitet belønna med en magisk kveld på Blimsanden på Vigra. Sammen med familie, kjørte vi helt ned på stranda og bada i havgapet til like før solnedgang. Vi ønsker å være mer impulsive og si ja til andre folks initiativ. Det kan komme så utrolig mange positive opplevelser utav det. Og på et vis, er de en slags belønning eller en bonus for liv levd med mot til å si ja, selv de dagene en egentlig vil si nei.

Syver leker i bølgene

Da jeg stakk innom soverommet til ungene etter badeturen, før jeg selv skulle legge meg, blei jeg sittende å kikke på Syver mens dagens høydepunkter svevde innom tankene mine. Så slo jeg av det eneste lyset i rommet, lampen over senga til Syver, og reiste meg opp for å gå ut i gangen. Jeg rakk ikke ta mer enn et par skritt før jeg, i det stummende mørket, druste panna mi i det som viste seg å være døra til soverommet. Like over høyre øye, og det gjorde fryktelig vondt. Jeg gnei hardt på panna mens jeg stønna og følte meg som en tosk. Er det mulig å være så klønete? Så hørte jeg plutselig noen som bevegde seg i senga bak meg. Ettersom lyset var av, klarte jeg ikke se om det var Ylva eller Syver. Øynene mine hadde ikke blitt vant med mørket ennå. Jeg slo på lyset i gangen. Og i lyset som viste meg hvem av ungene som rørte på seg, gnei Ylva seg i øynene mens hun sa et par ord på sovespråk, mye likt røverspråk. Hun hadde våkna av at jeg gikk på døra og satte seg opp i senga for å se hva som foregikk. Da valgte jeg å gå bort til henne og fortalte hva som hadde skjedd. At jeg gikk på døra, og at det ikke er rart at Syver har problemer med å se ting innimellom, når jeg ikke klarer det alltid jeg heller. Hun gjespa og ga fra seg et ja før hun sovna med hodet fallende mot puta.

Ylva og Theo på Blimsanden

Jeg blei sittende våken lenge i senga den natta, og det var ikke den voksende kulen i panna som holdt meg våken. Det som holdt meg våken var tanken på hvor utrolig krevende og vondt det må være når du ikke lengre kan stole på synet ditt. Når du ser, men ikke godt nok til å forstå hva du ser. Ikke tydelig nok til å tyde gjenstander eller beregne avstander. Ikke tydelig nok til å skille gjenstander fra andre gjenstander. Og i mange tilfeller ikke se gjenstandene i det hele tatt. Selv når det er midt på dag og sola skinner.

Syver sykler utenfor huset, med god veiledning av foreldre og Ylva

Syver må lære seg å bruke andre sanser for å kunne delta i enkelte aktiviteter. Han må lære seg nye strategier for å oppleve mestring. Og i noen aktiviteter er det ikke sikkert det er mulig å oppleve mestring i det hele tatt.

I sommer var vi på Solstrand camping, i Lindesnes, og var med på en super familieaktivitet. Vi deltok nemlig i mesternes mester for familier. Med spennende og morsomme aktiviteter, hadde vi det supert sammen med gode venner. Den ene aktiviteten var «Kims lek». En haug av gjenstander lå gjemt under et teppe og vi skulle få se på de i om lag femten sekunder. Deretter ble teppet lagt over gjenstandene og vi skulle skrive ned så mange gjenstander som mulig. Hvordan kunne Syver, som ikke ser godt nok, klare å mestre en slik aktivitet alene? Det går ikke, men sammen med andre, og med nye strategier, kan han selvsagt delta. Han ble fortalt hva som lå på bakken og da laget skulle skrive ned alle gjenstandene, kunne han bidra. Med hjelp kunne han delta på lik linje med alle de andre deltakerne, og føle mestring.

Syver er alltid først opp til Fjellstua

Vi vet at Syver må gjøre en kjempejobb for å klare å fungere godt i samfunnet. Vi vet at han må bruke mye energi og krefter for å oppnå mestring og kjenne seg inkludert i aktiviteter. Han er modig og vil klare mye. Og vi vet at Lydia, jeg og Ylva også har mye arbeid foran oss. Vi må også kjempe og slite for å håndtere vår nye tilværelse. En tilværelse der alle i familien, også Syver, mestrer livet og har det bra. Den kampen skal vi ta. Kampen for oss selv og for Syver. Da vinner vi og kan klare mye.

Lese skrevet med punktskriftmaskina

Men uansett hvor mye enkeltfamilier kjemper for seg selv og sine, vil de møte oppgaver som er uhåndterbare, utfordringer de ikke kan klare å overvinne alene. Da trenger de hjelp. Og det er nettopp derfor VI, enkeltmennesker, familier, lokalsamfunn og storsamfunnet, har mest å vinne på at samfunnet kjemper for enkeltmennesker. Mest å vinne på at samfunnets øyne og hjerte for enkeltmennesker åpnes, slik at vi kan se og forstå hva som skal til for at alle, uavhengig av faglig, fysisk eller sosial fungering, får mestre livet. Og da, når vi ser hver enkelt og det de trenger for å mestre, da gjør vi nødvendige tiltak for å mestre sammen. For sammen er vi sterkere. For sammen kan vi klare alt!

Syver og Ylva som maskotter på Aafk-kampen mot Tromsdalen

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag. Vis, MOT til å bry deg, også om de du ikke kjenner i det hele tatt, de som har mer enn nok med å kjempe for bare seg selv.

DA HIMMELN RASTE NED

Du ekkje som dei andre du, det vet du veldig godt. 

Du ekkje som dei andre du, med alt det du har fått. 

Du ser det klart, som blod i snø, at nokke har gått galt, 

Og e kan ikkje skjule det, det gjør for vondt, e heilt brutalt 

Ka gjør du for å stå på beina? Ka gjør du for å fortsatt gå?  

E svaret Gud og hellig kraft, et svar på barnetro? 

Eller fulgte superkrefter med, da himmeln raste ned?  

Du ekkje som dei andre du, der motstand gjør dei lam! 

Du ekkje som dei andre du, du tar de faktisk fram! 

Du ser det klart, som lys på land, fra beksort ferd langs skjær. 

Og e, kan ikkje finne fram, der e e blind, så hold de nær. 

Ka gjør du for å stå på beina? Ka gjør du for å fortsatt gå?  

E svaret Gud og hellig kraft, et svar på barnetro? 

Eller fulgte superkrefter med, da himmeln raste ned?  

E ekkje som dei andre e, men pappa det e bra 

E ekkje som dei andre e, men slapp av litt, husk ka e sa 

E ser det klart, at du e redd, for at e skal bli blind 

E sir det no, du sa det sjøl, at lyset alltid vinn 

  • Øyvind Blindheim

#MOT #Brydeg #familie #Shetlandsblindheim #mestring #livsmestring #blindeforbundet #Leve #menneskeverd #

Lære å se på nytt

Familien Blindheim må lære å se på nytt og det er krevende for både Syver og oss andre. Vi vil gjerne dele med dere noe av det vi erfarer, for at dere skal forstå at å være blind ikke er det samme som at alt er sort.

Sett fra avstand er det vanskelig å forstå hva det innebærer å være blind. Jeg har alltid trodd at alle blinde ikke ser noe som helst. Og at det de ser, når de ikke ser, er sort. Som om en slår av lyset om natten liksom. Nå som Syver har blitt blind, vet jeg jo at det er feil. Blinde kan også se, ha en synstest som. Del gjerne, slik at alle kan forstå.

Syver sitt syn har gradvis, og raskt, blitt dårligere. Allerede rundt julaften 2018, hadde Syver sin synsstyrke nådd det som er øvre grense for å bli kategorisert som blind. Da, alene grunnet målt synsstyrke, visus, med beste brilletilpasning, som lå på 0,05, derav 5% syn (0,05 av 100% =5%) Altså målt synsstyrke med briller på.

At det fantes ulike kategorier av blind, var nytt for meg. Og samtidig fortalte visus 0,05 eller 5% meg ingenting. Ville det si at han så 95% svart og 5% skarpt? Som et slags delvis tildekket fotografi? Jeg ber dere ta en titt på denne informasjonen fra Blindeforbundet. Den gir deg større forutsetning for å forstå hvordan Syver og andre synshemmede ser.

WHOs definisjon på blind/svaksynt

Syver kjører båt på Sørlandet

Det er mange av dere som lurer på hvor godt Syver egentlig ser. Flere av dere har sett han på tur med sparkesykkelen sin. Mange har sett han leke med venner. Noen av dere har til og med sett han sykle. Hvordan kan han da være blind? Det finnes ikke noe enkelt svar som egner seg for blogg. Det hele er komplisert. Syver sitt korte svar, sier likevel veldig mye. «Men, Pappa, e har jo sett og gjort det før!»

Syver er så heldig at han har vært normaltseende før. Det gir han et visuelt begrepsapparat som er til stor hjelp for ham når han skal tolke omgivelsene sine. Og mange av omgivelsene han er i nå, har han allerede et kart over i hodet sitt. Han kan skru på en slags autopilot, som gjør at han mestrer å bevege seg på området. Og det han ser av objekter, trenger han ikke avkode, fordi han husker at det var en lenestol, tv, sofa, krakk, kaffemaskin osv.

Tilrettelegging muliggjør mestring. Gode ledelinjer på Hunderfossen

Men da forstår du sikkert hvor vanskelig det kan være hvis noen har rotet til området, flyttet på en stol, tatt bort en kommode, slengt fra deg et par sko i tillegg til å la ei skapdør stå åpen. I tillegg er lysforhold innendørs gjerne dårligere enn dagslyset ute. Tilgjengelig lys er også en faktor i hverdagen til Syver. Spesielt viktig fordi han er avhengig av kontraster for å forstå hva han ser.

Huset vårt på Nordstranda har boltreplass for alle

Syver skal lære seg å tolke omgivelser på en ny måte. Han kan ikke lenger være avhengig av synet sitt for å forstå omgivelsene sine. Han trener opp andre sanser og skal bruke de når han tilegner seg informasjon. Det krever en stor omstilling, både for ham og oss. Og han takler det hele veldig bra. Han er rett og slett supergod på å være blind.

Selv om vi forsøker å vise at vi mestrer det livet gir oss, er dere selvfølgelig klar over at alt det vi opplever nå er fryktelig vanskelig. Og det er overraskende hvor lenge en kan gå rundt å ha det vondt, men likevel klare å ha det godt innimellom. Vi opplever det likevel som viktig å dele, for både vår og Syver sin del. Han er tjent med at omgivelser er klar over alt han klarer med tilrettelegging og MOT!

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag!

Lære å se, igjen

Slik fra avstand så ser du ingenting
Du trenger å komme deg nær
Legge merke til andre inntrykk
For å forstå hvordan verden er
Og når du tror du har hele bildet,
da kommer den kvalmende brått,
Den følelsen av avmakt,
Når alt av lys farger verden i grått

Og når himmelen bare mørkner, og lyset det svinner hen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se, igjen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se igjen

Du vil bry deg, men vet ikke hvordan,
Og sier at du forstår
For du mener at livet er vansk’lig
Du viser til egne sår
Og når du tror du har hele bildet
Da kommer den kvalmende brått
Den følelsen av avmakt,
Når alt det du deler, kun gjør deg selv godt

Og når himmelen bare mørkner, og lyset det svinner hen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se, igjen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se igjen

Du kan ikke gi det til andre,
du må finne ut av det her selv,
Håndtere det slik at du flyter,
Selv i den strieste elv
Og når du tror du har hele bildet
Da kommer den kvalmende brått,
Den følelsen av avmakt,
Når sorgen endrer deg, og trolig for godt

Og når himmelen bare mørkner, og lyset det svinner hen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se, igjen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se igjen

Øyvind Blindheim, 2019

Du vil like disse også!

En verden full av muligheter

Å plukke stjerner fra himmelen

Syver, et modig forbilde

Vi kan klare alt!

Barndomsminner skapes her og nå

Hva skal egentlig til for at opplevelser fra tidlig barndom gir minner for livet? Hva har ulike gode ferieminner til felles? Jeg deler litt fra egen barndom, og en opplevelse Syver hadde nylig.

Tobias sitt tårn i Kardemommeby

Når jeg ser tilbake på egen barndom er mange av de beste minnene fra ferier sammen med familien. Familien på min mors side er fra Sunnmøre. Da vi besøkte mormor og morfar, sa vi at vi besøkte bestemor og bestefar på Ellingsøya. De bodde på en gård på Vik og der fikk jeg være med på mye spennende.

Bestefar jobbet på Sperre mekaniske som lå like nedenfor gården hans. Om det var lunsj eller middag han skulle ha da han kom ruslende opp marka mellom Sperre og gården, vet jeg ikke, men jeg husker godt at vi sprang ham imøte, hver eneste gang. I tillegg til å jobbe på Sperre, dreiv han gården. Der hadde han blant annet okser og jeg husker jeg fikk hjelpe til med både fôring og å spa møkk. En gang tråkka jeg feil og satte den ene foten i ett av hullene vi spadde møkken ned i. Bestefar løfta meg opp igjen og den ene støvelen min sto igjen i møkka. Det var en bra historie å fortelle venner.

Gården til bestemor og bestefar på Ellingsøya

Jeg husker også at jeg fikk være med å kjøre traktor. Jeg husker at jeg satt med ryggen mot sidevinduet og oppå noe perforert skinn av et slag. Jeg innbiller meg at det var lysebrunt. Det var trangt og jeg måtte bøye ned hodet. Når vi kjørte i ulent terreng, noe som forsåvidt er vanlig med traktor, dunket jeg ofte hodet i taket, men det gjorde ingenting. Alternativet var jo å se på at bestefar jobbet. Det var jo ikke like spennende.

Da jeg fikk være med på å ta slåtten, var det utrolig spennende å se på da fôrhaustaren spydde ut gresset i vogna vi trakk etter traktoren. Enda mer spennende var det når gresset skulle inn i siloen. Det var mange familiemedlemmer i arbeid da høyet blei kasta ned i siloen. Hvem som deltok husker jeg ikke. Jeg var omtrent like gammel som barna mine er nå, for bestefar døde da jeg var rundt åtte år.

Løa til besteforeldrene mine på Ellingsøya

Når jeg ser tilbake på disse minnene, og flere som jeg gjerne deler i senere i innlegg, lurer jeg på hva de beste har til felles. Om jeg tenker tilbake på noen av mine aller første opplevelser, er kanskje annerledeshet et nøkkelord. Noe annerledes fra hverdagen. Opplevelser hvor jeg deltok på noe som skilte seg fra hverdagen min og hvor jeg opplevde at jeg hjalp til med noe kanskje. Og kanskje uavhengig av hvor ofte jeg opplevde det. Jeg tror ikke det var mange gangene jeg hjalp til med å hive høy i siloen for eksempel. Likevel husker jeg det så godt.

Jeg tror det kan være greit å reflektere litt over hva ungene mine vil sitte igjen med som gode minner. Jeg mener ikke at alle helger og ferier må fylles med annerledeshet, og at vi hele tiden må finne på noe nytt. Men jeg tror refleksjonen er med på å tydeliggjøre for meg at de gode minnene om sommerferie kan skapes med helt enkle midler, her og nå. De kan skapes over alt, også på sommerferie hjemme. Gode minner fra ferie kan skapes uten å reise langt, og helt sikkert uten å krysse sin egen tomtegrense også.

For noen uker siden, like før skolen slutta hendte det noe jeg er sikker på Syver vil huske som et av sine beste minner. Noe annerledes, sammen med kamerater. Da fikk han og noen kamerater nemlig lov til noe de ikke hadde fått lov til før. De var store nok, store nok til å gå på butikken alene. Jeg skreiv noen vers som kan ligne på et dikt, eller en sang, om tre kamerater på tur.

Kasper, Theo og Syver etter sin første handletur aleine

Handleturen

Med stille håp, og lågmælt bønn
om ferdigbrøyta veg,
står vaksne att i vindauget,
let borna prøve seg.

Med lure glis som seier alt
No vil dei klare sjølv
Med skoa knytt og gleda stor,
Dei gir eit jubelbrøl

Med kursen sett og gleda stor, var meisterplanen klar,
for fyrste gong så skulle dei,
aleine bort på Spar.

I lomma klirra pengane,
dei gjekk i samla flokk,
ved kassa sa den eine høgt,
trur de vi har nok?

Med lomma full av snop og slikt,
tre kompisar på tur
du ser dei gjennom glaset ditt
I gata der du bur

Øyvind Blindheim 2019

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag!

En verden full av muligheter

Heldig den som får Syver som makker i cockpit!

Å være løsningsorientert, også når du har det vanskelig, er ikke lett. Heldigvis har barna et litt annerledes tankesett enn oss. Heldigvis kan deres refleksjoner og perspektiv gjøre håndtering av det vanskelige mye lettere for oss. La barna vise vei!

Du gjør alt for at barna dine skal ha det bra. Men selv om du gjør alt, er det likevel så mye du ikke kan gjøre noe som helst med. Å gjøre alt innebærer altså alt det som du er i stand til og rår over, og ikke det som av ulike grunner er overlatt til andre. For du er ikke sammen med barnet ditt hele tiden. Det kan du ikke. Derfor er du, kanskje oftere enn du tenker over, prisgitt de menneskene som barna dine har rundt seg, voksne, ungdommer og barn. Hvordan barnet ditt har det, avhenger av så mange andre enn akkurat deg. Samspillet mellom barnet ditt og andre enn deg selv, vil være avgjørende for så mye av det han eller hun skal oppleve i livet.  Avgjørende for alt det vi ønsker for barna våre. For vi vil jo at barna våre skal få muligheten til å oppleve alt det som verden har å tilby. At de skal få oppleve alt det som andre barn får oppleve. Og dette ønsket endrer seg ikke, selv når du forstår at det ikke lenger er mulig å oppfylle det.

Å tenke annerledes

Hva vil du føle den dagen det går opp for deg at barnet ditt ikke lenger har mulighet til å oppleve alt det som er mulig for andre barn? Hva gjør du når du brått og uventet forstår at barnet ditt må leve et liv fullt av begrensninger. Et liv hvor du kan kjempe så hardt du vil for at barnet ditt skal ha muligheten til å oppleve alt, men vet at kampen er tapt før du i det hele tatt har begynt. Hva gjør du da? Hvordan håndterer du det som mor eller far? Hva skal du kjempe for, når du ikke lenger aner hva som vil være mulig å vinne? Jeg tror du må tenke annerledes enn før, mer som et barn. Jeg mener ikke at du skal stoppe å kjempe. Du må bare kjempe litt annerledes. Og jeg tror at det barnet selv gjør og erfarer, er viktigere enn alt det du selv kan gjøre. Og jeg tror at jo fortere du klarer å omstille deg, og kjempe annerledes, jo raskere vil livet bli mindre vanskelig. Jo raskere vil du se mulighetene barnet ditt har, og ikke begrensningene. Men tro meg, det er vanskelig.

En annerledes hverdag

Det kan være skummelt og overveldende å tenke på hverdagen til barnet ditt når det blir sykt. Når du opplever at barnet ditt er mer sårbart enn noen gang. Skummelt fordi du ikke vet hvordan du, barnet eller de rundt det, kan klare å skape alt det du ønsker at barnet ditt skal få oppleve. Og overveldende fordi du forstår hvor mye og mange, både personer og situasjoner, du ikke rår over. For har du noen gang tenkt på hvor mange mennesker som kan virke inn på hverdagen til barnet ditt? Kanskje du ikke har tenkt på hvor mange mennesker som virker inn på din egen engang?

Fra drøm til virkelighet

Syver har hatt en drøm i mange år nå. En drøm om å få kjøpe sin egen Go-Kart. Det er lenge siden han begynte å spare penger til den. Lydia og jeg har likt godt at han har hatt en klar plan for pengene, selv om vi vet at han likegodt kan ende opp med å endre drømmen. Og så regnet vi vel egentlig med at Syver ville bli mer enn nok fornøyd med å kjøre, uten å eie. Da Syver begynte å miste synet sitt i fjor høst, forsto vi voksne at det ville bli vanskelig å oppfylle ønsket om å kjøre Go-kart. Og nå, ni måneder etter at synet hans begynte å svekkes, vet vi at han ikke kommer til å få synet tilbake. Vi har forstått det at mye av det Syver skal oppleve framover, inneholder begrensninger. Begrensninger vi må forholde oss til. Men hvordan vil Syver oppleve disse begrensningene? Hvordan vil han håndtere de? Hva vil han føle når han møter de? I dag fikk vi et klart svar på dette.

Selv om ikke antrekket er helt på plass ennå, er Syver klar for Go-Kart

En annerledes Go-kart

I dag viste Syver oss at han også kan leve ut drømmer. Han har nemlig forstått at drømmer kan oppfylles om han lar andre ta del i dem. Han har forstått at opplevelser blir best om du deler de med andre. At andre mennesker kan være med på å oppfylle hans egne drømmer. I dag fortalte han oss at han fortsatt ønsker å kjøpe seg Go-kart. Den drømmen lever videre. Men den Go-karten han ønsker seg er litt annerledes enn de Go-kartene han har ønsket seg før. Han ønsker seg nemlig en Go-kart med to seter. Da jeg spurte om hvorfor den skulle ha to seter fortalte han at han ikke kunne kjøre alene. Han måtte ha med seg en kamerat som kunne hjelpe. Og om han hadde med seg en kamerat, ja da kan jo de vinne mange pokaler, sammen.

Det tar nok litt tid før vi venner oss til lukta av svidd gummi og brølende motorer

Å oppfylle egne og andres drømmer

Viktigheten av samspillet mellom mennesker er tydeligere for meg enn noen gang. For at jeg skal få et godt liv, fullt av muligheter, er jeg avhengig av de jeg har rundt meg. Og de er avhengig av meg. Du som leser dette innlegget nå, du har mange personer som er avhengig av at du bidrar inn i deres liv. Enkelte dager kan du være den som gjør livet verdt å leve. Du kan være den som muliggjør drømmer og opplevelser. Drømmer og opplevelser som gir andre et godt og innholdsrikt liv. Tar du oppgaven på alvor? Og er du klar over hvor heldig du er når du sitter der, alene i en Go-kart på vei mot nye eventyr? Har du plass til en til?

#Brydeg #Mot #Shetlandsblindheim #familie #sorg #livsmestring #VisMot #Mot_Norge

Du kan virke enormt positivt inn på andres liv, enten du vet det eller ei!

Vis MOT, Mot til å bry deg og Mot til å leve, hver eneste dag!