Hold av en plass til meg!

Hold av en plass til andre! Mange vil være med, men trenger ditt initiativ for å få det til. Hold av en plass hos deg!

Et bilde av meg smilende mot kamera. Med sveisen på plass og tilsynelatende uten bekymring. Men ser du ikke bekymringene jeg bærer i ryggsekken?

Som unge og nybakte foreldre hadde vi få bekymringer i hverdagen, og få bekymringer for barna våre. Og ikke husker jeg lenger når de begynte å krype, flire, gå eller spise maten sin selv. Og om de var raskere eller seinere ute enn jevngamle barn, det var ikke så viktig for oss. Vi har vel egentlig ikke opplevd bekymringer knyttet til egne barn noen gang. Vi hadde sterke ønsker om et godt og trygt nettverk for barna våre både i barnehagen og på skolen. At barna våre skulle få flere gode venner, og at barna våre skulle være gode venner for andre, har vært viktig for oss hele tiden. Da de begynte på skolen var vi opptatt av at barna våre skulle bidra til et trygt og godt klassemiljø. At de skulle få oppleve mestring gjennom samspill med andre. At barna skulle oppleve at trygt og inkluderende miljø på skolen. Jeg antar at de fleste andre foreldre har de samme ønskene for egne barn. Jeg tror en av de største bekymringene for oss foreldre er at barna våre skal oppleve utenforskap. Kanskje har vi kjent på det selv, og vet hvor vanskelig det er å stå igjen alene.

Bilde av Syver før han mistet synet. Sveisen som den skulle være, smilende og med blikket mot fotografen.

For et par år siden sleit jeg med å sjonglere med arbeidsoppgavene mine på jobb. Jeg sleit med følelsen av å ikke strekke til. Etter hvert begynte stresset å ta over hverdagen min, og kroppen reagerte med å gi meg daglig hodepine. I forsøk på å få ei god helse igjen, blei jeg delvis sykemeldt. Jeg hadde jo, som de fleste andre, ikke tid til å være sykemeldt. Det var kjipt å ikke være på jobb sammen med kollegene mine. Det var kjipt å kjenne på at arbeidsoppgaver som alle andre håndterte, ikke var mulig å håndtere for meg. Og jeg begynte å få vanskelige tanker om egen fungering i hverdagen. Jeg tok på meg en hel haug av skyld for manglende fungering, men de vanskeligste tankene var tankene jeg hadde om hva andre tenkte om meg. Jeg opplevde å miste meg selv. Øyvind Blindheim var ikke lenger Øyvind Blindheim. Hvor lenge ville det være slik?  Var den nye og midlertidige utgaven av meg selv god nok for andre? Og når jeg blei frisk igjen, ville det fortsatt være plass til meg, slik som før? Ville jobben eller vennene «holde av en plass» for meg?

Daniel og meg fra ei virkelig god tid på jobb ved Kolvikbakken ungdomsskole. Jeg snakket nettopp med Daniel og jeg fikk bruke bildet. Et bilde fra sløydsalen.

Jeg blei aldri kvitt hodepine og andre konsekvenser av stress. Jeg var på god vei, men så skjedde det utenkelige. Gutten vår mista synet. Syver blei blind. Og med sjonglering som bilde på å måtte håndtere mange oppgaver samtidig, så fikk Lydia og jeg ei oppgave som krevde all vår oppmerksomhet, og vi kunne ikke sjonglere mer. Plutselig var det ikke lenger egen fungering jeg var bekymret for. Plutselig var det ikke min egen plass i andres hverdag jeg var bekymret for. Plutselig var det Syver sin hverdag som var vår største bekymring. Hvordan ville han takle de utfordringene synstapet gav? Hvordan ville alle andre rundt ham, håndtere synstapet hans? Hvordan ville hverdagen til Syver bli. Ville det fortsatt være plass til ham, slik som før? Ville skolen, vennene og deres familier «holde av en plass» for Syver? Hold av en plass til Syver!

Syver spiller et spill med taktile terninger. Det er mye mestring i å skape gode historier for andre. Syver viser at den ene terningen har bilde av en hundebæsj.

Når mennesker møter vanskelige utfordringer i livet, hvordan kan vi hjelpe de med å fortsatt oppleve tilhørighet? Hvem tar ansvaret for å sørge for videre inkludering, når voksne eller barn av ulike årsaker havner utenfor? Dere må gjerne fortelle meg at den som ønsker å bli inkludert også må ta ansvar selv. Det er jeg enig i, men dersom utenforskapet er konsekvens av sykdom, tap av fysisk eller psykisk helse, dødsfall eller andre alvorlige livshendelser, da er det ikke lett å ta eget ansvar for inkludering. Det vet jeg, for vi opplever det nå. Familien Blindheim er avhengig av andre for å få hverdagen til å fungere nå. Vi e avhengig av andre sitt initiativ for å fortsatt holde kontakten med venner og bekjente. Vi har ikke overskudd til det selv. Syver er avhengig av at omgivelsene rundt ham kjenner til synsutfordringene hans. Syver er avhengig av at noen holder av en plass til ham. Vi voksne er ikke oss selv lengre. Sorgen vi bærer på forandrer oss. Er vi fortsatt gode nok for dere? Holder dere fortsatt av en plass til oss, sånn i tilfelle vi kommer oss på beina igjen? Holder dere av en plass til oss, når vi kommer innom jobb og det eneste vi trenger er å se glimt av en hverdag slik den en gang var? Er det plass til oss rundt bordet, i en samtale, hvor vi ikke klarer å bidra, men bare vil lytte? Hold av en plass til oss! Vi vil være med!

Ylva glisende mot kamera og Syver litt i bakgrunnen. Fra dyreparken i Kristiansand.

Forrige lørdag opplevde Syver og jeg noe fantastisk. Vi var på konsert i Borgund kirke. Trygve Skaug holdt julekonsert. Selve konserten var fantastisk, men det var enkelthendelser som satte krone på en fantastisk kveld. På vei til kirken sto nemlig trafikken fullstendig fast. Biler måtte snu og jeg så for meg at Syver og jeg måtte parkere så langt unna at det ville bli vanskelig å komme seg fram til kirka igjen. Plutselig, et glimt av håp, noen hadde plass til oss. En venn kom oss i møte og vi fikk lov til å parkere utenfor huset hans, som ligger like nedenfor Borgund kirke. Fra å måtte gå en kilometer i sludd fikk vi stå så nært kirken at vi var ved døra til kirka etter et par minutter. I døra blei vi møtt av Håkon, broren til Trygve Skaug, og han fortalte at han hadde holdt av plass til oss, fremst med scenen. Jeg var så utrolig stolt da Syver gikk opp midtgangen til Borgund kirke med mobilitetsstokken sin. Og folka vi hadde fått plass ved siden av, de tok så godt imot oss, vi hadde felles venner. Da Trygve Skaug kom til scenen, fra bak alteret, startet han ikke konserten før han hadde hilst på Syver. Og en merkelig følelse vokste i meg, og de neste timene kjentes det som om hele konserten var for Syver. Da konserten var ferdig, kom familie opp og hilste på oss og Syver fikk fortelle om opplevelsen sin. På vei ut av kirken, noen timer etter at vi kom, møtte Syver og jeg, Christian igjen, han som hadde plass til oss da vi sto fast i trafikken noen timer før. Han også var der for Syver. Han også ga Syver masse god og ekte oppmerksomhet. Da vi satte oss i bilen litt senere, Syver med gave fra favorittartisten sin, fortalte Syver om møtet han hadde med Trygve på vei ut av kirka. Syver var så utrolig stolt. ALLE holdt av en plass for ham.  

De absolutt beste plassene i Borgund kirke. Trygve Skaug på scenen med gitaren Tom Petty. Alteret i Borgund kirke som bakgrunn. En nydelig opplevelse.

Hald av ein plass til meg

Då lyset frå dagen plutseleg forsvann, og alt gjekk i stå og vart sort
vart dagane brått både tunge og grå, og alt som låg klart falma bort
Eg famla i mørkret og leita meg fram, så modig i kvart eit steg
Så ropte eg høgt at eg skal vere med, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg!

Når venane mine legg ut frå si hamn, kjem dei då ein gong tilbake?
Når livet freistar dei, fullt og heilt, kva må dei då forsake?
For planen vi la gjeld framleis, sant? Eg er framleis heil for dei?
Og sjølv om eg er her og dei er der, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg!

Det gjekk så fort, då du fór ifrå, vil du ikkje ha meg på slep?
Kva om eg framleis vil halde fast, eg treng berre ta eit nytt grep?
Men slepp eg deg no er eg redd at du trur, at eg gjev opp å følgje med,
Vit at eg alltid vil sitje hjå deg, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg

Øyvind Blindheim 2019

Vis MOT, Mot til å bry deg, om både de du er nær, og mennesker du møter.

Alt du ikke ser

Bygg gode relasjoner og gi andre muligheten til å bry seg ved å også dele det som er vanskelig.

Jeg i sort hettegenser med MOT-logoen på brystet. Med caps på hodet ser jeg inn i kameraet og smiler.
Jeg i sort hettegenser med MOT-logoen på brystet. Med caps på hodet ser jeg inn i kameraet og smiler.
Innlegget er lest inn og kan lyttes til i nettleseren

For flere uker siden blei jeg spurt om jeg kunne holde et innlegg for tiendeklassene på Kolvikbakken ungdomsskule. Vi skulle ha ei samling i gymsalen i anledning verdensdagen for psykisk helse og jeg hadde allerede gjennomført et besøk på Fagerlia videregående skole i samme anledning. Jeg svarte ja, men ville egentlig si nei. Å snakke foran så mange mennesker stresser meg. Det er en krevende øvelse å skulle eie rommet og fange alles oppmerksomhet, noe helt annet enn å stå i et vanlig klasserom. Nå, når jeg ser tilbake på opplevelsen, er jeg både stolt og glad for at jeg var modig nok til å gjennomføre. For det hele blei en virkelig fin opplevelse for meg. Jeg vil dele innlegget og budskapet med dere, om jeg får det til gjennom denne teksten. Hovedbudskapet blir i alle fall det samme.

Om alt ikke blir slik som du hadde tenkt, kan likevel alt bli mye bedre enn det du hadde tenkt at alt skulle bli

Tidlig i lærerkarrieren min jobba jeg på Hessa barneskole i Ålesund kommune. Etter å ha arbeidet på Larsgården skole i litt over ett år, var det kjipt å måtte bytte arbeidsplass igjen. Spesielt kjipt nå, fordi pappaen min lå kreftsyk på Ålesund sykehus. Hvordan skulle jeg håndtere det å bli kjent med en haug av nye kollegaer og elever, og ha flere ulike fag fordelt på både tredje, fjerde, sjette og syvende klasse? På det første personalmøtet ba jeg rektor om å fortelle kollegiet om at pappa var syk. Og ved å dele det, ga jeg kollegene mine mulighet til å bry seg. Det var et viktig og riktig valg. Fire uker etterpå døde pappa.

Syver etter en fantastisk helikoptertur

Nå, elleve år etterpå, sto jeg i en gymsal full av tiendeklassinger og kollegaer og skulle holde et innlegg om psykisk helse. Og i salen, sto en av elevene jeg hadde på Hessa barneskole, Markus, nå min kollega. Den gang visste han ingenting om at jeg gikk rundt med verdens tyngste ryggsekk. At jeg grein meg tom og sliten i bilen, både til og fra jobb, hver eneste dag. For den ryggsekken viste jeg ikke til én eneste elev. Den sekken jeg bar på ryggen, den holdt jeg skjult for elevene. Men det at jeg valgte å vise den til kollegene mine, det gjorde at de kunne bry seg. Og den tida jeg jobba på Hessa skole, de fem månedene, de husker jeg som ei fantastisk fin tid. De positive opplevelsene jeg hadde på Hessa, og den omsorgen jeg fikk fra kolleger, gjorde ryggsekken min langt lettere å bære.

Hver eneste én av elevene i gymsalen, og alle som leser dette, har med seg en usynlig ryggsekk overalt hvor de går. Og noen sekker er tyngre enn andre, mens noen ikke kjenner sekken i det hele tatt. Noen går rundt med en sekk så tung at de helst vil være hjemme, mens andre klarer å dra den med seg ut selv de dagene den er tung. Denne sekken kan vi ikke ta av oss, og mye av det som havner i den, det rår vi ikke over. I et av besøkene MOT har på ungdomsskolene forteller vi om denne sekken. Og vi forteller om en usynlig propell som sitter på toppen av den. En usynlig propell som trenger flybensin for å fungere. Og når den fungerer, gjør den sekken lettere å bære.

Ylva og Syver var maskotter for Aafk, med hjemmedrakta på og full av forventninger

Da jeg snakka til elevene i gymsalen opplevde jeg at de var oppmerksomme. Og etterhvert som jeg snakket til de kjente jeg med tryggere i situasjonen. Jeg opplevde mestring og var klar for å dele mer. Jeg fortalte om ryggsekken jeg hadde på meg der og da, en ryggsekk som var enda tyngre enn den jeg gikk med da pappa døde.

I fjor høst begynte Syver, sønnen min, å miste synet. Dette var vanskelig å håndtere og preget selvsagt følelseslivet mitt. Situasjonen vi brått sto i, førte også til at jeg var mye borte fra jobb. Én av klassene jeg var lærer i lurte på hvordan det gikk med meg og jeg valgte å fortelle de om Syver. Jeg valgte å fortelle at Lydia og jeg hadde det vanskelig, men at Syver hadde det bra selv om han så dårlig. Det at jeg valgte å dele, førte med seg en hel del positive opplevelser. Hver eneste dag blei jeg møtt med interesserte, omsorgsfulle elever. En «high five» i gangen, et klapp på skuldra, et ønske om å få treffe Syver og spørsmål om hvordan Syver hadde det. Omsorg og oppriktig interesse som ga meg flybensin hver eneste dag. Elevene gjorde ryggsekken min lettere å bære.

Ylva, Syver og Lydia på hytta på Sørlandet

I midten av januar, i år, opplevde jeg mitt absolutte høydepunkt som lærer. På pulten min lå det nemlig en konvolutt. Og på konvoluttens framside sto det «Til en tøff liten fyr som kan takle verden», og på baksiden sto det «fra Galtworts skole av magi og fantasi». Den var selvsagt til Syver, og jeg visste hvem den var fra. Da jeg kom hjem til Syver, og han åpnet den konvolutten, fikk han verdens flotteste gave. For ut av konvolutten dro han en tryllestav. Og da Syver rettet den mot peisen til mormora, og flammene blusset opp, sto jubelen i taket. Tryllestaven var jo helt ekte!

Tryllestaven ved siden av logoen til MOT

I gymsalen dro jeg tryllestaven ut ifra lomma på MOT-genseren min og gikk rolig rundt mellom ungdommene som satt på gulvet i gymsalen. De fikk se tryllestaven, den perfekte gave. For var det noe Syver virkelig trengte, så var det en tryllestav. Den gaven, det at Syver fikk den, det er det fineste noen noengang har gjort for meg. Den ga meg tidenes største dose med flybensin. For selv om den ikke kan ta bort det som har skjedd, selv om den ikke kan gjøre slik at Syver får synet tilbake. Selv om den ikke kan gjøre noe med det jeg har i ryggsekken, så er symbolikken jeg ser i den så sterk at jeg ville dele den med både elevene i gymsalen og dere som leser. For selv om vi ikke går rundt med en tryllestav som kan gjøre at andre har det bra eller får det bra, så kan vi likevel ha den effekten på mennesker rundt oss. Vi har mulighet til å gi mennesker rundt oss en bedre psykisk helse. Vi gjør det ved å være interesserte i andre sine liv. Vi gjør det ved å bruke tid på mennesker rundt oss. Vi gjør det ved å bry oss. Dét er vår tryllestav.

Vær raus med mennesker rundt deg, vær tilstede og spør gjerne hvordan de har det, men husk å sette av tid til å lytte også. Gi en klem, gi en gave, si hei, smil og gi komplimenter! Velg å dele, også det som er vanskelig, for det gir mennesker mulighet til å bry seg. Det styrker relasjoner og gir trygghet, forutsigbarhet og hjerterom. Skap gode relasjoner, både på jobb og hjemme. Brått er de avgjørende for at du klarer å bære ryggsekken din.

Syver ser på tryllestaven han fikk. En nydelig gave

Vis MOT, Mot til å bry deg om deg selv og mennesker rundt deg ♥️

Når du prøver å forstå hvordan jeg ser, men alt du tenker på er alt det jeg ikke kan se, da glemmer du noe vesentlig. For å se er mye mer enn det øyet kan oppdage. Og forstår du ikke det, hvordan skal vi da noensinne se hverandre igjen?

Øyvind Blindheim

Les «Å lære å se, igjen», et innlegg om det å være blind (med lydfil).

Les «Å sykle for første gang, igjen», et innlegg om mulighetene god tilrettelegging gir (med lydfil).

Toetasjes lykke

Skap gode opplevelser for deg selv og andre. Vis at du bryr deg, og gjør det med handling slik som de i dette innlegget her.

Like etter høstferien fikk jeg beskjed av en kollega om at han hadde kjøpt Syver ei gave. Han hadde fått med seg hvor glad Syver er i å bygge Lego, og i ferien kjøpte han Syver en pakke Lego i London. Gaven lå på pulten min, men jeg mente det ville være fint om Trond, kollegaen min, kunne få gi den til Syver selv. Derfor avtalte jeg at Lydia skulle komme innom jobb på tirsdag.

Superhappy med gaven han fikk

Det var ganske spesielt å ta med seg Syver på jobb på tirsdag. Ikke bare fordi han skulle få motta en hemmelig gave fra Trond, men også fordi han skulle besøke skolen min i lønsjpausen. Jeg ville ha han med meg på personalrommet slik at kollegene mine kunne få treffe han, men kjente jo på at det var litt sårt, nå når Syver har blitt blind. Det gikk heldigvis fint og Syver hadde en god opplevelse.

Vi møtte på Trond i skolegården og Syver fikk gaven sin. En slik Londonbuss med to etasjer. Syver blei superhappy. For han elsker jo Lego. Vi var enige om at det var en veldig fin gave. Syver ville hjem å bygge den med en gang.

Syver var veldig fornøyd med gaven fra Trond

Det var en ting til vi hadde snakket om at vi skulle si når vi møtte Trond, annet enn takk. Og det var at Syver blei så utrolig stolt og glad for noe som Trond sa til meg en dag. Det var for flaut å si selv, derfor var det jeg som sa det. Trond fortalte nemlig at «no er ikkje lenger Batman den største superhelten. Det er han Syver !» Dere skulle sett øynene og gliset til Syver da jeg fortalte han det. Helt nydelig!

Syver og jeg på biltur til vakre Giske

Like før Lydia og Syver gikk, skjedde det noe fantastisk. Enda en positiv opplevelse for Syver, og en rørende en for meg. Ei jente i niendeklasse kom springende og ville hilse på oss. Ei jente som jeg har hatt lyst til å presentere for Syver ei stund, men så har det aldri blitt noe av. Jenta som laget en ekte tryllestav til Syver da hun fikk høre om at Syver var på vei til å miste synet. En tryllestav i konvolutt fra Galtworts skole av magi og fantasi. Og vi fikk fortelle at tryllestaven virker, men kun på peisen til mormor. For der kan vi nemlig trylle fram flammer.

Vis MOT, Mot til å bry deg om andre, slik som Trond og jenta.

Tryllestaven ved en nydelig konvolutt hvor det står «Til en tøff liten fyr som kan takle verden»

Les det flotte innlegget om da Syver fikk tryllestaven: Flybensin – I bunn og grunn positiv energi mellom mennesker

Syver har akkurat testet tryllestaven på peisen, og den fungerer.

#MOT #Forbilde #ShetlandsBlindheim #Flybensin #Positiv #Omsorg #Brydeg #Vis_Mot #Vismot #Modig #Syver #hverdagslykke #Livsmestring #Leve

Vær gode medseilere!

Samfunnet er avhengig av de gode medseilerne. Medseilere som legger tilrette for at alle opplever mestring i hverdagen. Er du en god medseiler?

Det er litt over et år siden jeg begynte å skrive blogg, en blogg som i utgangspunktet skulle være tull og tøys. Vel, ikke bare tull og tøys, for den skulle også vise hvilken fantastisk skoletur jeg hadde vært med på med tiendetrinnet til Kolvikbakken ungdomsskole. En tur helt utenom det vanlige. Selv om både bloggnavnet og de første innleggene preges av Shetlandsturen, er det likevel innleggene om hverdagen vår som er viktigst for oss. En hverdag som brått ble helt annereledes enn slik vi hadde tenkt.

Shetlandsturen

Jeg arbeider som lærer på ungdomsskole og har hatt glede av å reise på flere klasseturer. Det som gjorde akkurat denne turen så spesiell, det var at vi reiste som trinn og vi reiste med ei enorm seilskute til Shetland. Statsraad Lehmkuhl og mannskapet gjorde turen til en fantastisk opplevelse, en opplevelse jeg gjerne ville dele videre for å rose de som gjorde turen mulig. Og så er det ikke mulig å se tilbake på denne turen uten å minnes mangfoldige timer med alvorlig sjøsyke. Derfor fungerer turen som et bilde på livet for meg. For i ettertid ser jeg tilbake på både godt og vondt, men med hovedfokus på alt det positive og gode i turen. Og ikke minst alle de gode øyeblikkene sammen med fantastiske medseilere. Jeg ønsker meg gode medseilere resten av livet.

Kona mi Lydia og barna mine Ylva og Syver

Hvorfor blogg?

I arbeidet mitt som lærer på ungdomsskole og faglærer i media og informasjon, ønsket jeg å teste blogg som publiseringsplattform slik at elevene mine også kunne gjøre det. Etterhvert som jeg erfarte, fant Lydia og jeg ut at vi også kunne bruke bloggen til å skrive om MOT og gode forbilder. Etterhvert ga den oss også muligheten til å dele av eget liv og utfordringer vi brått sto til knes i. Med fokus på livsmestring og hverdagslykke blei ShetlandsBlindheim ikke bare en reiseblogg om klasseturen, men en reiseblogg om en helt annet og langt viktigere reise, livet som familie, med sorg og glede i komplisert forening. Vi er takknemlig for at dere leser. Vi er takknemlige for alle gode tilbakemeldinger. Og vi elsker at vi stadig får nye lesere, i alle aldersgrupper.

Øyvind, Syver og Lydia midtfjords på Sørlandet

Republisering av eldre innlegg

Jeg kommer til å publisere mine eldre innlegg på nytt. De får seg en liten oppussing og jeg legger inn lydfiler til de slik at mine synshemmede og blinde venner kan lytte til de uten å måtte bruke talesyntese. Vi trenger et samfunn som legger tilrette for at bevegelseshemmede og personer med andre funksjonsnedsettelser får mestre hverdagen. Selv om mitt bidrag er lite, håper jeg likevel at det kan være et eksempel til etterfølgelse, og at det vi foretar oss gjennomføres med øye for alle ved å være bevisst at vi lever i et samfunn med behov for tilrettelegging.

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag, selv når det er vanskelig

Hvordan se hverandre, sånn på ordentlig

Når du prøver å forstå hvordan jeg ser, men alt du tenker på er alt det jeg ikke kan se, da glemmer du noe vesentlig. For å se er mye mer enn det, mye mer enn det øyet kan oppdage. Og forstår du ikke det, hvordan skal vi da klare å se hverandre igjen?

Da jeg virkelig skulle få jobbe mye med MOT, endte jeg opp med å trenge budskapet mer enn noen gang.
Innlegget kan lyttes til direkte i nettleseren

De siste ukene har jeg fundert på noe, noe som jeg har hatt lyst til å sette ord på. Etter hvert som Syver har mistet mer og mer av synet sitt, har jeg erfart at det å se hverandre handler om så mye mer enn å bruke øynene sine. Og akkurat det har jeg hatt lyst til å skrive om, men det har vist seg å være vanskeligere enn jeg trodde. Jeg har rett og slett fundert på hvordan jeg kan få delt noen av refleksjonene mine på en måte som kan være opplysende uten at det er belærende. For kanskje kan noen av de møtene Syver har hatt med andre mennesker, gi oss viktig innsikt i hva som gjør møter mellom blinde og seende gode. Vi setter stor pris på om dere legger igjen en kommentar i dette innlegget. Det er med på å gi bloggen større verdi, for dere og oss.

Å møte en blind

Har du noen gang sett for deg hvordan ditt møte med en blind ville oppleves? Hvordan ville samspillet mellom deg og den blinde være? Hvem ville tatt initiativet i samtalen? Hvor ville du festet blikket ditt? Ville du vært redd for å si noe galt? Hvordan ville du visst om du gjorde deg forstått? Hva ville vært annerledes med samtalen? Ville det være noe annerledes i det hele tatt? Ville du grua deg litt til et slikt møte?

Natt til lørdag lå jeg våken og tenkte på et par av de møtene Syver har hatt med andre mennesker den siste uka, nå når han er blitt blind. Jeg tror at mange av de møtene har vært lettere, og bedre, fordi mennesker rundt oss er klar over synsutfordringen til Syver. Jeg tror nemlig at mange kan bli litt rådville i møte med blinde, om en ikke er litt forberedt. Kanskje noen forventer å måtte ta ansvar og initiativet i samtalen. Kanskje noen tror at den blinde ikke kan være en aktiv og god lytter. Kanskje blir noen også redd for at møtet ikke blir «mellom to», men et møte hvor en seende møter en blind. Og at den blinde er passiv og venter på initiativ fra den seende. Det kan hende vi tenker møtet som vanskeligere enn det er.

Syver i Trondheim på trampolinepark. Stolt, oransje og blå!

Å møte Syver

Jeg opplever, i møte med sønnen min Syver, at å se hverandre handler om mye mer enn hvordan vi bruker blikket vårt. For mine møter med Syver er minst like gode som før, selv om han ikke kan møte blikket mitt mer. Han er like utålmodig når han venter på svar på noe. Han er like interessert i alt det han har vært interessert i som seende. Han gliser like bredt når han forteller en vits. Han ler like høyt når noen sier noe morsomt. Han gir like varme klemmer som før. Han lytter bedre enn noen gang, selv om han fortsatt putter fingrene i ørene når han helst vil slippe å høre etter.

Vel, det jeg tror jeg ønsker å si, er at Syver fortsatt er like sosial og imøtekommende som han har vært før. Og med en nærhet og tilstedeværelse i møte med andre mennesker, er han på ingen måte en passiv deltaker. Han trenger kanskje litt hjelp til å forstå hvem du er. Og med helt enkle grep kan du hjelpe han med nettopp det, slik at han kan få være seg selv, slik som før. Det er til stor hjelp om du sier hei, og bruker både hans og ditt navn. Da vet han at det er han som blir snakket til, og han vet hvem som snakker. For det er faktisk slik, at han ikke engang kan kjenne igjen sin egen pappa uten å få hjelp til det. Da forstår dere at det er vrient for han å kjenne igjen dere.

Ylva og Syver lekesloss
Ylva er seig å ta i leikeslossing

Jeg helgarderte kanskje ved å si at jeg ville dele noen av refleksjonene mine. Da trenger en kanskje ikke komme fram til noe endelig svar på noe som helst. Og så er jeg jo dette med blindhet, restsyn og bruk av andre sanser ganske nytt for oss. Jeg velger likevel å avslutte innlegget, for å la siste ord være fra Heidi Halvorsen, en god venn av familien. Hun er blind, og har betydd utrolig mye for familien Blindheim. I 2016 skrev hun et dikt, som hun delte med meg for noen dager siden. Det har jeg fått lov til å dele med dere. Et dikt som passer godt til dette innlegget.

Å SE OG BLI SETT

Hva er det å SE?
Hva ser jeg?
Hva ser du?

Men du er jo blind, sier du kanskje
Ja, svarer jeg – men hva med deg
Hva ser du egentlig?

Når du ser meg, hva ser du da?
Den blinde dama som famler og ikke veit hvor ho fester øya?
Sminka og smilet som forhåpentligvis er på plass?

Hva da med usikkerheten jeg ofte føler på,
Hva med ønsket om å være med, høre til?
Ser du det med ditt skarpe blikk?

Ser du det som ligger bak det ytre
Det som ligger gjemt i hjertet –
det som bare glimtvis kommer til overflaten?

Jeg ser ikke smilet ditt – eller sminka
Jeg kan nok også støte deg vekk med mine vinglete øyne
Men på et område har jeg kanskje en fordel:

Hjerteøynene mine er ikke feilinformert
av et skarpt, ytre blikk
Kanskje jeg lettere får øye på selveste DEG?

Og jeg kjenner at jeg ønsker
Å SE og bli SETT som den jeg er
At vi begge kan lære å SE – hverandre

Heidi Halvorsen, 2016

Vis MOT, Mot til å bry deg om andre, også de du ikke kjenner så godt.

Har du lest de mest leste innleggene mine?

Syver, et modig forbilde

Gi tid, gi andre en god psykisk helse!

Lære å se på nytt

Å sykle for første gang, igjen

Vi kan klare alt!

Slik skal barnet ditt ha det på skolen, bygg relasjoner!

Hvem er Shetlandsblindheim?

#MOT #BRYDEG #LEVE #FAMILIE #SORG #BLIND #BLINDEFORBUNDET #LIVSMESTRING #MODIG #SHETLANDSBLINDHEIM #LIVET #MEDMENNESKE #BARN #TAKKNEMLIG