En verden full av muligheter

Heldig den som får Syver som makker i cockpit!

Å være løsningsorientert, også når du har det vanskelig, er ikke lett. Heldigvis har barna et litt annerledes tankesett enn oss. Heldigvis kan deres refleksjoner og perspektiv gjøre håndtering av det vanskelige mye lettere for oss. La barna vise vei!

Du gjør alt for at barna dine skal ha det bra. Men selv om du gjør alt, er det likevel så mye du ikke kan gjøre noe som helst med. Å gjøre alt innebærer altså alt det som du er i stand til og rår over, og ikke det som av ulike grunner er overlatt til andre. For du er ikke sammen med barnet ditt hele tiden. Det kan du ikke. Derfor er du, kanskje oftere enn du tenker over, prisgitt de menneskene som barna dine har rundt seg, voksne, ungdommer og barn. Hvordan barnet ditt har det, avhenger av så mange andre enn akkurat deg. Samspillet mellom barnet ditt og andre enn deg selv, vil være avgjørende for så mye av det han eller hun skal oppleve i livet.  Avgjørende for alt det vi ønsker for barna våre. For vi vil jo at barna våre skal få muligheten til å oppleve alt det som verden har å tilby. At de skal få oppleve alt det som andre barn får oppleve. Og dette ønsket endrer seg ikke, selv når du forstår at det ikke lenger er mulig å oppfylle det.

Å tenke annerledes

Hva vil du føle den dagen det går opp for deg at barnet ditt ikke lenger har mulighet til å oppleve alt det som er mulig for andre barn? Hva gjør du når du brått og uventet forstår at barnet ditt må leve et liv fullt av begrensninger. Et liv hvor du kan kjempe så hardt du vil for at barnet ditt skal ha muligheten til å oppleve alt, men vet at kampen er tapt før du i det hele tatt har begynt. Hva gjør du da? Hvordan håndterer du det som mor eller far? Hva skal du kjempe for, når du ikke lenger aner hva som vil være mulig å vinne? Jeg tror du må tenke annerledes enn før, mer som et barn. Jeg mener ikke at du skal stoppe å kjempe. Du må bare kjempe litt annerledes. Og jeg tror at det barnet selv gjør og erfarer, er viktigere enn alt det du selv kan gjøre. Og jeg tror at jo fortere du klarer å omstille deg, og kjempe annerledes, jo raskere vil livet bli mindre vanskelig. Jo raskere vil du se mulighetene barnet ditt har, og ikke begrensningene. Men tro meg, det er vanskelig.

En annerledes hverdag

Det kan være skummelt og overveldende å tenke på hverdagen til barnet ditt når det blir sykt. Når du opplever at barnet ditt er mer sårbart enn noen gang. Skummelt fordi du ikke vet hvordan du, barnet eller de rundt det, kan klare å skape alt det du ønsker at barnet ditt skal få oppleve. Og overveldende fordi du forstår hvor mye og mange, både personer og situasjoner, du ikke rår over. For har du noen gang tenkt på hvor mange mennesker som kan virke inn på hverdagen til barnet ditt? Kanskje du ikke har tenkt på hvor mange mennesker som virker inn på din egen engang?

Fra drøm til virkelighet

Syver har hatt en drøm i mange år nå. En drøm om å få kjøpe sin egen Go-Kart. Det er lenge siden han begynte å spare penger til den. Lydia og jeg har likt godt at han har hatt en klar plan for pengene, selv om vi vet at han likegodt kan ende opp med å endre drømmen. Og så regnet vi vel egentlig med at Syver ville bli mer enn nok fornøyd med å kjøre, uten å eie. Da Syver begynte å miste synet sitt i fjor høst, forsto vi voksne at det ville bli vanskelig å oppfylle ønsket om å kjøre Go-kart. Og nå, ni måneder etter at synet hans begynte å svekkes, vet vi at han ikke kommer til å få synet tilbake. Vi har forstått det at mye av det Syver skal oppleve framover, inneholder begrensninger. Begrensninger vi må forholde oss til. Men hvordan vil Syver oppleve disse begrensningene? Hvordan vil han håndtere de? Hva vil han føle når han møter de? I dag fikk vi et klart svar på dette.

Selv om ikke antrekket er helt på plass ennå, er Syver klar for Go-Kart

En annerledes Go-kart

I dag viste Syver oss at han også kan leve ut drømmer. Han har nemlig forstått at drømmer kan oppfylles om han lar andre ta del i dem. Han har forstått at opplevelser blir best om du deler de med andre. At andre mennesker kan være med på å oppfylle hans egne drømmer. I dag fortalte han oss at han fortsatt ønsker å kjøpe seg Go-kart. Den drømmen lever videre. Men den Go-karten han ønsker seg er litt annerledes enn de Go-kartene han har ønsket seg før. Han ønsker seg nemlig en Go-kart med to seter. Da jeg spurte om hvorfor den skulle ha to seter fortalte han at han ikke kunne kjøre alene. Han måtte ha med seg en kamerat som kunne hjelpe. Og om han hadde med seg en kamerat, ja da kan jo de vinne mange pokaler, sammen.

Det tar nok litt tid før vi venner oss til lukta av svidd gummi og brølende motorer

Å oppfylle egne og andres drømmer

Viktigheten av samspillet mellom mennesker er tydeligere for meg enn noen gang. For at jeg skal få et godt liv, fullt av muligheter, er jeg avhengig av de jeg har rundt meg. Og de er avhengig av meg. Du som leser dette innlegget nå, du har mange personer som er avhengig av at du bidrar inn i deres liv. Enkelte dager kan du være den som gjør livet verdt å leve. Du kan være den som muliggjør drømmer og opplevelser. Drømmer og opplevelser som gir andre et godt og innholdsrikt liv. Tar du oppgaven på alvor? Og er du klar over hvor heldig du er når du sitter der, alene i en Go-kart på vei mot nye eventyr? Har du plass til en til?

#Brydeg #Mot #Shetlandsblindheim #familie #sorg #livsmestring #VisMot #Mot_Norge

Du kan virke enormt positivt inn på andres liv, enten du vet det eller ei!

Vis MOT, Mot til å bry deg og Mot til å leve, hver eneste dag!

For alltid ung – 3 versjoner

Syver oldstripes.JPG

Det er noe som skjer med deg når du lytter til musikk som klarer å spille på følelsesregisteret ditt. Musikk som ikke bare er låter godt, men tekster som treffer deg. I dette innlegget gir jeg deg noen refleksjoner og i tillegg noen forslag til spillelista di.

Du vet når du setter på sangen som får deg til å komme i stemning? Den sangen som får deg til å drømme deg bort, litt etter litt. Med rytmer som sender deg lengre og lengre bort fra der hvor du er, og over i en tilstand hvor du er nær overbevist om at ordene i sangen beskriver din egen virkelighet. Nær overbevist om at det du ikke klarer å si, beskrive eller forklare, det får en stemme. En stemme som med overbevisning og kraft setter ord på hvordan du har det akkurat nå. Eller en stemme som setter ord på hvordan du ønsker å ha det.

I går hjalp jeg noen venner med å flytte. Jeg visste at det ville bli satt pris på og det var tilfredsstillende å kunne hjelpe de. Dette var samme dag som innlegget mitt «Tåkeland» sto på trykk i lokalavisa vår Øy-Blikk. Et innlegg hvor jeg, etter å ha beskrevet eget liv som delvis tåkelagt, også gjør oppmerksom på at andre også lever liv som er vonde og vanskelige. At andre også lever i uvisshet og sorg. Selv om det ikke nødvendigvis er synlig for oss. I innlegget oppfordret jeg også leserne om å stille opp for de som de vet lever i tåka. For det er fryktelig tungt å stå i den alene.

Jeg har stor respekt for, og beundrer, Bod Dylan som formidler. Det gjør noe med meg når jeg lytter til hans sanger og det han kommuniserer. Kona er ikke like stor tilhenger og mener han synger som ei kråke. Ikke er hun spesielt glad i munnspillet hans heller. Likevel har noen av hans sanger satt spor i oss. Og heldigvis, for Lydia sin del, har svært mange andre artister gjort hans mesterverk tilgjengelig for de som ikke liker munnspillspillende kråker. Jeg vil dele noen av de med dere i bloggen framover. Jeg vil dele noen av de historiene som gjør inntrykk på meg, og som kanskje kan virke på samme vis på dere. Ikke bare historiene til Bob Dylan, men historiene til flere andre som formidler gjennom musikk og sang.

Da jeg kom hjem etter en dag med tunge løft og gode samtaler, satte jeg på stereoanlegget. Dylan sin Forever Young – Slow Version, fra albumet Planet Waves, er helt nydelig. I løpet av kort tid hadde jeg lyttet til flere versjoner, fra ulike vokalister. Den dagen var sangen et ønske fra meg om hvordan barna mine skal leve og ha det. Og kanskje er det spesielt tanken om å kunne bevare alt det som barn er gode på, også når de går inn i ungdomstida en gang. At de lever akkurat nå, og uten bekymringer for framtida. At de lever både for seg selv, og for andre. Akkurat slik ønsker jeg også å kunne leve nå. Her og nå, uten bekymringer for framtida.

  • Bob Dylan: Forever Young – Slow  Version
  • Ylva: Forever Young
  • Meat Loaf: Forever Young

Forever Young

May God’s bless and keep you always
May your wishes all come true
May you always do for others
And let others do for you
May you build a ladder to the stars
And climb on every rung
May you stay
May you stay forever young

Forever young
Forever young
May you stay
Stay forever young

May you grow up to be righteous
May you grow up to be true
May you always know the truth
And see the lights surrounding you

May you always be courageous
Stand upright and be strong
May you stay
May you stay forever young

Forever young
Forever young
May you stay
Stay forever young

May your hands always be busy
May your feet always be swift
May you have a strong foundation
When the winds of changes shift

May your heart always be joyful
May your song always be sung
And may you stay
May you stay forever young

Forever young
Forever young
May you stay
May you stay forever young

Bob Dylan

Tåkeland

tåke.jpg
Bildet er tatt fra Skjongholmen mellom Valderøya og Giske.

I dag blei teksten min «Tåkeland» publisert i lokalavisa Øy-Blikk. Jeg setter stor pris på de positive tilbakemeldingene jeg har fått og ønsker gjerne at dere kommenterer blogginnleggene mine. Det gir bloggen større verdi for Lydia og meg. Og kanskje også for andre.

Dagen før 17. mai og tåka ligger tykt over Valderøya. Duggvåt plen skriker etter klipping før den store dagen. Klipperen har streika, men det går bra. Det gjør absolutt ingenting akkurat nå. Jeg kjører ungene på skolen og har store forventninger til dagen. Ungene har fått spørsmål om de vil være maskotter på kampen mellom Aafk og Tromsdalen i dag. De har fått beskjed om at de selv får velge hvilke spillere de vil holde i handa på veg ut på kunstgressmatta. Begge vil gå med Andreas Lie, for han er onkelen til noen venner.

Da jeg stopper utenfor skolen velger jeg å følge ungene inn, selv om de gjerne vil klare seg selv. Det er kjekt å møte på kjentfolk og spesielt vennene til ungene mine. De setter vi stor pris på. De er gull verdt. Tåka letter og Syver spør hvordan det der med tåke egentlig fungerer. Et forsøk på forklaring avsluttes med lovprising av at sola titter fram. Det fascinerer meg hvor fort været kan snu.

Inne i garderoben møter vi Terje, Sølvi og Lena, de betyr mye for oss nå. De har fått en helt spesiell oppgave. En oppgave vi er trygge på de håndterer glimrende. Enkelte dager er det nemlig som om tåka ligger tykt over oss, ikke bare på Nordstranda, men uansett hvor vi er. Syver er nemlig på vei til å miste synet. Og selv om vi har funnet en måte å håndtere det på, får vi ikke gjort noe med tåka. Enkelte dager slipper ikke sola til. Da er det tøft å leve. Og med tåke tett rundt seg er det vanskelig å finne mening. En kan fort bli motløs. Da er det godt å oppleve at noen kommer og står i tåka sammen med oss. Noen som, etter litt, også tar oss med ut av tåka og som viser oss at Syver har det godt på skolen, hver eneste dag. De som jobber på Valderøya barneskole gjør nettopp det. Og vi har mange andre som hjelper oss ut av den samme tåka. Vi er privilegerte og har mange å sette pris på.

Å tenke billedlig kan ofte sette situasjoner i nytt perspektiv. Jeg liker å tenke i bilder. Det får meg til å tenke annerledes, både på årsaker og konsekvenser av situasjoner jeg står i. Kanskje gjør det det lettere å se løsninger i vanskelige situasjoner også.

Ute i bilen igjen, kjørte jeg hjemover mot Nordstranda. Der lå tåka tykt igjen. Det fikk meg til å tenke. Mon tro hvem andre som bor i tåka nå? Jeg valgte å ta meg en kjøretur rundt Valderøya, og som antatt skiftet det mellom full sol og tykk tåke, flere plasser på øya. Over til Ålesund gikk det ikke an å se i det hele tatt. Og når jeg tenkte billedlig igjen ble jeg minnet på at familien min ikke er alene om å ha det vanskelig nå. Mange andre lever i tykk tåke, selv om sola titter fram av og til. Jeg håper de ikke står alene i tåka. Jeg håper de har folk rundt seg slik som vi. Slike som venter med de til tåka forsvinner, eller tar de med bort fra tåka innimellom. Hvem kan du ta med deg?

Da jeg blei kontakta av Øyvind i Øy-Blikk 1. april, blei jeg egentlig ganske rørt. Han spurte om jeg kunne tenke meg å skrive i avisa innimellom. Selv om jeg var usikker på om jeg turte, blei det en slags personlig seier for meg. I fjor høst turte jeg ikke dele noe som helst, men når jeg først tør dele, så blir det satt pris på av andre. Andre enn mamma og svigermor liksom. Jeg får dele med dere, og for meg er det en måte å håndtere tåka på. Kanskje kan det at jeg deler, hjelpe andre med å håndtere den også? Kan du dele?

ShetlandsBlindheim leser – Å plukke Stjerner fra himmelen

Det er rart hvordan opplevelser, som i utgangspunktet virker ordinære, kan åpne øynene for en helt ny verden. At helt ordinære gjøremål og hendelser, satt i perspektiv, kan vise en virkelighet som eksisterer kun fordi du ser den i det nye perspektivet. En slik opplevelse hadde jeg forrige søndag. Men det var først i dag jeg forsto hva jeg hadde vært vitne til.

Å plukke stjerner fra himmelen

Å plukke Stjerner fra himmelen – Originalt innlegg

Jeg skreiv dette innlegget i et forsøk på å sette ord på noen av erfaringene Lydia og jeg gjør oss nå når sønnen vår mister synet. Da jeg leste inn dette innlegget til en venn, kom jeg på at det kanskje kunne være fint å høre for andre enn henne. Jeg har derfor lest inn innlegget med noen få og enkle bildebeskrivelser.

 

Hverdagslykke!

Å skape hverdagslykke

Skape eller finne hverdagslykke?

Jeg har vært åpen med kollegene mine om de utfordringene Syver og familien min har hatt det siste halvåret. De er klar over at Syver har store utfordringer med synet sitt. Samtidig har jeg også fortalt at vi klarer oss bra. At vi finner en vei som fungerer på et vis. At Syver har det veldig bra. At Syver lever i nuet, og at vi andre gjør det samme, så godt vi kan. Vi forsøker å skape gode opplevelser hver eneste dag, om så små øyeblikk. For når vi setter hverdagen vår i perspektiv, et sånt vanskelig perspektiv som endrer det aller meste, da vil vi utnytte hver eneste dag. Et sånt perspektiv hvor vi er usikker på framtida. Jeg mener ikke at det er vanskelig hele tida, for egentlig gjør jo vårt nye perspektiv dagene bedre på et vis. Og ikke nødvendigvis bedre enn dagene til andre småbarnsfamilier. Men kanskje vi lettere klarer å glede oss over hverdagslige hendelser? Eller kanskje vi velger å lete litt bedre etter ting som gleder oss. Og kanskje finner vi det da, oftere enn før? Kanskje det har blitt enklere for oss å ha det bra, selv om vi har det vanskeligere enn noen gang? Gir det mening? At hverdagslykken er lettere å finne?

Positivt fokus

At jeg valgte å være åpen med kolleger om situasjonen vi er i, har gjort det lettere for meg å være på jobb. Og jeg mener det gjør det lettere for kollegene mine å bry seg. Det gjør det lettere for de å være en god kollega. De vet vi har det vanskelig, men forrige gang jeg snakket med personalet på Kolvikbakken, valgte Lydia og jeg å ha et annet fokus. De fikk høre at det går bra med Syver. For Syver har det virkelig bra, hver eneste dag. Måten han takler sine egne utfordringer på, imponerer. Og det gjør det lettere for Lydia og meg. Vi har det godt.

Vi fikk et gavekort på Lekeland fra kollegene mine på Kolvikbakken skole. De ville gi oss noe, noe til hele familien. En gave fra gode kolleger. Det blei vi utrolig glade for.

Småtinglykke

La oss dyrke småtinglykke!

Jeg fant en pakke på kontoret mitt i dag. Ja, altså, ikke mitt kontor, men det kontoret jeg deler med 6 andre. Pent innpakket, med bånd og kort, var pakken plassert på min pult. Pulten som knapt er synlig på grunn av alt jeg ikke tør rydde vekk helt ennå. For når jeg rydder, da finner jeg ikke igjen noe som helst.

Båndet på pakken satt godt fast. Og, som alltid, skulle det av uten bruk av saks. Derfor blei det litt kløning før båndet rauk. Kortet som lå ved, var fra en god kollega. Og gaven var ei bok. Ei nydelig bok om å se glede i stort og smått. Ei bok som inspirerer og viser veier til hverdagsglede, hjemme og i hagen. Ei bok med tekster til hver kalenderdag. Tekster med refleksjoner over livet og øyeblikk livet gir. Boka heter «Å dyrke Småtinglykke gjennom årstidene» og er skrevet av Else Britt Sæter.

La oss bruke hver dag, dere. La oss bruke hver dag til å finne småtinglykke, for oss selv og for andre.

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag. Mot til å bry deg om deg selv og folk rundt deg.

#Forbilde #Mot #ShetlandsBlindheim #ØyvindBlindheim #Livsmestring