Kjenner du noen som snakker nederlandsk?

bedringens_vei-2075110-4-1537132658786

Når livet sender deg på uventet reise

Å håndtere at livet brått og uventet endrer seg, er vanskelig. Og vanskelighetsgraden varierer ikke bare grunnet endringens karakter alene, og konsekvenser de gir for livene våre, men også utfra livserfaringene til de som opplever de. For det er ikke ukjent at vi håndterer vanskelige situasjoner forskjellig. Derfor er det svært vanskelig å forstå hvor stor innvirkning vanskelige situasjoner har på mennesker rundt oss. Det er til og med vanskelig å forstå selv om du er både nær og god venn med de som står midt oppi det. Og kanskje kjenner du bare til halvparten av kampen de kjemper? Kanskje du rett og slett ikke har fått innsyn i hele det virkelige bildet av endringene de går igjennom. Hva gjør du da? For du vil jo hjelpe!

Du havna på feil plass

For en tid tilbake fikk jeg høre om en billedlig reise om livet. En historie hvor du ser for deg at livet er en reise og du har en planlagt destinasjon. Men så, brått og uventet, havner du en helt annen plass. En reise som startet med et helt annet land som destinasjon enn det landet du havna i. En reise hvor en hadde planlagt aktiviteter og opplevelser som var forbeholdt den opprinnelige destinasjonen. En reise som ved en plutselig og uventet omveltning endte i Nederland. Et sted en ikke var forberedt på å komme til i det hele tatt. Planer og drømmer måtte skrinlegges. Opplevelser og aktiviteter en hadde gledet seg til ble umulig å gjennomføre. Hva gjør en da? Når en plutselig og uforberedt står med familien i et annet land? Og hva gjør en når en forstår at det er der en skal være. Resten av livet? Kan det gå bra?

cropped-img_20190223_161947_974-2075110-2-1551038098042-2.jpg

Hvilken rolle tar du?

Når en nettopp har landet oppi en situasjon som er vanskelig og annerledes er det naturlig å måtte håndtere de vanskelige følelsene først.
Planer en har, på både kort og lang sikt, skrinlegges, for en er ikke klar for å endre de ennå. Drømmer en har på vegne av seg selv eller de du er glad i, er ikke mulig å følge lenger, og en er ikke klar for å skape nye drømmer, ikke ennå. En går inn i en fase hvor følelsene styrer, mer enn fornuften, for en klarer ikke tenke rasjonelt ennå. En går inn i roller og mønstre en kanskje ikke visste en hadde. Vi håndterer vanskelige situasjoner forskjellig.

Jeg gikk inn i en rolle hvor alt må ordnes og fikses. Jeg er i den ennå. I vårt annerledesland et det jeg som forsøker å avklare rettigheter, finne mulige flyavganger til mer håndterbare destinasjoner, se etter reiseguider som kan hjelpe oss i det nye landet. Men jeg er ikke kommet så langt at jeg aksepterer at vi ikke kommer oss vekk. Vekk fra et land vi ikke hadde planlagt å reise til. Vekk fra situasjoner vi ikke aner noe om. Vekk fra alt vi ikke forstår! Og nå vil vi ikke bort herfra og til det landet vi egentlig skulle reise til. Nå vil vi bare reise hjem…

Vår reise til Nederland

I romjula forsto vi at hjemmet vårt, det livet vi levde, ville forandre seg. Hjem, slik vi engang så det, kunne i verste fall bli ugjenkjennelig. Nå vet vi at alt er forandret. Vi havna på leting etter et nytt hjem. En måte å håndtere det livet vi har nå, på godt og vondt. Det vet de vi har rundt oss, de som forsøker å være medseilere på ferden vi så ufrivillig har begynt på. Vi er heldige og har mange medseilere. Mange av de har vært i annerledesland før. Mange av de har mistet sitt opprinnelige hjem de også. Og mange av de har funnet seg et nytt hjem. Et hjem som ikke er likt sitt opprinnelige, men som fungerer godt. Og så har vi invitert med oss mange dyktige reiseledere på turen vår. Folk med ulik bakgrunn, men med felles skjebne. Mennesker som også, brått og uventet, havna i et annerledesland. Og de er mer rutinerte enn oss. De er forbilder for oss og viser oss at uansett hvor tøft og vanskelig livet kan være, så finnes det en vei gjennom det vanskelige og til er sted vi til slutt kan kalle hjem.

Lydia og jeg er på leting. Med masse gode folk rundt oss, er vi på leting etter en måte å håndtere Nederland på. Hjem er ikke slik det en gang var, men vi må skape oss et nytt hjem. Et nytt hjem i Nederland. Med alt det vakre som finnes der. Heldigvis har vi mange rundt oss, og mange av de snakker også nederlandsk. De forstår oss og hva vi brått har fått som nytt hjem. De forstår at det tar tid å erkjenne at vi aldri kommer tilbake til det vi engang hadde. De forstår at vi sliter nå. At vår kamp er utmattende og vond. Men viktigst av alt, så forstår de og kommuniserer til oss at vi vil få det til. At vi til slutt vil kalle Nederland vårt hjem. Og kanskje er det først når vi klarer å erkjenne det, at vi er klare for å se alt det flotte Nederland har å by på.

2017 2017 oktober 183 (3)

Håpet sit i skuggen

I diktet Håpet sit i skuggen, har jeg fortalt min historie om å være på leting etter noe trygt og godt i et ukjent land. Og du finner det kanskje ikke på de mest opplagte stedene. Du får det ikke nødvendigvis fra de som roper høyest eller de som lover at det går bra. Og kanskje finner du det ikke i det hele tatt? I vårt tilfelle er det ungene som gir oss voksne håp. Kanskje vil diktet gi ny mening for leseren når jeg har skrevet om Nederland. Og når jeg er klar for å dele, vil jeg si noe om mulige tolkninger av diktet. Kanskje noen av dere vil dele deres tolkning? Og kanskje snakker dere nederlandsk? Jeg gjør det nå, ikke flytende, men nå gjør jeg meg i alle fall forstått.

Håpe sit i skuggen

Ei sjuk familie stoppar opp, framfor ein liten by.

Dei er på leit og trenger sårt, å finne mat og ly.

Ei mor, ein far med jenta si, med alt dei eig på rygg.

Dei gjeng med ljoset i ei lykt, og trua gjer dei trygg

Når byen som dei vandrar mot, skin opp og viser seg,

då samlar dei si rest av kraft, og jenta viser veg.

Tvil og sorg har vore sterk, men dei har fått eit råd.

Det ga dei kraft og dreiv dei fram, lik som ein heltedåd.

På torget, lett tilgjengeleg, står ein flokk med folk bak disk.

Dei tilbyr posar fylt med håp, og lovar du blir frisk.

Dei sel alt det som folket treng, for rike blir dei då.

Seier kva som helst for dine pengar, sjølv at blinde folk skal sjå.

I eit hjørne, borti mørkret, sit ein tiggar på eit pledd

med blikket festa på eit skilt, ein kan sjå at han er redd.

På skiltet står det klart i tekst at tiggarar skal vekk,

Likevel så sit han der, held godt tak rundt ein sekk.

Den litle jenta ser på han og auga får kontakt.

Ho gir eit smil som seier alt, som ord ei kan få sagt.

Då smiler mannen vennleg, og gir i frå sin sekk,

og det han gir kan alle få, ved å sjå, ikkje vende seg vekk

Medan menneska må kjempe, for å kjøpe det dei treng,

ligg jenta med familien sin, i ly, trygg i ei seng.

Jenta ligg og undrar seg, eig dei inga skam?

Blind for andre enn seg sjølv, så såg dei ikkje ham?

Eit barneauge har eit blikk, fritt for mistru og tvil,

Og jenta såg at tiggaren, han trengde håp og smil.

Det la til rette for eit val, håp i synergi

ho fann ut at håp avlar håp, for du får det ved å gi!

Øyvind Blindheim

Lenker til dikt jeg har skrevet

Håpet sit i skuggen 

Lyset vinn alltid

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag, selv når det er vanskelig! Vis MOT, Mot til å bry deg om mennesker rundt deg. Velg å være et lysglimt i andres liv!

#håp #sorg #glede #familie #Mot #VisMot #mot_norge #motnorge #mot_giske #motålesund #motgiske #mot_ålesund #shetlandsblindheim

Vi kan klare alt!

Viktige erfaringer

Etter flere år som ansatt i omsorgsbolig og skole har jeg erfart hvor givende og verdifullt det er å arbeide med mennesker. I studietiden min arbeidet jeg i omsorgsbolig sammen med mennesker jeg ble virkelig glad i. Det var så kjekt og givende at jeg arbeidet nesten hver eneste helg, i mange år. Og da jeg begynte som lærer fortsatte jeg å arbeide i helgene. Jeg opplevde stor mestring i arbeidet og jeg møtte mange spennende utfordringer. Det var spesielt interessant å lære hvordan kommunikasjonen mellom mennesker kunne avgjøre hvordan arbeidsdagen blei. At måten vi kommuniserte med beboerne på, ubevisst eller bevisst, var avgjørende for god relasjonsbygging. Noe så selvsagt, men likevel så utfordrende for oss som arbeidet der. Og om det var utfordrende for oss, tenk da på beboerne som i løpet av en uke måtte kommunisere med mer enn en håndfull ansatte. Det som for oss ansatte var arbeid, var for beboerne hverdagen. Det som for oss var jobb, var beboerne sine foreldre sitt håp om et godt liv med omsorg og glede.

Gode minner

I mine første år som lærer var jeg så heldig at jeg fikk oppleve, tett på, en familie som taklet det livet ga dem på en beundringsverdig måte. To solide og varme foreldre med tre barn. To flotte jenter og en nydelig gutt på åtte år. Samme året som jeg mista pappaen min fikk jeg muligheten til å ha besøk av gutten ei helg i måneden i nesten tre år. Først på opplevelseshelg sammen med meg og familien min i Olsvika, og så, da jeg gifta meg med Lydia, ute på Valderøya. Det var mange opplevelser med de som gjorde sterkt inntrykk. Vi hadde det så gøy og godt sammen. Jeg husker spesielt godt da jeg var med familien på Fjellsetra for å stå på slalom. Gutten i Sit-ski» og jeg med ski på beina og hendene på styret. Skrekk og fryd i skjønn forening i full fart. Havna på trynet gjorde vi også, med latteren rungende over heile løypa. Gode minner fra ei tid full av både sorg og glede. Å bli kjent med Eskild og familien var en berikelse, både for meg og familien min, og noe jeg er evig takknemlig for.

Opplevelser motiverer

Gjennom arbeidet mitt i omsorgsbolig og opplevelsene mine med Eskild og familien, kjente jeg hvor deilig det gjorde å skape gode opplevelser i møte med enkeltmennesker. Og det er nok derfor jeg gjennom lærerjobben har følt så sterkt, og arbeidet så hardt, for flere av de elevene jeg har hatt ansvaret for fram til nå. Og etter å ha sendt fra meg tre klasser på ungdomsskolen sitter jeg igjen med opplevelser av mestring som jeg vil ta med meg resten av livet. Opplevelser som gjør at jeg ikke angrer på at jeg ga opp drømmen om jusstudier til fordel for lærerskolen i Volda. Opplevelser som gjør at jeg tror jeg skal klare å finne veien tilbake til lærerjobben etter et år som delvis sykemeldt.

Selv om erfaringene jeg har gjort meg i arbeidet med enkeltmennesker gjør meg bedre rustet til å takle min framtidige arbeidshverdag, er det likevel noe som er viktigere. Langt viktigere enn alle de elevene jeg i framtiden kommer til å brenne for. Og det er sønnen min Syver. Han trenger meg nemlig mer enn noen gang. Det er lenge siden forrige innlegg på bloggen, og det har sammenheng med livssituasjonen vi er i nå. Syver, sønnen vår, er nemlig blitt blind. Ikke blind som i at alt er svart. Ikke blind som gjør at han ikke ser noe som helst. Det finnes nemlig forskjellige kategorier blind. Likevel så blind at livet vårt vil bli annerledes. Annerledes for alltid. Og det deler vi gjerne med dere som leser. Det deler vi gjerne med alle. For det gjør hverdagen vårt lettere å håndtere.

Gode forbilder

Kanskje vi vil dele mer med dere senere. Kanskje. Men før vi deler mer, vil jeg at dere skal huske på dette blogginnlegget. Huske på det jeg skreiv i avsnittene over. For da vil dere forstå. Da vil dere se at Syver er verdens heldigste gutt. For selv om han som syvåring får tidenes tyngste bagasje i den usynlige ryggsekken sin, så har han alle forutsetninger for å kunne bære den. Han har nemlig foreldre som gjennom jobb og venner, har så mange gode og positive opplevelser med mennesker som tilsynelatende har vanskeligere liv å leve enn mange andre. Han har foreldre som gjennom arbeidet med mennesker har møtt så mange modige forbilder. Forbilder i både barn og foreldre som viser at selv hvor tøft og vanskelig livet kan se ut, så finnes det en vei. For andre har gått den før oss. Og den veien går vi på nå!


Da himmeln raste ned 

Du ekkje som dei andre du, det vet du veldig godt. 

Du ekkje som dei andre du, med alt det du har fått. 

Du ser det klart, som blod i snø, at nokke har gått galt, 

Og e kan ikkje skjule det, det gjør for vondt, e heilt brutalt 

Ka gjør du for å stå på beina? Ka gjør du for å fortsatt gå?  

E svaret Gud og hellig kraft, et svar på barnetro? 

Eller fulgte superkrefter med, da himmeln raste ned?  

Du ekkje som dei andre du, der motstand gjør dei lam! 

Du ekkje som dei andre du, du tar de faktisk fram! 

Du ser det klart, som lys på land, fra beksort ferd langs skjær. 

Og e, kan ikkje finne fram, der e e blind, så hold de nær. 

Ka gjør du for å stå på beina? Ka gjør du for å fortsatt gå?  

E svaret Gud og hellig kraft, et svar på barnetro? 

Eller fulgte superkrefter med, da himmeln raste ned?  

E ekkje som dei andre e, men pappa det e bra 

E ekkje som dei andre e, men slapp av litt, husk ka e sa 

E ser det klart, at du e redd, for at e skal bli blind 

E sir det no, du sa det sjøl, at lyset alltid vinn 

(Øyvind Blindheim, 2019)

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag, også når det er vanskelig.

I lys av det jeg har delt i dette innlegget vil kanskje diktet jeg delte på lillejulaften få nye mening:

Lyset vinn alltid!

Har du lest om da Syver fikk verdens flotteste gave av en av elevene mine? I lys av dette innlegget forstår du hvorfor gaven var så fantastisk!

FLYBENSIN – I BUNN OG GRUNN POSITIV ENERGI MELLOM MENNESKER


#Mot #Mot_Norge #Mot_Giske #Mot_Ålesund #Skole #Helse #Syk #Dikt #Sang #Forbilde #MotBrydeg #Lysetvinn #Lys #omsorg #

Se meg, kanskje du får fram et smil

Norske sykehus skal være verdens beste! Ingen flere kutt!

For noen uker siden skreiv jeg et innlegg om viktigheten av å bygge gode relasjoner i skolen. Relasjoner mellom lærer og elever og relasjoner mellom elevene. Gode relasjoner skaper forutsigbarhet og trygghet. Det skaper et klima hvor også andre ting enn fag er i fokus. Hvor enkeltindivider blir sett og føler seg sett, uavhengig av faglig og sosial fungering.

Les innlegget her:

Slik skal barnet ditt ha det på skolen!

Foreldre med MOT på Haukeland sykehus

De samme gode relasjonene mener jeg er viktig å arbeide fram i helsesektoren også. Selvsagt. Selvsagt både kollegaer imellom og mellom ansatte og pasientene. I innlegget mitt om skole skreiv jeg at jeg ønsker meg flere kollegaer. Flere kollegaer med ulik kompetanse som kan være med på å bygge trygge og gode læringsmiljø i en skole hvor de voksne har tid nok til elevene. Etter å ha lest, gang på gang, at det må kuttes i helsesektoren lurer jeg på hvordan de hardtarbeidende ansatte der skal klare å bruke nok tid på pasientene. Nok tid til å skape trygge og gode relasjoner som gjør at hver enkelt pasient føler seg sett og tatt på alvor.

De siste fire månedene har Lydia og jeg vært på mange sykehusbesøk med sønnen vår Syver. Han har store utfordringer med synet sitt og det har vært en vond og vanskelig reise. En reise uten gode nyheter. Uten oppløftende funn. Uten hvileskjær.

Men selv hvor utfordrende ferden har vært, blir det feil å si den har vært uten lyspunkter. For de har det vært mange av. Og hvert eneste lyspunkt har vært de menneskene vi har møtt, de menneskene som har som arbeid å hjelpe oss. De har betydd utrolig mye for oss. De har sett oss.

Syver, og vi, har blitt møtt av så stor omsorg, interesse og humør i det norske helsevesenet at vi ved hvert eneste sykehusbesøk har reist hjem med mer enn vanskelige tanker og bekymringer. Vi har reist hjem med en sterk og ektefølt opplevelse av å være i de beste hender. Vi har kjent oss ivaretatt og sett, ikke bare på sykehuset, men vi har tatt med oss de positive følelsene hjem også. Slik at vi, før hvert eneste besøk, har hatt positive forventninger om å møte helsepersonell som brenner for å hjelpe oss. Det har gjort oss godt i en hverdag preget av vanskelige tanker om framtida. Tusen takk for at dere velger å arbeide med mennesker. Tusen takk til alle som velger å arbeide i norsk helsevesen!

Jeg har et sterkt ønske om at alle andre som møter opp på norske sykehus skal oppleve det vi har gjort. At hver eneste en skal møte helsepersonell som har tid til å gjøre jobben sin på en måte som tilfredsstiller både helsepersonellet selv og pasienten. At helsepersonell har gode nok rammer til å bruke seg selv og sin kunnskap optimalt, i samarbeid med andre, og på den måten gjøre norsk helsevesen til verdens beste helsevesen. Og når vi bor i Norge, skal det være mulig. Det skal være mulig å gi norsk helsepersonell rammene som skal til for å være verdens beste utgave av seg selv!

Ingen flere kutt i norske sykehus!

Lik og del hvis du er enig

#Mot #Brydeg #Helse #Syk #Forbilde

Vil du gi opp?

Dagens innlegg er ikke av det lange slaget. Det har vært få av de i det siste  Jeg har flere tanker om hva jeg kan skrive om, men har ikke funnet motivasjon for å skrive. Derfor gjør jeg en vri i dette innlegget  Jeg ønsker bidrag fra dere.

Jeg har startet på et dikt som jeg ønsker skal ende positivt, godt eller i alle fall med et snev av håp. Jeg får det ikke til selv, men tar gjerne imot bidrag fra dere som leser bloggen min. Send de inn som kommentar. På forhånd takk

Du vet livet faller sammen, og du klarer ikke gå…
Du vet tankene blir mørke, og alle dager grå…
Hva gjør du da, vil du gi opp?

Du vet ingenting gir mening, og det nytter ikke be…
Du vet stormen ikke gir seg, og du finner ikke le…
Hva gjør du da, vil du gi opp?

Forslag til løsning?

Takk til alle som sender inn forslag. De ligger i kommentarene til innlegget.

Slik skal barnet ditt ha det på skolen! Bygg relasjoner

Bildet er tatt av en tidligere elev av meg. Vi var en gjeng på fisketur på berga nedenfor Borgund kirke i Ålesund. Good times!

Strategivalg

Når en arbeider som lærer må en være glad i folk. En må ønske å få fram det beste i elevene og velge gode strategier for å få dette til. Og når jeg sier at en må ønske å få fram det beste i elevene, snakker jeg ikke bare om fag. Da snakker jeg også om å velge strategier som gjør at alle elevene også videreutvikler sosiale ferdigheter. Og spør du meg, så mener jeg at de sosiale ferdighetene er langt viktigere enn de faglige. Det er de sosiale ferdighetene som bygger solide og utviklende klassemiljø.

Elever og voksne trenger trygge og forutsigbare arenaer på skolen. Arenaer hvor vi kan gi av oss selv, og vite at vi blir tatt på alvor. Arenaer hvor vi kan våge selv om vi risikerer å feile, fordi vi vet at alle andre gjør det samme. Arenaer hvor vi vet at klassekameratene hjelper, dersom noen trenger det. At ingen er ensom, når alle andre er sammen. At vi smiler til hverandre og ikke bare til utvalgte. At vi får snakke, om vi har noe på hjertet. At vi får trøst om noe er tungt å bære på. At vi blir sett, hver eneste dag, mange ganger. Ikke bare sett med blikk, men sett med hjertet.

Trygge og utviklende arenaer på skolen

Dersom vi ønsker å skape trygge og utviklende arenaer på skolen, må vi forstå at det er en stor oppgave, vi må forstå at relasjoner er viktige. Det er en svært krevende øvelse, hvor noen strategier kan gjenbrukes, mens andre må midlertidig tilsidesettes. Kanskje noen strategier er ubrukelige også. Vi må bevisst og med plan, gjøre valg som får konsekvenser for enkeltelever hver eneste dag. Og vi må forstå hva slags konsekvenser valgene våre kan føre til. Det sitter 25 til 30 elever i klasserommet mitt. Alle med forskjellige faglige og sosiale ferdigheter. Alle de skal kjenne at de går i en bra klasse. Alle de skal kjenne at de er gode nok. Alle de skal få oppleve mestring. Alle de skal få bli kjent med sine klassekamerater. De skal få gå i verdens beste klasse! På verdens beste skole!

Trygge, tydelige og reflekterte voksne

Vi trenger trygge, tydelige og reflekterte voksne, som med overskudd tar fatt på en svært spennende og utrolig utfordrende oppgave. Vi trenger gode forbilder som viser gode holdninger med hjertet for hver enkelt i tillegg til felleskapet. Og med voksne, mener jeg selvsagt foreldrene, lærere, miljøterapeuter, miljøarbeidere, barne- og ungdomsarbeidere, assistenter, vernepleiere, helsepersonell, rådgivere, sosiallærere, rektorer, viserektorer, avdelingsledere og så videre. Alle voksne som er sammen med elevene!  Og de viktigste valgene vi tar, hver eneste dag, er å velge aktivt å utvikle relasjonene våre til ungdommene. Vi skal vise alle våre ungdommer at de verdsettes for den de er, uavhengig av faglige og sosiale ferdigheter. At vi er interessert i livene deres, også det utenfor skolen. At vi bryr oss om de. På ekte. For skal vi skape en trygg og utviklende hverdag for alle elevene på skolen, gjør vi det sammen. Da bygger vi relasjoner.

Jeg har ingen fasit

Jeg vet at mye av det jeg har skrevet til nå kan virke som selvfølgeligheter for deg som leser dette. Kanskje leser du og opplever at du egentlig ikke hadde utbytte av noe av det. Kanskje ser du på det som tankespinn og kladd. Kanskje skurrer noe av det. Hvor er konklusjonen? Hvilke forventninger hadde du da du leste overskriften? Trodde du virkelig jeg hadde svaret? Jeg har ingen fasit, men kanskje vi kan snakke om det en gang? Jeg har sikkert mye å lære av deg! Akkurat nå kan jeg si deg det jeg skreiv ovenfor, og samtidig litt mer tankespinn nedenfor her. Kanskje det er nok. Men fokuser på å bygge relasjoner i skolen.

Har du tenkt på at?

«Hun du sier lager så mye styr i klassen din, hun som ikke gjør noe som helst. Hun er den eneste som har spurt meg hvordan jeg egentlig har det. Sånn siden jeg ser litt lei meg ut.»

«Han gutten som kommer for seint til timen altfor ofte. Han har det skikkelig kjipt.»

«Han som springer rundt og herjer i klasserommet. Han er dritforelska!»

«Hun som ikke vil ha muntlig presentasjon i faget ditt. Noen av de andre jentene, de som sitter fremst og skal se at hun blottlegger seg fullstendig. De er virkelig ikke grei mot henne.»

«Jeg vil ha flere voksne i skolen. Flere voksne! De trenger ikke mastergrad, bare de har tid! Tid til å bygge trygge og utviklende arenaer hvor hver enkelt elev føler seg ivaretatt!»

«Det spiller ingen rolle hvor stort og varmt hjertet ditt er. Eller hvor hardt lærerhjertet ditt banker for den ene eleven. Dersom tida ikke strekker til»

Vis MOT, Mot til å bry deg, Mot til å leve og Mot til å ta egne valg! Velg å være god og snill mot andre!