Vær verdifull!

Ryggsekken vår, den bærer vi selv. Ikke bruk tida på å finne ut av hvor tung den egentlig er, for da er jeg redd både dere og vi går mer i grøfta enn på veien. Og om vi skulle brukt tida vår på å forstå hva alle har i ryggsekkene sine, da tror jeg grøftene hadde blitt så dype til slutt, at vi ikke kunne se veien mer.

Bilde av meg med MOTgenser og caps. Smiler mot kamera. Jeg er så glad for at jeg får arbeide med MOT flere dager i uka. MOT bidrar til et rausere og mer inkluderende samfunn.
En av mine aller beste podcastepisoder! Vær verdifull!

Denne uka besøkte Elisabeth og jeg to åttendeklasser på Kolvikbakken ungdomsskole, skolen vi begge arbeider på. Vi hadde MOT-økt, ei av de øktene jeg liker aller best (MOT er et program for holdningsskapende arbeid i ungdomsskolen). I løpet av et par timer hadde vi snakket om klumpen i magen, den som både voksne, ungdommer og barn går rundt med innimellom. Noen oftere enn andre, og noen kanskje konstant. Vi hadde snakket om den usynlige ryggsekken som vi alle går og bærer på. Den som rommer alle vanskelige opplevelser og tanker. Den vi ikke kan ta av oss og gi til andre. Vi kom med konkrete eksempler på hva som kunne ligge oppi den også.

Viktigst av alt, var likevel at vi hadde snakket om hva som kan være med på å gjøre klumpen mindre og ryggsekken lettere å bære. Enkle, men viktige handlinger som gjør at mennesker rundt oss får en bedre hverdag, selv om vi ikke engang vet hva de bærer på. Ved å være bevisst dette, kan vi være verdifulle for andre. Ved at vi velger å møte andre mennesker på en måte vi tror de vil like. At vi velger å være interesserte, oppmerksomme og omsorgsfulle i møte med andre. At vi velger gode ord som beskriver det positive i andre, selv de gangene vi også ser det negative. Det gir positive møter mellom mennesker og er med på å øke sannsynligheten for at du og andre vil oppleve å bli møtt og omtalt på samme måte. Og slik kan virkningen av din egen omsorg og positivitet ovenfor andre, være årsaken til at din egen klump blir mindre og din egen ryggsekk lettere å bære. Relasjonene dine, og tilfeldige møter med mennesker, spiller en viktig rolle i din egen og andres livsmestring. Derfor kan du være verdifull for andre, og kanskje også uten at du vet det. Du kan gjøre en forskjell i andres liv.

Jeg blir så imponert over hva ungdom våger å dele med klassene sine. Så imponert over de bidragene de gir til samtaler om relasjoner, følelsesliv og livsmestring. Samtaler som kan være vanskelige nok mellom to, og betydelig mer vanskelig i en stor klasse. Samtaler som kan være vanskelige uavhengig av alder egentlig. Samtaler som bygger kompetanse de tar med seg inn i voksenlivet. Kompetanse som kan være vel så viktig som faglig kompetanse. Vi voksne har muligheten til å finne mange gode forbilder i ungdommene våre.

På vei hjem fra jobb i går, etter MOT-økta og gode samtaler med kolleger, hadde jeg en virkelig god følelse. Og på veien bak fjellet på Valderøya, tok jeg meg selv i å glise da et par tankerekker kunne forklare hvorfor jeg hadde det så bra akkurat da. Rørt var jeg også. Jeg følte meg rett og slett verdifull. Jeg tenkte på økta med ungdommene, og hvordan jeg selv håndterer min egen klump og ryggsekk. Og jeg tenkte på et par fine samtaler jeg hadde hatt med kolleger. Og selv om vi egentlig snakket om både godt og vondt, ga det meg likevel en god følelse. En god følelse fordi jeg kjente at jeg er verdifull for andre mennesker. Og med et par trykk, satte jeg på en av de sangene jeg og ungene lytter til innimellom. En av de sangene vi kan synge med på når vi virkelig vil rope ut i allsang. Sangen «Someone to you» av gruppa Banners. Jeg ønsker å være verdifull for andre.

Jeg har ønsket meg mye i livet. Noen ønsker har vært viktig for meg og andre har ikke vært viktige i det hele tatt. Mye av det jeg har ønsket meg har jeg fått oppfylt, men noen ønsker, sterke og inderlige ønsker fulgt av bønn, står uoppfylt. Livet var tøft å leve da pappa lå syk på kreftavdelingen på Ålesund sykehus. Og hverdagen som kom etter at han døde, den var vond og vanskelig, lenge. Jeg havner i flere av de samme spora nå, når Lydia og jeg håndterer den nye sorgen vi bærer på. For alle dere som har fulgt oss, og sett alt det vi har mestret, selv når livet har spent bein på Syver og gitt han mer enn han selv forstår, dere forstår at det hele må gjøre fryktelig vondt. Det trenger vi ikke fortelle dere, det vet dere.

Syver i god fart opp veien ved huset vårt. Og kjører han i grøfta her, gjør det ingenting. Flate marker rundt heile huset.
Syver med blikket mot kamera. I bakgrunnen står Ylva og viser muskler. Ylva stiller langt mer opp for Syver enn det han er klar over.
Vi gleder oss til sommeren og hytta på Søgne. Dette bildet er fra i fjor sommer. Ylva med armen rundt Syver på trappa ned til hytta

Men hvor vondt og vanskelig vi har det, det trenger dere ikke forstå. Ryggsekken vår, den bærer vi selv. Ikke bruk tida på å finne ut av hvor tung den egentlig er, for da er jeg redd både dere og vi går mer i grøfta enn på veien. Og om vi skulle brukt tida vår på å forstå hva alle har i ryggsekkene sine, da tror jeg grøftene hadde blitt så dype til slutt, at vi ikke kunne se veien mer. Og med stadig dypere grøfter, med enda flere mennesker i dem er jeg redd vi vanskelig hadde kommet oss videre. Hva med å endre fokus?

Plutselig våkner tidligere vennskap til liv og gir en skikkelig opptur i hverdagen. Anders arbeidet i Syver sin barnehage og mente at Syver kunne ha mer glede av LEGO enn han selv nå. Derfor fikk Syver en enorm lastebil med henger og det hele. På bildet viser Anders hvordan den fungerer.

Vi kan gjerne kave i grøfta ei stund, snuble i røtter og skli i gjørma. Det har både vi og andre gjort flere ganger før, og vi havner sikkert der igjen. Kanskje det er viktigere å forstå hvordan andre kan få det bedre, enn å forstå hvordan de har det? Det var jo det vi snakket med ungdommene om, i MOT-økta. Vi snakket om hvordan de kan være verdifulle i andres liv. Er vi voksne bevisst hvor verdifulle vi kan være for andre mennesker? Snakker vi noen gang om dét, slik som åttendeklassingene gjorde? Og er vi mer enn bevisst det, og viser det med handling? For slik skaper vi et rausere og mer inkluderende samfunn.

Et bilde fra da Blindeforbundet holdt fest for oss som takk for pengegaven de fikk som følge av vår pengeinnsamling. Syver på fanget til Generalsekretær Karsten Aak som viser Syver hvordan han kan bruke mobiltelefon uten å se den. Takk for et trygt og sterkt forbund full av kompetanse og omsorg.

Familien Blindheim, vi har mange mennesker som er verdifulle for oss, og vi ser stadig etter flere. De er med på å hjelpe oss med å holde oss unna grøfta. Men viktigere er det at de hjelper oss med å utforske nye veier. Veier vi lettere kan gå på og som leder til alle de stedene vi kan leve godt. De stedene vi lever like godt som alle andre, uavhengig av hva som ligger i ryggsekken til menneskene der. Slike steder ønsker vi oss for våre barn. Flere steder hvor de kan mestre sammen med andre uavhengig av om de er funksjonsfriske eller lever med funksjonsnedsettelser. Samfunn som legger til rette for at alle får mestre hverdagen. Et samfunn hvor alle får mestre livet. Og et samfunn hvor alle får delta og kjenne seg verdifull for noen.

Syver er den modigste jeg kjenner. På bildet står han ved siden av en nydelig hvit hest inne i stallen på Dyreklubben.. Syver klapper den og har ønske om å få ri på den en dag.

Vis MOT, Mot til å bry deg om mennesker rundt deg. Skap gode øyeblikk!

Du vil like disse innleggene også

#MOT #omsorg #ShetlandsBlindheim #modig #brydeg #hverdagslykke #livet #livsmestring #mestring #blind #blindeforbundet #ålesund #giske #Valderøya #Synstolking #Skole #ungdom

Den siste fisketuren

I arbeidet med ungdommene våre må vi tørre å dra med oss læring og relasjonsbygging på andre arenaer enn i skolebygget. Har vi tid til å ta et slikt initiativ og økonomien til å støtte det, vil erfaringer og opplevelser gi viktig bidrag til en skole for alle. Alle elever som er omtalt og på bilder har lest og godkjent innlegget. Familien til Ole Christian har også godkjent bruk av bilder.

Ole Christian og meg i en liten fiskebåt på Borgundfjorden. Du kan skimte Slinningen i bakgrunnen. Ole Christian og jeg iført redningsvester fra Redningsselskapet. En tur full av humor og glede og dårlig fiskelykke.
Motivasjon for videre arbeid i skolen

Å arbeide som lærer er spennende og utfordrende, tidvis tungt og frustrerende også. Innimellom så spennende og utfordrende at jeg oppriktig føler jeg har verdens beste jobb. Og plutselig så tungt og frustrerende at jeg skulle ønske jeg kunne leve av noe helt annet. Heldigvis har jeg gode kolleger rundt meg som jeg liker å være sammen med. Og heldigvis har jeg opplevd så mye mestring i arbeidet mitt som lærer, at jeg klarer å motivere meg til å stå på videre. Også i de periodene jobben oppleves tung og oppgavene uoverkommelige.

Det siste året har jeg arbeidet redusert for å kunne ta meg av familien min. Jeg er utrolig takknemlig for å ha en arbeidsgiver som legger til rette for at jeg skal klare å mestre jobbhverdagen min. For det er i arbeidet med mennesker jeg virkelig trives. Jeg vil fortsette å arbeide med ungdom og jeg vil skape flere suksesshistorier. De motiverer meg mer enn noe annet. For de er beviset på hva godt samarbeid mellom voksne og ungdom kan føre til.

Fisketur på kaia nedenfor Borgund Kirke. Med fire fiskestenger i sving blei det stort sett lite fisk, mye tare og en hel bråte med sluker som lå igjen på bunnen.
Skole, men på annen arena

Det som har gitt meg størst glede i arbeidet som lærer, har vært arbeidet med de elevene som opplever at skole kan være tungt og vanskelig. I samarbeid med andre, både foreldre og voksne på skolen, har jeg vært med på å skape alternative arenaer for mestring og relasjonsbygging, og vært med på å gi elever gode og viktige minner fra ungdomsskoletida. De er mine suksesshistorier. De er med på å forme meg til den læreren jeg er i dag, og den læreren jeg utvikler meg til å være framover.

Borgundgavlen, en fantastisk arena for gode samtaler og refleksjon. En gjeng gutter sitter på berga og ser utover Borgundfjorden. Lettskyet rundt fjelltoppene i bakgrunnen. Bildet er tatt nedenfor Dyreklubben i Borgundgavlen.
Min første suksesshistorie

For elleve år siden begynte det to gutter på Kolvikbakken skole som skulle vise seg å bli min første suksesshistorie. Og en av mine første og viktigste lagspillere i arbeidet med disse, var Ole Christian. Han gjorde en god jobb med flere elever, men viste seg å bli spesielt viktig for disse guttene. Sammen med han, og Trygve Hoff, sørget vi for at Kolvikbakken skole klarte å gi et godt og variert tilbud til dem. Samarbeidet vårt, og samarbeidet vi hadde med guttenes mor, har gitt meg viktig motivasjon og viktig perspektiv i skolehverdagen. Det vi fikk til sammen, og det disse guttene har vokst opp til å bli, gir jobben min mening og en dimensjon jeg ikke kunne klare å forestille meg som lærerskolestudent. Og i 2016 satt jeg, verdens stolteste lærer, og så på at guttene mine klatra 47,4 meter opp Slinningsbålet, og tente det som ble verdens høyeste bål.

Ole Christian og vår første suksesshistorie sammen. Anders og Eirik har laget breiflabbmiddag til seks kolleger av meg. Ett av flere gode måltider Ole Christian laget sammen med guttene våre.
Tilbakeblikk på godt samarbeid

De to guttene var ikke de eneste jeg og Ole Christian samarbeidet om. Vi fikk muligheten til å skape flere suksesshistorier, og da sommeren nærmet seg i 2016 hadde vi opplevd mye spennende sammen. Vi kunne se tilbake på klasseturer vi hadde vært på sammen. Vi kunne se tilbake på fisketurer med strålende ungdommer på berga nedenfor Borgund kirke. Vi kunne se tilbake på fysisk arbeid og kos med dyrene i Borgund Dyreklubb i Borgundgavlen. Vi kunne være fornøyd med at titalls liter med grønnsakssuppe, kokt på stormkjøkken, var slurpet og slukt opp. Vi kunne le av brødbaksten som feilet og glede oss over pizzaene som var suksess. Og vi kunne humre av lesestundene vi hadde, sju gutter henslengt i en liten hjørnesofa. Vi kunne glede oss til å få gjøre alt det vi ikke hadde fått tid til å gjøre ennå. Og så kunne vi heldigvis også le av da vi fikk låne fiskebåt av Alexander Gulliksen. For da var verken vripropell eller skjulte skjær til hinder for en fantastisk dag på Borgundfjorden. Med proffe havfiskestenger og dyre svenskepilker fanget vi både tare og grunnfjell, noe som resulterte i tapt fiskeutstyr til 450 kroner. Good times og minner for livet, både for meg og elevene.

Sommeravslutningen ble vår siste stund sammen

Det største høydepunkt var nok likevel da vi hadde sommeravslutning på Kulturhuset Dragen i Ålesund sentrum. Bror til Ole Christian, Jan Hogne, var godt i gang med et spennende kulturprosjekt og i hans lokaler rigget vi oss til med Playstationer, skjermer og potetgull. Ole Christian disket opp med pizza og brus, mens jeg spilte sammen med elevene. Jeg husker godt at vi sto og observerte guttene våre og snakket om alt det vi hadde fått være med på, sammen. Og jeg fortalte Ole Christian at jeg satt pris på både samarbeidet vårt og ham som kollega. Sommeravslutningen vår, sammen med de elleve guttene våre, var en god avslutning på flere år med gode opplevelser.

Sommeravslutningen våren 2016, ble vår siste opplevelse sammen med Ole Christian. 12. August plukket jeg opp Anders og Eirik, de som hadde vært med på å bygge og tenne verdens største sankthansbål, og så kjørte vi til Borgund kirke. Der møtte vi flere av guttene som Ole Christian og jeg var glad i. Og ved Borgund kirke hadde vi vært sammen mange ganger før. Dyreklubben ligger der, berga vi fisket fra ligger der, gjerdet vi bygde ligger der, kjeledressene våre hang et steinkast ned i gata. Men denne gangen gikk vi ikke ned gata. Denne gangen gikk vi inn i kirka. Samlet, til det som for noen av guttene var deres aller første begravelse. Og da vi tok farvel med Ole Christian, gjorde vi det på vår hjemmebane. Der vi hadde vår felles historie. Vår felles glede, og nå vår felles sorg.

Ole Christan som smiler mot kamera. Sola skinner og vi er på verdens flotteste sted sammen med kjekk ungdom. Det er slik jeg vil huske Ole Christian.
Et viktig forbilde

Ole Christian er et av mine forbilder. Opplevelser med ham har vært med på å forme meg til den læreren jeg er i dag. Han har vært delaktig i flere av mine suksesshistorier, historier som gjør at jeg vil fortsette å arbeide som lærer. Hver eneste gang jeg kjører på innfartsveien ved Weiberg Gullixen, ser jeg ut på fjorden hvor Ole Christian og jeg hadde vår siste fisketur sammen. Og er det virkelig fjøresjø, så kan jeg se det skjæret vi glei glatt over, uvitende om at eier av båten sto på land og reiv seg i håret over peilet/feilet kurs. Og med et smil om munnen tenker jeg på da supersterke Ole Christian lot båten gå i sirkler, mens han streva og sleit med å få opp snøret som en av guttene hadde satt fast i bunnen. Ungdommene heia han fram mens de holdt tak i ham for at han ikke skulle dra seg over bord. For en fantastisk siste fisketur.

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag, også når det er vanskelig!

Legg gjerne igjen en kommentar i innlegget og si hva du mener om det. Lik og del på Facebook, så får andre lese det også.

Har du lest mine andre innlegg om skolehverdag?

#MOT #MOT_NORGE #Brydeg #bry_deg #Vis_MOT #Ålesund #Giske #Valderøya #Shetlandsblindheim #blind #livsmestring #hverdagslykke #sorg #skole #skoledag #Lærer

Hold av en plass til meg!

Hold av en plass til andre! Mange vil være med, men trenger ditt initiativ for å få det til. Hold av en plass hos deg!

Et bilde av meg smilende mot kamera. Med sveisen på plass og tilsynelatende uten bekymring. Men ser du ikke bekymringene jeg bærer i ryggsekken?

Som unge og nybakte foreldre hadde vi få bekymringer i hverdagen, og få bekymringer for barna våre. Og ikke husker jeg lenger når de begynte å krype, flire, gå eller spise maten sin selv. Og om de var raskere eller seinere ute enn jevngamle barn, det var ikke så viktig for oss. Vi har vel egentlig ikke opplevd bekymringer knyttet til egne barn noen gang. Vi hadde sterke ønsker om et godt og trygt nettverk for barna våre både i barnehagen og på skolen. At barna våre skulle få flere gode venner, og at barna våre skulle være gode venner for andre, har vært viktig for oss hele tiden. Da de begynte på skolen var vi opptatt av at barna våre skulle bidra til et trygt og godt klassemiljø. At de skulle få oppleve mestring gjennom samspill med andre. At barna skulle oppleve at trygt og inkluderende miljø på skolen. Jeg antar at de fleste andre foreldre har de samme ønskene for egne barn. Jeg tror en av de største bekymringene for oss foreldre er at barna våre skal oppleve utenforskap. Kanskje har vi kjent på det selv, og vet hvor vanskelig det er å stå igjen alene.

Bilde av Syver før han mistet synet. Sveisen som den skulle være, smilende og med blikket mot fotografen.

For et par år siden sleit jeg med å sjonglere med arbeidsoppgavene mine på jobb. Jeg sleit med følelsen av å ikke strekke til. Etter hvert begynte stresset å ta over hverdagen min, og kroppen reagerte med å gi meg daglig hodepine. I forsøk på å få ei god helse igjen, blei jeg delvis sykemeldt. Jeg hadde jo, som de fleste andre, ikke tid til å være sykemeldt. Det var kjipt å ikke være på jobb sammen med kollegene mine. Det var kjipt å kjenne på at arbeidsoppgaver som alle andre håndterte, ikke var mulig å håndtere for meg. Og jeg begynte å få vanskelige tanker om egen fungering i hverdagen. Jeg tok på meg en hel haug av skyld for manglende fungering, men de vanskeligste tankene var tankene jeg hadde om hva andre tenkte om meg. Jeg opplevde å miste meg selv. Øyvind Blindheim var ikke lenger Øyvind Blindheim. Hvor lenge ville det være slik?  Var den nye og midlertidige utgaven av meg selv god nok for andre? Og når jeg blei frisk igjen, ville det fortsatt være plass til meg, slik som før? Ville jobben eller vennene «holde av en plass» for meg?

Daniel og meg fra ei virkelig god tid på jobb ved Kolvikbakken ungdomsskole. Jeg snakket nettopp med Daniel og jeg fikk bruke bildet. Et bilde fra sløydsalen.

Jeg blei aldri kvitt hodepine og andre konsekvenser av stress. Jeg var på god vei, men så skjedde det utenkelige. Gutten vår mista synet. Syver blei blind. Og med sjonglering som bilde på å måtte håndtere mange oppgaver samtidig, så fikk Lydia og jeg ei oppgave som krevde all vår oppmerksomhet, og vi kunne ikke sjonglere mer. Plutselig var det ikke lenger egen fungering jeg var bekymret for. Plutselig var det ikke min egen plass i andres hverdag jeg var bekymret for. Plutselig var det Syver sin hverdag som var vår største bekymring. Hvordan ville han takle de utfordringene synstapet gav? Hvordan ville alle andre rundt ham, håndtere synstapet hans? Hvordan ville hverdagen til Syver bli. Ville det fortsatt være plass til ham, slik som før? Ville skolen, vennene og deres familier «holde av en plass» for Syver? Hold av en plass til Syver!

Syver spiller et spill med taktile terninger. Det er mye mestring i å skape gode historier for andre. Syver viser at den ene terningen har bilde av en hundebæsj.

Når mennesker møter vanskelige utfordringer i livet, hvordan kan vi hjelpe de med å fortsatt oppleve tilhørighet? Hvem tar ansvaret for å sørge for videre inkludering, når voksne eller barn av ulike årsaker havner utenfor? Dere må gjerne fortelle meg at den som ønsker å bli inkludert også må ta ansvar selv. Det er jeg enig i, men dersom utenforskapet er konsekvens av sykdom, tap av fysisk eller psykisk helse, dødsfall eller andre alvorlige livshendelser, da er det ikke lett å ta eget ansvar for inkludering. Det vet jeg, for vi opplever det nå. Familien Blindheim er avhengig av andre for å få hverdagen til å fungere nå. Vi e avhengig av andre sitt initiativ for å fortsatt holde kontakten med venner og bekjente. Vi har ikke overskudd til det selv. Syver er avhengig av at omgivelsene rundt ham kjenner til synsutfordringene hans. Syver er avhengig av at noen holder av en plass til ham. Vi voksne er ikke oss selv lengre. Sorgen vi bærer på forandrer oss. Er vi fortsatt gode nok for dere? Holder dere fortsatt av en plass til oss, sånn i tilfelle vi kommer oss på beina igjen? Holder dere av en plass til oss, når vi kommer innom jobb og det eneste vi trenger er å se glimt av en hverdag slik den en gang var? Er det plass til oss rundt bordet, i en samtale, hvor vi ikke klarer å bidra, men bare vil lytte? Hold av en plass til oss! Vi vil være med!

Ylva glisende mot kamera og Syver litt i bakgrunnen. Fra dyreparken i Kristiansand.

Forrige lørdag opplevde Syver og jeg noe fantastisk. Vi var på konsert i Borgund kirke. Trygve Skaug holdt julekonsert. Selve konserten var fantastisk, men det var enkelthendelser som satte krone på en fantastisk kveld. På vei til kirken sto nemlig trafikken fullstendig fast. Biler måtte snu og jeg så for meg at Syver og jeg måtte parkere så langt unna at det ville bli vanskelig å komme seg fram til kirka igjen. Plutselig, et glimt av håp, noen hadde plass til oss. En venn kom oss i møte og vi fikk lov til å parkere utenfor huset hans, som ligger like nedenfor Borgund kirke. Fra å måtte gå en kilometer i sludd fikk vi stå så nært kirken at vi var ved døra til kirka etter et par minutter. I døra blei vi møtt av Håkon, broren til Trygve Skaug, og han fortalte at han hadde holdt av plass til oss, fremst med scenen. Jeg var så utrolig stolt da Syver gikk opp midtgangen til Borgund kirke med mobilitetsstokken sin. Og folka vi hadde fått plass ved siden av, de tok så godt imot oss, vi hadde felles venner. Da Trygve Skaug kom til scenen, fra bak alteret, startet han ikke konserten før han hadde hilst på Syver. Og en merkelig følelse vokste i meg, og de neste timene kjentes det som om hele konserten var for Syver. Da konserten var ferdig, kom familie opp og hilste på oss og Syver fikk fortelle om opplevelsen sin. På vei ut av kirken, noen timer etter at vi kom, møtte Syver og jeg, Christian igjen, han som hadde plass til oss da vi sto fast i trafikken noen timer før. Han også var der for Syver. Han også ga Syver masse god og ekte oppmerksomhet. Da vi satte oss i bilen litt senere, Syver med gave fra favorittartisten sin, fortalte Syver om møtet han hadde med Trygve på vei ut av kirka. Syver var så utrolig stolt. ALLE holdt av en plass for ham.  

De absolutt beste plassene i Borgund kirke. Trygve Skaug på scenen med gitaren Tom Petty. Alteret i Borgund kirke som bakgrunn. En nydelig opplevelse.

Hald av ein plass til meg

Då lyset frå dagen plutseleg forsvann, og alt gjekk i stå og vart sort
vart dagane brått både tunge og grå, og alt som låg klart falma bort
Eg famla i mørkret og leita meg fram, så modig i kvart eit steg
Så ropte eg høgt at eg skal vere med, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg!

Når venane mine legg ut frå si hamn, kjem dei då ein gong tilbake?
Når livet freistar dei, fullt og heilt, kva må dei då forsake?
For planen vi la gjeld framleis, sant? Eg er framleis heil for dei?
Og sjølv om eg er her og dei er der, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg!

Det gjekk så fort, då du fór ifrå, vil du ikkje ha meg på slep?
Kva om eg framleis vil halde fast, eg treng berre ta eit nytt grep?
Men slepp eg deg no er eg redd at du trur, at eg gjev opp å følgje med,
Vit at eg alltid vil sitje hjå deg, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg

Øyvind Blindheim 2019

Vis MOT, Mot til å bry deg, om både de du er nær, og mennesker du møter.

Alt du ikke ser

Bygg gode relasjoner og gi andre muligheten til å bry seg ved å også dele det som er vanskelig.

Øyvind Blindheim i sort hettegenser med den røde og hvite MOT – logoen
Innlegget er lest inn og kan lyttes til i nettleseren

For flere uker siden blei jeg spurt om jeg kunne holde et innlegg for tiendeklassene på Kolvikbakken ungdomsskule. Vi skulle ha ei samling i gymsalen i anledning verdensdagen for psykisk helse og jeg hadde allerede gjennomført et besøk på Fagerlia videregående skole i samme anledning. Jeg svarte ja, men ville egentlig si nei. Å snakke foran så mange mennesker stresser meg. Det er en krevende øvelse å skulle eie rommet og fange alles oppmerksomhet, noe helt annet enn å stå i et vanlig klasserom. Nå, når jeg ser tilbake på opplevelsen, er jeg både stolt og glad for at jeg var modig nok til å gjennomføre. For det hele blei en virkelig fin opplevelse for meg. Jeg vil dele innlegget og budskapet med dere, om jeg får det til gjennom denne teksten. Hovedbudskapet blir i alle fall det samme.

Om alt ikke blir slik som du hadde tenkt, kan likevel alt bli mye bedre enn det du hadde tenkt at alt skulle bli

Tidlig i lærerkarrieren min jobba jeg på Hessa barneskole i Ålesund kommune. Etter å ha arbeidet på Larsgården skole i litt over ett år, var det kjipt å måtte bytte arbeidsplass igjen. Spesielt kjipt nå, fordi pappaen min lå kreftsyk på Ålesund sykehus. Hvordan skulle jeg håndtere det å bli kjent med en haug av nye kollegaer og elever, og ha flere ulike fag fordelt på både tredje, fjerde, sjette og syvende klasse? På det første personalmøtet ba jeg rektor om å fortelle kollegiet om at pappa var syk. Og ved å dele det, ga jeg kollegene mine mulighet til å bry seg. Det var et viktig og riktig valg. Fire uker etterpå døde pappa.

Syver etter en fantastisk helikoptertur

Nå, elleve år etterpå, sto jeg i en gymsal full av tiendeklassinger og kollegaer og skulle holde et innlegg om psykisk helse. Og i salen, sto en av elevene jeg hadde på Hessa barneskole, Markus, nå min kollega. Den gang visste han ingenting om at jeg gikk rundt med verdens tyngste ryggsekk. At jeg grein meg tom og sliten i bilen, både til og fra jobb, hver eneste dag. For den ryggsekken viste jeg ikke til én eneste elev. Den sekken jeg bar på ryggen, den holdt jeg skjult for elevene. Men det at jeg valgte å vise den til kollegene mine, det gjorde at de kunne bry seg. Og den tida jeg jobba på Hessa skole, de fem månedene, de husker jeg som ei fantastisk fin tid. De positive opplevelsene jeg hadde på Hessa, og den omsorgen jeg fikk fra kolleger, gjorde ryggsekken min langt lettere å bære.

Hver eneste én av elevene i gymsalen, og alle som leser dette, har med seg en usynlig ryggsekk overalt hvor de går. Og noen sekker er tyngre enn andre, mens noen ikke kjenner sekken i det hele tatt. Noen går rundt med en sekk så tung at de helst vil være hjemme, mens andre klarer å dra den med seg ut selv de dagene den er tung. Denne sekken kan vi ikke ta av oss, og mye av det som havner i den, det rår vi ikke over. I et av besøkene MOT har på ungdomsskolene forteller vi om denne sekken. Og vi forteller om en usynlig propell som sitter på toppen av den. En usynlig propell som trenger flybensin for å fungere. Og når den fungerer, gjør den sekken lettere å bære.

Ylva og Syver var maskotter for Aafk, med hjemmedrakta på og full av forventninger

Da jeg snakka til elevene i gymsalen opplevde jeg at de var oppmerksomme. Og etterhvert som jeg snakket til de kjente jeg med tryggere i situasjonen. Jeg opplevde mestring og var klar for å dele mer. Jeg fortalte om ryggsekken jeg hadde på meg der og da, en ryggsekk som var enda tyngre enn den jeg gikk med da pappa døde.

I fjor høst begynte Syver, sønnen min, å miste synet. Dette var vanskelig å håndtere og preget selvsagt følelseslivet mitt. Situasjonen vi brått sto i, førte også til at jeg var mye borte fra jobb. Én av klassene jeg var lærer i lurte på hvordan det gikk med meg og jeg valgte å fortelle de om Syver. Jeg valgte å fortelle at Lydia og jeg hadde det vanskelig, men at Syver hadde det bra selv om han så dårlig. Det at jeg valgte å dele, førte med seg en hel del positive opplevelser. Hver eneste dag blei jeg møtt med interesserte, omsorgsfulle elever. En «high five» i gangen, et klapp på skuldra, et ønske om å få treffe Syver og spørsmål om hvordan Syver hadde det. Omsorg og oppriktig interesse som ga meg flybensin hver eneste dag. Elevene gjorde ryggsekken min lettere å bære.

Ylva, Syver og Lydia på hytta på Sørlandet

I midten av januar, i år, opplevde jeg mitt absolutte høydepunkt som lærer. På pulten min lå det nemlig en konvolutt. Og på konvoluttens framside sto det «Til en tøff liten fyr som kan takle verden», og på baksiden sto det «fra Galtworts skole av magi og fantasi». Den var selvsagt til Syver, og jeg visste hvem den var fra. Da jeg kom hjem til Syver, og han åpnet den konvolutten, fikk han verdens flotteste gave. For ut av konvolutten dro han en tryllestav. Og da Syver rettet den mot peisen til mormora, og flammene blusset opp, sto jubelen i taket. Tryllestaven var jo helt ekte!

Tryllestaven ved siden av logoen til MOT

I gymsalen dro jeg tryllestaven ut ifra lomma på MOT-genseren min og gikk rolig rundt mellom ungdommene som satt på gulvet i gymsalen. De fikk se tryllestaven, den perfekte gave. For var det noe Syver virkelig trengte, så var det en tryllestav. Den gaven, det at Syver fikk den, det er det fineste noen noengang har gjort for meg. Den ga meg tidenes største dose med flybensin. For selv om den ikke kan ta bort det som har skjedd, selv om den ikke kan gjøre slik at Syver får synet tilbake. Selv om den ikke kan gjøre noe med det jeg har i ryggsekken, så er symbolikken jeg ser i den så sterk at jeg ville dele den med både elevene i gymsalen og dere som leser. For selv om vi ikke går rundt med en tryllestav som kan gjøre at andre har det bra eller får det bra, så kan vi likevel ha den effekten på mennesker rundt oss. Vi har mulighet til å gi mennesker rundt oss en bedre psykisk helse. Vi gjør det ved å være interesserte i andre sine liv. Vi gjør det ved å bruke tid på mennesker rundt oss. Vi gjør det ved å bry oss. Dét er vår tryllestav.

Vær raus med mennesker rundt deg, vær tilstede og spør gjerne hvordan de har det, men husk å sette av tid til å lytte også. Gi en klem, gi en gave, si hei, smil og gi komplimenter! Velg å dele, også det som er vanskelig, for det gir mennesker mulighet til å bry seg. Det styrker relasjoner og gir trygghet, forutsigbarhet og hjerterom. Skap gode relasjoner, både på jobb og hjemme. Brått er de avgjørende for at du klarer å bære ryggsekken din.

Syver ser på tryllestaven han fikk. En nydelig gave

Vis MOT, Mot til å bry deg om deg selv og mennesker rundt deg ♥️

Når du prøver å forstå hvordan jeg ser, men alt du tenker på er alt det jeg ikke kan se, da glemmer du noe vesentlig. For å se er mye mer enn det øyet kan oppdage. Og forstår du ikke det, hvordan skal vi da noensinne se hverandre igjen?

Øyvind Blindheim

Les «Å lære å se, igjen», et innlegg om det å være blind (med lydfil).

Les «Å sykle for første gang, igjen», et innlegg om mulighetene god tilrettelegging gir (med lydfil).

Vær gode medseilere!

Samfunnet er avhengig av de gode medseilerne. Medseilere som legger tilrette for at alle opplever mestring i hverdagen. Er du en god medseiler?

Det er litt over et år siden jeg begynte å skrive blogg, en blogg som i utgangspunktet skulle være tull og tøys. Vel, ikke bare tull og tøys, for den skulle også vise hvilken fantastisk skoletur jeg hadde vært med på med tiendetrinnet til Kolvikbakken ungdomsskole. En tur helt utenom det vanlige. Selv om både bloggnavnet og de første innleggene preges av Shetlandsturen, er det likevel innleggene om hverdagen vår som er viktigst for oss. En hverdag som brått ble helt annereledes enn slik vi hadde tenkt.

Shetlandsturen

Jeg arbeider som lærer på ungdomsskole og har hatt glede av å reise på flere klasseturer. Det som gjorde akkurat denne turen så spesiell, det var at vi reiste som trinn og vi reiste med ei enorm seilskute til Shetland. Statsraad Lehmkuhl og mannskapet gjorde turen til en fantastisk opplevelse, en opplevelse jeg gjerne ville dele videre for å rose de som gjorde turen mulig. Og så er det ikke mulig å se tilbake på denne turen uten å minnes mangfoldige timer med alvorlig sjøsyke. Derfor fungerer turen som et bilde på livet for meg. For i ettertid ser jeg tilbake på både godt og vondt, men med hovedfokus på alt det positive og gode i turen. Og ikke minst alle de gode øyeblikkene sammen med fantastiske medseilere. Jeg ønsker meg gode medseilere resten av livet.

Kona mi Lydia og barna mine Ylva og Syver

Hvorfor blogg?

I arbeidet mitt som lærer på ungdomsskole og faglærer i media og informasjon, ønsket jeg å teste blogg som publiseringsplattform slik at elevene mine også kunne gjøre det. Etterhvert som jeg erfarte, fant Lydia og jeg ut at vi også kunne bruke bloggen til å skrive om MOT og gode forbilder. Etterhvert ga den oss også muligheten til å dele av eget liv og utfordringer vi brått sto til knes i. Med fokus på livsmestring og hverdagslykke blei ShetlandsBlindheim ikke bare en reiseblogg om klasseturen, men en reiseblogg om en helt annet og langt viktigere reise, livet som familie, med sorg og glede i komplisert forening. Vi er takknemlig for at dere leser. Vi er takknemlige for alle gode tilbakemeldinger. Og vi elsker at vi stadig får nye lesere, i alle aldersgrupper.

Øyvind, Syver og Lydia midtfjords på Sørlandet

Republisering av eldre innlegg

Jeg kommer til å publisere mine eldre innlegg på nytt. De får seg en liten oppussing og jeg legger inn lydfiler til de slik at mine synshemmede og blinde venner kan lytte til de uten å måtte bruke talesyntese. Vi trenger et samfunn som legger tilrette for at bevegelseshemmede og personer med andre funksjonsnedsettelser får mestre hverdagen. Selv om mitt bidrag er lite, håper jeg likevel at det kan være et eksempel til etterfølgelse, og at det vi foretar oss gjennomføres med øye for alle ved å være bevisst at vi lever i et samfunn med behov for tilrettelegging.

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag, selv når det er vanskelig