Når jeg ser tilbake på egen barndom er mange av de beste minnene fra ferier sammen med familien. Familien på min mors side er fra Sunnmøre. Da vi besøkte mormor og morfar, sa vi at vi besøkte bestemor og bestefar på Ellingsøya. De bodde på en gård på Vik og der fikk jeg være med på mye spennende.

Bestefar jobbet på Sperre mekaniske som lå like nedenfor gården hans. Om det var lunsj eller middag han skulle ha da han kom ruslende opp marka mellom Sperre og gården, vet jeg ikke, men jeg husker godt at vi sprang ham imøte, hver eneste gang. I tillegg til å jobbe på Sperre, dreiv han gården. Der hadde han blant annet okser og jeg husker jeg fikk hjelpe til med både fôring og å spa møkk. En gang tråkka jeg feil og satte den ene foten i ett av hullene vi spadde møkken ned i. Bestefar løfta meg opp igjen og den ene støvelen min sto igjen i møkka. Det var en bra historie å fortelle venner.

Gården til bestemor og bestefar på Ellingsøya

Jeg husker også at jeg fikk være med å kjøre traktor. Jeg husker at jeg satt med ryggen mot sidevinduet og oppå noe perforert skinn av et slag. Jeg innbiller meg at det var lysebrunt. Det var trangt og jeg måtte bøye ned hodet. Når vi kjørte i ulent terreng, noe som forsåvidt er vanlig med traktor, dunket jeg ofte hodet i taket, men det gjorde ingenting. Alternativet var jo å se på at bestefar jobbet. Det var jo ikke like spennende.

Da jeg fikk være med på å ta slåtten, var det utrolig spennende å se på da fôrhaustaren spydde ut gresset i vogna vi trakk etter traktoren. Enda mer spennende var det når gresset skulle inn i siloen. Det var mange familiemedlemmer i arbeid da høyet blei kasta ned i siloen. Hvem som deltok husker jeg ikke. Jeg var omtrent like gammel som barna mine er nå, for bestefar døde da jeg var rundt åtte år.

Løa til besteforeldrene mine på Ellingsøya

Når jeg ser tilbake på disse minnene, og flere som jeg gjerne deler i senere i innlegg, lurer jeg på hva de beste har til felles. Om jeg tenker tilbake på noen av mine aller første opplevelser, er kanskje annerledeshet et nøkkelord. Noe annerledes fra hverdagen. Opplevelser hvor jeg deltok på noe som skilte seg fra hverdagen min og hvor jeg opplevde at jeg hjalp til med noe kanskje. Og kanskje uavhengig av hvor ofte jeg opplevde det. Jeg tror ikke det var mange gangene jeg hjalp til med å hive høy i siloen for eksempel. Likevel husker jeg det så godt.

Jeg tror det kan være greit å reflektere litt over hva ungene mine vil sitte igjen med som gode minner. Jeg mener ikke at alle helger og ferier må fylles med annerledeshet, og at vi hele tiden må finne på noe nytt. Men jeg tror refleksjonen er med på å tydeliggjøre for meg at de gode minnene om sommerferie kan skapes med helt enkle midler, her og nå. De kan skapes over alt, også på sommerferie hjemme. Gode minner fra ferie kan skapes uten å reise langt, og helt sikkert uten å krysse sin egen tomtegrense også.

For noen uker siden, like før skolen slutta hendte det noe jeg er sikker på Syver vil huske som et av sine beste minner. Noe annerledes, sammen med kamerater. Da fikk han og noen kamerater nemlig lov til noe de ikke hadde fått lov til før. De var store nok, store nok til å gå på butikken alene. Jeg skreiv noen vers som kan ligne på et dikt, eller en sang, om tre kamerater på tur.

Kasper, Theo og Syver etter sin første handletur aleine

Handleturen

Med stille håp, og lågmælt bønn
om ferdigbrøyta veg,
står vaksne att i vindauget,
let borna prøve seg.

–

Med lure glis som seier alt
No vil dei klare sjølv
Med skoa knytt og gleda stor,
Dei gir eit jubelbrøl

–

Med kursen sett og gleda stor, var meisterplanen klar,
for fyrste gong så skulle dei,
aleine bort på Spar.

–

I lomma klirra pengane,
dei gjekk i samla flokk,
ved kassa sa den eine høgt,
trur de vi har nok?

–

Med lomma full av snop og slikt,
tre kompisar på tur
du ser dei gjennom glaset ditt
I gata der du bur

Øyvind Blindheim 2019

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag!

Å være løsningsorientert, også når du har det vanskelig, er ikke lett. Heldigvis har barna et litt annerledes tankesett enn oss. Heldigvis kan deres refleksjoner og perspektiv gjøre håndtering av det vanskelige mye lettere for oss. La barna vise vei!

Du gjør alt for at barna dine skal ha det bra. Men selv om du gjør alt, er det likevel så mye du ikke kan gjøre noe som helst med. Å gjøre alt innebærer altså alt det som du er i stand til og rår over, og ikke det som av ulike grunner er overlatt til andre. For du er ikke sammen med barnet ditt hele tiden. Det kan du ikke. Derfor er du, kanskje oftere enn du tenker over, prisgitt de menneskene som barna dine har rundt seg, voksne, ungdommer og barn. Hvordan barnet ditt har det, avhenger av så mange andre enn akkurat deg. Samspillet mellom barnet ditt og andre enn deg selv, vil være avgjørende for så mye av det han eller hun skal oppleve i livet.  Avgjørende for alt det vi ønsker for barna våre. For vi vil jo at barna våre skal få muligheten til å oppleve alt det som verden har å tilby. At de skal få oppleve alt det som andre barn får oppleve. Og dette ønsket endrer seg ikke, selv når du forstår at det ikke lenger er mulig å oppfylle det.

Å tenke annerledes

Hva vil du føle den dagen det går opp for deg at barnet ditt ikke lenger har mulighet til å oppleve alt det som er mulig for andre barn? Hva gjør du når du brått og uventet forstår at barnet ditt må leve et liv fullt av begrensninger. Et liv hvor du kan kjempe så hardt du vil for at barnet ditt skal ha muligheten til å oppleve alt, men vet at kampen er tapt før du i det hele tatt har begynt. Hva gjør du da? Hvordan håndterer du det som mor eller far? Hva skal du kjempe for, når du ikke lenger aner hva som vil være mulig å vinne? Jeg tror du må tenke annerledes enn før, mer som et barn. Jeg mener ikke at du skal stoppe å kjempe. Du må bare kjempe litt annerledes. Og jeg tror at det barnet selv gjør og erfarer, er viktigere enn alt det du selv kan gjøre. Og jeg tror at jo fortere du klarer å omstille deg, og kjempe annerledes, jo raskere vil livet bli mindre vanskelig. Jo raskere vil du se mulighetene barnet ditt har, og ikke begrensningene. Men tro meg, det er vanskelig.

En annerledes hverdag

Det kan være skummelt og overveldende å tenke på hverdagen til barnet ditt når det blir sykt. Når du opplever at barnet ditt er mer sårbart enn noen gang. Skummelt fordi du ikke vet hvordan du, barnet eller de rundt det, kan klare å skape alt det du ønsker at barnet ditt skal få oppleve. Og overveldende fordi du forstår hvor mye og mange, både personer og situasjoner, du ikke rår over. For har du noen gang tenkt på hvor mange mennesker som kan virke inn på hverdagen til barnet ditt? Kanskje du ikke har tenkt på hvor mange mennesker som virker inn på din egen engang?

Fra drøm til virkelighet

Syver har hatt en drøm i mange år nå. En drøm om å få kjøpe sin egen Go-Kart. Det er lenge siden han begynte å spare penger til den. Lydia og jeg har likt godt at han har hatt en klar plan for pengene, selv om vi vet at han likegodt kan ende opp med å endre drømmen. Og så regnet vi vel egentlig med at Syver ville bli mer enn nok fornøyd med å kjøre, uten å eie. Da Syver begynte å miste synet sitt i fjor høst, forsto vi voksne at det ville bli vanskelig å oppfylle ønsket om å kjøre Go-kart. Og nå, ni måneder etter at synet hans begynte å svekkes, vet vi at han ikke kommer til å få synet tilbake. Vi har forstått det at mye av det Syver skal oppleve framover, inneholder begrensninger. Begrensninger vi må forholde oss til. Men hvordan vil Syver oppleve disse begrensningene? Hvordan vil han håndtere de? Hva vil han føle når han møter de? I dag fikk vi et klart svar på dette.

En annerledes Go-kart

I dag viste Syver oss at han også kan leve ut drømmer. Han har nemlig forstått at drømmer kan oppfylles om han lar andre ta del i dem. Han har forstått at opplevelser blir best om du deler de med andre. At andre mennesker kan være med på å oppfylle hans egne drømmer. I dag fortalte han oss at han fortsatt ønsker å kjøpe seg Go-kart. Den drømmen lever videre. Men den Go-karten han ønsker seg er litt annerledes enn de Go-kartene han har ønsket seg før. Han ønsker seg nemlig en Go-kart med to seter. Da jeg spurte om hvorfor den skulle ha to seter fortalte han at han ikke kunne kjøre alene. Han måtte ha med seg en kamerat som kunne hjelpe. Og om han hadde med seg en kamerat, ja da kan jo de vinne mange pokaler, sammen.

Å oppfylle egne og andres drømmer

Viktigheten av samspillet mellom mennesker er tydeligere for meg enn noen gang. For at jeg skal få et godt liv, fullt av muligheter, er jeg avhengig av de jeg har rundt meg. Og de er avhengig av meg. Du som leser dette innlegget nå, du har mange personer som er avhengig av at du bidrar inn i deres liv. Enkelte dager kan du være den som gjør livet verdt å leve. Du kan være den som muliggjør drømmer og opplevelser. Drømmer og opplevelser som gir andre et godt og innholdsrikt liv. Tar du oppgaven på alvor? Og er du klar over hvor heldig du er når du sitter der, alene i en Go-kart på vei mot nye eventyr? Har du plass til en til?

#Brydeg #Mot #Shetlandsblindheim #familie #sorg #livsmestring #VisMot #Mot_Norge

Du kan virke enormt positivt inn på andres liv, enten du vet det eller ei!

Vis MOT, Mot til å bry deg og Mot til å leve, hver eneste dag!