Hold av en plass til meg!

Hold av en plass til andre! Mange vil være med, men trenger ditt initiativ for å få det til. Hold av en plass hos deg!

Et bilde av meg smilende mot kamera. Med sveisen på plass og tilsynelatende uten bekymring. Men ser du ikke bekymringene jeg bærer i ryggsekken?

Som unge og nybakte foreldre hadde vi få bekymringer i hverdagen, og få bekymringer for barna våre. Og ikke husker jeg lenger når de begynte å krype, flire, gå eller spise maten sin selv. Og om de var raskere eller seinere ute enn jevngamle barn, det var ikke så viktig for oss. Vi har vel egentlig ikke opplevd bekymringer knyttet til egne barn noen gang. Vi hadde sterke ønsker om et godt og trygt nettverk for barna våre både i barnehagen og på skolen. At barna våre skulle få flere gode venner, og at barna våre skulle være gode venner for andre, har vært viktig for oss hele tiden. Da de begynte på skolen var vi opptatt av at barna våre skulle bidra til et trygt og godt klassemiljø. At de skulle få oppleve mestring gjennom samspill med andre. At barna skulle oppleve at trygt og inkluderende miljø på skolen. Jeg antar at de fleste andre foreldre har de samme ønskene for egne barn. Jeg tror en av de største bekymringene for oss foreldre er at barna våre skal oppleve utenforskap. Kanskje har vi kjent på det selv, og vet hvor vanskelig det er å stå igjen alene.

Bilde av Syver før han mistet synet. Sveisen som den skulle være, smilende og med blikket mot fotografen.

For et par år siden sleit jeg med å sjonglere med arbeidsoppgavene mine på jobb. Jeg sleit med følelsen av å ikke strekke til. Etter hvert begynte stresset å ta over hverdagen min, og kroppen reagerte med å gi meg daglig hodepine. I forsøk på å få ei god helse igjen, blei jeg delvis sykemeldt. Jeg hadde jo, som de fleste andre, ikke tid til å være sykemeldt. Det var kjipt å ikke være på jobb sammen med kollegene mine. Det var kjipt å kjenne på at arbeidsoppgaver som alle andre håndterte, ikke var mulig å håndtere for meg. Og jeg begynte å få vanskelige tanker om egen fungering i hverdagen. Jeg tok på meg en hel haug av skyld for manglende fungering, men de vanskeligste tankene var tankene jeg hadde om hva andre tenkte om meg. Jeg opplevde å miste meg selv. Øyvind Blindheim var ikke lenger Øyvind Blindheim. Hvor lenge ville det være slik?  Var den nye og midlertidige utgaven av meg selv god nok for andre? Og når jeg blei frisk igjen, ville det fortsatt være plass til meg, slik som før? Ville jobben eller vennene «holde av en plass» for meg?

Daniel og meg fra ei virkelig god tid på jobb ved Kolvikbakken ungdomsskole. Jeg snakket nettopp med Daniel og jeg fikk bruke bildet. Et bilde fra sløydsalen.

Jeg blei aldri kvitt hodepine og andre konsekvenser av stress. Jeg var på god vei, men så skjedde det utenkelige. Gutten vår mista synet. Syver blei blind. Og med sjonglering som bilde på å måtte håndtere mange oppgaver samtidig, så fikk Lydia og jeg ei oppgave som krevde all vår oppmerksomhet, og vi kunne ikke sjonglere mer. Plutselig var det ikke lenger egen fungering jeg var bekymret for. Plutselig var det ikke min egen plass i andres hverdag jeg var bekymret for. Plutselig var det Syver sin hverdag som var vår største bekymring. Hvordan ville han takle de utfordringene synstapet gav? Hvordan ville alle andre rundt ham, håndtere synstapet hans? Hvordan ville hverdagen til Syver bli. Ville det fortsatt være plass til ham, slik som før? Ville skolen, vennene og deres familier «holde av en plass» for Syver? Hold av en plass til Syver!

Syver spiller et spill med taktile terninger. Det er mye mestring i å skape gode historier for andre. Syver viser at den ene terningen har bilde av en hundebæsj.

Når mennesker møter vanskelige utfordringer i livet, hvordan kan vi hjelpe de med å fortsatt oppleve tilhørighet? Hvem tar ansvaret for å sørge for videre inkludering, når voksne eller barn av ulike årsaker havner utenfor? Dere må gjerne fortelle meg at den som ønsker å bli inkludert også må ta ansvar selv. Det er jeg enig i, men dersom utenforskapet er konsekvens av sykdom, tap av fysisk eller psykisk helse, dødsfall eller andre alvorlige livshendelser, da er det ikke lett å ta eget ansvar for inkludering. Det vet jeg, for vi opplever det nå. Familien Blindheim er avhengig av andre for å få hverdagen til å fungere nå. Vi e avhengig av andre sitt initiativ for å fortsatt holde kontakten med venner og bekjente. Vi har ikke overskudd til det selv. Syver er avhengig av at omgivelsene rundt ham kjenner til synsutfordringene hans. Syver er avhengig av at noen holder av en plass til ham. Vi voksne er ikke oss selv lengre. Sorgen vi bærer på forandrer oss. Er vi fortsatt gode nok for dere? Holder dere fortsatt av en plass til oss, sånn i tilfelle vi kommer oss på beina igjen? Holder dere av en plass til oss, når vi kommer innom jobb og det eneste vi trenger er å se glimt av en hverdag slik den en gang var? Er det plass til oss rundt bordet, i en samtale, hvor vi ikke klarer å bidra, men bare vil lytte? Hold av en plass til oss! Vi vil være med!

Ylva glisende mot kamera og Syver litt i bakgrunnen. Fra dyreparken i Kristiansand.

Forrige lørdag opplevde Syver og jeg noe fantastisk. Vi var på konsert i Borgund kirke. Trygve Skaug holdt julekonsert. Selve konserten var fantastisk, men det var enkelthendelser som satte krone på en fantastisk kveld. På vei til kirken sto nemlig trafikken fullstendig fast. Biler måtte snu og jeg så for meg at Syver og jeg måtte parkere så langt unna at det ville bli vanskelig å komme seg fram til kirka igjen. Plutselig, et glimt av håp, noen hadde plass til oss. En venn kom oss i møte og vi fikk lov til å parkere utenfor huset hans, som ligger like nedenfor Borgund kirke. Fra å måtte gå en kilometer i sludd fikk vi stå så nært kirken at vi var ved døra til kirka etter et par minutter. I døra blei vi møtt av Håkon, broren til Trygve Skaug, og han fortalte at han hadde holdt av plass til oss, fremst med scenen. Jeg var så utrolig stolt da Syver gikk opp midtgangen til Borgund kirke med mobilitetsstokken sin. Og folka vi hadde fått plass ved siden av, de tok så godt imot oss, vi hadde felles venner. Da Trygve Skaug kom til scenen, fra bak alteret, startet han ikke konserten før han hadde hilst på Syver. Og en merkelig følelse vokste i meg, og de neste timene kjentes det som om hele konserten var for Syver. Da konserten var ferdig, kom familie opp og hilste på oss og Syver fikk fortelle om opplevelsen sin. På vei ut av kirken, noen timer etter at vi kom, møtte Syver og jeg, Christian igjen, han som hadde plass til oss da vi sto fast i trafikken noen timer før. Han også var der for Syver. Han også ga Syver masse god og ekte oppmerksomhet. Da vi satte oss i bilen litt senere, Syver med gave fra favorittartisten sin, fortalte Syver om møtet han hadde med Trygve på vei ut av kirka. Syver var så utrolig stolt. ALLE holdt av en plass for ham.  

De absolutt beste plassene i Borgund kirke. Trygve Skaug på scenen med gitaren Tom Petty. Alteret i Borgund kirke som bakgrunn. En nydelig opplevelse.

Hald av ein plass til meg

Då lyset frå dagen plutseleg forsvann, og alt gjekk i stå og vart sort
vart dagane brått både tunge og grå, og alt som låg klart falma bort
Eg famla i mørkret og leita meg fram, så modig i kvart eit steg
Så ropte eg høgt at eg skal vere med, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg!

Når venane mine legg ut frå si hamn, kjem dei då ein gong tilbake?
Når livet freistar dei, fullt og heilt, kva må dei då forsake?
For planen vi la gjeld framleis, sant? Eg er framleis heil for dei?
Og sjølv om eg er her og dei er der, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg!

Det gjekk så fort, då du fór ifrå, vil du ikkje ha meg på slep?
Kva om eg framleis vil halde fast, eg treng berre ta eit nytt grep?
Men slepp eg deg no er eg redd at du trur, at eg gjev opp å følgje med,
Vit at eg alltid vil sitje hjå deg, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg

Øyvind Blindheim 2019

Vis MOT, Mot til å bry deg, om både de du er nær, og mennesker du møter.

Crosby speller balladene i kveld!

Selv om livet brått og uventet blir vondt og vanskelig å leve, kan det like brått og uventet bli veldig godt!

Et bilde fra 2017. Syver uten briller og superfornøyd med ny sveis. Håret i en slik tut oppå haudet.

Som fersk student jobbet jeg på klippfiskavdelingen til Fjordlaks i Ålesund. Fysisk arbeid med kjekke kamerater og ok lønn. Vi blei en god kompisgjeng der ute og jeg trivdes veldig godt. Da jeg begynte på mitt andre år som lærerskolestudent i Volda, blei jeg spurt om jeg kunne tenke meg å arbeide i omsorgsbolig. Uten å egentlig vite så mye om hva arbeidet innebar var jeg ganske snar med å ville gi det en sjanse, og jeg forlot klippfisken og begynte å arbeide med mennesker. Jeg er så utrolig glad for at jeg gjorde det, både fordi den kraftige klippfisklukta ikke lengre satt i meg da jeg møtte kona mi Lydia, men viktigst av alt fordi jeg opplevde stor mestring i arbeidet med mennesker.      

Et bilde fra forrige innlegg hvor Syver står ved en nydelig hvit hest og klapper den på siden.

Jeg møtte fantastiske mennesker i både personal, beboere og foreldre de årene jeg arbeidet i omsorgsbolig. Det opplevdes så givende og utviklende at da jeg fikk fast arbeid som lærer i Ålesund kommune tok jeg på meg vakter i i omsorgsbolig både i Sula og Giske kommune. Der også møtte jeg mange spennende og utviklende utfordringer. I møte med mennesker som trengte tilrettelegging og støtte for å kunne leve gode liv og oppleve mestring i hverdagen, lærte jeg utrolig mye, spesielt mye om kommunikasjon og livsperspektiv. Det er jeg heldig som får ta med meg videre i livet, både i og utenfor jobb.

Bilde av smilende Syver fra turen vår til Syre utenfor Skudeneshavn på Karmøy.

Sommeren 2008, fikk jeg spørsmål om jeg kunne tenke meg å holde opplevelseshelger for en gutt på åtte år, ei helg i måneden. Jeg arbeidet som lærer, hadde akkurat fått fast stilling ved Kolvikbakken ungdomsskole og hadde egentlig veldig mye nytt i livet fra før. Jeg bodde hjemme i Olsvika, hos moren min, og dersom jeg sa ja til Eskil sin familie, måtte det være greit for henne også. Etter å ha snakket om det hjemme, ble vi enige om at familien Blindheim, vi kunne trenge Eskil i livet vårt akkurat da. Dette var bare noen måneder etter at pappa døde og det var noe godt ved det hele, som vi som familie visste ville gjøre oss bra. Da Lydia og jeg giftet oss et par år senere, var Eskil på besøk hos oss på Valderøya, ei helg i måneden. Å få møte Eskil, og familien hans, ga oss et viktig perspektiv i livet. Gjennom bekjentskapene og erfaringene mine i omsorgsbolig, og opplevelsene mine med Eskil og familien, lærte jeg mye.

Bilde av Lydia og meg i 2010, året vi giftet oss

Da Lydia og jeg ventet på at Syver skulle bli født, hadde jeg flere vanskelige tanker. Jeg var bekymret for at vi skulle få et barn som ikke var friskt. At Lydia og jeg skulle få et barn med like stort oppfølgingsbehov som noen av de barna og voksne jeg hadde jobbet med. Som om livet blei rigga på et vis hvor Lydia og jeg trengte alt det vi hadde opparbeidet oss av erfaring og kompetanse. Mange av de samme tankene hadde vi da Ylva blei født året etter Syver, men bekymringene våre forsvant etter at både Syver og Ylva ble født som friske barn.

Bilde av Ylva og Syver. De holder godt rundt hverandre.

Da Syver var seks år fikk vi erfare hvor brått og uventet livet kan ta en vond vending. Syver begynte å miste synet sitt og livet vårt blei vondt og vanskelig. Og nå er Syver blind. Selv om livet fortsatt er vondt og vanskelig, så ser vi at vi håndterer det hele. Vi opplever å mestre de utfordringene vi står overfor. Og den som mestrer det hele best av alle, det er Syver. Vi vet at livet fortsatt brått kan endre seg. Vi vet at like brått og uventet som livet blei vondt og vanskelig, kan livet, like brått og uventet bli virkelig bra igjen.

Syver er avhengig av god tilrettelegging for at han skal kunne oppleve å mestre livet. Han er avhengig av at andre mennesker er klar over at han er blind og hvilke utfordringer dette gir ham i hverdagen. Vi har mange gode og viktige spillere på laget vårt. Det gjør at vi opplever at livet kan mestres selv når det er vanskelig.

Bilde av Ylva og Syver på bytur i Kristiansand i sommer. Begge smiler fint, men det er lenge siden Syver sluttet å se mot kamera under fotografering.

I dag er det konsert i Borgund kirke. I kirken hvor vi holdt begravelsen til pappa for snart tolv år siden, holder Trygve Skaug julekonsert. Jeg skulle egentlig ha med meg Lydia på konserten, men Syver liker så godt musikken til Skaug, og han spurte meg om hvorfor ikke barn kan reise på konsert med Trygve Skaug. Det hadde jeg ikke noe godt svar på, derfor var jeg snar med å si at han skulle få være med meg på konserten. Vårt møte med Trygve Skaug sine tekster var nok ikke tilfeldig. For det var nok flere enn oss som mente at de kunne være til trøst eller inspirasjon i den situasjonen vi sto i for et år siden. Usikre på hvordan livet ville bli og med en haug av følelser, blei Skaug sine sanger en slags følgemelodi på reisen vår. Derfor blir det en spesiell og fin opplevelse i Borgund kirke i kveld. For fremst ved scenekanten, tett ved Trygve Skaug, skal jeg og Syver sitte på vår første konsert sammen som far og sønn. Og Syver får høre den sangen han liker aller best akkurat nå, «mens englene daler ned».

Bilde fra Trygve Skaug sin konsert på Solstrand camping i sommer. Han spiller på gitaren «Bob Dylan» på bildet og holdt en nydelig konsert.

Hald av ein plass til meg

Då lyset frå dagen plutseleg forsvann, og alt gjekk i stå og vart sort
vart dagane brått både tunge og grå, og alt som lå klart falma bort
Eg famla i mørkret og leita meg fram, så modig i hvert eit steg
Så ropte eg høgt at eg skal være med, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg!

Når venane mine legg ut frå si hamn, kjem dei då ein gong tilbake?
Når livet freistar dei, fullt og heilt, kva må dei då forsake?
For planen vi la gjeld framleis, sant? Eg er framleis heil for dei?
Og sjølv om eg er her og dei er der, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg!

Det gjekk så fort, då du fór ifrå, vil du ikkje ha meg på slep?
Kva om eg framleis vil halde fast, eg treng berre ta eit nytt grep?
Men slepp eg deg no er eg redd at du trur, at eg gjev opp å følgje med,
Vit at eg alltid vil sittje hjå deg, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg

Øyvind Blindheim 2019

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag, også når det er vanskelig!

Borgund Dyreklubb

Med veiledning fra Fride Holen får Syver møte Zhania. Syver i oransje jakke, smilende, Fride sett bakfra og hesten Zhania med hodet mot Syver

Denne uka blei Syver og Ylva invitert til å komme på besøk til Dyreklubben. Noen gode jenter tenkte det kunne være en fin opplevelse for Syver å få hilse på dyrene der. Selv om både jeg og Ylva var litt forsiktige i møte med dyrene, viste Syver seg som den modige gutten han er. Det han likte spesielt godt var å kose med den ene hesten i stallen. Senere fikk vi se på at Fride rei på hesten som Syver fikk hilse på. Nå har han en drøm om å få ri på den han også. Han har ridd på hest hos Dyreklubben før, men ikke etter at han blei blind. Derfor kommer vi til å invitere oss tilbake om ikke så lenge, så får vi se om Syver tør å sette seg på hesteryggen også. Det var en kald dag i dag, og da gjorde det ekstra godt med deilig kakao som Ylva og Anita laget til oss.

Alise, Fride og Syver sammen med hesten Zhania.

Jeg har vært så heldig å få ha et samarbeid med Dyreklubben gjennom jobben min i ungdomsskolen. Gjennom ulike aktiviteter har vi fått bruke området og hjulpet til med ulike praktiske oppgaver. Jeg har mange gode minner fra stedet, spesielt mange gode minner sammen med kollegaen min Ole Christian, som jeg skreiv et innlegg om i fjor. Vi hadde med oss mye bra ungdom til Dyreklubben og området rundt.

Her er ungdommene mine på vei fra fjøra og opp til Dyreklubben. Gode minner.
Et fantastisk bilde av Andreas, en av ungdommene mine fra en dag hvor vi blei dratt på akebrett etter hest. Spesielt stilig for alle dere som spiller Red Dead Redemption,

Jeg husker også Borgund Dyreklubb ifra barndommen. Der hadde jeg noen av mine første møter med gårdsdyr og det er fantastisk å nå kunne ta med mine egne barn til samme sted. Vi har deltatt på Dyreklubbsøndag flere ganger, et flott tilbud til barnefamilier som holdes én gang i måneden. Det mest spennende barna mine har fått gjøre der er å ri på hest og å sitte på i henger etter traktor. Og så er der kiosk!

Bilder av løa fra 2016.
Bilder av Dyreklubben før oppgradering av uteområdet for noen år siden

Med en helt fantastisk beliggenhet, ved fjorden i indrefileten av Ålesund kommune, ved nydelige Borgund kirke og i nærheten av Borgundgavlen, ligger besøksgården hvor du kan få nære møter med mange forskjellige dyr. Nå, etter å ha vært driftet av Borgund sokneråd i mange år, har Ålesund kommune tatt over drifta av besøksgården. Besøksgården kan by på møter med både hester, esler, griser, geiter, kaniner, haner, høner, ender og småfugler og sikkert enda mer. I tillegg er beliggenheten helt unik. Et flott turmål og ei spennende fjøre like nedenfor. Det er mange barn og ungdommer i aktivitet i Dyreklubben. Sammen med foreldre holder de liv i et fantastisk tilbud, et tilbud også skoler har begynt å benytte seg av. Området er en fantastisk arena for læring og bør absolutt brukes av enda flere

Det var rett og slett veldig spennende å ha det store dyret like ved seg.

Dyreklubben er avhengig av frivillighet, dugnad og tilskudd for å kunne holde gården tilgjengelig for oss. Derfor er det så fint at så mange foreldre finner veien dit med barna sine. Kiosk, dyr og mange lekekamerater er en virkelig god kombinasjon. Og glemmer du lommeboka kan du selvsagt bruke Vipps. Sjekk ut nettsiden deres og lik Facebooksiden deres slik at dere får beskjed om arrangementer og tilbud. Støtt Dyreklubben!

Facebooksiden til Dyreklubben:

Hjemmesiden til Borgund Dyreklubb

Takk til Bertil Holen med familie for at dere gjør Dyreklubben tilgjengelig for oss, og spesielt nå når Syver opplever alt med nye øyne.

Solnedgang i øst!

Innlegget ble skrevet for noen uker siden. Derfor er det ikke i dag Syver har bursdag. Innlegget er likevel både godt og viktig, selv om det dukker opp noen uker etter at det ble skrevet.

Lytt til innlegget direkte i nettleseren eller via strømming

Syver har bursdag i dag. Åtte år siden han blei født på sykehuset på Åse. Tida flyr og vi er så inderlig takknemlig for at vi fikk en så god og omsorgsfull gutt. Vi er så glade for alle de gode egenskapen han har, og alle de flotte menneskene han har rundt seg.

Fotografering på Syre
Stranda på Syre like utenfor Skudeneshavn. Syver og Ylva glisende i hver sin strandstol.

I helga var familien Blindheim i Skudeneshavn på Karmøy. Der fikk vi være sammen med mange gode venner. Etter mange år på Sørlandet om sommeren har vi blitt kjent med mange fra Karmøy. Og det var spesielt kjekt at svigerfar og Kristine stelte istand en kjempefest for ungene. Høydepunktet på festen var nok da 20 unger pyntet 5 pepperkakehus, knuste de like etterpå og gomlet i seg det aller meste av de.

Syver gleder seg til å knuse pepperkakehus.

Jeg ville dele noe med dere i dag, noe som kan være fint å tenke på når dere forsøker å forstå hvordan Syver ser verden. For ettersom han har sett før, kan han se for seg hvordan ting ser ut. Han vet hvordan de ulike fargene ser ut, selv om han ikke kan se farger. Han vet hvordan Lydia og jeg ser ut, og er så heldig at han kan se for seg 2018-utgavene av oss resten av livet. Han vet hvordan klassekameratene ser ut, og de fantastiske voksne han har rundt seg på skolen. For han har sett de før.

Ylva smilende på Stranda på Syre. Lyst hår, briller og grønn jakke

For noen dager siden fortalte Syver meg at det er så rart at han ser når han drømmer. For når han drømmer er han ikke blind. Når han drømmer ser han alt slik som det skal være. Og så, når han våkner om morgenen, da er han blind igjen. Dette er helt nytt for meg. Jeg har aldri tenkt over at blinde kan se når de drømmer. Det perspektivet er det Syver som gir oss.

Ylva er klar for å knuse pepperkakehus.

Under den ene flyturen, til eller fra Karmøy, var det bekmørkt ute. Syver satte ved vinduet og jeg ved siden av han. Han kikket ut vinduet titt og ofte, men like før vi skulle lande, utbrøt han «Å, se den fine solnedgangen da pappa!» han kikket ut vinduet, mot øst, og var så fornøyd. Og akkurat da tenkte jeg, at han faktisk så en solnedgang. Det synsinntrykket han satt med der og da, det var en vakker solnedgang. Jeg visste jo at det var lyset på tuppen av vingen på flyet. Et sterkt hvitt lys i alt det sorte en kunne se ut vinduet. Der jeg så ingenting annet enn et sterkt hvitt lys, så Syver en nydelig solnedgang.

Syver og Ylva på hytta på Sørlandet

Neste gang dere kjører forbi huset vårt på Nordstranda vil jeg at dere skal legge merke til julelysene på treet uttafor huset vårt. Det er pyntet med lys i ulike farger, kjøpt inn i år fordi Syver ville ha det slik. Syver vet hvordan de ser ut, selv om han ikke ser det slik som oss andre. Jeg ønsker derfor å utfordre dere på å tenke på alt det Syver faktisk kan se, alle de synsinntrykk han fortsatt kan bruke for å forklare, alle de detaljerte skildringene han kan komme med. Syver ser fortsatt på tv, selv om han ofte gjør det fra rommet ved siden av, mens han bygger Lego. Syver ser, selv om han gjør det annerledes.

Syver har noen tenkepauser i løpet av dagen.

Når du prøver å forstå hvordan jeg ser, men alt du tenker på er alt det jeg ikke kan se, da glemmer du noe vesentlig. For å se er mye mer enn det øyet kan oppdage. Og forstår du ikke det, hvordan skal vi da noensinne se hverandre igjen?

Øyvind Blindheim

DA HIMMELN RASTE NED

Du ekkje som dei andre du, det vet du veldig godt. 

Du ekkje som dei andre du, med alt det du har fått. 

Du ser det klart, som blod i snø, at nokke har gått galt, 

Og e kan ikkje skjule det, det gjør for vondt, e heilt brutalt 

Ka gjør du for å stå på beina? Ka gjør du for å fortsatt gå?  

E svaret Gud og hellig kraft, et svar på barnetro? 

Eller fulgte superkrefter med, da himmeln raste ned?  

Du ekkje som dei andre du, der motstand gjør dei lam! 

Du ekkje som dei andre du, du tar de faktisk fram! 

Du ser det klart, som lys på land, fra beksort ferd langs skjær. 

Og e, kan ikkje finne fram, der e e blind, så hold de nær. 

Ka gjør du for å stå på beina? Ka gjør du for å fortsatt gå?  

E svaret Gud og hellig kraft, et svar på barnetro? 

Eller fulgte superkrefter med, da himmeln raste ned?  

E ekkje som dei andre e, men pappa det e bra 

E ekkje som dei andre e, men slapp av litt, husk ka e sa 

E ser det klart, at du e redd, for at e skal bli blind 

E sir det no, du sa det sjøl, at lyset alltid vinn

Øyvind Blindheim

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag

Medvind!

For ei uke! Familien Blindheim har fått oppleve så mye fint og spennende. Besøk hos Blindeforbundet, og tur til Karmøya utenfor Haugesund. Vi seiler i medvind, sammen med en haug av folk som heiser på oss.

Karsten viser Syver hvordan han bruker mobiltelefon uten å kunne se den. Siri på IPhonen kan være til stor hjelp.

På onsdag fløy selveste Generalsekretæren i Blindeforbundet ens ærend til Ålesund for å treffe Syver og familien. På Blindeforbundet sitt kontor i Ålesund, blei vi møtt med bløtkake, brus, pakker og julekalendere. De hyggelige menneskene som jobber der tok imot oss sammen med Generalsekretær Karsten Aak og kommunikasjonsanssjef Mia Jacobsen, begge fra Blindeforbundet.

En plakat vi er stolte av. En takk for gaven og ikke minst «Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag» på punktskrift

For barna var det selvsagt stas å få julekalender og godterier, men plakaten vi fikk var den som gjorde sterkest inntrykk på Lydia og meg. For med bilder hentet fra Blindeforbundets ulike opplevelsessenteret og et par bilder fra bloggen vår, var den også et synlig bevis på en av familiens stolteste bragder. For sammen med alle de som heier på oss og alle de som spiller på laget vårt, samlet vi sammen inn en betydelig sum penger til Blindeforbundet i sommer. Det er vi stolte av, og ikke minst utrolig takknemlige for å ha fått til. Og så var det ekstra spesielt å få lese «Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag» på punktskrift.

På besøk i 7a på Volsdalen barneskole. Syver og jeg i hver vår godstol foran klassen. Første møte med en fantastisk gjeng!

I fredagens utgave av Sunnmørsposten kunne dere lese om festen vår hos Blindeforbundet. Med bilder av familien og intervju med både Syver, meg og Generalsekretæren, skreiv Sunnmørsposten en viktig artikkel. En artikkel med et perspektiv fra mennesker som lever liv hvor de mestrer utfordringer. Og en artikkel med eksempler på mennesker som, med enkle grep, ønsker å bidra til at mennesker med ulike funksjonsnedsettelser kan få mestre hverdagen. For når jeg ser tilbake på dagen, og leser historien i Sunnmørsposten, er det spesielt én ting jeg velger å ha fokus på. Og det er den delen hvor jeg forteller om 7A ved Volsdalen skole, som målrettet og med stort engasjement valgte å undersøke hvor godt tilrettelagt bysentrum er for blinde og svaksynte. For dere som kjenner til den gjengen, dere vet at engasjementet ikke har gitt seg. Selv nå når Lego League er over, så ønsker de fortsatt å utgjøre en forskjell. Familien Blindheim er så utrolig stolte over å ha 7A med på laget vårt. Og om de kontakter dere for å få hjelp til å gjennomføre tiltak i lokalsamfunnet, så vet jeg at dere vil stille opp dere også.

Her blir Syver intervjuet til Blindeforbundet sitt eget radioprogram. Ylva ser på spill tilrettelagt for blinde og svaksynte

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag!