Sjøhestenes dans

Vil det være lettere å inkludere mennesker med funksjonsnedsettelser dersom vi får oppleve hvor mange muligheter de har for mestring?

Syver med hua han fikk av MOT. Nærbilde av ansiktet mens han snakker om snowboardkjøring. Syver er den modigste jeg kjenner
Sjøhestenes dans kan lyttes til, i nettleser eller Soundcloud

Syver legger seg godt til rette i senga, med hendene bak hodet og beina i kryss. Han er klar for lydbok. Dyna må vente litt til for det er så varmt på rommet. Jeg legger meg ved siden av og finner fram mobiltelefonen min med lydhør-appen. «Sett på da, pappa!» Innestemme er verken Syver eller jeg kjent for å ha, men med hodetelefoner på er jeg sikker på at Syver sin stemme bar gjennom betongveggen og inn til naboen i rommet ved siden av. Jeg ber han snakke lavere, men når helt klart ikke gjennom plasten på hodetelefonene. «Ka du sa, pappa? E høre de ikkje!» Den velkjente superhørselen hans er tydeligvis ikke god nok. Stemmen var hakket høyere enn sekundene før, og jeg antar han tenkte jeg hadde like store problemer med å høre som han. Med lydboka i gang lukker han øynene og nyter den verdenen han blir en del av. En verden virkeliggjort av skildringer og replikker. Hvor handling stort sett omhandler kjærlighet. Et par knis og lure smil avslører hvor godt han liker det han hører. Og jeg blir sittende å betrakte ham, uten at han vet det. Min gutt, mitt forbilde og min hverdagshelt.

Syver smilende mens han kaster snø på meg. Sort hue, grønn kjeledress og med snøhvit bakgrunn

Vi er på Beitostølen Helsesportsenter og har vært her i ti dager nå. Et sted hvor du møter mennesker med ulike funksjonsnedsettelser, både synlige og usynlige. Et sted hvor øyet er trent til å se alt som er mulig, uavhengig av disse funksjonsnedsettelsene. Et sted med mål om mestring. Du møter vennlige mennesker over alt. Du møter personale som hilser, bruker navnet ditt og som gir dagen din innhold du gleder deg til. Meningsfullt innhold med mål om at du skal få se muligheter framfor begrensninger. Og derfor kanskje innhold mer meningsfullt enn du evner se akkurat nå. Kanskje så meningsfullt at det på ett eller annet vis vil kunne være med på å endre liv.

Syver og Thomas med slalomutstyret på , med ryggen mot, på vei til skiheisa. Syver holder Thomas i hånda. Thomas er en av mange fantastiske voksne her på Beitostølen

Syver har gledet seg til oppholdet i månedsvis. En skikkelig guttetur hvor han og jeg reiser til et sted for å gjøre masse spennende sammen. Og så har han gledet seg til å få bli kjent med andre barn som også ser dårlig. Noen av de har han møtt før og derfor har han gledet seg spesielt mye til å treffe igjen to av guttene. De er også blinde. Jeg har vært så spent og gledet meg jeg også. Spesielt spent på gjensynet med disse to guttene. Spent på hvordan de vil være sammen. Hvordan de vil leke, hvordan de vil kommunisere med hverandre, hvordan de vil se hverandre.

Syver på hesteryggen med hendene på salen. Hesten heter Lotta og er en stor dølahest

I svømmehallen på Helsesportsenteret begynner det å bli folksomt. Bassenget er ikke fullt, men det er nok av folk å krasje i. Hindringer som selv vi seende ville kunne skubbe borti om vi skulle beveget oss rundt slik som barn helst vil. Derfor er jeg spent på hvordan Syver vil oppleve økta i svømmehallen, Syver og de to blinde kameratene. Jeg trenger ikke vente lenge før jeg finner ut av det. For, fra bassengets langside med ryggen mot bassengveggen, blir jeg vitne til noe helt utrolig. Og jeg er ikke eneste vitne, for det som skjer i bassenget er umulig å gå glipp av. For der, midt iblant alle hindringene og i full utfoldelse, rir tre blide gutter på sine imaginære sjøhester, syngende og fulle av flir. De rir på rekke og sangen deres ljomer i hallen. «Å hopplahei, jeg er en liten cowboy.» Sangen like taktfast som sjøhestenes gange. Og når de beveger seg rundt i bassenget er det som om det skulle være fritt for folk. Fritt for hindringer. Menneskene de møter glir unna, i alle fall mesteparten av dem, og guttene storkoser seg. De ser ikke hindringene. I alle fall ikke nå.

Bilde tatt fra toppen av Myrabakken på senteret. På bildet er det msnge som aker og trærne i bakgrunnen er kledd i snø

Vi vet at Syver vil møte motgang, som alle andre barn. Vi vet også at han vil møte motgang som skiller seg fra andres motgang grunnet synstapet hans. Og vi vet at både Lydia, Syver og jeg vil oppleve begrensninger og sorgen de vil føre til. Begrensninger, både som konsekvens av funksjonsnedsettelsen og som konsekvens av manglende tilrettelegging. Opplevelsen av at verden raste sammen er der ennå. Vi forsøker å sette den sammen igjen, så godt vi kan. Heldigvis med god hjelp fra mennesker rundt oss. Akkurat nå, også med hjelp fra menneskene her på Beitostølen Helsesportsenter. For sammen med Syver, og hans pågangsmot og nysgjerrighet, er de med på å vise oss hvor mye som fortsatt er mulig å mestre. Han vil kanskje mestre mye annerledes enn andre, men han vil likevel kunne mestre. Og vi er så utrolig takknemlige for at Syver, gang på gang, viser oss at livet er herlig. Han er minst like lykkelige som andre åtteåringer. Vi er glade for at vi evner å se at livet fortsatt rommer uendelig mange muligheter, og at Syver sitt ønske om å oppdage verden kan oppfylles. Jeg leste dette innlegget for Syver før jeg delte det med dere. Og han la til at livet fortsatt kan bli et godt liv. For blinde kan klare alt.

Som Erling Stordahl, grunnleggeren av Beitostølen Helsesportsenter, sykler Syver også som blind. På bildet sykler han i gule gummistøvler, oransje jakke, sort buke og med blikket på skrått mot himmelen

«Å lære å se, igjen» er et dikt jeg skreiv i fjor sommer. Vi er forberedt på å gi alt for at Syver skal leve godt med sin funksjonsnedsettelse. Deler av den jobben er både ensom og vanskelig. Men vi skal klare den, sammen med alle de gode menneskene vi har rundt oss. En spesiell takk til Beitostølen Helsesportsenter, som har gitt oss sitt aller beste.

Lære å se, igjen

Slik fra avstand så ser du ingenting
Du trenger å komme deg nær
Legge merke til andre inntrykk
For å forstå hvordan verden er
Og når du tror du har hele bildet,
da kommer den kvalmende brått,
Den følelsen av avmakt,
Når alt av lys farger verden i grått

Og når himmelen bare mørkner, og lyset det svinner hen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se, igjen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se igjen

Du vil bry deg, men vet ikke hvordan,
Og sier at du forstår
For du mener at livet er vansk’lig
Du viser til egne sår
Og når du tror du har hele bildet
Da kommer den kvalmende brått
Den følelsen av avmakt,
Når alt det du deler, kun gjør deg selv godt

Og når himmelen bare mørkner, og lyset det svinner hen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se, igjen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se igjen

Du kan ikke gi det til andre,
du må finne ut av det her selv,
Håndtere det slik at du flyter,
Selv i den strieste elv
Og når du tror du har hele bildet
Da kommer den kvalmende brått,
Den følelsen av avmakt,
Når sorgen endrer deg, og trolig for godt

Og når himmelen bare mørkner, og lyset det svinner hen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se, igjen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se igjen

Øyvind Blindheim, 2019

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag!

#MOT #Shetlandsblindheim #brydeg #beitostølen #beitostølenhelsesportsenter #forbilde #livsmestring #mestring #familie

En annerledes guttetur

Vi opplever å mestre det meste av det vi står i. Og hovedårsaken til at vi gjør det, er Syver. Han er vår motivator og vårt forbilde. Innlegget handler om vår første tur alene. En fantastisk reise som vi deler bilder fra. Alle mine innlegg kan lyttes til direkte i nettleseren.

Syver i alpinbakken på snowboard. Trær og himmel i bakgrunnen.
Klikk på lenken for å lytte til innlegget hvor som helst.

I den mørke skinnsalongen til Oldemor Solveig sitter to spente gutter klar for avreise. Syver sitter der, full av spenning i selskap med forventninger, og jeg med både glede og sorg. Vi skal nemlig på vår aller første guttetur sammen og har besøkt Syver sine oldeforeldre for å hilse på før vi blir borte i flere uker. Jeg gleder meg til turen, men kjenner at det hele kan bli litt vanskelig også. Gutteturen vår går nemlig til et litt annerledes reisemål, et sted vi ikke visste om før Syver mistet det meste av synet sitt. Og vi reiser dit sammen med andre som helt sikkert også havner på et sted de ikke visste om, og ikke hadde sett for seg å havne. Og selv om vi har noe til felles, vi som fikk tilbudet om å reise til dette stedet, noe som kan knytte oss sammen, så er det vi har til felles temmelig vondt innimellom. For stedet vi reiser til er et sted for mennesker med funksjonsnedsettelser. Og Syver og jeg reiser dit fordi Syver er blind. Vi skal på en annerledes guttetur. Vi skal tre uker på Beitostølen Helsesportsenter. Etter at Syver hadde fått en lapp til lommeboka si fortalte han oldeforeldrene sine at nå, nå skal vi ut for å oppdage verden.

Syver ikledd grønn vinterdress, sorte votter, sorte sko og sort lue, med snøbrett på beina. Trær og himmel i bakgrunnen. Han står på brettet i akebakken.
Syver i grønn vinterdress, med hvit hjelm på hodet. Han sitter på oransje rattkjelke i toppen av akebakken. Han satte utfor alene og klarte seg bra.

Syver har gledet seg til gutteturen i flere måneder. Han har fortalt alle om turen. Både familie, venner og bekjente. Når jeg tenker meg om, har han sikkert fortalt det til tilfeldig forbipasserende innimellom også, for Syver er en pratsom type. Han liker å bli både sett og hørt, som de fleste andre. Og når han skal gjøre noe spennende, vil han gjerne fortelle om det både før, under og etterpå. Og som alle andre, liker han også å kjenne på mestring. Det har vi lovet ham massevis av på Beitostølen. For Beitostølen Helsesportsenter er knallgode på mestring. Det har vi nemlig fått høre fra mange andre som har vært der før oss.

Syver sitter på ryggen til en stor svart hest. En dølahest som Syver får ri på. Han rekker begge hendene i været på hesteryggen og er superstolt

Vi har vært på Beitostølen Helsesportsenter i fem dager nå. Fem dager fulle av aktivitet. Fem dager fulle av mestring. Fem dager sammen med positivt og omsorgsfullt personale, et bredt utvalg fagfolk på et sted som gjennom hele sin femtiårige historie har skapt mestring for mennesker med ulike funksjonsnedsettelser. Og de har muliggjort det med en enkel visjon. En visjon om å fokusere på mulighetene i hvert enkelt menneske, framfor begrensningene. De har gjort det ved å skape et miljø hvor både bygg, utstyr og mennesker skaper muligheter. Muligheter for hvem som helst, uavhengig av hvilke psykiske eller fysiske funksjonsnedsettelser gjestene har. Syver kunne hatt med hele klassen sin hit han, og de ville kunne oppleve mestring alle sammen. De ville elsket å være her sammen med Syver. De ville elsket stedet, menneskene, aktivitetene og kjent på mestring hele gjengen.

Syver i toppen av klatreveggen. Med seler og egen instruktør nådde han sju meter over bakken.

Jeg drømmer ikke lengre om at Syver skal få se igjen. Det er ikke mulig. Vi må legge håpet vårt i noe annet. Håpet vårt ligger i at vi kan klare å muliggjøre mestring i Syvers hverdag. At vi og mennesker rundt ham klarer å tenke annerledes enn før. At vi evner å åpne øynene for alle muligheter god tilrettelegging gir, og at Syver ser det selv også. Vi ønsker at han kan få leve godt med den funksjonsnedsettelsen han har, og at han både får og tar sin plass sammen med andre. Og så drømmer vi om at vi skal få oppleve flere slike steder som Beitostølen Helsesportsenter. Steder hvor alle kan oppleve mestring og inkludering, uavhengig av om de lever med funksjonsnedsettelser eller er funksjonsfriske. Og jeg drømmer om at slike steder ikke er annerledes lenger. At du finner de på hjemplassen din eller på en hvilken som helst guttetur. At hjemplassen din, uavhengig av hvor du bor, har en visjon om å tilrettelegge for mestring og inkludering for både deg og alle andre der. Og om vi ønsker oss et slikt inkluderende samfunn, så er det ikke enkeltmenneskers behov som gjør tilretteleggingen nødvendig. Den er nødvendig for å imøtekomme samfunnets behov, dersom det skal være inkluderende. For enkeltpersoners funksjonsnedsettelse er ikke begrensende alene, den forsterkes av lokalsamfunnets manglende evne til å se hvor begrensende manglende tilrettelegging faktisk er. «Vi vandrer alle i mørket. Noen fordi vi ikke ser med øynene. Noen fordi vi ikke ser med tankene. De aller fleste av oss fordi vi ikke ser hverandre.» Ord av Erling Stordahl, grunnleggeren av Beitostølen Helsesportsenter og hovedårsaken til at vi fikk tilbudet om denne annerledes gutteturen. La oss adoptere hans visjon, åpne hverandres øyne og skape muligheter for mestring. Mestring for livet og mestring for alle.

Syver i slalombakken med slalomskia på. En egen instruktør gjorde at han opplevde masse mestring.

Syver gikk til fots. Ikledd grønn vinterdress, docboots og med snowboardet under armen, traska han i snøen. Selv om oppoverbakken var både bratt og lang, så kom han seg til toppen til slutt. Jeg blei igjen i bunnen av bakken og sto klar med kameraet for å filme den nydelige innsatsen hans. For når Syver er motivert for noe, noe han er for det aller meste, så er han ivrig på å få til, selv om han kan slite litt i starten. De to første turene på snøbrettet endte med et par fall. Han mente det var vanskelig og jeg sa at vi kunne øve mer en annen dag. Jeg var gira på å komme meg inn igjen i varmen, men Syver ville ha en siste tur. Syver gikk til topps igjen og spente beina inni brettet før han dytta fart og satte utfor. Det gikk ikke så fort i starten, og innimellom satt han seg på huk på brettet, men han kom seg opp igjen i stående. Jeg sto i bunnen av bakken og ble vitne til en fantastisk prestasjon. Syver sto på snøbrettet hele bakken ned. Fra topp til bunn. Turen endte i en polstra lyktestolpe, men det gjorde ingen verdens ting. Prestasjonen, jubelen og gleden av mestring ble foreviget og er et av mine stolteste øyeblikk som pappa. Syver skal ut for å oppdage verden!

Se turen her: Snowboard som blind

Syver på spark foran Beitostølen Helsesportsenter. Lua lyser i halvmørket og er en gave fra organisasjonen MOT.

DA HIMMELN RASTE NED

Du ekkje som dei andre du, det vet du veldig godt. 

Du ekkje som dei andre du, med alt det du har fått. 

Du ser det klart, som blod i snø, at nokke har gått galt, 

Og e kan ikkje skjule det, det gjør for vondt, e heilt brutalt 

Ka gjør du for å stå på beina? Ka gjør du for å fortsatt gå?  

E svaret Gud og hellig kraft, et svar på barnetro? 

Eller fulgte superkrefter med, da himmeln raste ned?  

Du ekkje som dei andre du, der motstand gjør dei lam! 

Du ekkje som dei andre du, du tar de faktisk fram! 

Du ser det klart, som lys på land, fra beksort ferd langs skjær. 

Og e, kan ikkje finne fram, der e e blind, så hold de nær. 

Ka gjør du for å stå på beina? Ka gjør du for å fortsatt gå?  

E svaret Gud og hellig kraft, et svar på barnetro? 

Eller fulgte superkrefter med, da himmeln raste ned?  

E ekkje som dei andre e, men pappa det e bra 

E ekkje som dei andre e, men slapp av litt, husk ka e sa 

E ser det klart, at du e redd, for at e skal bli blind 

E sir det no, du sa det sjøl, at lyset alltid vinn 

Øyvind Blindheim, 2018

Hold av en plass til meg, et innlegg jeg tror de fleste kan kjenne seg igjen i når livet byr på utfordringer.

Vær verdifull, Midt i sorgen og vanskelige tider, reiste jeg fra jobb med verdens deiligste følelse. Hva hadde skjedd? Hvem hadde jeg møtt? Et innlegg om å håndtere sorg, sammen med andre.

Alt du ikke ser, et innlegg om psykisk helse og viktigheten av å bidra til at andre kan bære byrdene sine. Hva har folk i ryggsekken?

Hvordan se hverandre, sånn på ordentlig: Å se hverandre handler om så mye mer enn hva øyet kan oppdage. Vit det, når du møter Syver, som ikke kan se deg slik som før.

Vis MOT, Mot til å bry deg, både om deg selv og mennesker rundt deg.

#MOT #omsorg #ShetlandsBlindheim #modig #brydeg #hverdagslykke #livet #livsmestring #mestring #blind #blindeforbundet #ålesund #giske #Valderøya #Synstolking #Skole #ungdom #beitostølen #beitostølenhelsesportsenter

Håpefulle snøfnugg

Kan du skildre slik at alle kan sjå? Kan du gi det ein sjanse, slik som meg?

Syver og jeg bygde en enorm snømann for et par år siden. Gode minner for både ham og meg.

Mjuke snøfnugg dalar håpefulle og stille mot bakken, før ein lett bris skil dei ifrå kvarandre og gjer reisa deira brått meir uforutsigbar. Under eit tre, eit av dei verkeleg store, eit slikt med tjukke og mektige greiner som breier seg godt ut mot lause lufta, der strekk sterke røtter seg og grip tak i alt dei maktar å sno seg kring. Der sit eg, med ein varm kakao, og tek imot livet. Kan du sjå det?

Eg let att auga og gliser medan eg ventar. Kakao kan klart vente. Taktfaste barnesteg durande i kram snø nærmar seg. Med lure auge, blaute vottar kring kram snø, og eit monster i magen. No kjem han.

Ein kald klum snø treffer andletet mitt og eg er blind. Medan eg deisar i bakken, gnissar kjeledressen til minstemann mot jakka mi, og eg er fanga av ein farleg Yeti.

Raude kjakar, lukka auge, tilstade i nuet. Vinterdress og blaute vottar, med hua godt over barneøyrer. Ein liten kropp med tunga ute, under millioner av dalande snøfnugg, i ei kald grop. Livets fyrste snøengel. Mitt lille under ligg der, i lag med meg. Kan du sjå det?

Hold av en plass til meg!

Hold av en plass til andre! Mange vil være med, men trenger ditt initiativ for å få det til. Hold av en plass hos deg!

Et bilde av meg smilende mot kamera. Med sveisen på plass og tilsynelatende uten bekymring. Men ser du ikke bekymringene jeg bærer i ryggsekken?

Som unge og nybakte foreldre hadde vi få bekymringer i hverdagen, og få bekymringer for barna våre. Og ikke husker jeg lenger når de begynte å krype, flire, gå eller spise maten sin selv. Og om de var raskere eller seinere ute enn jevngamle barn, det var ikke så viktig for oss. Vi har vel egentlig ikke opplevd bekymringer knyttet til egne barn noen gang. Vi hadde sterke ønsker om et godt og trygt nettverk for barna våre både i barnehagen og på skolen. At barna våre skulle få flere gode venner, og at barna våre skulle være gode venner for andre, har vært viktig for oss hele tiden. Da de begynte på skolen var vi opptatt av at barna våre skulle bidra til et trygt og godt klassemiljø. At de skulle få oppleve mestring gjennom samspill med andre. At barna skulle oppleve at trygt og inkluderende miljø på skolen. Jeg antar at de fleste andre foreldre har de samme ønskene for egne barn. Jeg tror en av de største bekymringene for oss foreldre er at barna våre skal oppleve utenforskap. Kanskje har vi kjent på det selv, og vet hvor vanskelig det er å stå igjen alene.

Bilde av Syver før han mistet synet. Sveisen som den skulle være, smilende og med blikket mot fotografen.

For et par år siden sleit jeg med å sjonglere med arbeidsoppgavene mine på jobb. Jeg sleit med følelsen av å ikke strekke til. Etter hvert begynte stresset å ta over hverdagen min, og kroppen reagerte med å gi meg daglig hodepine. I forsøk på å få ei god helse igjen, blei jeg delvis sykemeldt. Jeg hadde jo, som de fleste andre, ikke tid til å være sykemeldt. Det var kjipt å ikke være på jobb sammen med kollegene mine. Det var kjipt å kjenne på at arbeidsoppgaver som alle andre håndterte, ikke var mulig å håndtere for meg. Og jeg begynte å få vanskelige tanker om egen fungering i hverdagen. Jeg tok på meg en hel haug av skyld for manglende fungering, men de vanskeligste tankene var tankene jeg hadde om hva andre tenkte om meg. Jeg opplevde å miste meg selv. Øyvind Blindheim var ikke lenger Øyvind Blindheim. Hvor lenge ville det være slik?  Var den nye og midlertidige utgaven av meg selv god nok for andre? Og når jeg blei frisk igjen, ville det fortsatt være plass til meg, slik som før? Ville jobben eller vennene «holde av en plass» for meg?

Daniel og meg fra ei virkelig god tid på jobb ved Kolvikbakken ungdomsskole. Jeg snakket nettopp med Daniel og jeg fikk bruke bildet. Et bilde fra sløydsalen.

Jeg blei aldri kvitt hodepine og andre konsekvenser av stress. Jeg var på god vei, men så skjedde det utenkelige. Gutten vår mista synet. Syver blei blind. Og med sjonglering som bilde på å måtte håndtere mange oppgaver samtidig, så fikk Lydia og jeg ei oppgave som krevde all vår oppmerksomhet, og vi kunne ikke sjonglere mer. Plutselig var det ikke lenger egen fungering jeg var bekymret for. Plutselig var det ikke min egen plass i andres hverdag jeg var bekymret for. Plutselig var det Syver sin hverdag som var vår største bekymring. Hvordan ville han takle de utfordringene synstapet gav? Hvordan ville alle andre rundt ham, håndtere synstapet hans? Hvordan ville hverdagen til Syver bli. Ville det fortsatt være plass til ham, slik som før? Ville skolen, vennene og deres familier «holde av en plass» for Syver? Hold av en plass til Syver!

Syver spiller et spill med taktile terninger. Det er mye mestring i å skape gode historier for andre. Syver viser at den ene terningen har bilde av en hundebæsj.

Når mennesker møter vanskelige utfordringer i livet, hvordan kan vi hjelpe de med å fortsatt oppleve tilhørighet? Hvem tar ansvaret for å sørge for videre inkludering, når voksne eller barn av ulike årsaker havner utenfor? Dere må gjerne fortelle meg at den som ønsker å bli inkludert også må ta ansvar selv. Det er jeg enig i, men dersom utenforskapet er konsekvens av sykdom, tap av fysisk eller psykisk helse, dødsfall eller andre alvorlige livshendelser, da er det ikke lett å ta eget ansvar for inkludering. Det vet jeg, for vi opplever det nå. Familien Blindheim er avhengig av andre for å få hverdagen til å fungere nå. Vi e avhengig av andre sitt initiativ for å fortsatt holde kontakten med venner og bekjente. Vi har ikke overskudd til det selv. Syver er avhengig av at omgivelsene rundt ham kjenner til synsutfordringene hans. Syver er avhengig av at noen holder av en plass til ham. Vi voksne er ikke oss selv lengre. Sorgen vi bærer på forandrer oss. Er vi fortsatt gode nok for dere? Holder dere fortsatt av en plass til oss, sånn i tilfelle vi kommer oss på beina igjen? Holder dere av en plass til oss, når vi kommer innom jobb og det eneste vi trenger er å se glimt av en hverdag slik den en gang var? Er det plass til oss rundt bordet, i en samtale, hvor vi ikke klarer å bidra, men bare vil lytte? Hold av en plass til oss! Vi vil være med!

Ylva glisende mot kamera og Syver litt i bakgrunnen. Fra dyreparken i Kristiansand.

Forrige lørdag opplevde Syver og jeg noe fantastisk. Vi var på konsert i Borgund kirke. Trygve Skaug holdt julekonsert. Selve konserten var fantastisk, men det var enkelthendelser som satte krone på en fantastisk kveld. På vei til kirken sto nemlig trafikken fullstendig fast. Biler måtte snu og jeg så for meg at Syver og jeg måtte parkere så langt unna at det ville bli vanskelig å komme seg fram til kirka igjen. Plutselig, et glimt av håp, noen hadde plass til oss. En venn kom oss i møte og vi fikk lov til å parkere utenfor huset hans, som ligger like nedenfor Borgund kirke. Fra å måtte gå en kilometer i sludd fikk vi stå så nært kirken at vi var ved døra til kirka etter et par minutter. I døra blei vi møtt av Håkon, broren til Trygve Skaug, og han fortalte at han hadde holdt av plass til oss, fremst med scenen. Jeg var så utrolig stolt da Syver gikk opp midtgangen til Borgund kirke med mobilitetsstokken sin. Og folka vi hadde fått plass ved siden av, de tok så godt imot oss, vi hadde felles venner. Da Trygve Skaug kom til scenen, fra bak alteret, startet han ikke konserten før han hadde hilst på Syver. Og en merkelig følelse vokste i meg, og de neste timene kjentes det som om hele konserten var for Syver. Da konserten var ferdig, kom familie opp og hilste på oss og Syver fikk fortelle om opplevelsen sin. På vei ut av kirken, noen timer etter at vi kom, møtte Syver og jeg, Christian igjen, han som hadde plass til oss da vi sto fast i trafikken noen timer før. Han også var der for Syver. Han også ga Syver masse god og ekte oppmerksomhet. Da vi satte oss i bilen litt senere, Syver med gave fra favorittartisten sin, fortalte Syver om møtet han hadde med Trygve på vei ut av kirka. Syver var så utrolig stolt. ALLE holdt av en plass for ham.  

De absolutt beste plassene i Borgund kirke. Trygve Skaug på scenen med gitaren Tom Petty. Alteret i Borgund kirke som bakgrunn. En nydelig opplevelse.

Hald av ein plass til meg

Då lyset frå dagen plutseleg forsvann, og alt gjekk i stå og vart sort
vart dagane brått både tunge og grå, og alt som låg klart falma bort
Eg famla i mørkret og leita meg fram, så modig i kvart eit steg
Så ropte eg høgt at eg skal vere med, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg!

Når venane mine legg ut frå si hamn, kjem dei då ein gong tilbake?
Når livet freistar dei, fullt og heilt, kva må dei då forsake?
For planen vi la gjeld framleis, sant? Eg er framleis heil for dei?
Og sjølv om eg er her og dei er der, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg!

Det gjekk så fort, då du fór ifrå, vil du ikkje ha meg på slep?
Kva om eg framleis vil halde fast, eg treng berre ta eit nytt grep?
Men slepp eg deg no er eg redd at du trur, at eg gjev opp å følgje med,
Vit at eg alltid vil sitje hjå deg, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg

Øyvind Blindheim 2019

Vis MOT, Mot til å bry deg, om både de du er nær, og mennesker du møter.

Crosby speller balladene i kveld!

Selv om livet brått og uventet blir vondt og vanskelig å leve, kan det like brått og uventet bli veldig godt!

Et bilde fra 2017. Syver uten briller og superfornøyd med ny sveis. Håret i en slik tut oppå haudet.

Som fersk student jobbet jeg på klippfiskavdelingen til Fjordlaks i Ålesund. Fysisk arbeid med kjekke kamerater og ok lønn. Vi blei en god kompisgjeng der ute og jeg trivdes veldig godt. Da jeg begynte på mitt andre år som lærerskolestudent i Volda, blei jeg spurt om jeg kunne tenke meg å arbeide i omsorgsbolig. Uten å egentlig vite så mye om hva arbeidet innebar var jeg ganske snar med å ville gi det en sjanse, og jeg forlot klippfisken og begynte å arbeide med mennesker. Jeg er så utrolig glad for at jeg gjorde det, både fordi den kraftige klippfisklukta ikke lengre satt i meg da jeg møtte kona mi Lydia, men viktigst av alt fordi jeg opplevde stor mestring i arbeidet med mennesker.      

Et bilde fra forrige innlegg hvor Syver står ved en nydelig hvit hest og klapper den på siden.

Jeg møtte fantastiske mennesker i både personal, beboere og foreldre de årene jeg arbeidet i omsorgsbolig. Det opplevdes så givende og utviklende at da jeg fikk fast arbeid som lærer i Ålesund kommune tok jeg på meg vakter i i omsorgsbolig både i Sula og Giske kommune. Der også møtte jeg mange spennende og utviklende utfordringer. I møte med mennesker som trengte tilrettelegging og støtte for å kunne leve gode liv og oppleve mestring i hverdagen, lærte jeg utrolig mye, spesielt mye om kommunikasjon og livsperspektiv. Det er jeg heldig som får ta med meg videre i livet, både i og utenfor jobb.

Bilde av smilende Syver fra turen vår til Syre utenfor Skudeneshavn på Karmøy.

Sommeren 2008, fikk jeg spørsmål om jeg kunne tenke meg å holde opplevelseshelger for en gutt på åtte år, ei helg i måneden. Jeg arbeidet som lærer, hadde akkurat fått fast stilling ved Kolvikbakken ungdomsskole og hadde egentlig veldig mye nytt i livet fra før. Jeg bodde hjemme i Olsvika, hos moren min, og dersom jeg sa ja til Eskil sin familie, måtte det være greit for henne også. Etter å ha snakket om det hjemme, ble vi enige om at familien Blindheim, vi kunne trenge Eskil i livet vårt akkurat da. Dette var bare noen måneder etter at pappa døde og det var noe godt ved det hele, som vi som familie visste ville gjøre oss bra. Da Lydia og jeg giftet oss et par år senere, var Eskil på besøk hos oss på Valderøya, ei helg i måneden. Å få møte Eskil, og familien hans, ga oss et viktig perspektiv i livet. Gjennom bekjentskapene og erfaringene mine i omsorgsbolig, og opplevelsene mine med Eskil og familien, lærte jeg mye.

Bilde av Lydia og meg i 2010, året vi giftet oss

Da Lydia og jeg ventet på at Syver skulle bli født, hadde jeg flere vanskelige tanker. Jeg var bekymret for at vi skulle få et barn som ikke var friskt. At Lydia og jeg skulle få et barn med like stort oppfølgingsbehov som noen av de barna og voksne jeg hadde jobbet med. Som om livet blei rigga på et vis hvor Lydia og jeg trengte alt det vi hadde opparbeidet oss av erfaring og kompetanse. Mange av de samme tankene hadde vi da Ylva blei født året etter Syver, men bekymringene våre forsvant etter at både Syver og Ylva ble født som friske barn.

Bilde av Ylva og Syver. De holder godt rundt hverandre.

Da Syver var seks år fikk vi erfare hvor brått og uventet livet kan ta en vond vending. Syver begynte å miste synet sitt og livet vårt blei vondt og vanskelig. Og nå er Syver blind. Selv om livet fortsatt er vondt og vanskelig, så ser vi at vi håndterer det hele. Vi opplever å mestre de utfordringene vi står overfor. Og den som mestrer det hele best av alle, det er Syver. Vi vet at livet fortsatt brått kan endre seg. Vi vet at like brått og uventet som livet blei vondt og vanskelig, kan livet, like brått og uventet bli virkelig bra igjen.

Syver er avhengig av god tilrettelegging for at han skal kunne oppleve å mestre livet. Han er avhengig av at andre mennesker er klar over at han er blind og hvilke utfordringer dette gir ham i hverdagen. Vi har mange gode og viktige spillere på laget vårt. Det gjør at vi opplever at livet kan mestres selv når det er vanskelig.

Bilde av Ylva og Syver på bytur i Kristiansand i sommer. Begge smiler fint, men det er lenge siden Syver sluttet å se mot kamera under fotografering.

I dag er det konsert i Borgund kirke. I kirken hvor vi holdt begravelsen til pappa for snart tolv år siden, holder Trygve Skaug julekonsert. Jeg skulle egentlig ha med meg Lydia på konserten, men Syver liker så godt musikken til Skaug, og han spurte meg om hvorfor ikke barn kan reise på konsert med Trygve Skaug. Det hadde jeg ikke noe godt svar på, derfor var jeg snar med å si at han skulle få være med meg på konserten. Vårt møte med Trygve Skaug sine tekster var nok ikke tilfeldig. For det var nok flere enn oss som mente at de kunne være til trøst eller inspirasjon i den situasjonen vi sto i for et år siden. Usikre på hvordan livet ville bli og med en haug av følelser, blei Skaug sine sanger en slags følgemelodi på reisen vår. Derfor blir det en spesiell og fin opplevelse i Borgund kirke i kveld. For fremst ved scenekanten, tett ved Trygve Skaug, skal jeg og Syver sitte på vår første konsert sammen som far og sønn. Og Syver får høre den sangen han liker aller best akkurat nå, «mens englene daler ned».

Bilde fra Trygve Skaug sin konsert på Solstrand camping i sommer. Han spiller på gitaren «Bob Dylan» på bildet og holdt en nydelig konsert.

Hald av ein plass til meg

Då lyset frå dagen plutseleg forsvann, og alt gjekk i stå og vart sort
vart dagane brått både tunge og grå, og alt som lå klart falma bort
Eg famla i mørkret og leita meg fram, så modig i hvert eit steg
Så ropte eg høgt at eg skal være med, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg!

Når venane mine legg ut frå si hamn, kjem dei då ein gong tilbake?
Når livet freistar dei, fullt og heilt, kva må dei då forsake?
For planen vi la gjeld framleis, sant? Eg er framleis heil for dei?
Og sjølv om eg er her og dei er der, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg!

Det gjekk så fort, då du fór ifrå, vil du ikkje ha meg på slep?
Kva om eg framleis vil halde fast, eg treng berre ta eit nytt grep?
Men slepp eg deg no er eg redd at du trur, at eg gjev opp å følgje med,
Vit at eg alltid vil sittje hjå deg, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg

Øyvind Blindheim 2019

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag, også når det er vanskelig!