Medvind!

For ei uke! Familien Blindheim har fått oppleve så mye fint og spennende. Besøk hos Blindeforbundet, og tur til Karmøya utenfor Haugesund. Vi seiler i medvind, sammen med en haug av folk som heiser på oss.

Karsten viser Syver hvordan han bruker mobiltelefon uten å kunne se den. Siri på IPhonen kan være til stor hjelp.

På onsdag fløy selveste Generalsekretæren i Blindeforbundet ens ærend til Ålesund for å treffe Syver og familien. På Blindeforbundet sitt kontor i Ålesund, blei vi møtt med bløtkake, brus, pakker og julekalendere. De hyggelige menneskene som jobber der tok imot oss sammen med Generalsekretær Karsten Aak og kommunikasjonsanssjef Mia Jacobsen, begge fra Blindeforbundet.

En plakat vi er stolte av. En takk for gaven og ikke minst «Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag» på punktskrift

For barna var det selvsagt stas å få julekalender og godterier, men plakaten vi fikk var den som gjorde sterkest inntrykk på Lydia og meg. For med bilder hentet fra Blindeforbundets ulike opplevelsessenteret og et par bilder fra bloggen vår, var den også et synlig bevis på en av familiens stolteste bragder. For sammen med alle de som heier på oss og alle de som spiller på laget vårt, samlet vi sammen inn en betydelig sum penger til Blindeforbundet i sommer. Det er vi stolte av, og ikke minst utrolig takknemlige for å ha fått til. Og så var det ekstra spesielt å få lese «Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag» på punktskrift.

På besøk i 7a på Volsdalen barneskole. Syver og jeg i hver vår godstol foran klassen. Første møte med en fantastisk gjeng!

I fredagens utgave av Sunnmørsposten kunne dere lese om festen vår hos Blindeforbundet. Med bilder av familien og intervju med både Syver, meg og Generalsekretæren, skreiv Sunnmørsposten en viktig artikkel. En artikkel med et perspektiv fra mennesker som lever liv hvor de mestrer utfordringer. Og en artikkel med eksempler på mennesker som, med enkle grep, ønsker å bidra til at mennesker med ulike funksjonsnedsettelser kan få mestre hverdagen. For når jeg ser tilbake på dagen, og leser historien i Sunnmørsposten, er det spesielt én ting jeg velger å ha fokus på. Og det er den delen hvor jeg forteller om 7A ved Volsdalen skole, som målrettet og med stort engasjement valgte å undersøke hvor godt tilrettelagt bysentrum er for blinde og svaksynte. For dere som kjenner til den gjengen, dere vet at engasjementet ikke har gitt seg. Selv nå når Lego League er over, så ønsker de fortsatt å utgjøre en forskjell. Familien Blindheim er så utrolig stolte over å ha 7A med på laget vårt. Og om de kontakter dere for å få hjelp til å gjennomføre tiltak i lokalsamfunnet, så vet jeg at dere vil stille opp dere også.

Her blir Syver intervjuet til Blindeforbundet sitt eget radioprogram. Ylva ser på spill tilrettelagt for blinde og svaksynte

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag!

Råtøff brannbil!

Sorteringen, og repetisjon av hvor de ulike delene ligger, er avgjørende for hvor selvstendig Syver er i bygginga. På bildet er deler delt i ni kategorier.

God synstolking gir mulighet for masse mestring. Gjennom god synstolking kan Syver tilegne seg informasjon og kunnskap som han før kunne fått gjennom synet sitt. Og når Syver skal bygge Lego etter bruksanvisning, trenger han selvsagt hjelp. Det er jeg som må omgjøre bilder og anvisninger til ord han kan forstå. Og innimellom forstår jeg ikke at jeg i det hele tatt gjør meg forstått. Likevel kommer vi oss videre i bygginga. Innimellom må jeg låne fingrene hans for å dra linjer og vise til ulike deler når jeg forklarer, men når jeg først har gjort det husker Syver stort sett delene videre i bygginga.

Nå er motor og alle tannhjulene på plass.

I går skreiv jeg at vi må finne den riktige balansen mellom hjelp og «klare selv». For mestringen sin skyld skal selvfølgelig Syver oppleve at han har bygget Legoen selv, men med synstolking fra meg. Likevel må jeg hjelpe til de gangene hverken tredje eller fjerde forsøk gir resultater. For det ville jeg jo gjort om han var seende også.

Delene på bildet kaller vi spiker. Hvilke tror dere vi ikke kan skille fra hverandre uten øyne?

Vi forstår hverandre godt nå, når vi forklarer hvordan de ulike delene er formet. De aller fleste delene har former eller overflater som skiller de fra andre deler. Heldigvis er det bare noen få deler, som lys og «småspiker», som ikke er ulike i annet enn farge. De må vi sortere fra hverandre slik at Syver kan velge rett.

Når jeg sier rød eller blå spiker, vet Syver at den ene har kors i kortenden, mens den andre er rund i begge ender. Og siden Syver ser med fingrene, finner han riktig hver gang.

Når vi sorterer, gjør vi det sammen. Og repetisjonen vi får da, gjør at Syver husker hvor de ulike delene ligger. Vi sorterer i matbokser og lokk, i tillegg har vi et eget byggelokk hvor vi legger delene vi trenger til neste byggetrinn. Deretter begynner arbeidet med å avkode/omkode det visuelle (det jeg ser) til det taktile (det Syver kjenner med fingrene). Når vi får til det, da opplever både Syver og jeg mestring. Da er det veldig gøy å bygge LEGO!

#norge #lego #legofan #legoninjago #legotechnic #synstolking #synstolkning #sammen #sterkeresammen #giske #Ålesund #valderøya #vestlandet #hverdag #hverdagslykke #blind #blindeforbundet #Mot #forbilde #livsmestring #leve #familie

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag 🙌

Meg, Ylva og Syver i toppen av tårnet til Tobias i Kardemomme by.

Hverdag

Ylva og Lydia er småsjuke og vi guttene håper på å slippe unna. Derfor reiste vi på svømmehallen etter skolen sammen med farmor. Middagen tar vi hos henne og Syver hjelper til på kjøkkenet mens jeg ligger på sofaen. Med fyr i peisen og kaffekoppen i handa blei jeg utfordra av Lydia på å skrive et helt ordinært innlegg om hverdagen.

Farmor Hildegunn og Syver på kjøkkenet i barndomshjemmet mitt Olsvika. På benken ligger ingredienser til Spagetti og kjøttdeig

Hverdagen for familien Blindheim er litt annerledes enn mange andre. Blant annet fordi jeg har mulighet til å arbeide redusert, men få dekket lønnstap av Nav. Det gir oss mer tid sammen som familie og det gjør at vi kan skru ned tempoet litt.

Nå håper vi sterkt at alle er friske når vi skal besøke Blindeforbundet på onsdag. Da skal vi få hilse på generalsekretæren og noen andre i Blindeforbundet Møre og Romsdal. Det gleder vi oss til.

Ha ei strålende uke!

7A Hverdagshelter!

Vi har fått møte en gjeng med hverdagshelter. Mennesker som har brukt tid på å planlegge hvordan byen vår kan bli en by for alle. Vi heier på 7A på Volsdalen skole!

Syver og jeg i godstolene til 7a på Volsdalen barneskole. Bruk av bildene i dette innlegget er godkjent.
Innlegget kan lyttes til i nettleser

I forrige uke skreiv jeg om den usynlige ryggsekken vi alle går rundt og bærer på. I innlegget «Alt du ikke ser» ønsket jeg å vise at folk kan gå rundt å ha det vanskelig uten at det nødvendigvis ser sånn ut for andre. Og jeg oppfordret til å bygge gode relasjoner og fortalte at du kan gi andre muligheten til å bry seg ved å også dele det som er vanskelig i livet ditt. Og brått kan de relasjonene du bygger ved å dele, være avgjørende for om du klarer å bære ryggsekken din.

I innlegget oppfordret jeg leserne til å være rause med mennesker rundt seg, men utgangspunktet mitt i innlegget var de mennesker som er nær og i de ulike sosiale miljøene leseren er i. Utgangspunktet var hva du kan gjøre for de rundt deg, og hva de kan gjøre for deg. Det å bidra til at andre føler seg sett og hørt av mennesker rundt, oppleves som en viktig del av det å være inkludert i samfunnet.

Bilde av Syver, sønnen min. Tatt på Giske mens vi så på dyr som beitet like ved oss. Syver er blind, med et lite restsyn i sidesynet.

En annen viktig del av det å føle seg inkludert er at lokalsamfunnet og storsamfunnet setter tilrettelegging for mennesker med ulike typer funksjonsnedsettelser i system. At lokalsamfunnet og storsamfunnet sørger for at alle, også de med ulike typer funksjonsnedsettelser får mulighet til å mestre livet og hverdagen. Gjennom krav til universell utforming i samfunnsplanleggingen kan det tilrettelegges for at så mange som mulig kan delta i samfunnet, uavhengig av funksjonsevne. Med slike krav kan en sikre seg at kommunale, statlige og private bygg, som for eksempel kjøpesentre, er utformet på en måte som gjør bygget og tjenestene som tilbys der, tilgjengelige for alle. Alle, uavhengig av om de lever med funksjonsnedsettelser eller ikke.

Med krav til universell utforming kan samfunnet også sikre at tilkomst til byggene, fortau, parkeringsplasser og offentlig transport er tilgjengelig for alle. Men i møtet med verden gjennom vårt nye perspektiv, etter at Syver ble svaksynt og så blind, ser vi at mange steder ikke er universelt utformet. Og det er kanskje ikke så rart, men når vi vet at helt enkle tiltak kunne gjort hverdagen til bevegelseshemmede veldig mye bedre, så kjenner vi at vi tidvis blir fortvilet. Da er det helt fantastisk å se at andre tar initiativ for å få på plass tiltak som kan hjelpe. Og spesielt fint og rørende at initiativet kommer ifra barn.

For noen uker siden ble jeg kontaktet av Marit ved Volsdalen barneskole. Klassen hennes er med på First Lego League hvor årets oppdrag er «City Shaper». Temaet utfordrer 600 elever i nye Ålesund på hvordan vi kan bygge byene våre og bygdene våre for fremtiden. By- og bygd-utvikling med fokus på transport, tilgjengelighet og bygningskonstruksjoner. Elevene i 7a har valgt å ha fokus på hvilke utfordringer blinde og svaksynte møter i bysentrum. Med grundig arbeid, dokumentert både gjennom video og bilder, har de kartlagt deler av bysentrum og funnet eksempler på både god og dårlig tilrettelegging. Da jeg fikk høre dette ble jeg så utrolig glad og rørt. Og da Syver og jeg blei invitert på besøk til klassen, Syver som «ekspert», da kunne vi ikke si nei.

Med to godstoler fremst i klasserommet fikk vi mulighet til å fortelle litt om ulike utfordringer Syver har møtt i bysentrum som blind og svaksynt. Klassen var superengasjert og hadde mye å fortelle. De fortalte blant annet om mange av stedene de mente hadde mangel på tilrettelegging, men fortalte også om hvor små endringer som skulle til for å gjøre stedene betydelig bedre tilrettelagt for blinde og svaksynte. Og så fikk Syver vist fram noen av Legoprosjektene våre og fortalt om Legospråk. Det var en veldig fin opplevelse, for både Syver og meg. For en fantastisk gjeng med barn!

Bildet tatt fra bakerst i klasserommet mot vindu og tavle. Store deler av klassen er med i bildet og Syver og jeg sees i bakgrunnen. Besøk hos 7A.
Syver og jeg i godstolene til 7A på Volsdalen barneskole. En veldig fin opplevelse for både Syver og meg. Syver var stolt av å være hentet inn som ekspert.

Et av de stedene vi alle var enig om kunne utbedres, var de ekle kvite stolpene i kjelleren på Ålesund Storsenter. De stolpene har Syver gått på flere ganger, og det har helt sikkert andre blinde og svaksynte gjort. Når jeg tenker meg om kan det jammen hende jeg har gått på en av de selv, for de er rett og slett nærmest usynlige. Om flere steder hadde vært malt i kontrastfarger, ville det vært langt enklere for blinde og svaksynte å bevege seg trygt.

Denne stolpen har nok mange gått på. Hvit stolpe nær forsvinner i det lyse gulvet i kjelleren. Elevene på bildet er ikke fornøyde med det. Visste du forresten at åttiåringer trenger masse ekstra lys for å se godt?

I forrige uke var hele familien Blindheim på vei til Heimdal for å delta på familiekurs i regi av Statped Midt. På et kjøpesenter i Orkanger opplevde vi at tilretteleggingen for blinde og svaksynte var av en helt annen kvalitet enn tilretteleggingen på Ålesund Storsenter. Like etter at ungene hadde sovnet samme kveld fikk jeg tilsendt et bilde ifra Marit. Elevene hennes hadde gjort et stunt for prosjektet sitt og hengt opp sorte bånd på den ene stolpen i kjelleren på Ålesund Storsenter. Og de var så modige at de lot de henge igjen da de reiste tilbake til skolen. For et fantastisk initiativ! For en gladmelding å få, spesielt fint og rørende når hele familien er samlet på familiekurs for å lære oss hvordan håndtere det at Syver, gutten min, har blitt blind.

Her har elever plassert to sorte bånd rundt den hvite stolpen. På den måten kan svaksynte se den og styre unna. Fire glisende gutter med tommel opp.

Jeg håper gjengen fra Volsdalen klarer å vise hvor viktig tilrettelegging for mennesker med ulike funksjonsnedsettelser er i samfunnet. At enkle grep kan utgjøre en stor forskjell i enkeltmenneskers liv. Jeg håper at initiativ fra modige og omsorgsfulle barn og ungdommer, blir belønnet med at voksne åpner øynene og lytter til hva de har å si. Sammen utvikler vi et samfunn for alle, sammen er vi sterkere. 7A er hverdagshelter!

Elevene finner også eksempler på god tilrettelegging. Her ledefelt og oppmerksomhetsfelt før overgangsfelt.
De grå trappene som går ned til undergangen mot busstasjonen er vanskelig å skille fra hverandre for eldre og svaksynte. Her hadde elevene forslag til utbedring. Vi heier på elevene!

Vis MOT, MOT til å bry deg om andre. Akkurat ditt initiativ kan gjøre en forskjell for andre.

Les noen av de andre innleggene mine om livsmestring og livet som blind. Liker du noe av det, så lik og del. Da får andre muligheten til å lese det også.

Fri med stil!

Et nytt innlegg med lydfil! Kjenner du noen som skal gifte seg? Eller noen med et kleint frieri? Tagg og del



Lydia og meg i Valldalen våren 2010, året vi giftet oss. Jeg med altfor lang lugg, men begge med smilet på plass.

Lydia var ung og nydelig den gangen jeg møtte henne i Volda, hvor vi begge gikk på lærerskolen. Jeg, en flott og erfaren andreårsstudent tok oppdraget som fadder på alvor. Uten nevneverdige problemer sjarmerte jeg Lydia i senk og hun ble min for alltid (kortversjonen). Om det var det sjarmerende smilet hennes, de struttende brystene eller sykkelen hennes med automatgir som gjorde utslag, er jeg ikke sikker på, men et par ble vi uansett. Dette var høsten 2004.

Lydia på sofaen i campingvogna i Valldalen. Dypdykk i ukebladet Hjemmet med Linn Skåber på forsida.

Seint på høsten 2009, var Lydia svært utålmodig. Altså, sånn kriseutålmodig! Hun ville gifte seg etter mange år som par og det kan jeg egentlig forstå. Jeg var treig, svært treig. Playstation, fotball med gutta og frykten for det ukjente gjorde at jeg utsatte frieri til Lydia sin tålmodighet nesten tok slutt. Så tok jeg mot til meg!

Jeg dro til gullsmed og kjøpte en av de flotteste ringene jeg kunne finne. En blank og skinnende en som skilte seg ut fra alle de andre som hang der. Ja, den hang på et slikt stativ oppe på disken. Ja, jeg vet. Den må ha vært billig, tenker du. La oss ikke dvele ved det. Det kan ikke gjøres om igjen og ringen hun fikk senere var verdt å vente på.

Kona mi Lydia, glisende mot Kamera med en kokkekniv i hendene. Garantert guakemoleprosjekt med det hvitløksfeddet der på tuppen av kniven

En time etter at ringen var i boks og jeg hadde plukket opp noen roser, satte jeg meg i bilen til mamma og hentet Lydia på Valderøya. Ingen egen bil der altså. Etter å ha plukka ho opp, blei det kjøring litt hit og dit, opp og ned og litt parkering på tomgang. Ettersom jeg ikke hadde planlagt helt hvordan frieriet skulle gå for seg, regnet jeg med noen timer i bil før planen var klar. Et par preferanser hadde jeg likevel, og kanskje er dere enige?

  • Jeg ville unngå å fri i bilen. Selvsagt tenker du? Ja, enig, men det skulle vise seg å være vanskelig.
  • Jeg ville fri på et sted vi kunne reise tilbake til for å mimre. Eller, så langt tenkte jeg vel egentlig ikke, men et godt tips likevel.
  • Jeg ville overraske henne fullstendig. Litt vanskelig ettersom jeg nærmest hadde fått en «Deal or no deal» av Lydia. Hun var så giftesyk at hun tidvis var vill i blikket!

Etter å ha kjørt rundt ei god stund tenkte jeg at Borgundgavlen, et nydelig sted i Ålesund, kunne passe. Der, blant eldgamle hus og vakker natur, kunne jeg gå ned på kne og få det hele overstått. Lydia var egentlig ikke overrasket over at vi hadde rullet rundt i byen uten mål og mening, for det gjorde vi innimellom. Hun regnet vel egentlig med at jeg hadde planer om å finne et sted vi uforstyrret kunne kline litt. Ikke helt uvanlig for forelskede par vel?

Akkurat da jeg svingte av hovedveien og begynte på det siste strekket mot Borgundgavlen begynte det, til min store fortvilelse, å regne. Og da vi ankom parkeringsplassen ved Borgund Kirke, nektet Lydia å gå ut av bilen. Og regnet så ikke ut til å gi seg med det første. Ingen av oss hadde jakker på, men jeg så for meg at noen av de store trærne kunne ta imot den verste regnspruten, og jeg ba henne pent om å komme seg ut, for jeg skulle vise henne noe. Men at hun skulle kreve å få svar på hva jeg skulle vise henne, det hadde jeg ikke forutsett. Og svar skyldig som jeg var, så tittet jeg ned på Dyreklubben som ligger like ved og forsøkte å komme på noe. Som navnet røper er Dyreklubben et sted med dyr, og ja, du har helt rett, egentlig vanskelig å kombinere med frieri med mindre du er mer enn gjennomsnittet glad i dyr. Likevel, dum som et brød, heiv jeg utav meg det første jeg la merke til og fortalte at Dyreklubben hadde fått seg nye griser, kjempesøte griseunger. Og som dere sikkert gjetter, fristet det henne ikke det minste grann å gå ut i regnet av den grunn, og hun blei sittende i bilen. Vi kjørte videre, jeg som en tosk og Lydia med verdens tåpeligste kjæreste.

Borgundgavlen med hest på ei eng i forgrunnet med et vann like bak. Gamle bygninger og furuskog i bakgrunnen

Tyve minutter senere, etter å ha kjørt rundt for å vente på oppholdsvær, kjørte vi ned til Borgundfjorden og parkerte på en snuplass som lå helt nede i fjøra. Med hakket mindre regn i lufta enn tidligere, skrudde jeg av motoren og Lydia regnet helt sikkert med at jeg ville kline litt. Lite visste hun om hva som var på vei til å skje. Ringen lå klar i bagasjerommet på bilen til mamma, sammen med en bukett roser, som kostet omtrent det samme som ringen. Jeg kunne nok ikke blitt mer klar og forberedt, ærlig talt, og jeg begynte å lete etter unnskyldninger for å ikke bli sittende i bilen.

Det ville ikke slutte å regne og med regnet trommende på taket, spurte jeg om vi ikke skulle gå ut av bilen litt. Som om vi noen gang ville funnet på å gjøre det i slikt vær. Lydia så dumt på meg og sa nei, samme hvor mye jeg oppmuntret og til slutt tryglet. Jeg var fast bestemt på å ikke fri i bilen og da Lydia gang på gang nektet å gå ut, måtte jeg finne på noe lurt. Hva i alle dager kunne lokke henne ut av bilen og ut i regnet? Det var da jeg kom på oteren. Oteren i fjøra. Og med stor begeistring i stemmen og vill gestikulering, ropte jeg og pekte mot fjøresteinenen. «Se, Lydia! En oter!» Deretter hoppet jeg ut av bilen og sprang i den retningen jeg pekte. Om lag ti meter unna bilen snudde jeg meg og så at Lydia fortsatt satt i bilen. Jeg vinket på henne og pekte ned mot sjøen, men innså raskt at hun ikke ville være med på noen oterjakt. Hun ristet på hodet og så temmelig oppgitt ut der hun satt. Jeg gikk derfor tilbake mot bilen og trodde hele frieriet måtte utsettes på ubestemt tid. Jeg var på vei til å gi opp. Da, som hjelp fra oven eller grunnet ren flaks, åpnet hun plutselig opp døra si for å si noe. Lynraskt på hugget igjen, øynet jeg en mulighet. Jeg la på sprang mot bagasjerommet, greip tak i buketten og ringen, og hastet mot døra på passasjersiden. Lydia så buketten og ropte noe jeg ikke klarer å gjengi. Hun forsto at noe var galt. Deretter tok hun tak i døra og var på vei til å røske den igjen. Jeg rakk akkurat å gå ned på kne og satt den andre foten mot døra hun prøvde å dra igjen. Etter et lite grynt grunnet døra som dunket inn i kneet mitt, sa jeg de magiske ordene. «Vil du gifte deg med meg?» Lydia gispet, stønnet, hylte og sukket på en og samme gang. Hun trakk føttene til seg og plasserte de i setet og la armene sine rundt anklene og lukket øynene. Hun svarte ikke. Hun sa absolutt ingenting. Jeg gjentok meg selv og spurte om hun ville gifte seg med meg og etter en liten stund så jeg at hun ville avgi svar. Spenningen var intens og hun trakk pusten for å rope ut sitt svar.

«En oter, Øyvind? En oter?»

Lydia

Jeg er fullstendig enig i alt det hun måtte tenke, og nikket med et skeivt smil. «Ja, men vil du gifte deg med meg? Svar da!» Hun så på meg og gliste, før hun trakk pusten igjen og svarte ja. Jeg fikk gitt henne ringen, rosene og hun heiv seg rundt meg.

Om et par måneder har vi vært gift i ti år. Med oppturer og nedturer har vi hatt ei flott reise sammen. Vi har fått to fantastiske barn og et stort nettverk av familie og gode venner.

Skap gode øyeblikk, for deg selv og mennesker rundt deg!

Katten vår Soya, barnet vårt før vi fikk barn…Brungrå med sorte striper og litt rødbrunt her og der. Vi har flaut mye foto og video av den katten der!

#Humor #Glede #Familie #katt #oter #gift #bryllup #frieri #fri #Shetlandsblindheim