Å bestige fjell

Å leve som blind byr på mange utfordringer. Vi kjenner noen av de, men vet at vi vil møte mange nye. Noen blir nok så vanskelige at de blir til problemer, men de aller fleste av de mestres ved god tilrettelegging av oss og samfunnet rundt. Takk til alle som bidrar til et inkluderende samfunnsliv og en hverdag full av mestring.

Syver og Lydia speider utover Søgne kommune

Etter at jeg skreiv dette innlegget la jeg inn en tekst som passer godt i situasjonen vår. Den heter «Da himmeln raste ned» og er skrevet av meg. Pass på at du får med deg den etter innlegget.

For noen uker siden ville Syver spørre meg om noe da vi satt i bilen mens damene handla. Han hadde noen tanker om skyer og regn, før han lurte på om han kunne få lov til å bli med meg til Galdhøpiggen en dag. Det var et sterkt øyeblikk for meg. Syver hadde akkurat vist oss at han kan sykle igjen. Jeg har vært på Galdhøpiggen før selv, men det var sammen med to skoleklasser. Nå ville gutten min på syv år være med. For en glede!

Jeg sa selvfølgelig at Syver veldig gjerne kan få være med meg til Galdhøpiggen. Vi blei enige om at vi må trene til en slik tur, og at vi kan ha med oss flere. Mange har allerede meldt interesse.

De siste fem årene har vi feriert i Søgne kommune, like sør for Tangvall. I år er sjette året. Svigerfar og kona Kristine har ei hytte her og vi har et eget anneks. Vi elsker å være her.

Syver og Ylva ved Søgne-skiltet på toppen av Søgne kommune

Når du kjører forbi Tangvall, ligger det en liten åstopp/fjell like nord for veien. Toppen er kronet med enorme bokstaver som sammen former SØGNE. Vi har snakka om å klatre opp dit hvert eneste år, men det har aldri blitt noe av. Men i år, i år gjennomførte vi turen. Den var ikke spesielt lang, men terrenget var utfordrende. Klatring over steiner og røtter i tillegg til klatring oppover fjellet i noen partier. Med hjelpende hender og god synstolking av veien, kom Syver seg til toppen, like etter Ylva. En fantastisk opplevelse for oss voksne, og en stor opplevelse av mestring for ungene.

Syver og Ylva var imponert over størrelsen på skiltet

Selv om det er vondt og vanskelig at Syver har fått synsutfordringene sine var det kun stolthet og glede jeg gikk med på turen i går. Syver er så modig og positiv at han kan klare hva som helst!

På toppen spiste vi kveldsmat i form av søt gjærbakst og vi hadde nydelig utsikt. Vi skreiv oss inn i ei bok og titta på toppen av via ferrata-løypen som går opp til toppen.

Syver under kveldsmaten

På vei nedover igjen var jeg skikkelig stolt av ungene. Vi gikk en lettere rute ned igjen, men møtte på noen utfordringer der også. En av utfordringene var gjort mer gjennomførbar grunnet gode ledetau som frivillige hadde hengt opp. De gikk fra tre til tre og sørga for at Syver kunne klare seg helt på egenhånd. Han holdt bare godt tak i tauet heile veien ned. Det var enda en påminnelse om hvor viktig tilrettelegging er for at bevegelseshemmede skal kunne oppleve mestring i hverdagen. Samtidig en påminnelse om hvor lite som skal til for å gjennomføre det. Og at blinde kan bestige Galdhøpiggen, det er jeg helt sikker på. Syver skal i alle fall det.

Tau fra tre til tre. Super tilrettelegging

Tusen takk til alle som heier på Syver og familien Blindheim. Vi har troa på å dele, og vil fortsette å gjøre det. Ikke ukritisk og utleverende, men overveid og opplysende. Syver trenger opplyste folk rundt seg. Det gjør vi også. Da kan vi bestige et hvilket som helst fjell! Da kan vi klare alt!

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag!

Les også Vi kan klare alt! Den gir svar på hvorfor vi skal klare å håndtere dette!

DA HIMMELN RASTE NED

Du ekkje som dei andre du, det vet du veldig godt.

Du ekkje som dei andre du, med alt det du har fått.

Du ser det klart, som blod i snø, at nokke har gått galt,

Og e kan ikkje skjule det, det gjør for vondt, e heilt brutalt

Ka gjør du for å stå på beina? Ka gjør du for å fortsatt gå?

E svaret Gud og hellig kraft, et svar på barnetro?

Eller fulgte superkrefter med, da himmeln raste ned?

Du ekkje som dei andre du, der motstand gjør dei lam!

Du ekkje som dei andre du, du tar de faktisk fram!

Du ser det klart, som lys på land, fra beksort ferd langs skjær.

Og e, kan ikkje finne fram, der e e blind, så hold de nær.

Ka gjør du for å stå på beina? Ka gjør du for å fortsatt gå?

E svaret Gud og hellig kraft, et svar på barnetro?

Eller fulgte superkrefter med, da himmeln raste ned?

E ekkje som dei andre e, men pappa det e bra

E ekkje som dei andre e, men slapp av litt, husk ka e sa

E ser det klart, at du e redd, for at e skal bli blind

E sir det no, du sa det sjøl, at lyset alltid vinn

  • Øyvind Blindheim

#Mot #VisMot #valderøya #giske #blindeforbundet #Brydeg #drømmer #vennskap #familie #leve #livsmestring #livet

Fiskebrygga i Kristiansand

Innlegget er av den enkle sorten. Skrevet i hu og hast for at det skal være snev av liv i bloggen. Dette bærer, i enkelte tilfeller, språket og rettskrivning preg av, men i dette tilfellet var det ukritisk lagt ut bilder. En ørliten detalj ble kommentert fra min bedre halvdel for litt siden. Hun ville gjerne på bloggen, men kanskje med litt mindre detaljer… Derfor er et av bildene nedenfor retusjert.

Etter en kjapp båttur la vi til ved fiskebrygga i Kristiansand. Med flere flotte spisesteder og lett tilgjengelig softis, er dette et fantastisk sted. Noe slikt sku vi hatt i Ålesund også!Å sitte på brygga, med is og fiskeburger i handa, mens alle mulige typer båter legger til og fra, er en fin opplevelse.Vi møtte min søster med familien, en fin overraskelse for ungene mine.Sola har vært med oss ei stund nå, men nå kommer både skyer og regn nærmere. Så nå hiver vi oss i båten for å komme oss hjem til hytta på Amfeneset i Søgne kommune.

L

Lag en god dag, folkens!

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag!

Å plukke stjerner fra himmelen

Det er rart hvordan opplevelser, som i utgangspunktet virker ordinære, kan åpne øynene for en helt ny verden. At helt ordinære gjøremål og hendelser, satt i perspektiv, kan vise en virkelighet som eksisterer kun fordi du ser den i det nye perspektivet. En slik opplevelse hadde jeg forrige søndag. Men det var først i dag jeg forsto hva jeg hadde vært vitne til.

Syver stolt foran helikopter fra Nord Helikopter

Hangaren til Nord Helikopter

Med sommerfugler i magen, som en unge ved inngangen til en tivoliattraksjon, stoppet jeg bilen utenfor hangaren til Nord Helikopter på Vigra. Familien var på vei til Valldalen, men Syver og jeg var blitt påspandert alternativ transport. Syver visste ingenting om at han skulle ut å fly helikopter. Derfor var jeg svært spent på hvordan han ville reagere da vi kom inn til helikoptrene. «Skal vi virkelig det, pappa?» Syver likte det han hørte, og da vi gikk inn kom han nær nok til å se, se de på sin måte. Piloten fortalte hvilken maskin vi skulle fly og forklarte Syver at han gjorde det klart for reise. Han pakket diverse utstyr og fylte drivstoff. Syver og jeg gikk rundt og så på alle de store helikoptrene som sto i hangaren. Jeg beundret de like mye som Syver. For en fascinerende og fantastisk flyvemaskin.

I hangaren til Nord Helikopter var det mange helikoptre

Helikopteret, som sto på en rampe med hjul, blei dratt ut av hangaren av et lite traktorlignende kjøretøy. Et par minutter etterpå satt vi inne i helikopteret, med pilotøreklokker og mikrofon på hodet. Syver ved siden av piloten og jeg i baksete med kamera. For en fantastisk følelse det var å stige til værs. Syver satt der, med beina i kors og kommenterte litt underveis, men var overraskende taus på turen.

Avslappet og tankefull på turen

Noen minutter senere landet vi like øst for Storfjord Hotel. Ylva og Lydia skulle hente oss der, så skulle vi kjøre videre til Valldalen. Vi takket for turen, tok et par bilder utenfor helikopteret og ruslet deretter nedover en grusvei som gikk bort fra hotellet. Med tusen spørsmål og en haug av betraktninger, var den Syver jeg kjenner tilbake igjen. Vi var samstemte om at helikopterturen var en stor opplevelse.

Rusletur og blomstereng

Veien fra hotellet og ned til hovedveien, hvor jentene skulle hente oss, var ganske lang. Den gikk gjennom skog og over enger, forbi et par småbruk og over en liten elv. Vi hadde god tid, bedre enn vi var klar over. Ylva og Lydia hadde nemlig ikke reist fra Valderøya engang da vi landet med helikopteret. De hadde vært på butikken og tok seg god tid, som de pleier. Dette visste vi ikke før vi satte oss i bilen en halvtime senere. Den halvtimen brukte vi godt. Den halvtimen gjorde at jeg fikk oppleve et gjennombrudd i min forståelse for Syver sin synsutfordring. Selv om jeg ikke oppdaget det før i dag.

En eng full av blomster

Den ene engen som vi krysset, en stor og frodig eng full av blomster, tusenvis av blomster, den ville Syver utforske. Han ville se blomstene på nært hold, slik at han kunne se de så godt som mulig. Med et par forsiktige steg kom han seg ned i grøfta og over til enga. Jeg fulgte etter med kameraet klart. Syver som plukker blomster var et fint motiv. Det ville jeg forevige. Syver hadde mye på hjertet der han satt på huk i enga, og jeg svarte så godt jeg kunne. Da Syver hadde plukket nok til en liten bukett, fortalte han at de blomstene han plukket, de burde hete stjerneblomster. De lignet på stjerner. Jeg sa meg enig, men tenkte ikke mer på saken. Vi ruslet videre nedover grusveien og oppdaget en gammel traktor som sto ved veikanten. Den fikk ikke mye oppmerksomhet. Den sto for langt unna veien. Vi gikk videre og kom til slutt ned til hovedveien hvor vi ventet i et busskur til Ylva og Lydia hentet oss.

En gammel Massey ferguson 240 på utstilling

Refleksjoner i ettertid

På vei hjem fra jobb i dag, fem dager etter, satt jeg og grublet på helikopterturen. Hva så egentlig Syver da vi svevde over landskapet, tusen fot oppe på himmelen? Hvordan ville jeg selv oppleve det dersom det var jeg som hadde synsvansken til Syver? Hvordan ville jeg kunne skille vann fra land og skog fra eng? Mold fra grus og blomst fra gress? Syver har nemlig mistet det meste av fargesynet sitt i tillegg til skarpsynet. Grønt blir mørkt og hvitt blir lyst. Hva ville jeg se? Hvordan ville jeg se det?

Det var da, med helikopterturen i nytt perspektiv, i et forsøk på å se den gjennom Syver sine øyne, at jeg så en del av verden på ny. Det var da, i en tankereise fra Vigra til Storfjord Hotel, nedover den gruslagte veien og ut på blomsterengen, jeg så en virkelighet som viste seg for meg. Og den viste seg for meg fordi Lydia og jeg virkelig forsøker å forstå hvordan vi skal klare å håndtere det at Syver blir blind. Jeg så ingen sjø og øy, fjell og skog, men jeg så landskap. Jeg så ingen hvite blomster på en grønn eng, men jeg så en mørk himmel. En mørk himmel med tusenvis av lysende stjerner. Har du plukket stjerner før?

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag, også når det er vanskelig!

#Mot #Leve #Familie #ShetlandsBlindheim #Svaksynt #Blindeforbundet

Da himmeln raste ned

Du ekkje som dei andre du, det vet du veldig godt. 

Du ekkje som dei andre du, med alt det du har fått. 

Du ser det klart, som blod i snø, at nokke har gått galt, 

Og e kan ikkje skjule det, det gjør for vondt, e heilt brutalt 

Ka gjør du for å stå på beina? Ka gjør du for å fortsatt gå?  

E svaret Gud og hellig kraft, et svar på barnetro? 

Eller fulgte superkrefter med, da himmeln raste ned?  

Du ekkje som dei andre du, der motstand gjør dei lam! 

Du ekkje som dei andre du, du tar de faktisk fram! 

Du ser det klart, som lys på land, fra beksort ferd langs skjær. 

Og e, kan ikkje finne fram, der e e blind, så hold de nær. 

Ka gjør du for å stå på beina? Ka gjør du for å fortsatt gå?  

E svaret Gud og hellig kraft, et svar på barnetro? 

Eller fulgte superkrefter med, da himmeln raste ned?  

E ekkje som dei andre e, men pappa det e bra 

E ekkje som dei andre e, men slapp av litt, husk ka e sa 

E ser det klart, at du e redd, for at e skal bli blind 

E sir det no, du sa det sjøl, at lyset alltid vinn 

  • Øyvind Blindheim

På restaurant med en venn

Reklame – Samarbeid – Konkurranse

Mer informasjon på ShetlandsBlindheim sin facebookside.

For noen uker siden var jeg på restaurant sammen med en kamerat. I forkant av restaurantbesøket hadde jeg vært tydelig på at jeg trengte å komme meg ut en tur. Det har blitt få turer ut av huset uten ungene de siste månedene, og jeg tenkte det ville gjøre godt å skravle litt sammen med venner. Vi skulle egentlig møtes på café. Ettersom dette var på en hverdag, møtte vi låste dører flere steder. Planen om cafébesøk ble oppgradert til restaurantbesøk hvor vi slo til med en pizza før kaffen.

Vi blei sittende å prate ganske lenge, og flere ganger tenkte jeg at jeg var glad for at jeg ikke blei hjemme. Jeg var glad for at jeg tok turen og greip muligheten til å ha det kjekt med venner. For det er nemlig slik at det koster litt mer enn før, å finne på noe med andre. Det mest behagelige akkurat nå, er å ligge på sofaen, se en eller annen serie sammen med kona. Jeg tror hun også har det sånn nå. Det blir slik når en mangler overskudd og livet er litt kjipt. Når livet er litt vanskelig, uavhengig av årsak. Men kanskje er det da du virkelig trenger en kamerat som finner tid til deg. En kamerat som gir deg muligheten til å dele litt av det vanskelige, om du ønsker, eller gir deg muligheten til å tenke på noe helt annet.

Etter pizzaturen, som også endte med å se Barcelona banke Liverpool, begynte tankene om et slikt blogginnlegg som det her. Et blogginnlegg hvor leseren får mulighet til å invitere med seg noen på café. Et cafébesøk som kan bety mye for noen. Et cafébesøk med fokus på å pleie relasjonen til en du bryr deg om.

For noen måneder siden solgte vi noen stoler som lå på loftet. De skulle brukes på Moa Let’s Eat. For noen uker siden var jeg innom for å se hvordan de tok seg ut der. Da fant jeg ut at Moa Let’s Eat har blitt mye større. Med mange gode sittegrupper og den samme gode maten, kan en trekke seg bort fra kjøpesentergangen og slappe av. Snakke sammen uten å bli forstyrret av forbipasserende. Og dette skjer på «gamleMoa», lengst vekk fra Odeon! Det liker jeg! Det vil jeg promotere!

Så hvem vil du ta med deg dit? Kanskje du har en venn du sjelden ser? Kanskje du har en venn som trenger en oppmuntring? En venn som trenger en prat? Eller du, kanskje det er du som trenger cafébesøket? Kanskje det er du som trenger en oppmuntring, og du vet akkurat hvem som kan få deg til å føle deg bra? Kanskje det er du som har litt mange baller i luften for tiden, og trenger et avbrekk med en venn som betyr mye for deg?

Du kan vinne lunch for to på Moa Let’s Eat

Dersom dere leter opp ShetlandsBlindheim sin facebookside kan dere delta i en konkurranse hvor dere kan vinne lunch for to på Moa Let’s Eat. Informasjon om konkurransen finner dere i det nyeste innlegget der.

Det er kanskje ikke så viktig hva dere snakker om når dere møtes, men jeg oppfordrer dere til å framsnakke hverandre, framsnakke andre, være gode lyttere og vise omsorg. Og om dere ikke blir trukket ut til gratis lunch, kan dere jo likevel ta initiativet til å møte noen. Gjør det akkurat nå da.

Flere bilder kommer

Aafk – En klubb med MOT!

Aafk er en klubb hvor spillerne spiller med MOT-logoen på ryggen. En klubb som har valgt å være med i arbeidet med å skape trygg og robust ungdom. Ungdom som lettere tar egne, gode valg, valg som er gode både for seg selv og de rundt. Denne uka ga klubben familien min en skikkelig dose flybensin! Se bildene, og du vil forstå!

Syver og Ylva heiet på Aafk både før og etter kampen.

Invitasjon til Color Line Stadion

14. mai blei jeg kontakta av Kristin Herje Nørve, i Aafk. Hun lurte på om Syver og Ylva ville være maskotter i kampen mellom Aafk og Tromsdalen 16.mai. Ungene var ikke inne da hun ringte, men jeg antok at det var noe de absolutt kunne tenke seg. Et par minutter ut i samtalen kom de inn døra. Da jeg fortalte hva de kunne få være med på ble de virkelig glade. Selvsagt ville de være maskotter! Og da vi fortalte hva oppdraget innebar, ble det virkelig spennende. Som maskotter fikk de nemlig omvisning på stadion, Aafk-effekter og is. Bare det i seg selv var spennende. Men da de fikk beskjed om at de også skulle få være med spillerne inn på fotballbana, foran publikum, blei forventningene virkelig store. En fantastisk gave til familien Blindheim! Fra en klubb som spiller med MOT på drakta, men som også viser at de er en klubb som lever etter MOTs verdier. Heia, Aafk!

Utenfor Color Line Stadion med adgangskort og det hele

En stor opplevelse, for hele familien

Etter en flott omvisning på stadion, endte vi til slutt nede på kunstgressmatta. Fra sidelinjen fikk vi se spillerne varme opp og vi fikk hilse på de andre maskottene, Tare og Tango. Selv om Ylva har vært litt skeptisk til så store kosebamser før, kom de fire maskottene godt overens med hverandre.

Ikke så lett å ta imot drops når en ikke ser så godt. Da var det stas å grave fra korga til Tare.

Det som var opplevelsens høydepunkt, var å få møte spillerne i spillertunnelen og deretter gå ut på bana sammen med dem. Begge ungene hadde bestemt seg for at de ville gå ut sammen med Andreas Lie. Han er onkel til noen venner av ungene. Det er jo selvsagt også Oddbjørn, men det var likevel Andreas som blei valgt, selv om det viste seg at han hadde skikkelig klissete keeperhansker. Ylva fikk til og med bære vannflasken hans. Gjett om det var flere enn ungene som var stolte da!

Ungene fikk gå inn sammen med Andreas, som også mottok pris for innsatsen forrige kamp

Kampen så vi fra glimrende plasser over spillertunnelen og kampen endte 5-0 til Aafk. En fantastisk opplevelse, både for små og store.

På tribunen før kampstart. Der hadde vi god utsikt til Andreas som varmet opp til kampen.

En kaptein med Mot på armen

Etter kampen møtte vi foreldrene til Andreas og Oddbjørn Lie. Vi kjenner de ifra før og blei stående å prate. Ungene hadde mye på hjertet, og det er ikke uvanlig at jeg har også. Etter en liten stund kom Oddbjørn Lie bort til oss, og det første Ylva la merke til var MOT-logoen på overarmen. En logo som betyr mye for oss som familie akkurat nå. Oddbjørn er nemlig kaptein på Aafk, og det var kapteinsbindet Ylva kommenterte da han kom bort. Ungene fortalte selvsagt om de klissete keeperhanskene til broren hans, og Oddbjørn fortalte at de var klissete fordi Andreas spytter de. Dette var selvsagt sagt med et lurt smil, men jeg antar at ungene kjøpte forklaringen.

En stor dose flybensin

Tusen takk til Aafk, og arrangementsansvarlig, Kristin Herje Nørve, takk for en nydelig opplevelse! Takk for at dere ga oss en skikkelig dose flybensin, og det akkurat nå. Takk for at dere er en klubb med MOT! En klubb som har valgt å være med i arbeidet med å forsterke MOT sitt budskap gjennom å sørge for gode forbilder og rollemodeller på laget.

Vis MOT, Mot til å bry deg og Mot til å leve, hver eneste dag!

Lurer du på hva flybensin er? Se innlegget mitt, Flybensin, positiv energi mellom mennesker

Lurer du på hvem ShetlandsBlindheim er? ShetlandsBlindheim, et modig forbilde!

Lurer du på hvem som er den modigste jeg kjenner? Syver, et modig forbilde