Å plukke stjerner fra himmelen

Det er rart hvordan opplevelser, som i utgangspunktet virker ordinære, kan åpne øynene for en helt ny verden. At helt ordinære gjøremål og hendelser, satt i perspektiv, kan vise en virkelighet som eksisterer kun fordi du ser den i det nye perspektivet. En slik opplevelse hadde jeg forrige søndag. Men det var først i dag jeg forsto hva jeg hadde vært vitne til.

Syver stolt foran helikopter fra Nord Helikopter

Hangaren til Nord Helikopter

Med sommerfugler i magen, som en unge ved inngangen til en tivoliattraksjon, stoppet jeg bilen utenfor hangaren til Nord Helikopter på Vigra. Familien var på vei til Valldalen, men Syver og jeg var blitt påspandert alternativ transport. Syver visste ingenting om at han skulle ut å fly helikopter. Derfor var jeg svært spent på hvordan han ville reagere da vi kom inn til helikoptrene. «Skal vi virkelig det, pappa?» Syver likte det han hørte, og da vi gikk inn kom han nær nok til å se, se de på sin måte. Piloten fortalte hvilken maskin vi skulle fly og forklarte Syver at han gjorde det klart for reise. Han pakket diverse utstyr og fylte drivstoff. Syver og jeg gikk rundt og så på alle de store helikoptrene som sto i hangaren. Jeg beundret de like mye som Syver. For en fascinerende og fantastisk flyvemaskin.

I hangaren til Nord Helikopter var det mange helikoptre

Helikopteret, som sto på en rampe med hjul, blei dratt ut av hangaren av et lite traktorlignende kjøretøy. Et par minutter etterpå satt vi inne i helikopteret, med pilotøreklokker og mikrofon på hodet. Syver ved siden av piloten og jeg i baksete med kamera. For en fantastisk følelse det var å stige til værs. Syver satt der, med beina i kors og kommenterte litt underveis, men var overraskende taus på turen.

Avslappet og tankefull på turen

Noen minutter senere landet vi like øst for Storfjord Hotel. Ylva og Lydia skulle hente oss der, så skulle vi kjøre videre til Valldalen. Vi takket for turen, tok et par bilder utenfor helikopteret og ruslet deretter nedover en grusvei som gikk bort fra hotellet. Med tusen spørsmål og en haug av betraktninger, var den Syver jeg kjenner tilbake igjen. Vi var samstemte om at helikopterturen var en stor opplevelse.

Rusletur og blomstereng

Veien fra hotellet og ned til hovedveien, hvor jentene skulle hente oss, var ganske lang. Den gikk gjennom skog og over enger, forbi et par småbruk og over en liten elv. Vi hadde god tid, bedre enn vi var klar over. Ylva og Lydia hadde nemlig ikke reist fra Valderøya engang da vi landet med helikopteret. De hadde vært på butikken og tok seg god tid, som de pleier. Dette visste vi ikke før vi satte oss i bilen en halvtime senere. Den halvtimen brukte vi godt. Den halvtimen gjorde at jeg fikk oppleve et gjennombrudd i min forståelse for Syver sin synsutfordring. Selv om jeg ikke oppdaget det før i dag.

En eng full av blomster

Den ene engen som vi krysset, en stor og frodig eng full av blomster, tusenvis av blomster, den ville Syver utforske. Han ville se blomstene på nært hold, slik at han kunne se de så godt som mulig. Med et par forsiktige steg kom han seg ned i grøfta og over til enga. Jeg fulgte etter med kameraet klart. Syver som plukker blomster var et fint motiv. Det ville jeg forevige. Syver hadde mye på hjertet der han satt på huk i enga, og jeg svarte så godt jeg kunne. Da Syver hadde plukket nok til en liten bukett, fortalte han at de blomstene han plukket, de burde hete stjerneblomster. De lignet på stjerner. Jeg sa meg enig, men tenkte ikke mer på saken. Vi ruslet videre nedover grusveien og oppdaget en gammel traktor som sto ved veikanten. Den fikk ikke mye oppmerksomhet. Den sto for langt unna veien. Vi gikk videre og kom til slutt ned til hovedveien hvor vi ventet i et busskur til Ylva og Lydia hentet oss.

En gammel Massey ferguson 240 på utstilling

Refleksjoner i ettertid

På vei hjem fra jobb i dag, fem dager etter, satt jeg og grublet på helikopterturen. Hva så egentlig Syver da vi svevde over landskapet, tusen fot oppe på himmelen? Hvordan ville jeg selv oppleve det dersom det var jeg som hadde synsvansken til Syver? Hvordan ville jeg kunne skille vann fra land og skog fra eng? Mold fra grus og blomst fra gress? Syver har nemlig mistet det meste av fargesynet sitt i tillegg til skarpsynet. Grønt blir mørkt og hvitt blir lyst. Hva ville jeg se? Hvordan ville jeg se det?

Det var da, med helikopterturen i nytt perspektiv, i et forsøk på å se den gjennom Syver sine øyne, at jeg så en del av verden på ny. Det var da, i en tankereise fra Vigra til Storfjord Hotel, nedover den gruslagte veien og ut på blomsterengen, jeg så en virkelighet som viste seg for meg. Og den viste seg for meg fordi Lydia og jeg virkelig forsøker å forstå hvordan vi skal klare å håndtere det at Syver blir blind. Jeg så ingen sjø og øy, fjell og skog, men jeg så landskap. Jeg så ingen hvite blomster på en grønn eng, men jeg så en mørk himmel. En mørk himmel med tusenvis av lysende stjerner. Har du plukket stjerner før?

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag, også når det er vanskelig!

#Mot #Leve #Familie #ShetlandsBlindheim #Svaksynt #Blindeforbundet

Da himmeln raste ned

Du ekkje som dei andre du, det vet du veldig godt. 

Du ekkje som dei andre du, med alt det du har fått. 

Du ser det klart, som blod i snø, at nokke har gått galt, 

Og e kan ikkje skjule det, det gjør for vondt, e heilt brutalt 

Ka gjør du for å stå på beina? Ka gjør du for å fortsatt gå?  

E svaret Gud og hellig kraft, et svar på barnetro? 

Eller fulgte superkrefter med, da himmeln raste ned?  

Du ekkje som dei andre du, der motstand gjør dei lam! 

Du ekkje som dei andre du, du tar de faktisk fram! 

Du ser det klart, som lys på land, fra beksort ferd langs skjær. 

Og e, kan ikkje finne fram, der e e blind, så hold de nær. 

Ka gjør du for å stå på beina? Ka gjør du for å fortsatt gå?  

E svaret Gud og hellig kraft, et svar på barnetro? 

Eller fulgte superkrefter med, da himmeln raste ned?  

E ekkje som dei andre e, men pappa det e bra 

E ekkje som dei andre e, men slapp av litt, husk ka e sa 

E ser det klart, at du e redd, for at e skal bli blind 

E sir det no, du sa det sjøl, at lyset alltid vinn 

  • Øyvind Blindheim

På restaurant med en venn

Reklame – Samarbeid – Konkurranse

Mer informasjon på ShetlandsBlindheim sin facebookside.

For noen uker siden var jeg på restaurant sammen med en kamerat. I forkant av restaurantbesøket hadde jeg vært tydelig på at jeg trengte å komme meg ut en tur. Det har blitt få turer ut av huset uten ungene de siste månedene, og jeg tenkte det ville gjøre godt å skravle litt sammen med venner. Vi skulle egentlig møtes på café. Ettersom dette var på en hverdag, møtte vi låste dører flere steder. Planen om cafébesøk ble oppgradert til restaurantbesøk hvor vi slo til med en pizza før kaffen.

Vi blei sittende å prate ganske lenge, og flere ganger tenkte jeg at jeg var glad for at jeg ikke blei hjemme. Jeg var glad for at jeg tok turen og greip muligheten til å ha det kjekt med venner. For det er nemlig slik at det koster litt mer enn før, å finne på noe med andre. Det mest behagelige akkurat nå, er å ligge på sofaen, se en eller annen serie sammen med kona. Jeg tror hun også har det sånn nå. Det blir slik når en mangler overskudd og livet er litt kjipt. Når livet er litt vanskelig, uavhengig av årsak. Men kanskje er det da du virkelig trenger en kamerat som finner tid til deg. En kamerat som gir deg muligheten til å dele litt av det vanskelige, om du ønsker, eller gir deg muligheten til å tenke på noe helt annet.

Etter pizzaturen, som også endte med å se Barcelona banke Liverpool, begynte tankene om et slikt blogginnlegg som det her. Et blogginnlegg hvor leseren får mulighet til å invitere med seg noen på café. Et cafébesøk som kan bety mye for noen. Et cafébesøk med fokus på å pleie relasjonen til en du bryr deg om.

For noen måneder siden solgte vi noen stoler som lå på loftet. De skulle brukes på Moa Let’s Eat. For noen uker siden var jeg innom for å se hvordan de tok seg ut der. Da fant jeg ut at Moa Let’s Eat har blitt mye større. Med mange gode sittegrupper og den samme gode maten, kan en trekke seg bort fra kjøpesentergangen og slappe av. Snakke sammen uten å bli forstyrret av forbipasserende. Og dette skjer på «gamleMoa», lengst vekk fra Odeon! Det liker jeg! Det vil jeg promotere!

Så hvem vil du ta med deg dit? Kanskje du har en venn du sjelden ser? Kanskje du har en venn som trenger en oppmuntring? En venn som trenger en prat? Eller du, kanskje det er du som trenger cafébesøket? Kanskje det er du som trenger en oppmuntring, og du vet akkurat hvem som kan få deg til å føle deg bra? Kanskje det er du som har litt mange baller i luften for tiden, og trenger et avbrekk med en venn som betyr mye for deg?

Du kan vinne lunch for to på Moa Let’s Eat

Dersom dere leter opp ShetlandsBlindheim sin facebookside kan dere delta i en konkurranse hvor dere kan vinne lunch for to på Moa Let’s Eat. Informasjon om konkurransen finner dere i det nyeste innlegget der.

Det er kanskje ikke så viktig hva dere snakker om når dere møtes, men jeg oppfordrer dere til å framsnakke hverandre, framsnakke andre, være gode lyttere og vise omsorg. Og om dere ikke blir trukket ut til gratis lunch, kan dere jo likevel ta initiativet til å møte noen. Gjør det akkurat nå da.

Flere bilder kommer

Aafk – En klubb med MOT!

Aafk er en klubb hvor spillerne spiller med MOT-logoen på ryggen. En klubb som har valgt å være med i arbeidet med å skape trygg og robust ungdom. Ungdom som lettere tar egne, gode valg, valg som er gode både for seg selv og de rundt. Denne uka ga klubben familien min en skikkelig dose flybensin! Se bildene, og du vil forstå!

Syver og Ylva heiet på Aafk både før og etter kampen.

Invitasjon til Color Line Stadion

14. mai blei jeg kontakta av Kristin Herje Nørve, i Aafk. Hun lurte på om Syver og Ylva ville være maskotter i kampen mellom Aafk og Tromsdalen 16.mai. Ungene var ikke inne da hun ringte, men jeg antok at det var noe de absolutt kunne tenke seg. Et par minutter ut i samtalen kom de inn døra. Da jeg fortalte hva de kunne få være med på ble de virkelig glade. Selvsagt ville de være maskotter! Og da vi fortalte hva oppdraget innebar, ble det virkelig spennende. Som maskotter fikk de nemlig omvisning på stadion, Aafk-effekter og is. Bare det i seg selv var spennende. Men da de fikk beskjed om at de også skulle få være med spillerne inn på fotballbana, foran publikum, blei forventningene virkelig store. En fantastisk gave til familien Blindheim! Fra en klubb som spiller med MOT på drakta, men som også viser at de er en klubb som lever etter MOTs verdier. Heia, Aafk!

Utenfor Color Line Stadion med adgangskort og det hele

En stor opplevelse, for hele familien

Etter en flott omvisning på stadion, endte vi til slutt nede på kunstgressmatta. Fra sidelinjen fikk vi se spillerne varme opp og vi fikk hilse på de andre maskottene, Tare og Tango. Selv om Ylva har vært litt skeptisk til så store kosebamser før, kom de fire maskottene godt overens med hverandre.

Ikke så lett å ta imot drops når en ikke ser så godt. Da var det stas å grave fra korga til Tare.

Det som var opplevelsens høydepunkt, var å få møte spillerne i spillertunnelen og deretter gå ut på bana sammen med dem. Begge ungene hadde bestemt seg for at de ville gå ut sammen med Andreas Lie. Han er onkel til noen venner av ungene. Det er jo selvsagt også Oddbjørn, men det var likevel Andreas som blei valgt, selv om det viste seg at han hadde skikkelig klissete keeperhansker. Ylva fikk til og med bære vannflasken hans. Gjett om det var flere enn ungene som var stolte da!

Ungene fikk gå inn sammen med Andreas, som også mottok pris for innsatsen forrige kamp

Kampen så vi fra glimrende plasser over spillertunnelen og kampen endte 5-0 til Aafk. En fantastisk opplevelse, både for små og store.

På tribunen før kampstart. Der hadde vi god utsikt til Andreas som varmet opp til kampen.

En kaptein med Mot på armen

Etter kampen møtte vi foreldrene til Andreas og Oddbjørn Lie. Vi kjenner de ifra før og blei stående å prate. Ungene hadde mye på hjertet, og det er ikke uvanlig at jeg har også. Etter en liten stund kom Oddbjørn Lie bort til oss, og det første Ylva la merke til var MOT-logoen på overarmen. En logo som betyr mye for oss som familie akkurat nå. Oddbjørn er nemlig kaptein på Aafk, og det var kapteinsbindet Ylva kommenterte da han kom bort. Ungene fortalte selvsagt om de klissete keeperhanskene til broren hans, og Oddbjørn fortalte at de var klissete fordi Andreas spytter de. Dette var selvsagt sagt med et lurt smil, men jeg antar at ungene kjøpte forklaringen.

En stor dose flybensin

Tusen takk til Aafk, og arrangementsansvarlig, Kristin Herje Nørve, takk for en nydelig opplevelse! Takk for at dere ga oss en skikkelig dose flybensin, og det akkurat nå. Takk for at dere er en klubb med MOT! En klubb som har valgt å være med i arbeidet med å forsterke MOT sitt budskap gjennom å sørge for gode forbilder og rollemodeller på laget.

Vis MOT, Mot til å bry deg og Mot til å leve, hver eneste dag!

Lurer du på hva flybensin er? Se innlegget mitt, Flybensin, positiv energi mellom mennesker

Lurer du på hvem ShetlandsBlindheim er? ShetlandsBlindheim, et modig forbilde!

Lurer du på hvem som er den modigste jeg kjenner? Syver, et modig forbilde

Tåkeland med lovnad om sol

I dag ligger det tykk tåke over øya. Heldigvis fikk en biltur meg til å oppdage at den ikke ligger tykt over alt. Sola treffer Valderøya flere steder, den har bare ikke sluppet helt til på Nordstranda der jeg bor. Heldigvis vet jeg at den forsvinner. Av erfaring vet jeg at den ikke ligger lenge. Og om jeg vil bort fra den, setter jeg meg bare i bilen.

Vi lever i tåkeland for tiden, billedlig. Slik er det når en lever med sykdom i familien. Slik er det når en lever med sorg. Enkelte dager er det rett og slett umulig å slippe unna den. Heldigvis har vi erfaringer som har lært oss at vi får dager med full sol også. Dager som i dag.

Dagen i dag byr på opplevelser som virkelig vil gjøre godt. Vi er invitert på fotballkamp. Vi skal se Aafk-Tromsdalen, og vi gleder oss masse! Oppdatering med bilder kommer, men nå får det holde med lovnader om solskinnshistorie.

I dag kan dere lese om meg i lokalavisa Øy-blikk. Etter å ha sagt ja til å skrive for de, 1.april, hadde jeg rett og slett glemt helt av praten jeg hadde med Øyvind Snorre i avisa. Og plutselig fikk jeg dette bildet fra en kamerat:)

Jeg har sagt ja til å skrive tekster for de av og til. Det blir spennende, og en helt ny erfaring. Fra å ikke tørre skrive noe som helst i fjor høst, er jeg nå tilgjengelig i ei avis. Hurra for eget mot, og hurra for alle som framsnakker slik at en faktisk tør prøve noe nytt!

Å sjonglere med barnehjerter

Rekker du å se alle elevene dine? Kommuniserer du godt med alle i klassen? Liker du hver eneste en i klasserommet? Hva mener elevene selv? Vet de at du brenner for hver og en av de? Har du tid til hver enkelt av de?

Arbeid med barn og ungdom

Å arbeide med barn og unge er et privilegium. Jeg arbeider i ungdomsskolen og mener jeg er heldig som får arbeide med ungdom i utvikling. Dagene er varierte og det er spennende å bli kjent med ungdommene. Det gir så mange gode opplevelser at de gode opplevelsene stort sett veier opp for de vanskelige og vonde opplevelsene. For det blir noen av dem også, uavhengig av hvor lang fartstid du har. Det blir noen av de opplevelsene hvor du står i situasjoner du ikke alltid mestrer. Situasjoner hvor kjenner at du ikke strekker til. Situasjoner hvor du så gjerne vil hjelpe, men ikke får det til. Situasjoner hvor du føler deg som en sjonglør med altfor mange baller i lufta.

Trygge klasserom

En av de aller største utfordringene i jobben min som lærer er å få hver enkelt elev til å føle seg sett i klasserommet. Da mener jeg ikke bare å se elevenes faglige og sosiale evner, men å bruke tid på hver enkelt slik at de føler seg likt av meg som lærer. At de opplever at de betyr noe for meg og klassen, uavhengig av hvilke sosiale og faglige ferdigheter de har. At de føler seg trygge og inkludert i klassen og at de har kvaliteter som bidrar til et godt klassemiljø. For slik skal det være i et klasserom. Slik ønsker vi å ha det. Det er vi vel enige om?

Hvordan får vi dette til da? Med mange forskjellige elever, i ofte altfor store klasser, er dette en utfordring som ikke alltid lar seg løse. I flere av klassene jeg har hatt er det elever som ikke har følt seg sett. Det har vært elever jeg ikke har fått hjulpet. Og det har ikke alltid vært faglige utfordringer som gjør at de trenger hjelp. Det vet vi vel alle, uavhengig av om vi jobber i skolen eller ei.

Når det begynner å bli vanskelig

Mange av de individuelle behovene i en klasse kan ikke bare håndteres i klasserommet, i fagtimene. De vil kreve at vi er tilstede i friminuttene, mellom timer, i andres timer, før eller etter skoletid.  En vanskelig telefon hjem. En vanskelig telefon til BUP. En samtale med helseteamet. En prat med kolleger som har samme elevgruppe. Kanskje finner du ingen løsning på utfordringene da heller og kjenner at alle samtalene, uten å få på plass en løsning, tar fullstendig piffen fra deg. Hva gjør du da?

Hvor mange klarer du å sjonglere med?

Det er ikke hver enkelt oppgave alene som gjør at det blir vanskelig å sjonglere. For alle oppgavene hører jo til arbeidet vårt i skolen. Og mange av oppgavene er spennende og givende. Men det er summen av oppgaver som gjør det krevende. Det blir rett og slett krevende å holde alle ballene i lufta. Og noen av de ballene har en skummel tendens til å formere seg, når de allerede er i lufta. Og DA er det vanskelig å sjonglere. I alle fall om du føler deg alene om ballene. Og kanskje har du ikke tid til de heller. Kanskje enkelte av ballene aldri er i lufta. For er det noe vi vet, så er det at tida ikke strekker til. Vi klarer ikke sjonglere med alle oppgavene. Hvor mange baller kan en lærer ha i lufta, samtidig?

Hva gjør du da, når tiden ikke strekker til? Når du ikke klarer å skape en trygg og god skolehverdag for alle enkeltindividene i klassen. Hva gjør du da, når du vet hvor viktig trygghet er for både sosial og faglig fungering i klassen? Hva gjør du når lærerhjertet brenner for hver eneste en av elevene, og du så gjerne vil få vise at du verdsetter hver eneste en av dem. Hvordan håndterer du det når du sjonglerer med så mange hjerter at oppgaven blir for stor? Hva gjør du når hjertene begynner å ramle ned?

Dette er det andre innlegget mitt om skole. Les gjerne innlegget jeg skreiv tidligere i år, Slik skal barnet ditt ha det på skolen!

Vis MOT, Mot til å bry deg, Mot til å leve hver eneste dag!

#MOT #SKOLE #lærer #elev #foreldre #barnehage #omsorg #læring #klasserommet #relasjoner