Ei stjerne som deg, Heidi Halvorsen

JAN5830sh-495x400

Det er med stolthet og ære, at jeg presenterer det aller første gjesteinnlegget på ShetlandsBlindheim.no. Det er skrevet av ei som betyr utrolig mye for familien min.

Da det gikk opp for Lydia og meg at Syver kanskje kunne bli blind, måtte vi finne en måte å håndtere det på. Hvem kunne gi oss håp? Hvem kunne være vårt forbilde og vise en vei gjennom det vanskelige? Da kontaktet vi Heidi Halvorsen. Vi møtte henne første gang i tekster hun skreiv for nettstedet Kabb. Nydelige tekster og dikt som ga oss innblikk i hverdagen som blind. Hun ville jeg høre mer ifra!

Les tekstene hennes på KABB.no

Det siste halvåret har vi snakket ofte sammen og hun har vært utrolig viktig for Lydia og meg. Hun har gitt oss et perspektiv, ingen andre kan gi, et perspektiv som gjør at vi vet Syver vil få et rikt og godt liv! Nå vet vi, at «Vi kan klare alt!» Tusen takk, Heidi!


 

«Heidi oppdager verden»

Her om dagen fikk jeg oppleve noe som ble veldig spesielt for meg. Jeg gikk en tur alene i skogen – utenfor opptråkkede stier. Jeg gikk inn til en lysning. Sola skinte ned gjennom trærne og lyden av fuglesang hørtes rundt meg på alle kanter. Jeg sto der, vendte ansiktet opp mot sola, kjente vinden stryke meg over kinnet – og jeg måtte bare gråte i forundring og glede.

Hvorfor det ble så spesielt? Det er fordi jeg er blind og ikke pleier å gå i skog eller på ukjente steder på egenhånd. Og for å være helt ærlig, har jeg ikke gått særlig mye i skogen etter at jeg mista synet helt for elleve år siden. Med synet forsvant også nysgjerrigheten og utforskertrangen min. Det ble mer enn nok å finne ut av min egen hverdag og de kjente omgivelsene som jeg omgås i til daglig. Jeg ønsket heller ikke å være mer til bry enn nødvendig, og var redd for at det ville bli for vanskelig og vondt å forsøke å nyte naturen uten å se den.

Men så fikk jeg altså oppleve dette i dag. Det er i hovedsak takket være en mann ved navn Ulf. Jeg traff ham og kona hans første gang for tre år siden da jeg var på et kurs på retreat- og gjestegården de driver. Han dro meg med ut i skogen , ville ha meg til å kjenne på blader, lukte på blomster, vise meg de vakre omgivelsene med sansene jeg har igjen. Jeg var først temmelig frustrert over det hele – jeg ville være i fred. Men siden jeg ikke kjente ham , våget jeg ikke å si det til ham.

Og så en dag – en tidlig morgen på kurset, var jeg lei av å sitte på rommet og vente på frokost. Jeg snek meg ut, forsøkte å finne stedene Ulf hadde vist meg på egenhånd. Og jeg lukta, tok på, lytta og følte… Og hjerte og sjel åpna seg opp og tok i mot.

Det var starten på noe nytt i livet mitt. «Heidi oppdager verden» kaller jeg det , og jeg har fått være med på mange oppdagelsesreiser siden da. For hver gang jeg får oppleve for eksempel det å nyte vakker natur med sansene jeg har igjen, lengter jeg etter mer.

Og nå har altså min venn Ulf laget en ledelinje av tynne stokker innover i skogen. Ved å følge stokkene går jeg meg ikke vill. Ulent terreng? Ja! Om jeg snubler? Jepp. Får kvister i ansiktet? Absolutt. Men jeg får kjenne skogen! Jeg får lov å prøve meg alene uten å være redd eller at noen er bekymra for meg (tror jeg i allefall..) Jeg kan gå ut når jeg vil, være borte så lenge jeg vil, og jeg kjenner at jeg LEVER!

Jeg kunne fortalt mange flere historier om oppdagelsesreisene mine. Som å pusse trekubber med vinkelsliper, se på malerier på Nasjonalmuseet, sage plankebiter og mye mer. Enkle ting, kanskje, men nye og livgivende for meg. Det at noen møtte meg, lokka meg ut i livet , hjalp meg å oppdage det vakre i verden rundt meg på nytt, gjør meg både takknemlig og glad. Og kanskje viktigst av alt: Jeg har fått oppleve at det å ta i mot godhet fra mennesker rundt meg kan åpne døra til ekte og varmt vennskap.

 

LUKK ØYNENE OG SE

 

Se deg rundt!

Hva ser du da,

Hva fester øynene

dine seg på?

 

Ser du flekken

på genseren din,

Snøværet og rotet

på gulvet?

ser du alt du har å gjøre,

men ikke får gjort?

 

I så fall: Prøv igjen!

Lukk øynene

denne gangen

Lukk øynene og SE!

 

Ser du godheten i

dagen som snart er over?

Var det noen som ga

deg et vennlig smil,

En hjelpende hånd

eller hyggelige ord?

 

Vet du hva jeg fikk øye

på i dag?

Jeg så ikke snøvær,

rot eller flekken på genseren

Den jeg fikk se var DEG –

du lyste opp dagen for meg!

 

TAKK!

Og du…

Lukk øynene og SE!

Heidi Halvorsen

 

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag!

#mot #Forbilde #vismot ¤livsmestring #livet #shetlandsblindheim

2 kommentarer til «Ei stjerne som deg, Heidi Halvorsen»

  1. Nydelig beskrevet❤️ Når man mangler en sans, blir de andre sansene så skjerpa. Selv er jeg født døv. Jeg fikk høreimplantat på et øre for 11 år siden. Allikevel foretrekker jeg feks å nyte naturen som døv. Med høreimplantatet mister jeg mange av de nyansene jeg oppdager som døv. Jeg ser ting klarere når jeg ikke forstyrres av det jeg hører. Slik tror jeg det kan være for blinde også. De sanser ting sterkere enn de som ser ❤️

    1. Tusen hjertelig takk for kommentar, Tove. Kommentarer som dette gir bloggen viktige perspektiv for å forstå alle de ulike måtene verdenen vår kan nytes. Helt nydelig! Se mitt nyeste innlegg. Jeg begynner å se annerledes selv.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.