Fri med stil!

Et nytt innlegg med lydfil! Kjenner du noen som skal gifte seg? Eller noen med et kleint frieri? Tagg og del



Lydia og meg i Valldalen våren 2010, året vi giftet oss. Jeg med altfor lang lugg, men begge med smilet på plass.

Lydia var ung og nydelig den gangen jeg møtte henne i Volda, hvor vi begge gikk på lærerskolen. Jeg, en flott og erfaren andreårsstudent tok oppdraget som fadder på alvor. Uten nevneverdige problemer sjarmerte jeg Lydia i senk og hun ble min for alltid (kortversjonen). Om det var det sjarmerende smilet hennes, de struttende brystene eller sykkelen hennes med automatgir som gjorde utslag, er jeg ikke sikker på, men et par ble vi uansett. Dette var høsten 2004.

Lydia på sofaen i campingvogna i Valldalen. Dypdykk i ukebladet Hjemmet med Linn Skåber på forsida.

Seint på høsten 2009, var Lydia svært utålmodig. Altså, sånn kriseutålmodig! Hun ville gifte seg etter mange år som par og det kan jeg egentlig forstå. Jeg var treig, svært treig. Playstation, fotball med gutta og frykten for det ukjente gjorde at jeg utsatte frieri til Lydia sin tålmodighet nesten tok slutt. Så tok jeg mot til meg!

Jeg dro til gullsmed og kjøpte en av de flotteste ringene jeg kunne finne. En blank og skinnende en som skilte seg ut fra alle de andre som hang der. Ja, den hang på et slikt stativ oppe på disken. Ja, jeg vet. Den må ha vært billig, tenker du. La oss ikke dvele ved det. Det kan ikke gjøres om igjen og ringen hun fikk senere var verdt å vente på.

Kona mi Lydia, glisende mot Kamera med en kokkekniv i hendene. Garantert guakemoleprosjekt med det hvitløksfeddet der på tuppen av kniven

En time etter at ringen var i boks og jeg hadde plukket opp noen roser, satte jeg meg i bilen til mamma og hentet Lydia på Valderøya. Ingen egen bil der altså. Etter å ha plukka ho opp, blei det kjøring litt hit og dit, opp og ned og litt parkering på tomgang. Ettersom jeg ikke hadde planlagt helt hvordan frieriet skulle gå for seg, regnet jeg med noen timer i bil før planen var klar. Et par preferanser hadde jeg likevel, og kanskje er dere enige?

  • Jeg ville unngå å fri i bilen. Selvsagt tenker du? Ja, enig, men det skulle vise seg å være vanskelig.
  • Jeg ville fri på et sted vi kunne reise tilbake til for å mimre. Eller, så langt tenkte jeg vel egentlig ikke, men et godt tips likevel.
  • Jeg ville overraske henne fullstendig. Litt vanskelig ettersom jeg nærmest hadde fått en «Deal or no deal» av Lydia. Hun var så giftesyk at hun tidvis var vill i blikket!

Etter å ha kjørt rundt ei god stund tenkte jeg at Borgundgavlen, et nydelig sted i Ålesund, kunne passe. Der, blant eldgamle hus og vakker natur, kunne jeg gå ned på kne og få det hele overstått. Lydia var egentlig ikke overrasket over at vi hadde rullet rundt i byen uten mål og mening, for det gjorde vi innimellom. Hun regnet vel egentlig med at jeg hadde planer om å finne et sted vi uforstyrret kunne kline litt. Ikke helt uvanlig for forelskede par vel?

Akkurat da jeg svingte av hovedveien og begynte på det siste strekket mot Borgundgavlen begynte det, til min store fortvilelse, å regne. Og da vi ankom parkeringsplassen ved Borgund Kirke, nektet Lydia å gå ut av bilen. Og regnet så ikke ut til å gi seg med det første. Ingen av oss hadde jakker på, men jeg så for meg at noen av de store trærne kunne ta imot den verste regnspruten, og jeg ba henne pent om å komme seg ut, for jeg skulle vise henne noe. Men at hun skulle kreve å få svar på hva jeg skulle vise henne, det hadde jeg ikke forutsett. Og svar skyldig som jeg var, så tittet jeg ned på Dyreklubben som ligger like ved og forsøkte å komme på noe. Som navnet røper er Dyreklubben et sted med dyr, og ja, du har helt rett, egentlig vanskelig å kombinere med frieri med mindre du er mer enn gjennomsnittet glad i dyr. Likevel, dum som et brød, heiv jeg utav meg det første jeg la merke til og fortalte at Dyreklubben hadde fått seg nye griser, kjempesøte griseunger. Og som dere sikkert gjetter, fristet det henne ikke det minste grann å gå ut i regnet av den grunn, og hun blei sittende i bilen. Vi kjørte videre, jeg som en tosk og Lydia med verdens tåpeligste kjæreste.

Borgundgavlen med hest på ei eng i forgrunnet med et vann like bak. Gamle bygninger og furuskog i bakgrunnen

Tyve minutter senere, etter å ha kjørt rundt for å vente på oppholdsvær, kjørte vi ned til Borgundfjorden og parkerte på en snuplass som lå helt nede i fjøra. Med hakket mindre regn i lufta enn tidligere, skrudde jeg av motoren og Lydia regnet helt sikkert med at jeg ville kline litt. Lite visste hun om hva som var på vei til å skje. Ringen lå klar i bagasjerommet på bilen til mamma, sammen med en bukett roser, som kostet omtrent det samme som ringen. Jeg kunne nok ikke blitt mer klar og forberedt, ærlig talt, og jeg begynte å lete etter unnskyldninger for å ikke bli sittende i bilen.

Det ville ikke slutte å regne og med regnet trommende på taket, spurte jeg om vi ikke skulle gå ut av bilen litt. Som om vi noen gang ville funnet på å gjøre det i slikt vær. Lydia så dumt på meg og sa nei, samme hvor mye jeg oppmuntret og til slutt tryglet. Jeg var fast bestemt på å ikke fri i bilen og da Lydia gang på gang nektet å gå ut, måtte jeg finne på noe lurt. Hva i alle dager kunne lokke henne ut av bilen og ut i regnet? Det var da jeg kom på oteren. Oteren i fjøra. Og med stor begeistring i stemmen og vill gestikulering, ropte jeg og pekte mot fjøresteinenen. «Se, Lydia! En oter!» Deretter hoppet jeg ut av bilen og sprang i den retningen jeg pekte. Om lag ti meter unna bilen snudde jeg meg og så at Lydia fortsatt satt i bilen. Jeg vinket på henne og pekte ned mot sjøen, men innså raskt at hun ikke ville være med på noen oterjakt. Hun ristet på hodet og så temmelig oppgitt ut der hun satt. Jeg gikk derfor tilbake mot bilen og trodde hele frieriet måtte utsettes på ubestemt tid. Jeg var på vei til å gi opp. Da, som hjelp fra oven eller grunnet ren flaks, åpnet hun plutselig opp døra si for å si noe. Lynraskt på hugget igjen, øynet jeg en mulighet. Jeg la på sprang mot bagasjerommet, greip tak i buketten og ringen, og hastet mot døra på passasjersiden. Lydia så buketten og ropte noe jeg ikke klarer å gjengi. Hun forsto at noe var galt. Deretter tok hun tak i døra og var på vei til å røske den igjen. Jeg rakk akkurat å gå ned på kne og satt den andre foten mot døra hun prøvde å dra igjen. Etter et lite grynt grunnet døra som dunket inn i kneet mitt, sa jeg de magiske ordene. «Vil du gifte deg med meg?» Lydia gispet, stønnet, hylte og sukket på en og samme gang. Hun trakk føttene til seg og plasserte de i setet og la armene sine rundt anklene og lukket øynene. Hun svarte ikke. Hun sa absolutt ingenting. Jeg gjentok meg selv og spurte om hun ville gifte seg med meg og etter en liten stund så jeg at hun ville avgi svar. Spenningen var intens og hun trakk pusten for å rope ut sitt svar.

«En oter, Øyvind? En oter?»

Lydia

Jeg er fullstendig enig i alt det hun måtte tenke, og nikket med et skeivt smil. «Ja, men vil du gifte deg med meg? Svar da!» Hun så på meg og gliste, før hun trakk pusten igjen og svarte ja. Jeg fikk gitt henne ringen, rosene og hun heiv seg rundt meg.

Om et par måneder har vi vært gift i ti år. Med oppturer og nedturer har vi hatt ei flott reise sammen. Vi har fått to fantastiske barn og et stort nettverk av familie og gode venner.

Skap gode øyeblikk, for deg selv og mennesker rundt deg!

Katten vår Soya, barnet vårt før vi fikk barn…Brungrå med sorte striper og litt rødbrunt her og der. Vi har flaut mye foto og video av den katten der!

#Humor #Glede #Familie #katt #oter #gift #bryllup #frieri #fri #Shetlandsblindheim



Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.