Hekkeløper, hinder ingen hindring!

Syver med skistaver, iført sort hue, blå kjeledress og sorte hansker. Snølandskap med snøkledde trær i bakgrunnen

Idrett e mer enn ka du e, og kor langt du når. Idrett e det du gjør, kem du gjør det sammen med, og ka det får de til å føle. Uavhengig av forutsetningene dine. Uavhengig av om du e funksjonsfrisk eller har en funksjonsnedsettelse.

Etter enda et opphold på Beitostølen Helsesportsenter, reise Syver og e hjem med en solid dose energi. Beitostølen Helsesportsenter e et sted som åpna opp øyne, og vise alle dei mulighetane menneske med funksjonsnedsettelsa har. Et senter som i femti år har arbeida for å hente fram det beste i enkeltmenneske. Et sted som skape mestring ved å fokusere på det mulige, framfor svakheta og begrensninge. Et sted som mestra det muliges kunst. Et sted å ha som forbilde. Og et sted kor e fikk møte mitt store forbilde, Birgit Skarstein, som bodde her på senteret da ho tok ny verdensrekord under VM i romaskin. Ei som gir fra sitt liv for å bane vei for andre menneske. Både dei som leve med en funksjonsnedsettelse, og funksjonsfriske. Ho utøve det muliges kunst, og ho å åpna øyne, og dører. Slik vil e bidra e også!

Kan han virkelig bli hekkeløper?

E blei stum, i alle fall i et par sekund. Ikkje så ofte e blir det, for e e både taletrengt og lite beskjeden. Og e har temmelig mye på hjertet når det kommer til mestring og inkludering. Akkurat der og da va det som om svaret mitt måtte være bedre enn e kunne evne. Som om svaret mitt ville skape konflikt mellom drøm og realitet. Som om det e sku komme til å si, avgjorde mi holdning til mestring og måloppnåelse. Sjøl om det va et spørsmål om ja, eller nei.

E hadde sneke me unna resten av familien og satt inne på do, litt spent på koffor vi kunne være interessant for tv. E snakka med en journalist, og e va målløs etter at ho hadde sagt nokke ala, «ikkje for å virke ufølsom. E det realistisk? Kan han bli hekkeløper?» E forsto jo spørsmålet, og på et vis koffor ho stilte det. Gutten min, Syver, e jo blind, sjøl om han fortsatt finne litt hjelp i restsynet sitt. Og han har kanskje nok av andre hinder i livet, om han ikkje attpåtil ska velge hekkeløp som spesialitet.

I høst va Syver supergira på friidrett og han gleda se stort til første trening. Etter den har han deltatt på alt av øvelsa, med iver og glede. Og e, e har fått være med som stolt trener, e som trodde Syver aldri ville begynne på idrett igjen etter at han mista synet. I Valder, en klubb med bredde i tilbud til barn og ungdom, får Syver utfordringa, og han oppleve stor mestring på hver eineste trening. E e så utrolig stolt og takknemlig, og det e sterkt å se han hive, hoppe, springe, svette, flire og delta. Spesielt sterkt va det å se han hoppe hekk for første gang. Med full iver forserte han både gjennom, over og ved siden av, og superstolt delte han opplevelsen med gjengen hjemme i stua seinere på kvelden der han hoppa fram og tilbake over skittentøysdunken. Spranga blei foreviga, og lagt ut på Instagram der selveste Karsten Warholm så det. Like etter lå det pakke i posten fra verdensmesteren, med signert drakt og inspirerende brev. En skikkelig opptur!

Syver på langrennstur, iført gul vest hvor det står blind med sorte bokstaver.

Nokken uke før første friidrettstrening lå Syver og e våken om natta, og snakka om håp og drømma. Syver ville gjerne til Spania. E fortalte at e drømte om å møte nokken av forbilda mine. Ole Gunnar Solskjær og Birgit Skarstein hadde e likt godt å få snakke med. Han visste godt kem dei va, spesielt Birgit i ska vi danse. Og så sa e at e veldig gjerne sku snakka med Karsten Warholm og treneren Leif. Syver visste ikkje ka dei to siste dreiv på med, og da e fortalte at dei dreiv med hekkeløp, blei det stille, før e la til at Karsten løpe 100 meter hekk. Det krevdes et par forsøk før Syver så for se det heile, og han la til at hekkeløp va nokke han også ville prøve.

E huska ikkje ka e svarte da journalisten lurte på om det va realistisk at Syver kunne bli hekkeløper. Men e e ganske sikker på at e droppa å svare både ja og nei. For det e jo på ingen måte et relevant spørsmål, i alle fall ikkje når e trodde livsmestring og idrettsglede va utgangspunktet for at e blei kontakta. En niåring på friidrett drive jo ikkje med hekkeløp hver bidige trening, og det gjorde jo selvsagt ikkje verdensmesteren Karsten Warholm heller.

Uavhengig av ka e svarte på spørsmålet, så endte spørsmålet opp med å være det eineste e satt igjen med etter at e la på. Og med det, en følelsen av at Syver sin prestasjon i idrett for alltid vil bli sammenlignet med prestasjonen til funksjonsfriske. Og trolig også alt annet han gjør. Deretter fulgte timesvis med refleksjon som e vanskelig å sette ord på her.

Kanskje burde e svart «selvsagt kan han det», eller kanskje Syver sku fått svare ho sjøl, med sitt «blinde kan klare alt». Kanskje e sku sagt at det spilla ingen rolle, bare han har det kjekt, og gitt journalisten sjansen til stille flere spørsmål. Kanskje e burde spurt om koffor det va relevant?

Ville pappaen til en funksjonsfrisk niåring fått samme spørsmål? Er det realistisk at niåringen din blir hekkeløper? Kan han bli rallysjåfør? Eller fotballspiller? Danser? Profesjonell gamer?  Ville det i det heile tatt være viktig å avklare det i prat om drømmene til en funksjonsfrisk niåring?  Skal vi samtidig ta praten om alt anna som ikkje e mulig? Vi gjør jo ikkje det? Når Syver e i skisporet, så står han på langrenn! Når han e på friidrettstrening, så drive han med friidrett! Når han e på svømming, så svømme han! Når han sette utfor alpinbakken på slalom med me, så står han på slalom! Og han elska det! Trenge vi måle det, eller sammenligne det han gjør, med din seende sønn?

Siri og Syver på slalomski. Dei trena på slalom i Myrabakken ved Beitostølen Helsesportsenter. Siri iført blå skiklær, Syver i grå kjeledress.

Idretten skape muligheta. Muligheta for at du og e ska få oppleve å være en del av et fellesskap. At du og e ska få oppleve mestring, uavhengig av kor dyktige vi e sammenlignet med hverandre. At du og e ska få gå på sviende nederlag, sammen. At du og e ska få vinne, på målfoto, eller med god margin. At du og e ska få rusle til eller fra trening, med nokke til felles. At du og e ska få rose hverandre, eller kjefte på hverandre i kampens hete. At vi ska få kjenne kor deilig det e å være sliten, eller kor vondt det gjør når enten du eller e skada oss. At treneren ska legge ispose på ankelen etter en overtråkk. At treneren ska se de, rose de, eller be de om å roe ned et par hakk.

Nærbilde av Syver med blå kjeledress, sort hue og sorte votta. Han står med skistava og kikka til eine sida.

Idrett e mer enn ka du e, og kor langt du når. Idrett e det du gjør, kem du gjør det sammen med, og ka det får de til å føle. Uavhengig av forutsetningene dine. Uavhengig av om du e funksjonsfrisk eller har en funksjonsnedsettelse. Vær Birgit Skarstein, på vei mot nye rekorda! Vær Karsten Warholm, i kompani med din egen Leif. Vær Syver, på vei mot Galdhøpiggen! Men viktigst av alt, vær den som slår følge på veien.

Vis MOT Mot til å leve hver eneste dag!

Syver på toppen av en brøytekant, iført blå kjeledress, sorte hansker og sort hue.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.