Hjerterått!

Mindre penger gir mindre tid

Barnehender og undring over naturens skatter

I fjor vår skreiv jeg et innlegg om skole som jeg kalte «Å sjonglere med barnehjerter». Egentlig med utgangspunkt i egne opplevelser og refleksjoner, men også med utgangspunkt i samtaler om kommuneøkonomi generelt. For om det er slik at vi har mindre penger, så får vi mindre tid, tid vi trenger for å bygge gode relasjoner og gode læringsmiljø i skolen. Og selvsagt vil mindre penger gi mindre tid i helse og omsorg, og andre tjenester også.

Innlegget, «Å sjonglere med barnehjerter» er kanskje mer aktuelt i dag enn det var den gang jeg skreiv det. I alle fall for innbyggere i Giske kommune. Innlegget handlet i utgangspunktet om ressurser i skolen, men kan også gjelde andre enheter i kommunen. Kanskje er innlegget like aktuelt for innbyggere i Nye Ålesund kommune også. Der sliter også skolen med å strekke til grunna manglende ressurser.

Hvordan er egentlig kommuneøkonomien i Giske? Står vi foran vanskelige valg som kommune? Står vi foran mulige kutt? Hva kuttes og hvem rammes? Flere av disse spørsmålene er nå besvart. Og utfallet engasjerer mange. Det vil skje store endringer i skolestrukturen i Giske kommune. Jeg vil ikke mene så mye om det som skjer nå. Dette er ikke et slikt innlegg.

Vi trenger å gå på individnivå når vi snakker om mulige kutt. Vi trenger å se i øyene til de kuttene rammer. Vi kan ikke være blinde for konsekvensene. Kommunepersonell sjonglerer allerede med en haug av oppgaver, en haug av hjerter. Hjertene til mine og dine barn, mine og dine foreldre, naboen, kollegaen din, bestefar, læreren til sønnen din og mitt eget. Våre hjerter! Jeg presenterer ingen løsning, for jeg har ingen. Akkurat nå har jeg nok med å å klare å sjonglere selv, med hjelp ifra kommunens personell i skolen, og kommunens helsepersonell.

Gi tid! Tid til å skape et robust og inkluderende samfunn, et samfunn for alle! Del gjerne innlegget, skriv gjerne en kommentar.

—————————————

Å sjonglere med barnehjerter

Rekker du å se alle elevene dine? Kommuniserer du godt med alle i klassen? Liker du hver eneste en i klasserommet? Hva mener elevene selv? Vet de at du brenner for hver og en av de? Har du tid til hver enkelt av de?

Arbeid med barn og ungdom

Å arbeide med barn og unge er et privilegium. Jeg arbeider i ungdomsskolen og mener jeg er heldig som får arbeide med ungdom i utvikling. Selv om jeg nå arbeider redusert grunnet helse, har jeg hatt så mange gode opplevelser i skolen at de gode opplevelsene stort sett veier opp for de vanskelige og vonde opplevelsene. For det blir noen av dem også, uavhengig av hvor lang fartstid du har. Det blir noen av de opplevelsene hvor du står i situasjoner du ikke alltid mestrer. Situasjoner hvor kjenner at du ikke strekker til. Situasjoner hvor du så gjerne vil hjelpe, men ikke får det til. Situasjoner hvor du føler deg som en sjonglør med altfor mange baller i lufta.

Trygge klasserom

En av de aller største utfordringene i jobben som lærer er å få hver enkelt elev til å føle seg sett i klasserommet. Da mener jeg ikke bare å se elevenes faglige og sosiale evner, men å bruke tid på hver enkelt slik at de føler seg likt av meg som lærer. At de opplever at de betyr noe for meg og klassen, uavhengig av hvilke sosiale og faglige ferdigheter de har. At de føler seg trygge og inkludert i klassen og at de har kvaliteter som bidrar til et godt klassemiljø. For slik skal det være i et klasserom. Slik ønsker vi å ha det. Det er vi vel enige om?

Hvordan får vi dette til da? Med mange forskjellige elever, i ofte altfor store klasser, er dette en utfordring som ikke alltid lar seg løse. I flere av klassene jeg har hatt er det elever som ikke har følt seg sett. Det har vært elever jeg ikke har fått hjulpet. Og det har ikke alltid vært faglige utfordringer som gjør at de trenger hjelp. Det vet vi vel alle, uavhengig av om vi jobber i skolen eller ei.

Når det begynner å bli vanskelig

Mange av de individuelle behovene i en klasse kan ikke bare håndteres i klasserommet, i fagtimene. De vil kreve at vi er tilstede i friminuttene, mellom timer, i andres timer, før eller etter skoletid.  En vanskelig telefon hjem. En vanskelig telefon til BUP. En samtale med helseteamet. En prat med kolleger som har samme elevgruppe. Kanskje finner du ingen løsning på utfordringene da heller og kjenner at alle samtalene, uten å få på plass en løsning, tar fullstendig piffen fra deg. Hva gjør du da?

Hvor mange klarer du å sjonglere med?

Det er ikke hver enkelt oppgave alene som gjør at det blir vanskelig å sjonglere. For alle oppgavene hører jo til arbeidet vårt i skolen. Og mange av oppgavene er spennende og givende. Men det er summen av oppgaver som gjør det krevende. Det blir rett og slett krevende å holde alle ballene i lufta. Og noen av de ballene har en skummel tendens til å formere seg, når de allerede er i lufta. Og DA er det vanskelig å sjonglere. I alle fall om du føler deg alene om ballene. Og kanskje har du ikke tid til de heller. Kanskje enkelte av ballene aldri er i lufta. For er det noe vi vet, så er det at tida ikke strekker til. Vi klarer ikke sjonglere med alle oppgavene. Hvor mange baller kan en lærer ha i lufta, samtidig?

Hva gjør du da, når tiden ikke strekker til? Når du ikke klarer å skape en trygg og god skolehverdag for alle enkeltindividene i klassen. Hva gjør du da, når du vet hvor viktig trygghet er for både sosial og faglig fungering i klassen? Hva gjør du når lærerhjertet brenner for hver eneste en av elevene, og du så gjerne vil få vise at du verdsetter hver eneste en av dem. Hvordan håndterer du det når du sjonglerer med så mange hjerter at oppgaven blir for stor? Hva gjør du når hjertene begynner å ramle ned?

Les gjerne innlegget jeg skreiv tidligere i år, Slik skal barnet ditt ha det på skolen!

Vis MOT, Mot til å bry deg, Mot til å leve hver eneste dag!

Å plukke stjerner fra himmelen

Å sykle for første gang