Hold av en plass til meg!

Hold av en plass til andre! Mange vil være med, men trenger ditt initiativ for å få det til. Hold av en plass hos deg!

Et bilde av meg smilende mot kamera. Med sveisen på plass og tilsynelatende uten bekymring. Men ser du ikke bekymringene jeg bærer i ryggsekken?

Som unge og nybakte foreldre hadde vi få bekymringer i hverdagen, og få bekymringer for barna våre. Og ikke husker jeg lenger når de begynte å krype, flire, gå eller spise maten sin selv. Og om de var raskere eller seinere ute enn jevngamle barn, det var ikke så viktig for oss. Vi har vel egentlig ikke opplevd bekymringer knyttet til egne barn noen gang. Vi hadde sterke ønsker om et godt og trygt nettverk for barna våre både i barnehagen og på skolen. At barna våre skulle få flere gode venner, og at barna våre skulle være gode venner for andre, har vært viktig for oss hele tiden. Da de begynte på skolen var vi opptatt av at barna våre skulle bidra til et trygt og godt klassemiljø. At de skulle få oppleve mestring gjennom samspill med andre. At barna skulle oppleve at trygt og inkluderende miljø på skolen. Jeg antar at de fleste andre foreldre har de samme ønskene for egne barn. Jeg tror en av de største bekymringene for oss foreldre er at barna våre skal oppleve utenforskap. Kanskje har vi kjent på det selv, og vet hvor vanskelig det er å stå igjen alene.

Bilde av Syver før han mistet synet. Sveisen som den skulle være, smilende og med blikket mot fotografen.

For et par år siden sleit jeg med å sjonglere med arbeidsoppgavene mine på jobb. Jeg sleit med følelsen av å ikke strekke til. Etter hvert begynte stresset å ta over hverdagen min, og kroppen reagerte med å gi meg daglig hodepine. I forsøk på å få ei god helse igjen, blei jeg delvis sykemeldt. Jeg hadde jo, som de fleste andre, ikke tid til å være sykemeldt. Det var kjipt å ikke være på jobb sammen med kollegene mine. Det var kjipt å kjenne på at arbeidsoppgaver som alle andre håndterte, ikke var mulig å håndtere for meg. Og jeg begynte å få vanskelige tanker om egen fungering i hverdagen. Jeg tok på meg en hel haug av skyld for manglende fungering, men de vanskeligste tankene var tankene jeg hadde om hva andre tenkte om meg. Jeg opplevde å miste meg selv. Øyvind Blindheim var ikke lenger Øyvind Blindheim. Hvor lenge ville det være slik?  Var den nye og midlertidige utgaven av meg selv god nok for andre? Og når jeg blei frisk igjen, ville det fortsatt være plass til meg, slik som før? Ville jobben eller vennene «holde av en plass» for meg?

Daniel og meg fra ei virkelig god tid på jobb ved Kolvikbakken ungdomsskole. Jeg snakket nettopp med Daniel og jeg fikk bruke bildet. Et bilde fra sløydsalen.

Jeg blei aldri kvitt hodepine og andre konsekvenser av stress. Jeg var på god vei, men så skjedde det utenkelige. Gutten vår mista synet. Syver blei blind. Og med sjonglering som bilde på å måtte håndtere mange oppgaver samtidig, så fikk Lydia og jeg ei oppgave som krevde all vår oppmerksomhet, og vi kunne ikke sjonglere mer. Plutselig var det ikke lenger egen fungering jeg var bekymret for. Plutselig var det ikke min egen plass i andres hverdag jeg var bekymret for. Plutselig var det Syver sin hverdag som var vår største bekymring. Hvordan ville han takle de utfordringene synstapet gav? Hvordan ville alle andre rundt ham, håndtere synstapet hans? Hvordan ville hverdagen til Syver bli. Ville det fortsatt være plass til ham, slik som før? Ville skolen, vennene og deres familier «holde av en plass» for Syver? Hold av en plass til Syver!

Syver spiller et spill med taktile terninger. Det er mye mestring i å skape gode historier for andre. Syver viser at den ene terningen har bilde av en hundebæsj.

Når mennesker møter vanskelige utfordringer i livet, hvordan kan vi hjelpe de med å fortsatt oppleve tilhørighet? Hvem tar ansvaret for å sørge for videre inkludering, når voksne eller barn av ulike årsaker havner utenfor? Dere må gjerne fortelle meg at den som ønsker å bli inkludert også må ta ansvar selv. Det er jeg enig i, men dersom utenforskapet er konsekvens av sykdom, tap av fysisk eller psykisk helse, dødsfall eller andre alvorlige livshendelser, da er det ikke lett å ta eget ansvar for inkludering. Det vet jeg, for vi opplever det nå. Familien Blindheim er avhengig av andre for å få hverdagen til å fungere nå. Vi e avhengig av andre sitt initiativ for å fortsatt holde kontakten med venner og bekjente. Vi har ikke overskudd til det selv. Syver er avhengig av at omgivelsene rundt ham kjenner til synsutfordringene hans. Syver er avhengig av at noen holder av en plass til ham. Vi voksne er ikke oss selv lengre. Sorgen vi bærer på forandrer oss. Er vi fortsatt gode nok for dere? Holder dere fortsatt av en plass til oss, sånn i tilfelle vi kommer oss på beina igjen? Holder dere av en plass til oss, når vi kommer innom jobb og det eneste vi trenger er å se glimt av en hverdag slik den en gang var? Er det plass til oss rundt bordet, i en samtale, hvor vi ikke klarer å bidra, men bare vil lytte? Hold av en plass til oss! Vi vil være med!

Ylva glisende mot kamera og Syver litt i bakgrunnen. Fra dyreparken i Kristiansand.

Forrige lørdag opplevde Syver og jeg noe fantastisk. Vi var på konsert i Borgund kirke. Trygve Skaug holdt julekonsert. Selve konserten var fantastisk, men det var enkelthendelser som satte krone på en fantastisk kveld. På vei til kirken sto nemlig trafikken fullstendig fast. Biler måtte snu og jeg så for meg at Syver og jeg måtte parkere så langt unna at det ville bli vanskelig å komme seg fram til kirka igjen. Plutselig, et glimt av håp, noen hadde plass til oss. En venn kom oss i møte og vi fikk lov til å parkere utenfor huset hans, som ligger like nedenfor Borgund kirke. Fra å måtte gå en kilometer i sludd fikk vi stå så nært kirken at vi var ved døra til kirka etter et par minutter. I døra blei vi møtt av Håkon, broren til Trygve Skaug, og han fortalte at han hadde holdt av plass til oss, fremst med scenen. Jeg var så utrolig stolt da Syver gikk opp midtgangen til Borgund kirke med mobilitetsstokken sin. Og folka vi hadde fått plass ved siden av, de tok så godt imot oss, vi hadde felles venner. Da Trygve Skaug kom til scenen, fra bak alteret, startet han ikke konserten før han hadde hilst på Syver. Og en merkelig følelse vokste i meg, og de neste timene kjentes det som om hele konserten var for Syver. Da konserten var ferdig, kom familie opp og hilste på oss og Syver fikk fortelle om opplevelsen sin. På vei ut av kirken, noen timer etter at vi kom, møtte Syver og jeg, Christian igjen, han som hadde plass til oss da vi sto fast i trafikken noen timer før. Han også var der for Syver. Han også ga Syver masse god og ekte oppmerksomhet. Da vi satte oss i bilen litt senere, Syver med gave fra favorittartisten sin, fortalte Syver om møtet han hadde med Trygve på vei ut av kirka. Syver var så utrolig stolt. ALLE holdt av en plass for ham.  

De absolutt beste plassene i Borgund kirke. Trygve Skaug på scenen med gitaren Tom Petty. Alteret i Borgund kirke som bakgrunn. En nydelig opplevelse.

Hald av ein plass til meg

Då lyset frå dagen plutseleg forsvann, og alt gjekk i stå og vart sort
vart dagane brått både tunge og grå, og alt som låg klart falma bort
Eg famla i mørkret og leita meg fram, så modig i kvart eit steg
Så ropte eg høgt at eg skal vere med, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg!

Når venane mine legg ut frå si hamn, kjem dei då ein gong tilbake?
Når livet freistar dei, fullt og heilt, kva må dei då forsake?
For planen vi la gjeld framleis, sant? Eg er framleis heil for dei?
Og sjølv om eg er her og dei er der, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg!

Det gjekk så fort, då du fór ifrå, vil du ikkje ha meg på slep?
Kva om eg framleis vil halde fast, eg treng berre ta eit nytt grep?
Men slepp eg deg no er eg redd at du trur, at eg gjev opp å følgje med,
Vit at eg alltid vil sitje hjå deg, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg

Øyvind Blindheim 2019

Vis MOT, Mot til å bry deg, om både de du er nær, og mennesker du møter.

16 kommentarer til «Hold av en plass til meg!»

  1. For et fantastisk, flott og vanskelig innlegg. Har heia på dere hele tiden, men mer på sidelinjen enn jeg skulle ønske jeg klarte. Vi har desverre egne kriser, og kjenner igjen det å ikke alltid klare å verken strekke hånden ut for å tilby elle be om hjelp og et sosialt samvær og nettverk. Så tusen takk for nok et viktig innlegg. Jeg heier på dere! Klem fra Synnøve

    1. Tusen hjertelig takk for at du deler ved å legge igjen en kommentar. Og bare ved å gjøre det viser du andre at dere har vond bagasje som de ikke vet om. Jeg håper og tror at å dele, også det som er vanskelig, det gir andre mennesker mulighet til å bry seg. Men å dele er ikke alltid mulig. Enten fordi vi ikke orker, eller kanskje fordi det er privat. Da er det fint at andre deler. For ved å gjøre det kan vi være med på å åpne medmenneskers øyne. Åpne øynene deres for alt de ikke kan se. Og kanskje er det først da de forstår viktigheten av å være rause og inkluderende medmennesker. Og én dag trenger de hjelpen selv. Ta vare på deg selv og familien. Skap øyeblikk som huskes og smil som gjør godt. Vi kan i alle fall klare det innimellom. Heier på dere! Takk for at dere spiller på laget vårt ♥️🙌

  2. Jeg tror at lærere som selv har gått på en og annen smell på sikt blir bedre lærere. Det er så mye snakk om karakterer og firerkrav og what-not, men det å være lærer er så forferdelig mye mer enn å kunne faget sitt, det handler om å guide ungdommene inn i selve voksenlivet. Ungdommer som vet at lærerne ikke er perfekte, at også voksne har litt å slite med, at de ikke er helt sære fordi de blir slitne av ting “alle andre” mestrer, de har forbilder som lærer dem å akseptere seg selv.

    Vi skal ikke være så redde for å vise hele mennesket. Det er heilt greit å ikke være flink til alt, og de som ikke er flinke til alt, de er ofte flinkere til å være gode venner. -Og gode venner blir det aldri for mange av.

    -Og så er det en ting til, dette med tid. Vi har alltid sånn hastverk. Når livet butter i mot, blir man ofte redd for at venner forsvinner, for man har rett og slett ikke tid til å pleie hvert eneste vennskap. Senere, når man har kapasitet til å dukke opp for å puste, så viser det seg gjerne at de gode vennene, de man ikke en gang hadde ork til å ta i mot en håndstrekning fra, de sitter der og venter likevel.

    Ha en fin og fredfull jul, både du og gjengen din, Øyvind. 🙂

    1. Tusen hjertelig takk for at du kommenterer. Det er så verdifullt for meg! Og det du skriver er et viktig bidrag til de som leser bloggen. Jeg vet du har rett i det du skriver. Og når vi er virkelig langt nede, så løfter vi oss opp igjen ved å snakke om alt det som er bra rundt oss. Alt det vi får igjen for å dele. Alle de som viser at de bryr seg. Alle de viktige erfaringene vi gjør oss som gir oss mulighet til å fokusere på det som skjer akkurat her og nå! Tusen takk, Iris, tusen takk for ei nydelig dose flybensin ♥️

    2. Tusen hjertelig takk for at du kommenterer. Det er så verdifullt for meg! Og det du skriver er et viktig bidrag til de som leser bloggen. Jeg vet du har rett i det du skriver. Og når vi er virkelig langt nede, så løfter vi oss opp igjen ved å snakke om alt det som er bra rundt oss. Alt det vi får igjen for å dele. Alle de som viser at de bryr seg. Alle de viktige erfaringene vi gjør oss som gir oss mulighet til å fokusere på det som skjer akkurat her og nå! Tusen takk, Iris, tusen takk for ei nydelig dose flybensin

  3. Jeg kjenner ikke deg (tror jeg), men kjenner godt igjen det du skriver om. Sorg og sjokk i forbindelse med alvorlig sykdom eller annen krise kan få oss til å miste oss selv en periode, og da skjer det dessverre ofte at andre «mister» oss også. Trist at ikke flere holder plassen «vår» varm.

    Lykke til med alt.

    1. Hei, Sigrid. Takk for melding. Det setter vi pris på. Vi er blant de heldige, tror jeg. De som opplever at folk har en plass til oss, uansett. Jeg er redd de vanskelige tankene kommer uansett, og at de er en del av sorgen. For når en sørger står eget liv i kontrast til livene til de rundt oss. Samtidig trenger alle en påminnelse om at ensomhet i sorg delvis kan bekjempes. Ved å aktivt vise at en bryr seg om de som sørger. Samtidig er det viktig å vite at du som sørgende kan gjøre det enklere for andre å bry seg ved å være åpen om det vanskelige. Ønsker deg alt godt, Sigrid. Håper du har gode folk rundt deg.

  4. Går fint med meg nå, men jeg ble påminnet hvor vanskelig ting kan være da jeg leste innlegget ditt. Ønsker deg og gutten din alt godt fremover

  5. Du er flink til å sette ord på følelsene dine, Øyvind, dere er sterke som er så åpne, og sterke som deler. De fleste har bruk for en slik som deg på laget, så pass and move videre.
    Blir muligens litt feil bruk av ordet lag her, om man tenker fotball (som vi begge ofte gjør). Det viktigste er å delta 🙂

    1. Takk for fin tilbakemelding, Bertil. Jeg tror det jeg setter ord på er gjenkjennelig for mange. Og så tror jeg at vi trenger en liten påminnelse av og til. En påminnelse om at livet er et lagspill hvor vi lå spille hverandre gode. Sees på trening 😊

  6. Som jeg skulle skrevet det selv. Man kommer på en måte til et eget og ukjent sted som ingen andre kjenner til når ens barn blir syk. Og det er svært ensomt, det å plutselig være på dette ukjente stedet. Selv når man er omgitt av mennesker som er glad i oss. Ikke minst sorgen og maktesløsheten, som bare vi som selv har vært der kjenner til. Folk prøver å forstå og man prøver å bli forstått, men etterhvert så innser man at andre ikke vil forstå. Og det er på en måte greit også. Man forsto det jo ikke selv heller. Før man var der.

    Også er det de menneskene da. Som har plass til barna våre. Og man blir så ydmyk, kanskje litt fordi man selv ikke visste hvor mye det betydde for de som var her før oss.

    Også får vi håpe at samfunnet har plass til oss håpløse foreldrene også, når vi etterhvert setter det ene beinet tilbake på jorda. Sannsynligvis har vi utviklet et par nye superkrefter på reisen vår, som andre kommer til å få nytte av.

    1. Takk for nydelig tilbakemelding. Det at andre kan kjenne seg igjen i det vi skriver, det er viktig for oss. Men kanskje enda viktigere for oss, er det å gi andre mennesker nytt perspektiv. Vi har troa på at flere av mennesker rundt oss lettere vil bry seg når vi lar de få innsikt i noe av det vi står i. Heldigvis kjenner vi ikke behov for å få andre til og forstå… Og heldigvis er ikke forståelse en forutsetning for å seg om andre.

      Tusen takk for at du deler og bidrar til bloggen. Det setter vi stor pris på. Stå på! Skap en god hverdag for de du er glad i og skap gode øyeblikk for deg selv og mennesker rundt 🙌♥️

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.