Kjenner du noen som snakker nederlandsk?

bedringens_vei-2075110-4-1537132658786

Når livet sender deg på uventet reise

Å håndtere at livet brått og uventet endrer seg, er vanskelig. Og vanskelighetsgraden varierer ikke bare grunnet endringens karakter alene, og konsekvenser de gir for livene våre, men også utfra livserfaringene til de som opplever de. For det er ikke ukjent at vi håndterer vanskelige situasjoner forskjellig. Derfor er det svært vanskelig å forstå hvor stor innvirkning vanskelige situasjoner har på mennesker rundt oss. Det er til og med vanskelig å forstå selv om du er både nær og god venn med de som står midt oppi det. Og kanskje kjenner du bare til halvparten av kampen de kjemper? Kanskje du rett og slett ikke har fått innsyn i hele det virkelige bildet av endringene de går igjennom. Hva gjør du da? For du vil jo hjelpe!

Du havna på feil plass

For en tid tilbake fikk jeg høre om en billedlig reise om livet. En historie hvor du ser for deg at livet er en reise og du har en planlagt destinasjon. Men så, brått og uventet, havner du en helt annen plass. En reise som startet med et helt annet land som destinasjon enn det landet du havna i. En reise hvor en hadde planlagt aktiviteter og opplevelser som var forbeholdt den opprinnelige destinasjonen. En reise som ved en plutselig og uventet omveltning endte i Nederland. Et sted en ikke var forberedt på å komme til i det hele tatt. Planer og drømmer måtte skrinlegges. Opplevelser og aktiviteter en hadde gledet seg til ble umulig å gjennomføre. Hva gjør en da? Når en plutselig og uforberedt står med familien i et annet land? Og hva gjør en når en forstår at det er der en skal være. Resten av livet? Kan det gå bra?

cropped-img_20190223_161947_974-2075110-2-1551038098042-2.jpg

Hvilken rolle tar du?

Når en nettopp har landet oppi en situasjon som er vanskelig og annerledes er det naturlig å måtte håndtere de vanskelige følelsene først.
Planer en har, på både kort og lang sikt, skrinlegges, for en er ikke klar for å endre de ennå. Drømmer en har på vegne av seg selv eller de du er glad i, er ikke mulig å følge lenger, og en er ikke klar for å skape nye drømmer, ikke ennå. En går inn i en fase hvor følelsene styrer, mer enn fornuften, for en klarer ikke tenke rasjonelt ennå. En går inn i roller og mønstre en kanskje ikke visste en hadde. Vi håndterer vanskelige situasjoner forskjellig.

Jeg gikk inn i en rolle hvor alt må ordnes og fikses. Jeg er i den ennå. I vårt annerledesland et det jeg som forsøker å avklare rettigheter, finne mulige flyavganger til mer håndterbare destinasjoner, se etter reiseguider som kan hjelpe oss i det nye landet. Men jeg er ikke kommet så langt at jeg aksepterer at vi ikke kommer oss vekk. Vekk fra et land vi ikke hadde planlagt å reise til. Vekk fra situasjoner vi ikke aner noe om. Vekk fra alt vi ikke forstår! Og nå vil vi ikke bort herfra og til det landet vi egentlig skulle reise til. Nå vil vi bare reise hjem…

Vår reise til Nederland

I romjula forsto vi at hjemmet vårt, det livet vi levde, ville forandre seg. Hjem, slik vi engang så det, kunne i verste fall bli ugjenkjennelig. Nå vet vi at alt er forandret. Vi havna på leting etter et nytt hjem. En måte å håndtere det livet vi har nå, på godt og vondt. Det vet de vi har rundt oss, de som forsøker å være medseilere på ferden vi så ufrivillig har begynt på. Vi er heldige og har mange medseilere. Mange av de har vært i annerledesland før. Mange av de har mistet sitt opprinnelige hjem de også. Og mange av de har funnet seg et nytt hjem. Et hjem som ikke er likt sitt opprinnelige, men som fungerer godt. Og så har vi invitert med oss mange dyktige reiseledere på turen vår. Folk med ulik bakgrunn, men med felles skjebne. Mennesker som også, brått og uventet, havna i et annerledesland. Og de er mer rutinerte enn oss. De er forbilder for oss og viser oss at uansett hvor tøft og vanskelig livet kan være, så finnes det en vei gjennom det vanskelige og til er sted vi til slutt kan kalle hjem.

Lydia og jeg er på leting. Med masse gode folk rundt oss, er vi på leting etter en måte å håndtere Nederland på. Hjem er ikke slik det en gang var, men vi må skape oss et nytt hjem. Et nytt hjem i Nederland. Med alt det vakre som finnes der. Heldigvis har vi mange rundt oss, og mange av de snakker også nederlandsk. De forstår oss og hva vi brått har fått som nytt hjem. De forstår at det tar tid å erkjenne at vi aldri kommer tilbake til det vi engang hadde. De forstår at vi sliter nå. At vår kamp er utmattende og vond. Men viktigst av alt, så forstår de og kommuniserer til oss at vi vil få det til. At vi til slutt vil kalle Nederland vårt hjem. Og kanskje er det først når vi klarer å erkjenne det, at vi er klare for å se alt det flotte Nederland har å by på.

2017 2017 oktober 183 (3)

Håpet sit i skuggen

I diktet Håpet sit i skuggen, har jeg fortalt min historie om å være på leting etter noe trygt og godt i et ukjent land. Og du finner det kanskje ikke på de mest opplagte stedene. Du får det ikke nødvendigvis fra de som roper høyest eller de som lover at det går bra. Og kanskje finner du det ikke i det hele tatt? I vårt tilfelle er det ungene som gir oss voksne håp. Kanskje vil diktet gi ny mening for leseren når jeg har skrevet om Nederland. Og når jeg er klar for å dele, vil jeg si noe om mulige tolkninger av diktet. Kanskje noen av dere vil dele deres tolkning? Og kanskje snakker dere nederlandsk? Jeg gjør det nå, ikke flytende, men nå gjør jeg meg i alle fall forstått.

Håpe sit i skuggen

Ei sjuk familie stoppar opp, framfor ein liten by.

Dei er på leit og trenger sårt, å finne mat og ly.

Ei mor, ein far med jenta si, med alt dei eig på rygg.

Dei gjeng med ljoset i ei lykt, og trua gjer dei trygg

Når byen som dei vandrar mot, skin opp og viser seg,

då samlar dei si rest av kraft, og jenta viser veg.

Tvil og sorg har vore sterk, men dei har fått eit råd.

Det ga dei kraft og dreiv dei fram, lik som ein heltedåd.

På torget, lett tilgjengeleg, står ein flokk med folk bak disk.

Dei tilbyr posar fylt med håp, og lovar du blir frisk.

Dei sel alt det som folket treng, for rike blir dei då.

Seier kva som helst for dine pengar, sjølv at blinde folk skal sjå.

I eit hjørne, borti mørkret, sit ein tiggar på eit pledd

med blikket festa på eit skilt, ein kan sjå at han er redd.

På skiltet står det klart i tekst at tiggarar skal vekk,

Likevel så sit han der, held godt tak rundt ein sekk.

Den litle jenta ser på han og auga får kontakt.

Ho gir eit smil som seier alt, som ord ei kan få sagt.

Då smiler mannen vennleg, og gir i frå sin sekk,

og det han gir kan alle få, ved å sjå, ikkje vende seg vekk

Medan menneska må kjempe, for å kjøpe det dei treng,

ligg jenta med familien sin, i ly, trygg i ei seng.

Jenta ligg og undrar seg, eig dei inga skam?

Blind for andre enn seg sjølv, så såg dei ikkje ham?

Eit barneauge har eit blikk, fritt for mistru og tvil,

Og jenta såg at tiggaren, han trengde håp og smil.

Det la til rette for eit val, håp i synergi

ho fann ut at håp avlar håp, for du får det ved å gi!

Øyvind Blindheim

Lenker til dikt jeg har skrevet

Håpet sit i skuggen 

Lyset vinn alltid

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag, selv når det er vanskelig! Vis MOT, Mot til å bry deg om mennesker rundt deg. Velg å være et lysglimt i andres liv!

#håp #sorg #glede #familie #Mot #VisMot #mot_norge #motnorge #mot_giske #motålesund #motgiske #mot_ålesund #shetlandsblindheim

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.