Sjøhestenes dans

Vil det være lettere å inkludere mennesker med funksjonsnedsettelser dersom vi får oppleve hvor mange muligheter de har for mestring?

Syver med hua han fikk av MOT. Nærbilde av ansiktet mens han snakker om snowboardkjøring. Syver er den modigste jeg kjenner
Sjøhestenes dans kan lyttes til, i nettleser eller Soundcloud

Syver legger seg godt til rette i senga, med hendene bak hodet og beina i kryss. Han er klar for lydbok. Dyna må vente litt til for det er så varmt på rommet. Jeg legger meg ved siden av og finner fram mobiltelefonen min med lydhør-appen. «Sett på da, pappa!» Innestemme er verken Syver eller jeg kjent for å ha, men med hodetelefoner på er jeg sikker på at Syver sin stemme bar gjennom betongveggen og inn til naboen i rommet ved siden av. Jeg ber han snakke lavere, men når helt klart ikke gjennom plasten på hodetelefonene. «Ka du sa, pappa? E høre de ikkje!» Den velkjente superhørselen hans er tydeligvis ikke god nok. Stemmen var hakket høyere enn sekundene før, og jeg antar han tenkte jeg hadde like store problemer med å høre som han. Med lydboka i gang lukker han øynene og nyter den verdenen han blir en del av. En verden virkeliggjort av skildringer og replikker. Hvor handling stort sett omhandler kjærlighet. Et par knis og lure smil avslører hvor godt han liker det han hører. Og jeg blir sittende å betrakte ham, uten at han vet det. Min gutt, mitt forbilde og min hverdagshelt.

Syver smilende mens han kaster snø på meg. Sort hue, grønn kjeledress og med snøhvit bakgrunn

Vi er på Beitostølen Helsesportsenter og har vært her i ti dager nå. Et sted hvor du møter mennesker med ulike funksjonsnedsettelser, både synlige og usynlige. Et sted hvor øyet er trent til å se alt som er mulig, uavhengig av disse funksjonsnedsettelsene. Et sted med mål om mestring. Du møter vennlige mennesker over alt. Du møter personale som hilser, bruker navnet ditt og som gir dagen din innhold du gleder deg til. Meningsfullt innhold med mål om at du skal få se muligheter framfor begrensninger. Og derfor kanskje innhold mer meningsfullt enn du evner se akkurat nå. Kanskje så meningsfullt at det på ett eller annet vis vil kunne være med på å endre liv.

Syver og Thomas med slalomutstyret på , med ryggen mot, på vei til skiheisa. Syver holder Thomas i hånda. Thomas er en av mange fantastiske voksne her på Beitostølen

Syver har gledet seg til oppholdet i månedsvis. En skikkelig guttetur hvor han og jeg reiser til et sted for å gjøre masse spennende sammen. Og så har han gledet seg til å få bli kjent med andre barn som også ser dårlig. Noen av de har han møtt før og derfor har han gledet seg spesielt mye til å treffe igjen to av guttene. De er også blinde. Jeg har vært så spent og gledet meg jeg også. Spesielt spent på gjensynet med disse to guttene. Spent på hvordan de vil være sammen. Hvordan de vil leke, hvordan de vil kommunisere med hverandre, hvordan de vil se hverandre.

Syver på hesteryggen med hendene på salen. Hesten heter Lotta og er en stor dølahest

I svømmehallen på Helsesportsenteret begynner det å bli folksomt. Bassenget er ikke fullt, men det er nok av folk å krasje i. Hindringer som selv vi seende ville kunne skubbe borti om vi skulle beveget oss rundt slik som barn helst vil. Derfor er jeg spent på hvordan Syver vil oppleve økta i svømmehallen, Syver og de to blinde kameratene. Jeg trenger ikke vente lenge før jeg finner ut av det. For, fra bassengets langside med ryggen mot bassengveggen, blir jeg vitne til noe helt utrolig. Og jeg er ikke eneste vitne, for det som skjer i bassenget er umulig å gå glipp av. For der, midt iblant alle hindringene og i full utfoldelse, rir tre blide gutter på sine imaginære sjøhester, syngende og fulle av flir. De rir på rekke og sangen deres ljomer i hallen. «Å hopplahei, jeg er en liten cowboy.» Sangen like taktfast som sjøhestenes gange. Og når de beveger seg rundt i bassenget er det som om det skulle være fritt for folk. Fritt for hindringer. Menneskene de møter glir unna, i alle fall mesteparten av dem, og guttene storkoser seg. De ser ikke hindringene. I alle fall ikke nå.

Bilde tatt fra toppen av Myrabakken på senteret. På bildet er det msnge som aker og trærne i bakgrunnen er kledd i snø

Vi vet at Syver vil møte motgang, som alle andre barn. Vi vet også at han vil møte motgang som skiller seg fra andres motgang grunnet synstapet hans. Og vi vet at både Lydia, Syver og jeg vil oppleve begrensninger og sorgen de vil føre til. Begrensninger, både som konsekvens av funksjonsnedsettelsen og som konsekvens av manglende tilrettelegging. Opplevelsen av at verden raste sammen er der ennå. Vi forsøker å sette den sammen igjen, så godt vi kan. Heldigvis med god hjelp fra mennesker rundt oss. Akkurat nå, også med hjelp fra menneskene her på Beitostølen Helsesportsenter. For sammen med Syver, og hans pågangsmot og nysgjerrighet, er de med på å vise oss hvor mye som fortsatt er mulig å mestre. Han vil kanskje mestre mye annerledes enn andre, men han vil likevel kunne mestre. Og vi er så utrolig takknemlige for at Syver, gang på gang, viser oss at livet er herlig. Han er minst like lykkelige som andre åtteåringer. Vi er glade for at vi evner å se at livet fortsatt rommer uendelig mange muligheter, og at Syver sitt ønske om å oppdage verden kan oppfylles. Jeg leste dette innlegget for Syver før jeg delte det med dere. Og han la til at livet fortsatt kan bli et godt liv. For blinde kan klare alt.

Som Erling Stordahl, grunnleggeren av Beitostølen Helsesportsenter, sykler Syver også som blind. På bildet sykler han i gule gummistøvler, oransje jakke, sort buke og med blikket på skrått mot himmelen

«Å lære å se, igjen» er et dikt jeg skreiv i fjor sommer. Vi er forberedt på å gi alt for at Syver skal leve godt med sin funksjonsnedsettelse. Deler av den jobben er både ensom og vanskelig. Men vi skal klare den, sammen med alle de gode menneskene vi har rundt oss. En spesiell takk til Beitostølen Helsesportsenter, som har gitt oss sitt aller beste.

Lære å se, igjen

Slik fra avstand så ser du ingenting
Du trenger å komme deg nær
Legge merke til andre inntrykk
For å forstå hvordan verden er
Og når du tror du har hele bildet,
da kommer den kvalmende brått,
Den følelsen av avmakt,
Når alt av lys farger verden i grått

Og når himmelen bare mørkner, og lyset det svinner hen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se, igjen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se igjen

Du vil bry deg, men vet ikke hvordan,
Og sier at du forstår
For du mener at livet er vansk’lig
Du viser til egne sår
Og når du tror du har hele bildet
Da kommer den kvalmende brått
Den følelsen av avmakt,
Når alt det du deler, kun gjør deg selv godt

Og når himmelen bare mørkner, og lyset det svinner hen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se, igjen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se igjen

Du kan ikke gi det til andre,
du må finne ut av det her selv,
Håndtere det slik at du flyter,
Selv i den strieste elv
Og når du tror du har hele bildet
Da kommer den kvalmende brått,
Den følelsen av avmakt,
Når sorgen endrer deg, og trolig for godt

Og når himmelen bare mørkner, og lyset det svinner hen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se, igjen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se igjen

Øyvind Blindheim, 2019

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag!

#MOT #Shetlandsblindheim #brydeg #beitostølen #beitostølenhelsesportsenter #forbilde #livsmestring #mestring #familie

2 kommentarer til «Sjøhestenes dans»

    1. Takk. Alle foreldre liker skryt av egne barn🙌 spesielt fint er det å oppleve at han gjør inntrykk på andre med vesenet sitt. Takk♥️

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.