Blei hverdagen brått litt vanskeligere nå?

Bilde av himmel. Mørke skyer stenger for sola, men vi kan skimte den

Blei hverdagen brått litt vanskeligere nå? Nå når du ikke får omgås mange av de menneskene som løfter deg opp når du er nede? Nå når du plutselig står i en hverdag hvor du knapt er utenfor døra, og ikke får oppleve de tilfeldige møtene med ukjente mennesker som smiler til deg og sier hei. De som, helt uten å vite det, gir av seg selv uten å ane hvor viktig ditt positive møte med de faktisk er. Et lite smil, ansikt til ansikt.

Blei hverdagen brått litt vanskeligere nå? Nå når du ikke får prate om alt og ingenting, med en god kollega, i en sofa med nevene trygt rundt en varm kopp te eller kaffe. Nå når du plutselig kommer på at du knapt har hørt en annens stemme på over en uke, bortsett fra de stemmene på tv’en som forteller at vi må ta vare på hverandre i denne vanskelige tiden. De som, helt uten å vite det, bekrefter hvor ensom og forlatt du føler deg akkurat nå.

Hverdagen blei brått litt vanskeligere nå. Nå når jeg kjenner på hvor viktig kollegene mine er for meg. Nå når jeg kjenner på hvor viktig familien min er for meg. Når jeg kjenner på hvor tungt jeg selv synes det er å være uten den daglige fysiske kontakten med mennesker som gir mitt liv innhold. Positive møter med mennesker som gir mitt liv mening.

Hverdagen blei brått litt vanskeligere nå. Nå når jeg forstår at alt det jeg har, som gir mitt liv mening, det er det mange som lever uten. Og om de lever uten mennesker som løfter opp når de er nede, mennesker som får de til å smile, mennesker de kan snakke med om alt og ingenting, på et trygt sted med nevene rundt en varm kopp te eller kaffe… Hvordan har de det akkurat nå?

Vis MOT, Mot til å bry deg!

Hold av en plass til meg, et innlegg jeg tror de fleste kan kjenne seg igjen i når livet byr på utfordringer.

Hvordan se hverandre, sånn på ordentlig: Å se hverandre handler om så mye mer enn hva øyet kan oppdage. Vit det, når du møter Syver, som ikke kan se deg slik som før. Vit det når du møter hvem som helst.

Vær verdifull, Midt i sorgen og vanskelige tider, reiste jeg fra jobb med verdens deiligste følelse. Hva hadde skjedd? Hvem hadde jeg møtt? Et innlegg om å håndtere sorg, sammen med andre.

Alt du ikke ser, et innlegg om psykisk helse og viktigheten av å bidra til at andre kan bære byrdene sine. Hva har folk egentlig i ryggsekken sin?

Å plukke stjerner fra himmelen: Etter en fantastisk helikoptertur med Syver var det likevel Syver i blomsterengen som gjorde sterkest inntrykk på meg. Spesielt nå som han er blitt blind.

Å danse i mørket

Vi ønsker oss et samfunn som bevisst skaper muligheter, og ikke et samfunn som ubevisst begrenser de. Da trenger vi kunnskap om hvordan det er å leve livet med en funksjonsnedsettelse. Og kanskje trenger vi mer kunnskap om muligheter enn begrensninger?
Diktet «Hold av en plass til meg», kan si noe om frykten for utenforskap, enten du lever med eller uten en funksjonsnedsettelse. Les det nederst i innlegget.

Julian, Ulrik og Syver smilende utenfor snøhulene de bygget. Julian med spade i hånden, grå dress og gul lue, Ulrik i blå dress og sort lue, og Syver i grønn dress med sort lue.
Innlegget kan lyttes til her. I nettleser eller Soundcloud .

Jeg stoppet opp i døra til gymsalen. Min første tanke var at dette ikke kom til å gå så bra. Kanskje det ikke hadde vært så lurt å gire guttene opp til diskoteket. Hvordan skulle Syver klare å være på diskotek i en bekmørk sal, hvor det eneste lyset var fra diskolampene ved miksepulten? Det lille restsynet han klarer å bruke innimellom ville i alle fall ikke være nyttig der inne. Han og kameratene hadde gledet seg veldig, og jeg var redd de kom til å bli skuffet. Min første tanke var å slå på lyset selv, men jeg slo det fra meg ganske raskt. Guttene måtte få avgjøre selv hvordan de ville håndtere situasjonen. Kanskje bekymringene mine var unødvendige? Jeg hørte guttene komme like borti gangen, tre av dem med mobilitetsstokk, ivrige og høylytte. De visste godt hvor de skulle, for gymsalen hadde de vært i mange ganger før. Alle ganger med lyset på, selvsagt.

Julian, Ulrik og Syver bygger snøhuler. En av de kjekkeste fritidsaktivitetene på Beitostølen Helsesportsenter.
Syver bruker synsresten sin og ser mot meg selv om ansiktet vender en annen vei. Han sitter glisende i snøen og gjør klar en snøball myntet på meg.

For litt over ett og et halvt år siden begynte Syver å miste synet sitt. Vi har valgt å være åpne om det med omverdenen fordi vi mener det er med på å gjøre vår og Syver sin hverdag lettere. Både fordi det gir mennesker rundt oss muligheten til å bry seg om oss, men også fordi det øker sannsynligheten for at Syver opplever mestring i hverdagen gjennom positive møter med mennesker.

Ingrid, Syver og Thomas ved trekket i alpinbakken. Vi er så takknemlige for alt det de bidro med på Beitostølen Helsesportsenter.

Ønskene våre for Syver har ikke endret seg etter at han ble blind. Vi har de samme ønskene for han som for lillesøsteren Ylva. Og vi har helt sikkert de samme ønskene for barna våre som de andre foreldre har for sine. Og når jeg tenker meg om, har vi nok mange av de samme bekymringene også. Vi vil dele vår aller største bekymring med dere i dette innlegget, men først deler vi noen konkrete bekymringer vi fikk da Syver sitt synstap begynte å bli stort. Vi deler ikke de største og vondeste, men noen av de som dukket opp i møte med hverdagen. For ganske brått møtte vi utfordringer i møte med aktiviteter som Syver likte godt å holde på med. Kanskje var det da vi begynte å forstå omfanget av funksjonsnedsettelsen til Syver. For i tillegg til alle de opplagte utfordringene vi raskt identifiserte, møtte vi plutselig på så mange flere. Og de dukket opp hver eneste dag. Mange av de var knyttet til lek, både lek i samspill med andre, og lek alene. Hvordan skulle Syver kunne fortsette med Legobyggingen sin? Hvordan kunne han finne glede i Pokemónkort? Hvordan kunne han klare å sykle som blind? Hvordan skulle Syver klare å holde følge med viltre kamerater, som fulle av eventyrlyst beveget seg fra sted til sted? Hva om de samme kameratene helst ville spille tv-spill eller holde på med mobilene sine? Hva om de ville leke i skogen?

Siri og Syver i alpinbakken. Takk for god innsats.
Siri, Syver og Steffen i alpinbakken. Gode råd og mange spørsmål og forslag.

Syver sykler fortsatt, rundt huset vårt på Nordstranda. Syver bygger fortsatt Lego, ofte sammen med en voksen som skildrer og synstolker for ham. Syver ser på tv, bare ikke med øynene. Syver klatrer, både i trær og i klatreveggen. Syver er supersosial. Syver synger og Syver danser. Fordi dans er dans, uavhengig av om vi danser som alle andre eller danser vår egen dans. Og fordi dans er dans, uavhengig av om vi danser med eller uten partner, skal Syver få muligheten til å gjøre hva som helst, hvor som helst og på hvilken som helst måte, alene eller sammen med andre, og likevel kjenne på at han mestrer det. Syver sykler. Syver bygger Lego. Syver står på langrenn. Syver står på snowboard. Syver står på rulleskøyter og han har til og med stått flere ganger på skøyter. Syver blir med kameratene inn i skogen. Syver vil, og kan, være med på alt.

Vår største bekymring er ikke at Syver må leve livet sitt som blind. Han vil klare å mestre det, selv om han vil møte utfordringer. Vår største bekymring er at vi og mennesker rundt oss, ubevisst eller bevisst, tar valg basert på antakelser om at Syver ikke kan, ikke vil, ikke klarer, ikke ønsker, ikke bør. At vi, basert på antakelser, frarøver Syver muligheten til å være med. Og denne bekymringen er jeg helt sikker på det er grunn til å ha. For når til og med vi foreldre, vi som kjenner Syver best av alle, kan stå i døra til gymsalen og tenke at dette ikke går bra, da vet vi at alle andre kan tenke det samme. At andre også kan tenke at Syver ikke vil gå inn døra til diskoteket. Disse avgjørelsene må Syver få ta selv. Disse avgjørelsene må personer med funksjonsnedsettelser få ta selv. Og de avgjørelsene må de få ta i et inkluderende samfunn som ser muligheter og tilrettelegger for at alle skal mestre. Et samfunn som forstår at enkeltmenneskers funksjonsnedsettelse ikke er årsaken til begrensninger og utenforskap, men som forstår hvor begrensende manglende tilrettelegging er. Vi ønsker oss et samfunn som bevisst skaper muligheter, og ikke et samfunn som ubevisst begrenser de. Da trenger vi kunnskap om hvordan det er å leve livet med en funksjonsnedsettelse. Og kanskje trenger vi mer kunnskap om muligheter enn begrensninger? Og så må vi gjøre noe med det vi lærer. Først da lever vi i et inkluderende samfunn.

Henrik, Syver og Steffen hadde fine dager ved Beitostølen Helsesportsenter. Takk for nydelig innsats og fine dager sammen.

Lyset blinket i takt med de pulserende rytmene til musikken, og skapte lyskunst på både vegger og tak. Guttene hadde kastet mobilitetsstokkene sine ved inngangsdøra, og når de danset slik de danset ville den selvsagt bare vært i veien. Jeg lot meg først og fremst imponere over hvor fritt guttene beveget seg på dansegulvet. At de skumpet borti noen var uunngåelig, men det hindret ikke guttene i å danse videre. Jeg prøvde meg på noen dansetrinn selv, men med begrenset repertoar og manglende innlevelse burde jeg blitt bortvist fra stedet. Det var ikke min tur nå. Syver imponerte og var innom minst fire stilarter på sin helt særegne måte å danse på. Han elsket det og danset like mye på rygg som på beina. På spørsmål om han skulle by opp jenter var det som om han ville flykte fra salen, så jeg sparte jenteutfordringen til det neste diskoteket. For var det én ting jeg var sikker på, så var det at guttene kom til å stille opp på neste disko, til en neste dans i mørke.

Takk til Beitostølen Helsesportsenter som bidrar til et samfunn hvor muligheter er i fokus. Måtte dere nå langt og være med på å påvirke alle de lokalsamfunnene som gjestene deres reiser hjem til. Måtte dere fortsette å ha MOT til å bry dere og gi MOT til å leve.

Bilde av meg, smilende mot kamera, ikledd caps og sort hettegenser med MOT-logoen på brystet.

Hold av ein plass til meg

Då lyset frå dagen plutseleg forsvann, og alt gjekk i stå og vart sort
vart dagane brått både tunge og grå, og alt som låg klart falma bort
Eg famla i mørkret og leita meg fram, så modig i kvart eit steg
Så ropte eg høgt at eg skal vere med, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg!

Når venane mine legg ut frå si hamn, kjem dei då ein gong tilbake?
Når livet freistar dei, fullt og heilt, kva må dei då forsake?
For planen vi la gjeld framleis, sant? Eg er framleis heil for dei?
Og sjølv om eg er her og dei er der, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg!

Det gjekk så fort, då du fór ifrå, vil du ikkje ha meg på slep?
Kva om eg framleis vil halde fast, eg treng berre ta eit nytt grep?
Men slepp eg deg no er eg redd at du trur, at eg gjev opp å følgje med,
Vit at eg alltid vil sitje hjå deg, så hald av ein plass til meg!

Hald av ein plass, eg skal vere med, hald av ein plass hjå deg

Øyvind Blindheim 2019

Innlegget er det tredje innlegget i en serie om oppholdet vårt på Beitostølen Helsesportsenter. Les gjerne de andre også. Du vil like de.

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag, og Mot til å bry deg om deg selv og mennesker rundt deg

#MOT #brydeg #Shetlandsblindheim #Beitostølenhelsesportsenter #Beitostølen #blindeforbundet #blind #muligheter #livsmestring #livet #omsorg #mestring #familie #hverdag #hverdagshelter

Sjøhestenes dans

Vil det være lettere å inkludere mennesker med funksjonsnedsettelser dersom vi får oppleve hvor mange muligheter de har for mestring?

Syver med hua han fikk av MOT. Nærbilde av ansiktet mens han snakker om snowboardkjøring. Syver er den modigste jeg kjenner
Sjøhestenes dans kan lyttes til, i nettleser eller Soundcloud

Syver legger seg godt til rette i senga, med hendene bak hodet og beina i kryss. Han er klar for lydbok. Dyna må vente litt til for det er så varmt på rommet. Jeg legger meg ved siden av og finner fram mobiltelefonen min med lydhør-appen. «Sett på da, pappa!» Innestemme er verken Syver eller jeg kjent for å ha, men med hodetelefoner på er jeg sikker på at Syver sin stemme bar gjennom betongveggen og inn til naboen i rommet ved siden av. Jeg ber han snakke lavere, men når helt klart ikke gjennom plasten på hodetelefonene. «Ka du sa, pappa? E høre de ikkje!» Den velkjente superhørselen hans er tydeligvis ikke god nok. Stemmen var hakket høyere enn sekundene før, og jeg antar han tenkte jeg hadde like store problemer med å høre som han. Med lydboka i gang lukker han øynene og nyter den verdenen han blir en del av. En verden virkeliggjort av skildringer og replikker. Hvor handling stort sett omhandler kjærlighet. Et par knis og lure smil avslører hvor godt han liker det han hører. Og jeg blir sittende å betrakte ham, uten at han vet det. Min gutt, mitt forbilde og min hverdagshelt.

Syver smilende mens han kaster snø på meg. Sort hue, grønn kjeledress og med snøhvit bakgrunn

Vi er på Beitostølen Helsesportsenter og har vært her i ti dager nå. Et sted hvor du møter mennesker med ulike funksjonsnedsettelser, både synlige og usynlige. Et sted hvor øyet er trent til å se alt som er mulig, uavhengig av disse funksjonsnedsettelsene. Et sted med mål om mestring. Du møter vennlige mennesker over alt. Du møter personale som hilser, bruker navnet ditt og som gir dagen din innhold du gleder deg til. Meningsfullt innhold med mål om at du skal få se muligheter framfor begrensninger. Og derfor kanskje innhold mer meningsfullt enn du evner se akkurat nå. Kanskje så meningsfullt at det på ett eller annet vis vil kunne være med på å endre liv.

Syver og Thomas med slalomutstyret på , med ryggen mot, på vei til skiheisa. Syver holder Thomas i hånda. Thomas er en av mange fantastiske voksne her på Beitostølen

Syver har gledet seg til oppholdet i månedsvis. En skikkelig guttetur hvor han og jeg reiser til et sted for å gjøre masse spennende sammen. Og så har han gledet seg til å få bli kjent med andre barn som også ser dårlig. Noen av de har han møtt før og derfor har han gledet seg spesielt mye til å treffe igjen to av guttene. De er også blinde. Jeg har vært så spent og gledet meg jeg også. Spesielt spent på gjensynet med disse to guttene. Spent på hvordan de vil være sammen. Hvordan de vil leke, hvordan de vil kommunisere med hverandre, hvordan de vil se hverandre.

Syver på hesteryggen med hendene på salen. Hesten heter Lotta og er en stor dølahest

I svømmehallen på Helsesportsenteret begynner det å bli folksomt. Bassenget er ikke fullt, men det er nok av folk å krasje i. Hindringer som selv vi seende ville kunne skubbe borti om vi skulle beveget oss rundt slik som barn helst vil. Derfor er jeg spent på hvordan Syver vil oppleve økta i svømmehallen, Syver og de to blinde kameratene. Jeg trenger ikke vente lenge før jeg finner ut av det. For, fra bassengets langside med ryggen mot bassengveggen, blir jeg vitne til noe helt utrolig. Og jeg er ikke eneste vitne, for det som skjer i bassenget er umulig å gå glipp av. For der, midt iblant alle hindringene og i full utfoldelse, rir tre blide gutter på sine imaginære sjøhester, syngende og fulle av flir. De rir på rekke og sangen deres ljomer i hallen. «Å hopplahei, jeg er en liten cowboy.» Sangen like taktfast som sjøhestenes gange. Og når de beveger seg rundt i bassenget er det som om det skulle være fritt for folk. Fritt for hindringer. Menneskene de møter glir unna, i alle fall mesteparten av dem, og guttene storkoser seg. De ser ikke hindringene. I alle fall ikke nå.

Bilde tatt fra toppen av Myrabakken på senteret. På bildet er det msnge som aker og trærne i bakgrunnen er kledd i snø

Vi vet at Syver vil møte motgang, som alle andre barn. Vi vet også at han vil møte motgang som skiller seg fra andres motgang grunnet synstapet hans. Og vi vet at både Lydia, Syver og jeg vil oppleve begrensninger og sorgen de vil føre til. Begrensninger, både som konsekvens av funksjonsnedsettelsen og som konsekvens av manglende tilrettelegging. Opplevelsen av at verden raste sammen er der ennå. Vi forsøker å sette den sammen igjen, så godt vi kan. Heldigvis med god hjelp fra mennesker rundt oss. Akkurat nå, også med hjelp fra menneskene her på Beitostølen Helsesportsenter. For sammen med Syver, og hans pågangsmot og nysgjerrighet, er de med på å vise oss hvor mye som fortsatt er mulig å mestre. Han vil kanskje mestre mye annerledes enn andre, men han vil likevel kunne mestre. Og vi er så utrolig takknemlige for at Syver, gang på gang, viser oss at livet er herlig. Han er minst like lykkelige som andre åtteåringer. Vi er glade for at vi evner å se at livet fortsatt rommer uendelig mange muligheter, og at Syver sitt ønske om å oppdage verden kan oppfylles. Jeg leste dette innlegget for Syver før jeg delte det med dere. Og han la til at livet fortsatt kan bli et godt liv. For blinde kan klare alt.

Som Erling Stordahl, grunnleggeren av Beitostølen Helsesportsenter, sykler Syver også som blind. På bildet sykler han i gule gummistøvler, oransje jakke, sort buke og med blikket på skrått mot himmelen

«Å lære å se, igjen» er et dikt jeg skreiv i fjor sommer. Vi er forberedt på å gi alt for at Syver skal leve godt med sin funksjonsnedsettelse. Deler av den jobben er både ensom og vanskelig. Men vi skal klare den, sammen med alle de gode menneskene vi har rundt oss. En spesiell takk til Beitostølen Helsesportsenter, som har gitt oss sitt aller beste.

Lære å se, igjen

Slik fra avstand så ser du ingenting
Du trenger å komme deg nær
Legge merke til andre inntrykk
For å forstå hvordan verden er
Og når du tror du har hele bildet,
da kommer den kvalmende brått,
Den følelsen av avmakt,
Når alt av lys farger verden i grått

Og når himmelen bare mørkner, og lyset det svinner hen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se, igjen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se igjen

Du vil bry deg, men vet ikke hvordan,
Og sier at du forstår
For du mener at livet er vansk’lig
Du viser til egne sår
Og når du tror du har hele bildet
Da kommer den kvalmende brått
Den følelsen av avmakt,
Når alt det du deler, kun gjør deg selv godt

Og når himmelen bare mørkner, og lyset det svinner hen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se, igjen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se igjen

Du kan ikke gi det til andre,
du må finne ut av det her selv,
Håndtere det slik at du flyter,
Selv i den strieste elv
Og når du tror du har hele bildet
Da kommer den kvalmende brått,
Den følelsen av avmakt,
Når sorgen endrer deg, og trolig for godt

Og når himmelen bare mørkner, og lyset det svinner hen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se, igjen
Sitter du og jeg alene, og lærer å se igjen

Øyvind Blindheim, 2019

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag!

#MOT #Shetlandsblindheim #brydeg #beitostølen #beitostølenhelsesportsenter #forbilde #livsmestring #mestring #familie

Å bestige fjell

Å leve som blind byr på mange utfordringer. Vi kjenner noen av de, men vet at vi vil møte mange nye. Noen blir nok så vanskelige at de blir til problemer, men de aller fleste av de mestres ved god tilrettelegging av oss og samfunnet rundt. Takk til alle som bidrar til et inkluderende samfunnsliv og en hverdag full av mestring.

Syver og Lydia speider utover Søgne kommune

Etter at jeg skreiv dette innlegget la jeg inn en tekst som passer godt i situasjonen vår. Den heter «Da himmeln raste ned» og er skrevet av meg. Pass på at du får med deg den etter innlegget.

For noen uker siden ville Syver spørre meg om noe da vi satt i bilen mens damene handla. Han hadde noen tanker om skyer og regn, før han lurte på om han kunne få lov til å bli med meg til Galdhøpiggen en dag. Det var et sterkt øyeblikk for meg. Syver hadde akkurat vist oss at han kan sykle igjen. Jeg har vært på Galdhøpiggen før selv, men det var sammen med to skoleklasser. Nå ville gutten min på syv år være med. For en glede!

Jeg sa selvfølgelig at Syver veldig gjerne kan få være med meg til Galdhøpiggen. Vi blei enige om at vi må trene til en slik tur, og at vi kan ha med oss flere. Mange har allerede meldt interesse.

De siste fem årene har vi feriert i Søgne kommune, like sør for Tangvall. I år er sjette året. Svigerfar og kona Kristine har ei hytte her og vi har et eget anneks. Vi elsker å være her.

Syver og Ylva ved Søgne-skiltet på toppen av Søgne kommune

Når du kjører forbi Tangvall, ligger det en liten åstopp/fjell like nord for veien. Toppen er kronet med enorme bokstaver som sammen former SØGNE. Vi har snakka om å klatre opp dit hvert eneste år, men det har aldri blitt noe av. Men i år, i år gjennomførte vi turen. Den var ikke spesielt lang, men terrenget var utfordrende. Klatring over steiner og røtter i tillegg til klatring oppover fjellet i noen partier. Med hjelpende hender og god synstolking av veien, kom Syver seg til toppen, like etter Ylva. En fantastisk opplevelse for oss voksne, og en stor opplevelse av mestring for ungene.

Syver og Ylva var imponert over størrelsen på skiltet

Selv om det er vondt og vanskelig at Syver har fått synsutfordringene sine var det kun stolthet og glede jeg gikk med på turen i går. Syver er så modig og positiv at han kan klare hva som helst!

På toppen spiste vi kveldsmat i form av søt gjærbakst og vi hadde nydelig utsikt. Vi skreiv oss inn i ei bok og titta på toppen av via ferrata-løypen som går opp til toppen.

Syver under kveldsmaten

På vei nedover igjen var jeg skikkelig stolt av ungene. Vi gikk en lettere rute ned igjen, men møtte på noen utfordringer der også. En av utfordringene var gjort mer gjennomførbar grunnet gode ledetau som frivillige hadde hengt opp. De gikk fra tre til tre og sørga for at Syver kunne klare seg helt på egenhånd. Han holdt bare godt tak i tauet heile veien ned. Det var enda en påminnelse om hvor viktig tilrettelegging er for at bevegelseshemmede skal kunne oppleve mestring i hverdagen. Samtidig en påminnelse om hvor lite som skal til for å gjennomføre det. Og at blinde kan bestige Galdhøpiggen, det er jeg helt sikker på. Syver skal i alle fall det.

Tau fra tre til tre. Super tilrettelegging

Tusen takk til alle som heier på Syver og familien Blindheim. Vi har troa på å dele, og vil fortsette å gjøre det. Ikke ukritisk og utleverende, men overveid og opplysende. Syver trenger opplyste folk rundt seg. Det gjør vi også. Da kan vi bestige et hvilket som helst fjell! Da kan vi klare alt!

Vis MOT, Mot til å leve hver eneste dag!

Les også Vi kan klare alt! Den gir svar på hvorfor vi skal klare å håndtere dette!

DA HIMMELN RASTE NED

Du ekkje som dei andre du, det vet du veldig godt.

Du ekkje som dei andre du, med alt det du har fått.

Du ser det klart, som blod i snø, at nokke har gått galt,

Og e kan ikkje skjule det, det gjør for vondt, e heilt brutalt

Ka gjør du for å stå på beina? Ka gjør du for å fortsatt gå?

E svaret Gud og hellig kraft, et svar på barnetro?

Eller fulgte superkrefter med, da himmeln raste ned?

Du ekkje som dei andre du, der motstand gjør dei lam!

Du ekkje som dei andre du, du tar de faktisk fram!

Du ser det klart, som lys på land, fra beksort ferd langs skjær.

Og e, kan ikkje finne fram, der e e blind, så hold de nær.

Ka gjør du for å stå på beina? Ka gjør du for å fortsatt gå?

E svaret Gud og hellig kraft, et svar på barnetro?

Eller fulgte superkrefter med, da himmeln raste ned?

E ekkje som dei andre e, men pappa det e bra

E ekkje som dei andre e, men slapp av litt, husk ka e sa

E ser det klart, at du e redd, for at e skal bli blind

E sir det no, du sa det sjøl, at lyset alltid vinn

  • Øyvind Blindheim

#Mot #VisMot #valderøya #giske #blindeforbundet #Brydeg #drømmer #vennskap #familie #leve #livsmestring #livet