Tåkeland

tåke.jpg
Bildet er tatt fra Skjongholmen mellom Valderøya og Giske.

I dag blei teksten min «Tåkeland» publisert i lokalavisa Øy-Blikk. Jeg setter stor pris på de positive tilbakemeldingene jeg har fått og ønsker gjerne at dere kommenterer blogginnleggene mine. Det gir bloggen større verdi for Lydia og meg. Og kanskje også for andre.

Dagen før 17. mai og tåka ligger tykt over Valderøya. Duggvåt plen skriker etter klipping før den store dagen. Klipperen har streika, men det går bra. Det gjør absolutt ingenting akkurat nå. Jeg kjører ungene på skolen og har store forventninger til dagen. Ungene har fått spørsmål om de vil være maskotter på kampen mellom Aafk og Tromsdalen i dag. De har fått beskjed om at de selv får velge hvilke spillere de vil holde i handa på veg ut på kunstgressmatta. Begge vil gå med Andreas Lie, for han er onkelen til noen venner.

Da jeg stopper utenfor skolen velger jeg å følge ungene inn, selv om de gjerne vil klare seg selv. Det er kjekt å møte på kjentfolk og spesielt vennene til ungene mine. De setter vi stor pris på. De er gull verdt. Tåka letter og Syver spør hvordan det der med tåke egentlig fungerer. Et forsøk på forklaring avsluttes med lovprising av at sola titter fram. Det fascinerer meg hvor fort været kan snu.

Inne i garderoben møter vi Terje, Sølvi og Lena, de betyr mye for oss nå. De har fått en helt spesiell oppgave. En oppgave vi er trygge på de håndterer glimrende. Enkelte dager er det nemlig som om tåka ligger tykt over oss, ikke bare på Nordstranda, men uansett hvor vi er. Syver er nemlig på vei til å miste synet. Og selv om vi har funnet en måte å håndtere det på, får vi ikke gjort noe med tåka. Enkelte dager slipper ikke sola til. Da er det tøft å leve. Og med tåke tett rundt seg er det vanskelig å finne mening. En kan fort bli motløs. Da er det godt å oppleve at noen kommer og står i tåka sammen med oss. Noen som, etter litt, også tar oss med ut av tåka og som viser oss at Syver har det godt på skolen, hver eneste dag. De som jobber på Valderøya barneskole gjør nettopp det. Og vi har mange andre som hjelper oss ut av den samme tåka. Vi er privilegerte og har mange å sette pris på.

Å tenke billedlig kan ofte sette situasjoner i nytt perspektiv. Jeg liker å tenke i bilder. Det får meg til å tenke annerledes, både på årsaker og konsekvenser av situasjoner jeg står i. Kanskje gjør det det lettere å se løsninger i vanskelige situasjoner også.

Ute i bilen igjen, kjørte jeg hjemover mot Nordstranda. Der lå tåka tykt igjen. Det fikk meg til å tenke. Mon tro hvem andre som bor i tåka nå? Jeg valgte å ta meg en kjøretur rundt Valderøya, og som antatt skiftet det mellom full sol og tykk tåke, flere plasser på øya. Over til Ålesund gikk det ikke an å se i det hele tatt. Og når jeg tenkte billedlig igjen ble jeg minnet på at familien min ikke er alene om å ha det vanskelig nå. Mange andre lever i tykk tåke, selv om sola titter fram av og til. Jeg håper de ikke står alene i tåka. Jeg håper de har folk rundt seg slik som vi. Slike som venter med de til tåka forsvinner, eller tar de med bort fra tåka innimellom. Hvem kan du ta med deg?

Da jeg blei kontakta av Øyvind i Øy-Blikk 1. april, blei jeg egentlig ganske rørt. Han spurte om jeg kunne tenke meg å skrive i avisa innimellom. Selv om jeg var usikker på om jeg turte, blei det en slags personlig seier for meg. I fjor høst turte jeg ikke dele noe som helst, men når jeg først tør dele, så blir det satt pris på av andre. Andre enn mamma og svigermor liksom. Jeg får dele med dere, og for meg er det en måte å håndtere tåka på. Kanskje kan det at jeg deler, hjelpe andre med å håndtere den også? Kan du dele?

2 kommentarer til «Tåkeland»

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.