Vær verdifull!

Ryggsekken vår, den bærer vi selv. Ikke bruk tida på å finne ut av hvor tung den egentlig er, for da er jeg redd både dere og vi går mer i grøfta enn på veien. Og om vi skulle brukt tida vår på å forstå hva alle har i ryggsekkene sine, da tror jeg grøftene hadde blitt så dype til slutt, at vi ikke kunne se veien mer.

Meg ikledd sort hettegenser med MOTlogo på brystet og caps på hodet. Jeg ser i kamera og smiler.
En av mine aller beste podcastepisoder! Vær verdifull!

Denne uka besøkte Elisabeth og jeg to åttendeklasser på Kolvikbakken ungdomsskole, skolen vi begge arbeider på. Vi hadde MOT-økt, ei av de øktene jeg liker aller best (MOT er et program for holdningsskapende arbeid i ungdomsskolen). I løpet av et par timer hadde vi snakket om klumpen i magen, den som både voksne, ungdommer og barn går rundt med innimellom. Noen oftere enn andre, og noen kanskje konstant. Vi hadde snakket om den usynlige ryggsekken som vi alle går og bærer på. Den som rommer alle vanskelige opplevelser og tanker. Den vi ikke kan ta av oss og gi til andre. Vi kom med konkrete eksempler på hva som kunne ligge oppi den også.

Viktigst av alt, var likevel at vi hadde snakket om hva som kan være med på å gjøre klumpen mindre og ryggsekken lettere å bære. Enkle, men viktige handlinger som gjør at mennesker rundt oss får en bedre hverdag, selv om vi ikke engang vet hva de bærer på. Ved å være bevisst dette, kan vi være verdifulle for andre. Ved at vi velger å møte andre mennesker på en måte vi tror de vil like. At vi velger å være interesserte, oppmerksomme og omsorgsfulle i møte med andre. At vi velger gode ord som beskriver det positive i andre, selv de gangene vi også ser det negative. Det gir positive møter mellom mennesker og er med på å øke sannsynligheten for at du og andre vil oppleve å bli møtt og omtalt på samme måte. Og slik kan virkningen av din egen omsorg og positivitet ovenfor andre, være årsaken til at din egen klump blir mindre og din egen ryggsekk lettere å bære. Relasjonene dine, og tilfeldige møter med mennesker, spiller en viktig rolle i din egen og andres livsmestring. Derfor kan du være verdifull for andre, og kanskje også uten at du vet det. Du kan gjøre en forskjell i andres liv.

Jeg blir så imponert over hva ungdom våger å dele med klassene sine. Så imponert over de bidragene de gir til samtaler om relasjoner, følelsesliv og livsmestring. Samtaler som kan være vanskelige nok mellom to, og betydelig mer vanskelig i en stor klasse. Samtaler som kan være vanskelige uavhengig av alder egentlig. Samtaler som bygger kompetanse de tar med seg inn i voksenlivet. Kompetanse som kan være vel så viktig som faglig kompetanse. Vi voksne har muligheten til å finne mange gode forbilder i ungdommene våre.

På vei hjem fra jobb i går, etter MOT-økta og gode samtaler med kolleger, hadde jeg en virkelig god følelse. Og på veien bak fjellet på Valderøya, tok jeg meg selv i å glise da et par tankerekker kunne forklare hvorfor jeg hadde det så bra akkurat da. Rørt var jeg også. Jeg følte meg rett og slett verdifull. Jeg tenkte på økta med ungdommene, og hvordan jeg selv håndterer min egen klump og ryggsekk. Og jeg tenkte på et par fine samtaler jeg hadde hatt med kolleger. Og selv om vi egentlig snakket om både godt og vondt, ga det meg likevel en god følelse. En god følelse fordi jeg kjente at jeg er verdifull for andre mennesker. Og med et par trykk, satte jeg på en av de sangene jeg og ungene lytter til innimellom. En av de sangene vi kan synge med på når vi virkelig vil rope ut i allsang. Sangen «Someone to you» av gruppa Banners. Jeg ønsker å være verdifull for andre.

Jeg har ønsket meg mye i livet. Noen ønsker har vært viktig for meg og andre har ikke vært viktige i det hele tatt. Mye av det jeg har ønsket meg har jeg fått oppfylt, men noen ønsker, sterke og inderlige ønsker fulgt av bønn, står uoppfylt. Livet var tøft å leve da pappa lå syk på kreftavdelingen på Ålesund sykehus. Og hverdagen som kom etter at han døde, den var vond og vanskelig, lenge. Jeg havner i flere av de samme spora nå, når Lydia og jeg håndterer den nye sorgen vi bærer på. For alle dere som har fulgt oss, og sett alt det vi har mestret, selv når livet har spent bein på Syver og gitt han mer enn han selv forstår, dere forstår at det hele må gjøre fryktelig vondt. Det trenger vi ikke fortelle dere, det vet dere.

Syver i god fart opp veien ved huset vårt. Og kjører han i grøfta her, gjør det ingenting. Flate marker rundt heile huset.
Syver med blikket mot kamera. I bakgrunnen står Ylva og viser muskler. Ylva stiller langt mer opp for Syver enn det han er klar over.
Vi gleder oss til sommeren og hytta på Søgne. Dette bildet er fra i fjor sommer. Ylva med armen rundt Syver på trappa ned til hytta

Men hvor vondt og vanskelig vi har det, det trenger dere ikke forstå. Ryggsekken vår, den bærer vi selv. Ikke bruk tida på å finne ut av hvor tung den egentlig er, for da er jeg redd både dere og vi går mer i grøfta enn på veien. Og om vi skulle brukt tida vår på å forstå hva alle har i ryggsekkene sine, da tror jeg grøftene hadde blitt så dype til slutt, at vi ikke kunne se veien mer. Og med stadig dypere grøfter, med enda flere mennesker i dem er jeg redd vi vanskelig hadde kommet oss videre. Hva med å endre fokus?

Plutselig våkner tidligere vennskap til liv og gir en skikkelig opptur i hverdagen. Anders arbeidet i Syver sin barnehage og mente at Syver kunne ha mer glede av LEGO enn han selv nå. Derfor fikk Syver en enorm lastebil med henger og det hele. På bildet viser Anders hvordan den fungerer.

Vi kan gjerne kave i grøfta ei stund, snuble i røtter og skli i gjørma. Det har både vi og andre gjort flere ganger før, og vi havner sikkert der igjen. Kanskje det er viktigere å forstå hvordan andre kan få det bedre, enn å forstå hvordan de har det? Det var jo det vi snakket med ungdommene om, i MOT-økta. Vi snakket om hvordan de kan være verdifulle i andres liv. Er vi voksne bevisst hvor verdifulle vi kan være for andre mennesker? Snakker vi noen gang om dét, slik som åttendeklassingene gjorde? Og er vi mer enn bevisst det, og viser det med handling? For slik skaper vi et rausere og mer inkluderende samfunn.

Et bilde fra da Blindeforbundet holdt fest for oss som takk for pengegaven de fikk som følge av vår pengeinnsamling. Syver på fanget til Generalsekretær Karsten Aak som viser Syver hvordan han kan bruke mobiltelefon uten å se den. Takk for et trygt og sterkt forbund full av kompetanse og omsorg.

Familien Blindheim, vi har mange mennesker som er verdifulle for oss, og vi ser stadig etter flere. De er med på å hjelpe oss med å holde oss unna grøfta. Men viktigere er det at de hjelper oss med å utforske nye veier. Veier vi lettere kan gå på og som leder til alle de stedene vi kan leve godt. De stedene vi lever like godt som alle andre, uavhengig av hva som ligger i ryggsekken til menneskene der. Slike steder ønsker vi oss for våre barn. Flere steder hvor de kan mestre sammen med andre uavhengig av om de er funksjonsfriske eller lever med funksjonsnedsettelser. Samfunn som legger til rette for at alle får mestre hverdagen. Et samfunn hvor alle får mestre livet. Og et samfunn hvor alle får delta og kjenne seg verdifull for noen.

Syver er den modigste jeg kjenner. På bildet står han ved siden av en nydelig hvit hest inne i stallen på Dyreklubben.. Syver klapper den og har ønske om å få ri på den en dag.

Vis MOT, Mot til å bry deg om mennesker rundt deg. Skap gode øyeblikk!

Du vil like disse innleggene også

#MOT #omsorg #ShetlandsBlindheim #modig #brydeg #hverdagslykke #livet #livsmestring #mestring #blind #blindeforbundet #ålesund #giske #Valderøya #Synstolking #Skole #ungdom

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.